Rt-1984-334

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-03-02
Publisert:	Rt-1984-334 (54-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 2. mars 1984 i l.nr. 33/1984
Parter:	Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt).
Forfatter:	Christiansen, Røstad, Halvorsen, Aasland, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §177, §331, §336, §393, Legemiddelloven (1964) §43, §182, §183, §20, §21, §22, §62

Dommer Christiansen: Bergen byrett avsa 29. november 1983 dom med denne domsslutning:

«A, født xx.xx.1956, dømmes for overtredelse av legemiddelloven §43 annet ledd, jfr. §21 tredje ledd, jfr. §20, jfr. kong. res. av 16. desember 1977 av forskrifter gitt av sosialdepartementet 30. juni 1978 med narkotikalisten, legemiddelloven §43 annet ledd, jfr. §22, jfr. §20, jfr. de samme forskrifter og legemiddelloven §43 første ledd, jfr. §22, jfr. §20, jfr. de samme forskrifter, jfr. §62 til en straff av fengsel i 7 - syv - måneder hvorfra fragår 87 - åttisyv - dager for utholdt varetektsfengsel. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Domfelte har påanket dommen. Anken gjelder saksbehandlingen for så vidt han er domfelt for salg og besittelse av hasjisj ved i alt 6 anledninger i tidsrommet 18. mai 1982 til 1. juni 1983, jfr. tiltalebeslutningen av 24. oktober 1983 post I og post II a. Videre har domfelte påanket straffutmålingen som menes å være vesentlig for streng.

Jeg finner at anken over saksbehandlingen må tas til følge. Dette medfører at straffutmålingen må endres.

Til saksbehandlingsanken skal jeg bemerke:

Det fremgår av byrettens domsgrunner at domfellelsen for disse salg og denne besittelse av hasjisj bygger på vitneprov fra politispanere som hadde hatt domfelte under observasjon i Nygårdsparken i Bergen. Slik byretten har ordlagt seg, forstår jeg dommen slik at politispanerne forklarte at de i alle 6 tilfelle hadde observert domfeltes handlinger ved hjelp av kikkert fra et ikke nærmere angitt sted i en avstand på ca 40-50 meter, og at domfellelsen utelukkende hviler på disse vitneprov.

Da den første politibetjent avgav vitneforklaring for byretten, nektet han å besvare forsvarerens spørsmål om hvorfra observasjonene hadde skjedd. Byretten avsa deretter slik kjennelse:

«Politibetjent Helle har ved tilslutning av aktor motsatt seg å opplyse hvor han satt da han observerte tiltalte den 18. mai 1982 i Nygårdsparken. Han hevder at det er av betydning for politiets spaningspatrulje at den kan holde sine observasjonsposter hemmelig for narkotikamiljøet.

Forsvareren har hevdet at det er vital betydning for forsvaret og vite hvorfra vitnet observerte tiltalte. Dette for å kontrollere vitnets utsagn og å avdekke sider ved forklaringen som er uklare. Om nødvendig vil han måtte begjære åstedsbefaring.

Retten forstår at politiets spaningspatrulje ser det som meget betydningsfullt å holde sine observasjonsposter hemmelig for narkotikamiljøet. Når det imidlertid er tatt det standpunkt at spaningspatruljens medlemmer skal vitne i retten må forsvareren få kontrollere vitnets utsagn og avdekke evt. uklarheter ha krav på å få vite hvor spanerne oppholdt seg. Det kan forståes at forsvareren ikke synes han har nok opplysninger når han kun vet avstand, lysforhold og om vitnet brukte kikkert.

Slutning:

Vitnet B pålegges å opplyse hvor han befant seg da han observerte tiltalte i Nygårdsparken den 18. mai 1982.»

Det heter videre i rettsboken:

«Etter at vitnet påny forklarer at han må avdekke sin kilde hvis han oppga hvor han gjorde sine observasjoner, trakk retten seg tilbake til nye drøftelser.

Flertallet, domsmennene, fant å omgjøre sin tidligere avgjørelse, da de fant at politiets arbeid ville blitt umuliggjort dersom spanerne skal være nødt til å oppgi all viten de sitter inne med.

Rettens formann fant ikke de påberopte grunner hjemlet i nærværende tilfelle til å frita fra vitneplikten.

Slutning:

Vitnet B fritas fra å opplyse hvor han befant seg da han observerte tiltalte i Nygårdsparken den 18. mai 1982.»

Ytterligere 9 politibetjenter ble deretter avhørt som vitner. For 3 av disse er det anført i rettsboken at de avslo å opplyse om hvor de stod under sine observasjoner. Når det gjelder de øvrige 6 vitner, forstår jeg dommen slik at deres vitneprov ikke har vært avgjørende for den del av dommen som her drøftes, jfr. mine tidligere bemerkninger.

Det fremgår av det siterte at byretten ikke har henvist til noen hjemmel for sin avgjørelse, som for øvrig i alle tilfelle er mindre tilfredsstillende formulert.

Straffeprosessloven inneholder ikke generelle regler om hva vitneplikten går ut på utover bestemmelsene i §182 og §183. I utgangspunktet har imidlertid et vitne plikt til å forklare seg om hva det har sett eller hørt eller på annen måte iakttatt om saksforholdet, og herunder med de begrensninger som følger av loven §177 og §336 også å svare på spørsmål som kan være av betydning for å belyse vitneprovets verdi, for eksempel i hvilken avstand vitnet har foretatt sine observasjoner. Aktor for Høyesterett er enig i at de sistnevnte unntaksbestemmelser ikke har noen interesse i nærværende sak. Det er videre langvarig og sikker rettspraksis for at det ikke er adgang til å frita for vitneplikt av andre grunner enn de som er angitt i loven. Skal politibetjentene i dette tilfelle kunne fritas for å svare på hvor de oppholdt seg da de iakttok domfelte, måtte derfor fritagelsen vært hjemlet i bestemmelsen i straffeprosessloven §331 annet ledd, det vil si at denne bevisførsel ikke vedrører saken. Men denne bestemmelse kan klarligvis ikke komme til anvendelse, jfr. byrettens egen begrunnelse i sin første kjennelse.

Det foreligger derfor etter min mening en saksbehandlingsfeil når byretten avskar forsvarerens spørsmål til politibetjentene. Det neste spørsmål blir da om denne feil skal tillegges virkning etter straffeprosessloven §393 første ledd. Også dette spørsmål må etter min mening besvares bekreftende, jfr. mine tidligere bemerkninger om byrettens bevisbedømmelse.

Min konklusjon blir etter dette at domfellelsene etter tiltalebeslutningen av 24. oktober 1983 post I og post II a må oppheves. Som nevnt gjelder anken over saksbehandlingen bare disse forhold.

Jeg finner grunn til å tilføye at det prosessuelle spørsmål som her er drøftet, etter det opplyste i den senere tid har reist seg i flere straffesaker vedrørende narkotikaovertredelser. Det følger av det jeg har sagt at en annen løsning av dette spørsmål i tilfelle må være en lovgivningsoppgave.

Når det gjelder straffutmålingen for den del av dommen som blir stående, er det mest alvorlige forhold besittelsen av til sammen 60,3 gram hasjisj den 8. september 1983. Besittelsen av et så stort kvantum innebar betydelig spredningsfare. Jeg legger videre ved straffutmålingen vekt på at domfelte en rekke ganger både i 1982 og 1983 hadde vært pågrepet og avhørt av politiet i forbindelse med mistanke om omsetning av narkotika. Tross de advarsler som lå i dette, ervervet han i 1983 det nevnte kvantum hasjisj. Jeg finner etter dette at straffen passende kan settes til fengsel i 120 dager.

Det er enighet om at byretten har gitt 8 dager for lite i varetektsfradrag. Domfelte ble løslatt fra varetekt 26. januar 1984. Han har et samlet varetektsfradrag på i alt 153 dager. Straffen er således utholdt ved varetektsfengsel.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt etter tiltalebeslutningen av 24. oktober 1983 post I og post II a.

2. Straffen for de øvrige forhold settes til fengsel i 120 - ett hundre og tjue - dager, som er utholdt ved varetektsfengsel.

Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende.

Halvorsen, Aasland og justitiarius Ryssdal: Likeså.

- - -

- - -