Rt-1984-337

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1984-03-02
Publisert:	Rt-1984-337 (55-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 2. mars 1984 i l.nr. 35/1984
Parter:	Statsadvokat Even Fredriksen, aktor mot A Inland Services Inc. (forsvarer advokat Pål Mitsem).
Forfatter:	Aasland, Løchen, Christiansen, Røstad, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §14, §87, Straffeprosessloven (1887) §136, §377, Lov om undersjøiske naturforekomster (1963), Offentlighetsloven (1970) §6, Sjømannsloven (1975), §15, §1, §2, §4, §55, §56, §57, §58, §59, §60, §61, §62, §63, §64, §65, §66, §67, §68, §69, §70, §71, §72, §73, §75, §7, Arbeidsmiljøloven (1977), LOV-1980-06-13-39

Dommer Aasland: Stavanger politikammer utferdiget 24. mars 1982 forelegg mot A Inland Services Inc. v/styret v/selskapets adresse i Panama v/selskapets direktør for Skandinavia, C, for overtredelse av arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h. Forelegget, hvor boten var satt til kr. 40000, ble utferdiget mot selskapet under henvisning til arbeidsmiljøloven §87 om straffansvar for juridisk person. Gjerningsbeskrivelsen i forelegget var følgende:

«ved at noen som handlet på selskapets vegne unnlot å påse at nødvendig grunnleggende opplæring om farer ved opphold på Alexander L. Kielland i forbindelse med deres arbeid på den norske kontinentalsokkel og om sikkerhetstiltak i denne forbindelse var gitt til 1 arbeidstaker som befant seg på Alexander L. Kielland ved forliset 27. mars 1980 og som selskapet var arbeidsgiver for.»

Den arbeidstaker det siktes til i forelegget, er B, som var ansatt som operatør i A services Inc. Han utførte arbeid på en annen plattform. Da han skulle overnatte, ble han på grunn av tåke fløyet fra den plattform hvor overnatting egentlig skulle ha funnet sted, til boligplattformen »Alexander L. Kielland». Han var av dem som overlevde forliset.

Selskapet vedtok ikke forelegget, og politimesteren i Stavanger oversendte derpå saken til Jæren herredsrett for pådømmelse overensstemmende med straffeprosessloven §377 fjerde ledd.

Herredsretten avsa 8. november 1983 dom med slik domsslutning:

«1. A Inland Services Inc. v/styret v/selskapets adr. i Panama v/selskapets direktør for Skandinavia frifinnes.

2. Staten tilpliktes å betale kr. 21800,- i erstatning til A Inland Services Inc. v/styret v/selskapets adr. i Panama v/selskapets direktør for Skandinavia v/advokat Mitsem for selskapets saksomkostninger.»

Frifinnelsen var begrunnet med at de som i mars 1980 handlet på selskapets vegne, ikke opptrådte i strid med arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h i forbindelse med det forhold forelegget gjaldt.

Om saksforholdet viser jeg til den utførlige fremstilling i herredsrettens dom.

Det er for Høyesterett opplyst at det etter «Alexander L. Kielland»-ulykken er utferdiget forelegg i seks saker utenom den foreliggende for manglende sikkerhetsopplæring.

Politimesteren i Stavanger har erklært anke over dommen på grunnlag av lovanvendelsen. Etter påtalemyndighetens mening oppstiller arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h en strengere norm for arbeidsgiverens ansvar for opplæring enn herredsretten har lagt til grunn.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Innledningsvis bemerker jeg at det, på samme måte som for herredsretten, er ubestridt at et mulig straffansvar etter arbeidsmiljøloven kan gjøres gjeldende overfor A Inland Services Inc., selv om arbeidstakeren, B, var ansatt i A Offshore Ltd. Forsvareren har imidlertid gjort gjeldende at det er en misforståelse når herredsretten bygger dette på den gruppearbeidstillatelse som A Inland Services Inc. har fått, og som bare gjelder utenlandske ansatte. Etter forsvarerens oppfatning følger det derimot av at det sistnevnte selskap ut fra funksjonsfordelingen de to selskaper imellom må anses som «den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten», og dermed likestilles med arbeidsgiveren etter arbeidsmiljøloven §4 annet ledd. Aktor har for sin del antatt at A Inland Services Inc. må bedømmes som den reelle arbeidsgiver. Jeg går ikke nærmere inn på dette spørsmål, som er uten betydning for saken. I det følgende betegner jeg selskapet som A.

For Høyesterett har det ikke vært omtvistet, og jeg finner det for min del klart, at arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h kan få anvendelse selv om B ikke skulle utføre arbeid om bord i «Alexander L. Kielland» og selv om det berodde på uforutsette forhold at han oppholdt seg der. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til herredsrettens begrunnelse.

Det følger av arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h at for å sikre at hensynet til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd blir ivaretatt på alle plan i virksomheten, skal arbeidsgiveren «sørge for at arbeidstakerne gjøres kjent med ulykkes- og helsefarer som kan være forbundet med arbeidet, og at de får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig». Som herredsretten påpeker, er det nær sammenheng mellom de plikter bestemmelsen oppstiller, og jeg behandler dem i det følgende under ett.

Slik det forelegg som tjener som tiltalebeslutning i saken lyder, er prøvningen av om A har overtrådt sine plikter etter bestemmelsen, begrenset i to henseender. For det første er det bare spørsmål om bestemmelsen er overtrådt i forhold til denne ene arbeidstaker. Hvorvidt selskapet måtte ha forsømt seg når det gjelder opplæring av andre ansatte, ligger, som også herredsretten peker på, utenfor saken. Videre er saken også for så vidt angår forholdet til B begrenset ved at forelegget refererer seg til situasjonen i mars 1980. Hvis den opplæring, øvelse og instruksjon han på denne tid hadde fått, måtte anses tilfredsstillende, er det uten betydning for saken om arbeidsgiveren på et tidligere stadium i hans ansettelsesforhold skulle ha forsømt sine plikter etter §14 annet ledd bokstav h. Når jeg finner grunn til å fremheve disse forhold, er det særlig fordi ankeerklæringen etter min oppfatning ikke tar tilstrekkelig hensyn til de begrensninger tiltalen medfører.

Herredsrettens begrunnelse går i et nøtteskall ut på at B i mars 1980 gjennom langvarig arbeid innenfor offshorevirksomheten hadde ervervet så betydelig erfaring og innsikt i sikkerhetsspørsmål at det ikke kunne kreves at arbeidsgiveren skulle sørge for å gi ham en slik grunnleggende sikkerhetsopplæring som omhandlet i forelegget.

Det fremgår av dommen at B begynte i offshorevirksomhet - som tårnmann på en boreplattform - i oktober 1973. Han arbeidet her i ca 6 måneder. I løpet av denne tiden deltok han i ukentlige livbåtøvelser. Videre var han med på møter om bord hvor sikkerhetsspørsmål ble tatt opp.

I mars 1974 begynte han så hos A. Han fikk her en grundig innføring i de sikkerhetsspørsmål som knyttet seg til selve utførelsen av arbeidsoppgavene, hvor det blant annet brukes radioaktivt materiale, eksplosiver og høy strømspenning. Noen grunnleggende opplæring i evakuering av plattformen, slukking av branner om bord og opptreden i lignende krisesituasjoner ble ikke gitt. Imidlertid var det ukentlige livbåtøvelser om bord i plattformen, hvor det også undertiden ble foretatt låring av livbåtene. I blant ble det innlagt øvelser i evakuering hvor redningsveier var blokkert ved fingert brann eller låste dører. B har deltatt i en rekke såkalte «safety-møter» om bord på plattformene. I tiden fra mars 1974 til mars 1980 var han på en rekke forskjellige plattformer, både norske og utenlandske. Når folk fra A reiste ut på plattformene, var praksis at de reiste i lag på tre, hvorav minst en med erfaring. Jeg forstår herredsretten slik at det på denne måten skjedde en formidling av erfaring og kunnskaper, også i sikkerhetsspørsmål. Jeg viser for øvrig til herredsrettens mer utførlige fremstilling av B's praksis og erfaringsområde.

Noe kurs som har gitt grunnleggende opplæring i sikkerhetsspørsmål, har imidlertid B ikke deltatt i. Nå er det ikke påtalemyndighetens standpunkt at A bare kunne oppfylle sine plikter etter arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h ved å sørge for at han gjennomførte et slikt kurs på land. Påtalemyndighetens syn har ikke for Høyesterett vært «fiksert på grunnleggende sikkerhetsopplæring gitt på land», slik det ifølge herredsrettens fremstilling var for denne instans. Men etter påtalemyndighetens oppfatning kan det ikke være tilstrekkelig med den innsikt i sikkerhetsspørsmål som B kunne vinne gjennom praksis og erfaring alene. Det må kreves en mer systematisk og variert opplæring, hevdes det. Ikke minst må det gjelde for en arbeidstaker i B's kategori, som hadde mange og langvarige opphold om bord på forskjellige plattformer.

Aktor for Høyesterett har også pekt på forskjellige emner som en grunnleggende sikkerhetsopplæring burde omfatte, og som herredsrettens fremstilling etter hans syn viser at B ikke kunne ha ervervet tilstrekkelig innsikt i. Det er således nevnt brannslukning, røyk- og gassutvikling, bruk av personlig redningsutstyr, elementær førstehjelp m.v. Til dette vil jeg bemerke at jeg finner det vanskelig å utlede av herredsrettens dom at B må ha hatt mangelfull innsikt i disse og lignende emner. Som allerede nevnt, synes saken for herredsretten å ha vært i vesentlig grad konsentrert om den formelle opplæring, ikke om hvilke kunnskaper B faktisk hadde. Jeg tilføyer at det ikke er anket over mangelfulle domsgrunner.

Spørsmålet blir derfor, på samme måte som for herredsretten, om det forhold at B i mars 1980 ikke hadde noen organisert og systematisk grunnleggende opplæring i sikkerhetsspørsmål, innebærer at han tross sin praksis og erfaring hadde en mangelfull opplæring sett i forhold til kravet i arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h.

Ifølge bestemmelsens tredje ledd kan Direktoratet for arbeidstilsynet gi nærmere regler om arbeidsgiverens plikter etter annet ledd. Når det gjelder arbeidsmiljøspørsmål i forbindelse med undersøkelse etter og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster, er det Oljedirektoratet som har denne kompetanse, jfr. forskrifter gitt ved kongelig resolusjon av 1. juni 1979 §15 annet ledd. Noen forskrifter om sikkerhetsopplæring av personell i offshorevirksomheten var ikke gitt i 1980, og det er for øvrig opplyst at slike forskrifter heller ikke er fastsatt i dag.

Spørsmålet om B's arbeidsgiver i mars 1980 hadde plikt til å sørge for supplerende sikkerhetsopplæring eller kunne basere seg på at det måtte være tilstrekkelig med en slik praksis og erfaring som B hadde ervervet, må altså avgjøres direkte på grunnlag av arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h, uten den veiledning som en forskrift ville ha gitt. Det sier seg selv at anvendelsen av en så skjønnsmessig og standardpreget regel på et så spesielt og komplisert arbeidsområde som det her er tale om, stiller domstolene overfor betydelige problemer.

Anvendelsen av regelen må i vesentlig grad bero på praksis og rådende oppfatning innenfor vedkommende område. Som nevnt av herredsretten, er A et såkalt kontraktørselskap innenfor offshorevirksomheten. Etter det som foreligger, hadde slike selskaper på den aktuelle tid stort sett ingen sikkerhetsopplæring av sine ansatte. Herredsretten nevner ett selskap - Oil Industry Services - som hadde en såkalt sikkerhetsorientering på land for sine arbeidstakere, men finner det bevist at B hadde et erfaringsgrunnlag som lå langt over den kunnskap dette kurs ville gi.

Mobil arrangerte i egenskap av operatør på Statfjordfeltet sikkerhetskurs på 3 dager - etter hvert utvidet til 5 dager - for ansatte hos kontraktører som skulle gjøre tjeneste der. Selskapet krevde sikkerhetskurs for dem som skulle på Statfjord. B fikk i 1978/79 tilbud om å gå på dette kurset, men avslo fordi han mente han ikke ville ha utbytte av kurset, og A satte ikke noe inn på at han skulle gjennomføre det. Herredsretten fremhever imidlertid at kurset i stor grad var direkte rettet mot tjenestegjøring på Statfjord A, som var en plattform av ny konstruksjon. B gav gjennom sitt standpunkt avkall på å ta oppdrag der.

Om andre kurs som var i gang, men som neppe kan ha vært aktuelle for B, finner jeg det tilstrekkelig å vise til herredsrettens dom.

Av det jeg har sagt om den organiserte sikkerhetsopplæring som på den tid fant sted, må jeg iallfall trekke den konklusjon at praksis innenfor offshorevirksomheten ikke peker i retning av et krav om at en arbeidstaker av B's kategori med hans praksis og erfaring skulle ha vært gitt slik opplæring. En annen sak er at spørsmålet om hva arbeidsmiljøloven krever, ikke kan avgjøres alene på grunnlag av praksis innenfor offshorevirksomheten.

Går jeg så over til oppfatninger om krav til sikkerhetsopplæring som på den tid var kommet til uttrykk fra det offentliges side, må jeg erklære meg enig med herredsretten i at de uttalelser som foreligger fra Oljedirektoratet i den aktuelle periode, er vage og preget av tilbakeholdenhet. I brev av 7. desember 1979 til North Sea Operators Committee gir dog direktoratet forsiktig uttrykk for at den delinnstilling som forelå fra det såkalte Leiro-utvalget ca ett år tidligere om sikkerhetsopplæring av personell på faste installasjoner på den norske del av kontinentalsokkelen, inneholder «en god norm for slik opplæring, og den bør kunne danne grunnlag for operatørselskapenes kvalifikasjonsnormer i fremtiden». Herredsretten gir en ganske utførlig redegjørelse for de krav til grunnleggende sikkerhetsopplæring som foreslås i Leiro-utvalgets innstilling, som den finner at de fleste kontraktører, herunder A, var kjent med. Retten presiserer at det ikke var noen som forventet at de krav til sikkerhetsopplæring som utvalget anbefalte, skulle være oppfylt allerede i mars 1980. Til det kan det sies at innstillingen iallfall understreket behovet for noen grunnleggende sikkerhetsopplæring. Men videre peker herredsretten på at utvalget ikke tok direkte stilling til behovet for grunnleggende sikkerhetsopplæring for personell med lang erfaring, altså nettopp arbeidstakere i B's kategori. På denne bakgrunn kan jeg ikke se at innstillingen gir noen vesentlig veiledning om den norm som i mars 1980 måtte oppstilles i den foreliggende sak.

Større veiledning gir etter min mening det som er opplyst om Sjøfartsdirektoratets praksis ved offshoreutsendelse av mønstringspliktige mannskaper. Idet jeg også på dette punkt viser til herredsrettens mer utførlige fremstilling, nevner jeg at Sjøfartsdirektoratet 28. februar 1975 fastsatte forskrifter om kvalifikasjonskrav for besetning på norske flyttbare boreplattformer. Reglene ble ved kongelig resolusjon av 12. mai 1978 utvidet til å gjelde også andre flyttbare innretninger i sjøen, for eksempel verksteds-, bolig- og serviceplattformer. Det ble i disse regler oppstilt krav om at samtlige stillingskategorier før førstegangstjeneste offshore skulle ha gjennomgått et innføringskurs. Men dette kravet var dispensabelt, og herredsretten har lagt til grunn at en arbeidstaker med B's praksis uten vansker i 1980 ville ha fått dispensasjon fra det krav som gjaldt for mønstringspliktige. Da besetningen - som fremhevet av herredsretten - hadde konkrete oppgaver ved krisesituasjoner om bord, burde man kunne forvente at kravene til sikkerhetsopplæring for de mønstringspliktige iallfall ikke ble stilt mindre strengt enn til kontraktøransatte, som i første rekke skulle settes i stand til å ivareta sin egen sikkerhet.

Selv om de mønstringspliktige går inn under et annet regelverk, som håndheves av Sjøfartsdirektoratet, kan det synes lite konsekvent om den praksis og erfaring som for B's vedkommende ville ha vært tilstrekkelig til å lede til dispensasjon fra det krav om sikkerhetsopplæring som gjaldt for mannskapet, ikke den gang skulle kunne godtas som tilstrekkelig i forhold til arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h.

Jeg tilføyer at herredsretten endog har lagt til grunn at B ut fra sin lange offshorepraksis ville ha vært kvalifisert - om enn ikke i alle emner - som instruktør på de sikkerhetskurs som ble arrangert på det aktuelle tidspunkt.

Ut fra det jeg har sagt om hva tiltalen gjelder, og på grunnlag av den beskrivelse av saksforholdet som er gitt i herredsrettens dom, er jeg således i det vesentlige enig i herredsrettens syn på lovanvendelsen.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.

Christiansen, Røstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Harald L. Grønlien med domsmenn):

A Inland Services Inc. driver servicevirksomhet i oljeindustrien og har forretningskontor i X i Y. - - -

På bakgrunn av de opplysninger som fremkom under hovedforhandlingen, legger retten følgende faktiske forhold til grunn som bevist:

B begynte å arbeide offshore i Nordsjøen i oktober 1973. Han arbeidet som tårnmann. Han arbeidet omlag 6 måneder hos sin første arbeidsgiver. I denne periode var det livbåtøvelser 1 gang pr. uke. Disse startet med alarm. Når alarmen var gått, skulle alle ombord på plattformen møte iført vest ved den på forhånd utpekte livbåt. Vedkommende skulle her melde fra om oppmøtet. De gikk ikke ombord i livbåtene, som på dette tidspunkt var åpne. Livbåtene ble ikke låret.

Ombord i plattformen var også et eget sikkerhetsråd. Når de var på plattformen, holdt hvert «crew» (arbeidsgjeng) egne møter hvor ulike sikkerhetsspørsmål ble tatt opp. De var av arbeidsgiver pålagt å ta opp et sikkerhetsspørsmål på hver offshoretur. Det var intet spesielt program fra arbeidsgivers side med hensyn til hvilke tema som skulle tas opp. Etter tilbakekomst fra hver tur til Nordsjøen måtte gruppen levere referat til arbeidsgiver fra det møtet de hadde holdt. Et eksempel på tema som ble tatt opp, var hvorledes en skulle gå i leidere.

Etter 6 måneder i det forannevnte arbeid tok B i mars 1974 kontakt med «A» for å få arbeid hos disse. Dette da han hadde hørt at det var et godt firma som ga sikker jobb og betalte godt. Han møtte opp på selskapets kontor på Y. Omlag 1 uke etter oppmøtet fikk han melding om at han kunne begynne i firmaet. Han ble ansatt i A Offshore Ltd. (heretter A.O.S.L.). Dette fremgår av den i retten fremlagte utskrift av arbeidsgiver-/arbeidstakerregisteret samt lønns- og trekkoppgaver for B. B inngikk i en gruppearbeidstillatelse som A Inland Services Inc. (heretter A.I.S.I.) hadde fått. Sistnevnte er da ansvarlig arbeidsgiver. Dette bestrides ikke fra tiltaltes side. A.I.S.I. er et kontraktørselskap (dette i motsetning til rettighetshavere (og)/operatører). B deltok på et sikkerhetsmøte før han ble sendt ut i Nordsjøen. Dette gikk på hvordan en trygt skulle utføre selve arbeidet ombord. Hvordan en skulle evakuere en plattform, slukke branner etc. ble ikke behandlet. Han fikk heller ikke på annen måte undervisning i dette før han reiste ut. Det reiste normalt ut 3 mann om gangen. A.I.S.I. hadde som praksis å sende minst 1 erfaren sammen med 2 uerfarne. Dette hadde primært en faglig begrunnelse, men det hele hadde også en videre sikkerhetsmessig side. De som reiste ut for selskapet, arbeidet og bodde sammen. De holdt også normalt sammen under måltidene og i fritiden ellers. Den første plattform B reiste til, var Ocean Viking. Fra mars 1974 og frem til 27. mars 1980 var B på en rekke ulike plattformer, både norske og utenlandske. Han har ved reise til og fra Nordsjøen av helikopterpiloter flere ganger blitt forklart hvordan han skal gå av og på et helikopter på en plattform. På alle plattformer har han like etter ankomst muntlig fått beskjed om hvilken livbåt han skal møte ved hvis alarmen går. Det står oppslag om det samme på den enkelte lugar. Hvor arbeidssted og lugar har ligget langt fra hverandre, har det gjerne vært ulike livbåter å møte ved alt etter hvor han befant seg. Også dette fulgte av muntlig melding og oppslag (da også ved arbeidsstedet).

På samtlige plattformer han har vært på frem til 27. mars 1980, har det vært livbåtøvelse 1 gang pr. uke. Etter alarm har de møtt ved den tildelte livbåt. I enkelte tilfelle, dog sjelden, har det vært lagt inn hindringer i den aktuelle rømningsvei. Dører har vært låst eller brann agert. På de fleste plattformer, herunder alle norske, er de blitt vist hvordan de går ombord i livbåtene, og hvordan de skal sitte her. De er videre blitt vist hvordan livbåten låres og startes. B har flere ganger vært med å kjøre rundt plattformer i livbåt. Ved hvert oppmøte ble de som tidligere hadde vært med på livbåtøvelse på vedkommende plattform, dimittert fra øvelsen. De øvrige har så gått gjennom det ovenfor beskrevne.

På plattformer hvor det har vært fare for gass, er han av operatørens folk blitt vist hvordan pusteapparatet brukes. Av arbeidskollegaer har han generelt blitt innprentet hvor viktig det er å passe på seg selv og andre.

B har også deltatt på en rekke «safety»-møter på plattformer. Dette særlig på - - - Rigg hvor han vesentlig var i perioden 1975-1978. Disse møtene har normalt vært holdt 1 gang pr. uke. Oppmøtet på disse møter var for kontraktøransatte frivillig. Hadde han arbeid å gjøre, ble dette utført fremfor å gå på møtet. På disse møter kunne enhver ta opp ulike forhold knyttet til sikkerheten ombord. Dette gjaldt helst sikkerhet knyttet til arbeidssituasjonen. Det ble hovedsaklig tatt opp spørsmål som hadde tilknytning til de som var fast ansatt ombord (operatørens folk). B har ikke deltatt på slike møter på Alexander L. Kielland.

B fikk i 1978/79 av A.I.S.I. tilbud om å gå på et tre dagers sikkerhetskurs som Mobil Exploration Norway Inc. (heretter Mobil) arrangerte. Mobil hadde som operatør fra Statfjordfeltet stilt som krav at alle kontraktøransatte som skulle arbeide på Statfjord, måtte gjennomgå selskapets sikkerhetskurs. B hadde snakket med folk som hadde vært på nevnte kurs, og han hadde fått forståelsen av at han ikke hadde noe å lære på kurset. Han så på det hele som «kosedager», noe han ikke ville være med på. Han visste at kursene hadde for liten kapasitet. Han mente at andre med mindre erfaring ville ha større utbytte av å gå på kurset. Han ga av disse grunner beskjed til A.I.S.I. om at han ikke ønsket å gå på kurset. Dette medførte at han ble sendt andre steder enn til Statfjord. Det var disse steder ikke fra operatørhold stilt krav om gjennomgått sikerhetskurs. Forut fra mars 1980 hadde B ikke gått på grunnleggende sikkerhetskurs på land. Han fullførte slikt kurs den 2. oktober 1981, på dette tidspunkt etter pålegg fra A.I.S.I.

Det siste året forut for 27. mars 1980 hadde B arbeidet mye på Eko-fisk. Han bodde på Eld-fisk. I denne periode var han over til Alexander L. Kielland minst 1 gang pr. uke for å hente Cola o.l. De to plattformer var forbundet med en gangbro. Han hadde også bodd på Alexander L. Kielland nyttår 1978/79. Han ble da flyttet til Alexander L. Kielland som følge av at kloakken frøs på den plattform hvor han egentlig skulle være.

B skulle etter de på forhånd lagte planer ikke være på Alexander L. Kielland den 27. mars 1980. Han arbeidet på en annen plattform (Foxtrott). - - -

Han ble så fløyet til Alexander L. Kielland og tildelt lugar her. Alexander L. Kielland var en flyttbar boligplattform. Den lå oppankret og var forbundet med Edda med en gangbro. Ombord i Alexander L. Kielland var det til vanlig to kategorier personer

- hotellgjester

- mønstringspliktige etter sjøfartslovgivningen.

B hørte til første gruppe. B var på Alexander L. Kielland da denne forliste 27. mars 1980. Han overlevde ulykken.

Retten vil bemerke:

A.I.S.I. sitt forretningsted er Y. Rett verneting er etter dette Jæren herredsrett, jfr. straffeprosessloven §136 ff og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 30. juni 1983 (l.pnr. 696/83).

Det fremgår av lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (heretter a.m.l.) §2, jfr. midlertidige forskrifter av 24. juni 1977 §1 og forskrifter av 1. juni 1979 §2 jfr. §1, at arbeidsmiljøloven §14, 2 ledd h er gjort gjeldende for produksjons- og boligplattformer på den norske kontinentalsokkel. - - -

Retten må først ta stilling til om det objektivt sett foreligger en overtredelse av arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h. Arbeidsgiveren plikter etter denne bestemmelse (jfr. nedenfor om den nære sammenheng mellom 1 og 2.

1. å sørge for at arbeidstakerne gjøres kjent med ulykkes- og helsefarer som kan være forbundet med arbeidet, og

2. at de får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig.

Regelen må tolkes på bakgrunn av en rekke rettskildefaktorer. Vesentlig er loven egen ordlyd. Den må videre bl.a. tolkes på bakgrunn av tilgrensende regler, forskrifter og veiledninger gitt av Oljedirektoratet. Det må også sees på om det forelå særlige kutymer, samt hva fagfolk i bransjen på det aktuelle tidspunkt mente var nødvendig. Det som skal finnes i denne sak, er rettstilstanden slik det var 27. mars 1980. - - -

Arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h snakker om «arbeid». Tiltaltes forsvarer har hevdet at det å bo på en hotellplattform ikke kan kalles «arbeid». Det må etter hans mening også på kontinentalsokkelen trekkes en grense mellom arbeidssted og sove- og hvilested. Han har fremhevet at det siste ikke er arbeidssted i loven forstand. Dette underbygges med at det i andre relasjoner er sondret mellom arbeid og hvilested på plattform. Retten er ikke enig i disse betraktninger. Arbeidsmiljøet på sokkelen er et «24 timers miljø». Personnellet er henvist til dette miljøet hele den perioden de er offshore (jfr. delinnstilling fra Leiro-utvalget rev. utgave november 1978 14). Etter rettens vurdering er det åpenbart at oppholdet på Alexander L. Kielland var «forbundet med arbeidet» i arbeidsmiljøloven betydning av disse ord.

Forelegget er konkret knyttet til Alexander L. Kielland. B havnet her som følge av plassproblemer og tåke ved andre plattformer. Det var ikke ved utreise forutsatt av noen at han skulle tilbringe noen tid her. Retten finner ikke å kunne tillegge dette betydning i straffbarhetsvurderingen. B var av A.I.S.I. sendt offshore for å arbeide en periode. Det var på det rene at et sted måtte han tilbringe nettene. Det ligger innenfor det påregnelige at dette som en følge av uforutsette forhold kan bli et annet sted enn det planlagte (av denne grunn hadde B også tidligere måttet oppholde seg en periode på Alexander L. Kielland). Kravene etter arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h ville ikke vært mindre i forhold til noen av de andre overnattingssteder. Gjerningsbeskrivelsen medfører ikke at A.I.S.I. må bli å frifinne. Den kunne dog vært utformet på en annen måte.

De plikter arbeidsmiljøloven §14 pålegger, er rettet mot den øverste bedriftsledelse. Loven bruker i arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h ordene «skal sørge for». Det ligger i dette at arbeidsgiveren selv må ta initiativ til å sette i verk de tiltak som er nødvendige. Han har en selvstendig handleplikt med hensyn til det arbeidsmiljøloven foreskriver. I samme retning legger retten videre til grunn at det er arbeidsgiverens plikt selv å skaffe seg kunnskap om regelverket på området. Herunder hadde de også plikt til å gjøre seg kjent med det styringssystem (rettighetshavers egenkontroll, jfr. nærmere nedenfor) som gjaldt her i landet. Retten har funnet det bevist at A.I.S.I. var «arbeidsgiver» for B på det aktuelle tidspunkt.

Arbeidsmiljøloven målsetting fremgår av arbeidsmiljøloven §1. Hvilket arbeidsmiljø som tilstrebes, fremgår av nevnte § 's nr. 1. Arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h må sees på bakgrunn av nevnte regel.

Arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h må tolkes på bakgrunn av arbeidsmiljøloven §7. Etter denne er arbeidsmiljøbegrepet utvidet til å fange opp alle forhold som har betydning for arbeidstakerens situasjon i arbeidet. Etter nevnte bestemmelse skal det være et «fullt forsvarlig» arbeidsmiljø. Retten legger til grunn at dette er et minstekrav til alle virksomheter uten hensyn til den enkelte virksomhets økonomiske stilling (jfr. Ot. prp. nr. 3 1975/76 103). I utgangspunktet blir det hele da et spørsmål om hva som praktisk lar seg gjennomføre. Hvor arbeidsmiljøet ikke kan gies en utforming som gir arbeidstakerne tilstrekkelig vern, vil virksomheten i visse tilfelle måtte stanses. Dette innebærer dog ikke at det kan kreves at all risiko skal være eliminert. Et slikt mål lar seg ikke oppfylle i praksis (jfr. nevnte prp. 26). Det hele må også sees i et videre samfunnsmessig perspektiv. På samme måte er det begrensninger i hva som kan kreves etter arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h. Normen i arbeidsmiljøloven §7 er ikke statisk. Det foreligger en rettslig standard som forutsetter en utvikling. Hvorledes standarden skal gjennomføres, er bl.a. sagt i arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h. Lovens formulering tar bl.a. sikte på å øke arbeidstakernes medvirkning til å bedre arbeidsmiljøet. Om en ansatt kjenner en fare som generelt er tilstede, vil kunnskapen om faren medføre at den er en mindre trussel for vedkommende arbeidstaker. Grunnleggende opplæring om sikkerhetstiltak virker også i samme retning. De to elementer i arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h henger nøye sammen. De ansatte skal motiveres til sikkerhetsarbeid, og selv være aktive i dette.

A.I.S.I. hadde flere år forut for mars 1980 hatt som sitt motto: «Safety first». Dette har sin bakgrunn i de arbeidsoppgaver firmaet tar på seg på kontinentalsokkelen. I tilknytning til disse bruker firmaet bl.a. radioaktivt materiale, eksplosiver og høy strømspenning. Arbeidet foregår også ofte i eksplosjonsfarlig område. De ansatte får en grundig innføring i de farer som direkte knytter seg til arbeidssituasjonen. Dette refererer seg til andre sider av offshoreoppholdet enn det det ikke vedtatte forelegg omhandler. Det er allikevel ikke uten sammenheng med det i nærværende sak aktuelle. Det må regnes med en viss «smitteeffekt». Denne kan gi positivt utslag i arbeidernes generelle holdning til arbeidsmiljøet og sikkerhet i sin helhet. Dette vil også kunne medføre at arbeidstakerne selv i større grad gjør seg kjent med ulykkes- og helsefarer, samt hvorledes disse kan reduseres eller bekjempes. Jfr. dog hva som ovenfor er sagt om «sørge for». Det hele skal ikke være opp til den enkelte arbeidstaker. Selskapets ledelse er seg dog bevisst den utvidede positive effekt grundig sikkerhetsopplæring i direkte tilknytning til arbeidsoperasjonene har.

B fikk forut for 27. mars 1980 av A.I.S.I. et konkret tilbud om å gå på et sikkerhetskurs som ga grunnleggende opplæring om farer ved å oppholde seg på plattform offshore. B valgte selv å ikke gå på dette kurset. Dette fritar ikke A.I.S.I. for straff. Om A.I.S.I. fant at gjeldende normer eller forholdene ellers tilsa at B skulle gå på dette kurset, pliktet de å sette sin autoritet bak.

Arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h må også tolkes på bakgrunn av Lov om utforsking og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster av 21. juni 1963 nr. 12 og de særlige sikkerhetsforskrifter gitt ved kgl. res. av 9. juli 1976 (heretter Sikkerhetsforskriften) gitt i medhold av nevnte lov. Etter Sikkerhetsforskriftenes §23 første ledd skal rettighetshaverne påse at arbeiderne har de «nødvendige kvalifikasjoner til på en ansvarlig og sikker måte å utføre det arbeid de er satt til. Opplæring av ansatte skal finne sted i nødvendig utstrekning og under betryggende tilsyn». Nevnte forskrift retter seg dog direkte mot rettighetshaverne. A.I.S.I. var ikke rettighetshaver, det var i forbindelse med Alexander L. Kielland Phillips Petroleum Company Norway. Betydningen av nevnte tolkningsfaktor reduseres ved at det etter rettens mening kan foreligge ulike krav for rettighetshaver og kontraktør (se nærmere nedenfor). Se her også de av Oljedirektoratet den 7. juni 1979 gitte «Retningslinjer for rettighetshaveres egenkontroll».

Det var den 23. mars 1980 Kommunal- og Arbeidsdepartementet ved Oljedirektoratet (forut for 1. juni 1979 Industridepartementet v/Oljedirektoratet) som skulle føre tilsyn med arbeidsmiljøloven gjennomføring på kontinentalsokkelen (dog unntak for gjennomføring av arbeidsmiljøloven §55, §56, §57, §58, §59, §60, §61, §62, §63, §64, §65, §66, §67, §68, §69, §70, §71, §72 og §73, som hele tiden har ligget under Direktoratet for arbeidstilsynet). Hjemmel for unntak fra arbeidsmiljøloven er gitt i arbeidsmiljøloven §2 nr. 3. Nevnte tilsynsordning var satt i gang i medhold av sokkellovgivningen, jfr. lov av 21. juni 1963 nr. 12 og forskrifter av 24. juni 1977 §14 og 1. juni 1979 §14 (se nå endringslov av 13. juni 1980 og den etter nevnte lov någjeldende ordlyd i arbeidsmiljøloven §75, 3. og fjerde ledd). Etter nevnte forskrifter ble Oljedirektoratet gitt fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om arbeidsmiljøloven gjennomføring for det område som ble omfattet av forskriftene. Det var inntil mars 1980 ikke gitt forskrifter hvor Oljedirektoratet ga nærmere bestemmelser om oppfylling av de krav arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h stilte.

Dette i motsetning til for de arbeidstakerne som lå under Sjøfartsdirektoratet. For mannskap som var mønstringspliktige, var det etter Sjømannsloven gitt nærmere regler om sikkerhetskurs m.v., jfr. nærmere nedenfor. Retten finner det bevist at årsaken til at Oljedirektoratet ikke hadde gitt nærmere regler, var at Oljedirektoratet anså seg for å ha manglende kompetanse. Oljedirektoratet mente at de som drev den aktuelle virksomhet til enhver tid og på et hvert sted, selv var nærmest til å vite hva som var godt nok med hensyn til sikkerhet og sikkerhetsopplæring. Opplegget var at rettighetshaverne skulle utøve en «egenkontroll», jfr. de ovenfor nevnte retningslinjer, hvor det henvises til kgl. res. av 9. juli 1976 §4. Entreprenører og/eller underentreprenører (kontraktører) er ikke gitt tilsvarende direkte pålegg om egen kontroll, (jfr. dog ad «sørge for»). De sistnevnte skal kontrolleres av rettighetshaverne. Oljedirektoratet hadde forut for mars 1980 til enhver tid en generell oversikt over hvorledes opplæringsstatus var i Nordsjøen. Retten finner det bevist at Oljedirektoratet visste at en rekke personer som falt inn under Oljedirektoratets kompetanseområde, arbeidet på sokkelbaserte installasjoner i Nordsjøen uten grunnleggende sikkerhetsopplæring før utreise. Det ble i denne periode aldri vurdert om det forelå straffbare forhold. Det som ble vurdert, var om opplæringssituasjonen var god nok. Oljedirektoratet fant at så ikke var tilfelle. Det ble på denne bakgrunn ved brev sendt «signaler» til operatørene (rettighetshaverne). Slike brev ble også sendt forut for 27. mars 1980. To peker seg særlig ut. De sendte brev preges av tilbakeholdenhet hos Oljedirektoratet. De er også på flere punkt vage. I brev av 2. mai 1978 adressert til de på det tidspunkt aktuelle operatører i Nordsjøen, er det bl.a. sagt:

«Oljedirektoratet er kjent med at ovennevnte operatørselskaper har kursvirksomhet igang for arbeidstakere som er direkte ansatt i selskapene. For arbeidstakere som har sitt ansettelsesforhold hos operatørselskapenes underentreprenører er slik opplæring bare delvis igang:

I denne sammenheng vil en understreke at operatørselskapet er å anse som hovedbedrift i arbeidsmiljøloven (AML) forstand, jfr. kgl. res. av 24. juni 1977 om midlertidige forskrifter om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. §4. Denne bestemmelse sammenholdt med arbeidsmiljøloven §14h og §15 nr. 1 leder til at sikkerhetsopplæringen for de forskjellige kategorier av personell bør være av en viss minimumsstandard.

Oljedirektoratet ser gjerne at selskapene samarbeider for å oppnå en mest mulig ensartet opplæring.

I denne sammenheng skal det også understrekes at Kirke- og undervisningsdepartementet har oppnevnt et utvalg for vurdering av utdanningsbehovene for personell på faste produksjonsanlegg. Utvalget ventes å komme med en delinnstilling om grunnleggende sikkerhetsopplæring i løpet av sommeren 1978.»

Brevet ble unntatt offentlighet i medhold av offentlighetsloven §6 nr. 4 som inneholdende opplysninger av konkurransemessig betydning. Dette medførte bl.a. at kontraktører ble avskåret fra å få direkte adgang til brevet. Ved ordlyden «bare delvis i gang» mente Oljedirektoratet å uttrykke tvil om det som foregikk var godt nok. Det var som det fremgår også spesielt henvist til arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h. Oljedirektoratet var heller ikke på dette tidspunkt beredt til å gi uttrykk for hva som var en akseptabel standard. Det ville heller ikke indikere dette. Dette hadde også en viss sammenheng med det i brevet nevnte utvalg (Leiroutvalget) og den innstilling disse arbeidet med (jfr. nedenfor). Det ble også på dette tidspunkt overlatt til operatørene selv å vurdere hvorledes (videreutvikle) standarden skulle være.

I brev av 7. desember 1979 fra Oljedirektoratet til North Sea Operators Committee er det bl.a. sagt:

«Leiro-utvalg II's delinnstilling om sikkerhetsopplæring av sokkelbasert personell er nå midlertidig godkjent av Kirke- og undervisningsdepartementet.

Utvalget foreslår i sin delinnstilling normer for grunnleggende sikkerhetsopplæring og opplæring for livbåtførere, branngruppemedlemmer og førstehjelpere.

Oljedirektoratet har ved tidligere anedninger understreket viktigheten av en grundig og vel tilrettelagt opplæring innenfor sikkerhetsfagene, uten at en samtidig har kunnet gi en utfyllende veiledning om innhold og gjennomføring av kurs.

Direktoratet ser på nevnte delinnstilling som en god norm for slik opplæring, og den bør kunne danne grunnlag for operatørselskapenes kvalifikasjonsnormer i fremtiden.

Operatørselskapene bes oversende opplysninger om de kvalifikasjonsnormer selskapene i dag stiller, når det gjelder generell sikkerhetsopplæring og angi når en forventer at alle sokkelbaserte arbeidstakere kan gis en tilfredsstillende opplæring.»

Som det fremgår - ble det i dette brev indikert en norm. Det ble dog fremdeles overlatt til operatørselskapene å nærmere definere nivået (jfr. siste avsnitt i det siterte). Grunnlaget for dette var at operatørselskapene fremdeles ble ansett som de ressurssterke og de som var innehaver av den nødvendige ekspertise. I svar fra Norwegian Industry Association for Operating Companies av 15. februar 1980 erkjennes at nivået på sikkerhetsopplæringen ikke er akseptabel. Det fremheves samtidig at tilfredsstillende sikkerhetsopplæring er avhengig av statlige sikkerhetstreningssentre. Det ble samtidig bedt om et møte med Oljedirektoratet. Dette ble holdt 24. april 1980. Det ble her fra operatørhold fremhevet at den enkelte operatør mente deres prosjekter for sikkerhetsopplæring var tilfredsstillende ut fra anlegg som hadde vært tilgjengelige. Oljedirektoratet tok forbehold om senere å komme tilbake med svar på dette. Betydningen av det som ble sagt på nevnte møte, må vurderes på bakgrunn av at dette ble avholdt etter 27. mars 1980. Det var forut for 27. mars 1980 alltid operatørselskapene/rettighetshaverne som var Oljedirektoratets adressat. Det ble som nevnt ansett som operatørenes oppgave å se til at kontraktørselskapene (herunder A.I.S.I.) oppfylte vilkårene. Det var primært rettighetshaverne som var tiltenkt å utvikle normen. Rettighetshavernes primæransvar for at arbeidstakerne på norsk kontinentalsokkel har nødvendig grunnleggende sikkerhetsopplæring fulgt av - arbeidsmiljøloven §14 bokstav h jf §15 nr. 1 jf forskrifter om arbeidsvern og arbeidsmiljø m.v. §4, samt - kgl. res. av 3. oktober 1975 om sikkerhet m.v. for undersøkelse og boring §6A jf §3 og - kgl. res. av 9. juli 1976 vedr. sikkerhetsforskrifter for produksjon m.v. §23 jf §4 og - retningslinjer for rettighetshavers internkontroll fastsatt av Oljedirektoratet (7. juni 1979 pkt. 4).

De ulike vilkår og synspunkt fra Oljedirektoratet ble på ulike måter og mer eller mindre fullstendig reflektert ned til kontraktørene. Dette kunne skje ved pålegg, henstillinger eller ren opplysningsvirksomhet. Som det fremgår ovenfor hadde kontraktørene også etter rettens mening en selvstendig plikt til å orientere seg om gjeldende norm samt til å oppfylle denne. I det aktuelle tidsrom hadde Oljedirektoratet ikke kapasitet til å besvare spørsmål fra kontraktørene om hvilke vilkår som gjaldt. De hadde også manglende oversikt og kunnskap over disse. Rette vedkommende for slike forespørsler ble ansett å være operatørselskapene.

En viktig tolkningsfaktor for forståelse av arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h er også den delinnstilling Leiro-utvalget II avga i juni 1978 samt den reviderte utgave fra november s.å. («Sikkerhetsopplæring av personell på faste installasjoner på den norske del av kontinentalsokkelen», heretter Leiro II). Betydningen av denne tolkingsfaktor økes ved at det ble vist til delinnstillingen i Oljedirektoratets brev av 7. desember 1979 (se ovenfor). Delinnstillingen var med på å danne rettstilstanden i mars 1980. Utvalgets delinnstilling var tilgjengelig for, og alminnelig kjent, hos operatørselskapene. Operatørselskapene var også med i høringsrunden forut for avgivelse av delinnstillingen. Retten finner det også bevist at de fleste kontraktører (herunder A.I.S.I.) kjente til innholdet i Leiro II før mars 1980. Leiro II behandler i særlig grad grunnleggende sikkerhetsopplæring (se rev. utg. nov. 1978 7). Det redegjøres også for hensikten med kurs hvor det gis grunnleggende sikkerhetsopplæring. Utvalget fremhever «at sikkerhetsopplæringen hos hovedentreprenørene er meget mangelfull. Opplæringen begrenser seg i det vesentlige til informasjon om bruk av plattformbasert redningsutstyr. Dette skjer i dag etter pålegg fra operatørselskapene». Selskaper som ydte kortvarig arbeidsassistanse, hadde ifølge utvalget i 1978 stort sett ingen sikkerhetsopplæring. Utvalgets undersøkelser i de selskaper som ydte kortvarig arbeidsassistanse, viste at de ansatte ikke hadde fått noen form for grunnleggende sikkerhetsopplæring i selskapets regi (Leiro II 8). Utvalget kom til at «grunnleggende opplæring er nødvendig også for andre kategorier arbeidstakere enn det rent operative personell. Også det ikke-operative personell - vil på grunn av manglende kjennskap til installasjonen som sådan - ha mulighet til å begå feil med uheldige følger. Det er derfor av betydning at alt personell som oppholder seg på installasjonen gis en veiledende orientering om oppbyggingen av den aktuelle installasjon, dens prosess- og sikringssystemer, brannfarlige områder o.l. Dette for å innprente personellet om farene ved å gripe inn i de fastlagte prosedyrer for operasjon av de forskjellige systemer og for å motivere for et systematisk, løpende verne- og sikkerhetsarbeide.»

Utvalget har i sin delinnstilling på 14 direkte henvist til arbeidsmiljøloven §7:

«Utvalget ser ikke bort fra at en viss kunnskap om de risiki som er tilstede ved arbeide på sokkelen, samt praktisk trening i å møte en eventuell ulykkes- og faresituasjon, kan bidra til å øke trygghetsfølelsen hos den enkelte. I så måte vil grunnleggende sikkerhetsopplæring være i tråd med Arbeidsmiljøloven intensjoner om at «arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig» (§7) og sikre den enkelte arbeidstaker en «meningsfylt arbeidssituasjon» (§1).»

Samtidig understrekes behovet for at den grunnleggende sikkerhetsopplæring blir gitt før personellet gis adgang til arbeid på de faste installasjonene på sokkelen.

Leiro II skiller mellom «permanent personell» og «korttidspersonell». Det skilles også mellom «kald» og «varm» plattform. B gikk i utgangspunktet inn under det som kalles «korttidspersonell». For disse uttalte utvalget (side 17) at behovet for sikkerhetsopplæring synes å kunne bli «dekket ved en grundig orientering om plattformens rømningsveier, livbåtplassering og sikkerhetsprosedyrer. Slik informasjon bør gis ved ankomst til installasjonen.»

B utførte dog etter tur arbeider på flere installasjoner og ofte påfølgende turer til samme installasjon. Han hadde et arbeid som totalt medførte lang tjenestetid på sokkelen, jfr. Leiro II 17. Det er også på det rene at B må ansees som permanent personell slik dette av Oljedirektoratet ble bestemt i brev til Landsorganisasjonen av 24. februar 1982:

«Leiroutvalg II har definert dette skille i NOU 1981:12 og slik Oljedirektoratet har valgt å trekke grenselinjene vil - korttidspersonell være personer som utfører ett - 1 - oppdrag og varigheten er under 16 døgn - permanent personell være personer som utfører mer enn ett - 1 - oppdrag «offshore».»

Det siste er dog uttalt lang tid etter mars 1980, og har liten vekt med hensyn til forståelse av begrepsbruk på nevnte tidspunkt.

Retten er blitt stående ved at B etter utvalgets begrepsbruk må betraktes som «permanent personell». Dette trekker i retning av økt krav til grunnleggende opplæring. Betydningen av dette reduseres dog ved at kun operatøransatte hadde på forhånd tildelte arbeidsoppgaver i krisesituasjoner, - B var ikke en del av plattformens ordinære nødsberedskap. Dette borttar dog ikke ethvert behov for grunnleggende opplæring. Betydningen av hvilken benevnelse B plasseres under, reduseres også av at Leiro II ikke mente å gi uttrykk for de krav arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h stilte ved avgivelse av innstillingen. Det hele var et ledd i utviklingen av den rettslige standard. Det var ikke noen som forventet at de krav til sikkerhets opplæring som Leiro II anbefalte, skulle være oppfylt i mars 1980. I dette må etter rettens mening også ligge at det ikke var forventet samme hastighet i utviklingen for personell som på bakgrunn av sin (manglende) funksjon lå i grenseland mellom permanent og korttidspersonell som for operatøransatte. Utvalget tok heller ikke direkte stilling til behovet for grunnleggende sikkerhetsopplæring for personell med lang erfaring. Det gis dog i pkt. 5,1,5 jfr. pkt. 5. februar 3.1 oversikt over akkumulert behov for kurs I og III (del II er en selskapsintern del som i stor grad samsvarte med de kurs enkelte selskaper arrangerte forut for mars 1980). Hvilket innhold de kurs Leiro II foreslo skulle ha, fremgår av vedlegg 1-3 i delinnstillingen.

En viss vekt må også legges på den uttalelse Undersøkelseskommisjonen angående Alexander L. Kielland-ulykken avga 1. mars 1981 (NOU 1981:11). Dennes vekt som tolkingsfaktor reduseres dog ved det faktum at uttalelsen ble avgitt etter 27. mars 1980. Det vil da lett være «etterpåklokskap» som gjør seg gjeldende. Aktor har fra NOU 1981:11, side 189, 1. spalte fremhevet følgende:

«Etter kommisjonens mening er det en svakhet ved regelverket at det ikke inneholder bestemte krav til den instruksjon i arbeidet som på plattformen skal gis en ny mann før han påbegynner tjenesten ombord. Praksis i så henseende synes nemlig ikke å ha vært tilfredsstillende.»

Retten finner at denne uttalelse refererer seg til den arbeidsmessige opplæring for mannskap i dets egenskap av mannskap. Det er ikke oppe til avgjørelse i denne sak. Større vekt tillegges det som uttrykkes på side 189, 2. spalte:

«Det stilles ikke bare kvalifikasjonskrav til mannskapet i dets egenskap av mannskap på plattformen. For mannskapet, herunder forpleiningspersonellet, stilles det også, på samme måte som for de øvrige arbeidstakere ombord (hotellgjestene), krav om at de skal gis den sikkerhetsopplæring som er nødvendig for at de skal kunne møte de ulykkes- og faresituasjoner de risikerer å stå overfor. Opplæringen tar primært sikte på å gi de ombordværende muligheter for å overleve i disse situasjoner, men også på å redusere risikoen for at slike situasjoner skal inntreffe.

For hotellgjestene er kravet til sikkerhetsopplæring hittil ikke kommet til uttrykk på annen måte enn i form av ovennevnte generelle krav. For mannskapet er det derimot forskriftsfestet krav om at de skal ha gjennomgått et treukers innføringskurs med teoretisk og praktisk sikkerhetsopplæring. Kommisjonen kan ikke se noen grunn til at det ikke er stilt samme krav til opplæring av hotellgjestene. Behovet for opplæring synes å være det samme. Kommisjonen går imidlertid ikke nærmere inn på dette spørsmål, idet man er kjent med at forholdet vil bli endret. Også for hotellgjestene vil det nå bli stilt krav om at de skal ha gjennomgått et tredelt sikkerhetskurs. Kurset skal ha samme innhold som angitt i Leiro II utvalgets innstilling.»

På side 190, 1. spalte, 2. avsnitt sies det bl.a.:

«Erfaringene fra «Alexander L. Kielland»-ulykken viser at sikkerhetsopplæringen av de ombordværende var mangelfull.»

Det presiseres ikke hva den var mangelfull i forhold til. Retten legger til grunn at det er tenkt på forholdene slik de burde være etter gjeldende lovregler og praksis.

Retten finner at praksis i det aktuelle tidsrom for enkelte grupper ansatte kanskje krevde en viss grunnleggende opplæring på land. For noen grupper ansatte oppfylte kun offshore-opplæring i utgangspunktet trolig ikke de krav arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h stilte. At det ikke generelt forelå en praksis med særlig tyngde, underbygges ved de tall som gis i NOU 1981:11, 190, 1. spalte:

«For så vidt angår mannskapet var det ombord i «Alexander L. Kielland» i betydelig grad dispensert fra den forskriftsfestede sikkerhetsopplæring. Ingen av forpleiningspersonellet, og bare 4 mann av det øvrige mannskap hadde således gjennomgått det påbudte innføringskurs på 3 uker. I tillegg hadde 1 mann av mannskapet gjennomgått et forkortet sikkerhetskurs på 2 uker. For hotellgjestene var det som nevnt ikke stilt krav om noen bestemt kursopplæring, og disse hadde da enten ingen kursopplæring i det hele tatt eller bare en meget kortvarig sådan. Inklusive de 5 mann fra mannskapet var det totalt bare 76 mann av de 212 ombordværende som hadde gjennomgått noen form for kurs. For flesteparten - 50 personer - dreiet det seg om endagskurs. Bortsett fra de 5 mann fra mannskapet var det ingen som hadde gjennomgått kurs av lengre varighet enn 6 dager.»

Retten finner at det her må skilles mellom operatøransatte og kontraktører. Normen var ikke utviklet på samme måte for de to gruppers ansatte. Dette har dels sin bakgrunn i den linje Oljedirektoratet fulgte. De henvendte seg kun til operatørselskapene. Ved en slik mellomstasjon, innebygges det i forhold til kontraktørene en viss treghet. Det hele må også sees på bakgrunn av de oppgaver kontraktørenes ansatte hadde i forhold til operatøransatte. Førstnevnte gruppe spilte en klart underordnet rolle i krise- og ulykkessituasjoner. Denne ble i utgangspunktet oppfylt ved i en aktuell situasjon å møte ved riktig livbåt, for deretter å la seg evakuere. De var heller ikke oppsatt i brannlag e.l. Retten finner i nærværende sak ikke oppfordring til å ta stilling til hvilken norm som gjaldt for operatørenes egne ansatte. Det er etter det som er sagt ovenfor, lagt til grunn at normen for disse ikke var mindre streng enn for kontraktøransatte.

Det var forut for mars 1980 ingen offentlig godkjennelse av kurs som ga grunnleggende sikkerhetsopplæring med sikte på offshore-arbeid. Det var likevel ulike kurs/opplæringstilbud i gang. Ett av de selskaper som hadde egen sikkerhetsopplæring, var Oil Industry Services. Selskapet har ikke operatørstatus. De startet virksomheten med kontraktsformidling. De har nå også direkte arbeid ute på kontinentalsokkelen. Nevnte selskap satte i gang egen sikkerhetsorientering på land i januar 1979. Kurset hadde ikke et definert mål. Det ble derfor kalt orientering, ikke opplæring. Det ble bl.a. gitt orientering om hvorledes en skulle opptre ved helikoptertransport. Det ble også gitt orientering om brann og førstehjelp, samt teknisk gjennomgang av livbåt. Selskapet mente at den praktiske trening best kunne skje på plattform. Tidligere offshoreerfaring eller fartstid fra sjøen kunne fritas for kurset. De fleste som var ansatt i Oil Industry Services ble likevel innkalt til kurset. Dette av praktiske årsaker, - overlevelsesdrakt ble utlevert ved oppmøtet. Alle skulle ha slik. Retten finner det bevist at B hadde et erfaringsgrunnlag som lå langt over den kunnskap nevnte kurs ville gi. Andre kontraktørselskaper hadde ikke egne kurs. Dette av flere grunner. Det ble blant disse selskaper ansett å være små krav til den opplæring den ansatte skulle ha. Det ville også være relativt kostbart å sette i gang egne kurs. Det var også vanskelig å få i gang samarbeidsordninger mellom kontraktørselskapene. Behovet vekslet stort innenfor de enkelte selskaper. Det var også formelle hindringer. Om et kurs skulle inneholde praktiske brannøvelser, krevde det konsesjon for røykutslipp. Det var vanskelig å få slik.

A.I.S.I. arrangerte ikke på noe tidspunkt eget kurs. De hadde heller ikke seriøse planer om å starte kurs. Selskapet mente å registrere en avventende holdning i bransjen. De ventet på et offentlig tilbud. A.I.S.I. hadde heller ikke kjøpt fast kursplass på andres kurs. Ingen av de ansatte i A.I.S.I. hadde blitt sendt på grunnleggende sikkerhetskurs på land før Mobil krevde kurs for dem som skulle ut til Statfjord. 27. mars 1980 hadde 17-18 stk. fra A.I.S.I. gått på Mobils sikkerhetskurs. Det var dette B hadde fått tilbud om å gå på. Mobils kurs ble startet som et tredagers kurs i mai 1977. I 1978 ble kurset utvidet til 4 dager, og fra september 1979 til 5 dager (for egne ansatte hadde Mobil et kurs på 3 uker). Kurset inneholdt undervisning om den aktuelle plattforms oppbygging, gjennomgåing av sikkerhetshåndbok, førstehjelp og begrensede brann- og redningsøvelser (herunder bruk av livbåt og pusteapparat). Etter utvidelse til 5 dager ble det også gitt undervisning i ulykkesforebyggende tiltak og personlig verneutstyr. Mobils utgangspunkt var at folk med erfaring fra andre plattformer enn Statfjord A også skulle gjennomgå kurset. Dette særlig fordi plattformen (i motsetning til Alexander L. Kielland) var en ny konstruksjon. Kurset var i stor grad direkte rettet mot dette. Også Phillips Petroleum Company Norway (heretter Phillips) arrangerte i den aktuelle periode eget kurs. Dette var i utgangspunktet kun for Phillips sine egne ansatte. Om det var plass kunne også kontraktørers ansatte gå på dette. Generelt var det ikke plass til andre enn Phillips egne folk.

Stavanger maritime videregående skole (tidl. Stavanger maskinistskole) hadde arrangert kurs inneholdende grunnleggende sikkerhetsopplæring fra 1973. Dette var i begynnelsen kombinert med kurs i grunnleggende boreteknikk. Etterhvert ble det arrangert egne kurs med kun grunnleggende sikkerhetsopplæring. Dette kom i gang før mars 1980. Det var i 1979/80 stort press på skolen og lange ventelister. Kapasiteten var maksimalt utnyttet. Kapasiteten ble i stor grad redusert ved at brannøvelser som følge av konsesjonsvilkår ikke kunne holdes etter kl. 15.00. Kontraktørene hadde ikke egen kvote på de kurs som ble arrangert. Ansatte i kontraktørselskap kom til tider inn via operatørenes kvoter. Ventetiden for disse var lenger enn for folk som kunne dokumentere at de hadde arbeid i operatørselskap. Ingen fra A.I.S.I. var sendt på kurs på nevnte skole forut for mars 1980.

Kapasitetsproblemer var et gjennomgående trekk ved all landplassert grunnleggende sikkerhetsopplæring forut for mars 1980. Det var alle steder lange ventelister. Det ble foretatt prioriteringer. Det er i denne forbindelse etter rettens mening av underordnet betydning at A.I.S.I. hadde hatt 7 år på seg for å få B inn på kurs. Det kom hele tiden nye folk inn i selskapet. B's voksende erfaring reduserte etterhvert behovet for å sende ham på kurs. Dette understrekes også ved den dispensasjonspraksis som ble fulgt ved offshoreutsendelse av mønstringspliktige mannskaper. Dette var mannskap som alle inngikk i konkrete arbeidsoppgaver ved krisesituasjoner på sine respektive arbeidsplasser. I medhold av sjøfartslovgivningen stilte Sjøfartsdirektoratet i 1975 opp et krav om at alle mønstringspliktige (besetningsmedlemmer og forpleiningsmannskap) på borerigger skulle ha et 3 ukers sikkerhetskurs før de ble sendt offshore. 12. mai 1978 ble dette også utvidet til å gjelde boligplattformer. Inntil 30 juni 1980 ble alle gitt dispensasjon enten de hadde kurs eller ikke. Forutsetningen var at søknaden gikk de rette kanaler (fra rederi via sjømannskontor til Sjøfartsdirektoratet). Dispensasjonsreglene fra 26. juni 1980 er gjengitt i NOU 1981:4 45:

«Sjøfartsdirektoratet har i Melding S. nr. 258 til mønstringsmyndighetene datert 26. juni 1980 sagt at: a. Personell som mønstrer ombord på flyttbar boreplattform/innretning etter 1. januar 1981 skal ha gjennomgått sikkerhetsopplæring i henhold til Leiro II. b. Personell som har praksis ombord i boreplattform/innretning i 2 år eller mer kan fritas fra kurs etter nærmere gitte regler. c. Personell som har mindre enn 2 års praksis kan også fritas for deler av kurs etter individuell vurdering.»

Dispensasjonsadgangen var ikke strengere før juni 1980. Sjøfartsdirektoratet ga i tidsrommet 1. januar 1976-23. april 1980 2113 dispensasjoner. Av disse var 109 skipssjefer. Omlag halvparten av disse hadde kurs fra handelsflåten og en del engelskmenn hadde kurs som overgikk Leiro II's krav. Det står likevel tilbake en stor del som i det hele ikke hadde landbasert sikkerhetsopplæring. Retten finner det også bevist at de kurs de fleste fra handelsflåten hadde, hadde et lite innhold i forhold til det som ble krevet etter de regler det var blitt dispensasjon fra. Det ble forut for mars 1980 blant kontraktørene ansett å være stilt strengere krav til mønstringspliktige mannskaper enn for kontraktøransatte. Som følge bl.a. av at det ikke var nærmere spesifiserte krav til kontraktøransatte, var det heller ikke organisert dispensasjonsordning for disse. Etter rettens mening kan dette i seg selv ikke medføre at A.I.S.I. var avskåret fra å sende særskilte kvalifiserte (herunder folk med lang praksis) offshore uten forutgående grunnleggende sikkerhetskurs på land. Det er nå for den kategori A tilhørte, oppstilt krav om grunnleggende sikkerhetskurs på land. Dette har medført at det har utviklet seg en praksis som gir rom for unntak. Det vises i denne forbindelse til brev fra Oljedirektoratet til Landsorganisasjonen av 24. februar 1982, 3. avsnitt, hvor det er sagt:

«Operatørselskapene kan likevel, etter individuell vurdering av personer, godta annen utdanning, også sammensatt utdanning. Oljedirektoratet er også innforstått med at praksis offshore i noen grad kan kompensere for redusert utdanning.»

To år etter 27. mars 1980 fremheves her betydningen av praksis offshore. Det har i mellomtiden skjedd en vesentlig normutvikling. Dette trekker i retning av at praksis i 1980 måtte tillegges adskillig større betydning. Retten legger til grunn at B hadde en praksis som medførte at han med hensyn til sikkerhetsopplæring uten vansker i 1980 ville fått dispensasjon fra de regler som gjaldt for mønstringspliktige. Dette trekker i retning av å anse A.I.S.I. med hensyn til det i forelegget beskrevne forhold å ha handlet i samsvar med de normer som gjaldt i mars 1980.

Det har under hovedforhandlingen kommet frem opplysninger som tilsier at B i 1980 som følge av sin lange offshore-praksis ville vært kvalifisert som instruktør på de sikkerhetskurs som ble arrangert på det aktuelle tidspunktet. Retten finner ikke å kunne tillegge dette særlig betydning ved den strafferettslige vurdering. Dette da kursene også inneholdt elementer han ikke ville vært kvalifisert til å undervise i (f.eks. brannslukking og førstehjelp). At han dekket en del av det området eksisterende kurs behandlet, taler dog i noen grad i retning av å frifinne A.I.S.I.

Retten har funnet det bevist at det forelå særskilt ulykkes- og helsefarer ved arbeidet på Alexander L. Kielland. Det var flere måter A.I.S.I. kunne sørge for at B ble gjort kjent med disse, samt få den opplæring, øvelse og instruksjon som var nødvendig i forbindelse med farene. Det er i denne sak av påtalemyndigheten fiksert på grunnleggende sikkerhetsopplæring gitt på land. Retten finner at denne i visse tilfelle etter gjeldende norm i mars 1980 kunne erstattes med, og i alle tilfelle suppleres ved orientering, øvelser og teoretisk opplæring offshore. Supplering kunne også skje ved arbeid sammen med erfarne arbeidere. Den 27. mars 1980 var B den erfarne. Særlig i forbindelse med kunnskap om farer, må erfaring sies å være av stor betydning. I løpet av mange års offshorearbeid samles også adskillig kunnskap om ulike sikkerhetstiltak i forbindelse med de foreliggende farer.

Retten er blitt stående ved at de som i mars 1980 handlet på A.I.S.I. s vegne ikke handlet i strid med den da gjeldende norm i arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h i forbindelse med det i det ikke vedtatte forelegg av 24. mars 1982 beskrevne forhold. Retten har etter dette ikke oppfordring til å ta stilling om det i mars 1980 etter det innhold arbeidsmiljøloven §14 annet ledd h da hadde, var et krav at personer med kortere eller annen (herunder arbeidsområder og sted) offshoreerfaring enn B, skulle gis grunnleggende sikkerhetsopplæring på land før offshorearbeid. A Inland Services Inc. blir etter dette å frifinne. - - -