Rt-1984-408
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-02-24 |
| Publisert: | Rt-1984-408 (74-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 24. februar 1984 i l.nr. 69 K/1984 |
| Parter: | 1. Tranøy kommune, 2. Lenvik kommune (advokat Gaute Berg-Rolness) mot 1. Søndre Senja Reinbeitedistrikt, 2. Nordre Senja Reinbeitedistrikt (advokat Geir Haugen). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Sandene, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181 |
Søndre Senja Reinbeitedistrikt anla sak mot Tranøy kommune med bl.a. påstand om at det skulle fastsettes erstatning for skader og ulemper som var påført reindriften i forbindelse med bygging av fylkesvei fra Svanelvplass til Sifjordbotn på Senja. I påstand fremlagt under hovedforhandlingen ble erstatningskravet begrenset oppad til 1 million kroner.
Nordre Senja Reinbeitedistrikt anla sak mot Lenvik kommune med krav om erstatning for skade og ulempe på reindriften i forbindelse med veianleggene Botnhamn-Baltsfjord, Husøyveien og Mefjordveien. Under hovedforhandlingen ble kravet om erstatning begrenset oppad til 3 millioner kroner.
Senja herredsrett forenet sakene til felles behandling, og ved dom av 21. desember 1981 ble Tranøy kommune dømt til å betale Søndre Senja reinbeitedistrikt kr. 36000,- og Lenvik kommune ble dømt til å betale Nordre Senja reinbeitedistrikt kr. 43000,-. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Begge reinbeitedistriktene anket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett. I ankesaken ble erstatningskravet mot Tranøy kommune begrenset oppad til kr. 500000,-, mens erstatningskravet mot Lenvik kommune ble begrenset oppad til 1,5 millioner kroner.
Lagmannsretten avsa dom 21. november 1983 og dømte Tranøy kommune til å betale Søndre Senja reinbeitedistrikt kr. 40000,- samt saksomkostninger for herredsretten kr. 22627,47. Saksomkostninger for lagmannsretten ble ikke tilkjent. Lenvik kommune ble dømt til å betale kr. 260000,- til Nordre Senja reinbeitedistrikt. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten ble Lenvik kommune dømt til å betale kr. 58403,97 med tillegg av 2/3 av det salær som endelig ble fastsatt for domsmennene og den sakkyndige for lagmannsretten.
Tranøy kommune og Lenvik kommune påkjærte saksomkostningsavgjørelsene til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I forbindelse med tilkjennelsen av saksomkostninger til Nordre Senja reinbeitedistrikt for lagmannsretten ble det bl.a. fremholdt at det ikke kunne være avgjørende at distriktet fikk et betydelig bedre økonomisk resultat i lagmannsretten. Den erstatningsposten som ble godkjent av herredsretten og der erstattet med kr. 43000,-, ble i lagmannsretten redusert til kr. 15000,-, og gjaldt bare lidt tap. Distriktet, som i lagmannsretten krevde erstatning begrenset oppad til 1,5 millioner kroner, fikk ikke medhold i krav om erstatning for tap av vinterbeite, for utgifter med flytting til og fra vinterbeite, for tap av rein vinteren 1980/81, for enkelte merarbeidsposter samt for fremtidig slaktetap. Det måtte da være uriktig å anvende tvistemålsloven §172, første ledd. Det riktige måtte være å anvende tvistemålsloven §174, første ledd.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Det er tale om kjæremål over saksomkostninger fastsatt ved dom. Kjæremålsutvalget kan da bare prøve avgjørelsen for så vidt den er i strid med loven, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd. I sin begrunnelse for å tilkjenne saksomkostninger for herredsretten uttaler lagmannsretten:
«Lagmannsretten finner at begge distrikt burde vært tilkjent saksomkostninger for herredsretten etter tvistemålsloven §172 første ledd. Det kan ikke være tvilsomt at distriktene hadde krav på erstatning. Saksomkostninger vil derfor også bli tilkjent for herredsretten.»
I begrunnelsen for å tilkjenne saksomkostninger til Nordre distrikt for lagmannsretten uttaler retten at anken har ført frem.
Henvisningen til §172 første ledd innebærer at lagmannsretten må ha lagt til grunn at kommunene tapte sakene fullstendig for herredsretten. I ankesaken fra Nordre distrikt må det med den begrunnelse som er gitt, likeledes følge at lagmannsretten finner at ankemotparten i ankeinstansen har tapt saken fullstendig.
Utvalget finner at med den begrunnelse som er gitt kan ikke lagmannsrettens avgjørelse ses å bygge på en riktig forståelse av tvistemålsloven §172 første ledd. Saken kan ikke i loven forstand anses tapt fullstendig alene av den grunn at saksøkerne får medhold i krav på erstatning som saksøkte bestrider. Det må også tas med ved vurderingen av dette spørsmål i hvilken utstrekning saksøkeren gis medhold i forhold til de krav han setter frem. Det fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer at flere erstatningskrav ikke er gitt medhold. Saken kan for så vidt sies å ha vært dels vunnet, dels tapt.
Utvalget finner på denne bakgrunn at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse må oppheves så langt den er påkjært, og at saken bør hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
Etter utfallet finner utvalget at de kjærende parter må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.»