Rt-1984-416
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-03-16 |
| Publisert: | Rt-1984-416 (80-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 16. mars 1984 i l.nr. 101 K/1984 |
| Parter: | A (advokat Endre Grande) mot B (advokat Magne Revheim). |
| Forfatter: | Michelsen, Skåre, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §41, Tvistemålsloven (1915) §180, §404 |
I sak fra Bergen byrett om foreldreansvar til partenes fellesbarn hadde A begjært oppnevnt psykologisk sakkyndig etter barneloven §41. Byretten fant ikke grunn til å oppnevne sakkyndige. A påkjærte til Gulating lagmannsrett som den 13. februar 1984 stadfestet byrettens beslutning. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. I det videre kjæremål hevdet A prinsipalt at lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves og saken hjemvises, fordi lagmannsretten hadde tolket barneloven §41 uriktig. Etter den kjærende parts oppfatning måtte det være tilstrekkelig til å oppnevne sakkyndig i en sak om foreldreansvaret at det pretenderes å være forhold som det var behov for å få en sakkyndig vurdering av. Subsidiært gjorde den kjærende part gjeldende at lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves på grunn av mangelfull begrunnelse.
Kjæremålsutvalget bemerket:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Det dreier seg her om et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Høyesteretts kjæremålsutvalg har da den kompetanse som går frem av tvistemålsloven §404. I den foreliggende sak innebærer dette at kjæremålsutvalget bare kan prøve om det foreligger feil i saksbehandlingen fra lagmannsrettens side, eller om denne rett har bygget sin avgjørelse på en feilaktig tolking av en lovforskrift.
Kjæremålet til lagmannsretten gjaldt en beslutning av byretten som var truffet i henhold til §41 i barneloven av 8. april 1981 nr. 7 som gjelder oppnevnelse av sakkyndige. Saksøkeren, nå den kjærende part, har ment at det er behov til stede for at sakkyndige skal uttale seg, og har søkt å begrunne sitt standpunkt. Et begrunnet forlangende fra den ene part om at sakkyndige skal oppnevnes, kan dog ikke forplikte retten til å etterkomme begjæringen. Loven nytter uttrykket «der det trengst». I dette ligger at retten som har ansvaret for sakens rette opplysning og forståelse, må foreta en realitetsprøvelse av partens begjæring, og således av de anførsler som er fremført til støtte for den.
Det går etter kjæremålsutvalgets oppfatning frem av lagmannsrettens kjennelse at den har bygget sin avgjørelse på denne rettsoppfatning. Lagmannsretten har således ikke begått noen feil i tolking av den lovbestemmelse som kommer til anvendelse. Det føyes til at det ikke er uttrykk for noen uriktig lovforståelse når lagmannsretten under sin vurdering har lagt vekt på hva byretten er kommet frem til.
Lagmannsrettens premisser er knappe, men de er tilstrekkelige til at kjæremålsutvalget kan prøve om tolkingen av loven har vært riktig. Det må legges til grunn at lagmannsretten har foretatt en selvstendig prøving av saken.
Det konkrete skjønn som er utøvet av byretten og lagmannsretten kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet har ikke ført frem. Utvalget er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. For utvalget bør dog den kjærende part i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å erstatte motparten omkostningene. Beløpet finnes passende å kunne settes til 600 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.»