Rt-1984-522
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-04-10 |
| Publisert: | Rt-1984-522 (132-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 10. april 1984 i l.nr. 61/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Løchen, Philipson, Hellesylt, Tønseth, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §34, §52, §53, §63, Tolloven (1966) §49, §61, §63, §66, Merverdiavgiftsloven (1969) §34, §72 |
Dommer Løchen: Bergen byrett avsa 11. november 1983 dom som for A's vedkommende hadde denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1929, dømmes for forbrytelser mot lov om toll §63, jfr. §66, jfr. §61, jfr. §49 annet ledd og Tollovforskrifter av 1. juni 1968 med senere endringer pkt. 7. februar 1.10 og pkt. 5. mars 2., og forseelse mot lov om merverdiavgift §72 annet ledd, 1. pkt. jfr. §34 første ledd, under iaktagelse av straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager.
I medhold av straffeloven §52 nr. 1 og 3, jfr. straffeloven §53, nr. 1, utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid på 2 - to - år og ilegges han en ubetinget bot til statskassen stor kr. 5000,- - femtusen - kroner, subsidiært 5 - fem - dager fengsel.
I medhold av straffeloven §34 dømmes han til inndragning av fortjeneste innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse av kr. 150000,- - etthundreogfemtitusen - kroner.
A frifinnes for øvrig fra kravet om inndragning.
Saksomkostninger ilegges ikke.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Domfelte har anket over den del av dommen som gjelder inndragning av fortjeneste.
Prinsipalt er det i ankeerklæringen gjort gjeldende at bare nettofortjenesten kan gjøres til gjenstand for inndragning etter straffeloven §34, og at domfelte ikke har oppnådd noen nettofortjeneste. Til støtte for dette har domfelte - på samme måte som for byretten - anført at han for å skjule det ulovlige innkjøp av frilagerkjøtt ikke kunne bokføre utgiftene som innkjøp og derfor betalte innkjøpene av private midler, mens alt salg av varene er bokført som inntekt og derfor blitt gjenstand for inntektsbeskatning. Så vidt jeg forstår, innebærer denne anførsel at domfelte hevder at hans beskattede inntekt er blitt mer enn 300000 kroner høyere enn den egentlig skulle være fordi den samlede innkjøpspris på 337846 kroner ikke er bokført som utgift.
Subsidiært er det i ankeerklæringen anført at inndragning etter straffeloven §34 iallfall ikke kan settes høyere enn bruttofortjenesten, og at denne i dette tilfelle var vesentlig lavere enn det inndragningsbeløp på 150000 kroner som byretten har fastsatt. Det er i ankeerklæringen nevnt at det ikke har vært mulig å fremskaffe alle utgående fakturaer for de varesalg det her gjelder, men til støtte for anførselen om at bruttofortjenesten har vært lavere enn det beløp byretten har fastsatt, har domfelte fremlagt beregninger over gjennomsnittlige innkjøpspriser for de ulovlig innkjøpte kjøttvarer og videre en del utgående fakturaer for disse varer.
Jeg er kommet til at anken bør forkastes.
Jeg nevner først at det ved fastsettelsen av den vinning som kan inndras etter straffeloven §34, iallfall som regel må gjøres fradrag for de utgifter vedkommende har hatt. Det er også antatt at skatt som er betalt av oppnådd vinning, må komme til fradrag. Men for det tilfelle at størrelsen av den oppnådde vinning ikke kan godtgjøres bestemmer §34 annet punktum at retten i så fall fastsetter beløpet skjønnsmessig. Denne bestemmelse gir etter omstendighetene retten en betydelig grad av frihet ved den skjønnsmessige vurdering som må foretas, noe som særlig har betydning i saker om omfattende økonomiske overtredelser.
Høyesterett har i dom av 3. februar 1984 i sak l.nr. 19 B/1984 vært inne på spørsmålet om det etter omstendighetene kan være adgang til å foreta inndragning av hele den oppnådde bruttofortjeneste uten at det gjøres fradrag for det domfelte har betalt ved innkjøp. Jeg går heller ikke i denne saken nærmere inn på dette spørsmål, idet jeg legger til grunn at det bør gjøres fradrag for de utgifter domfelte har hatt.
I dette tilfelle er det imidlertid påvist betydelige mangler ved domfeltes bokføring. Domfelte har som nevnt selv anført at innkjøpsprisen for de ulovlig ervervede varer ikke ble bokført, og jeg må gå ut fra at dette er riktig. Derimot er det etter min mening ikke grunnlag for å godta domfeltes anførsel om at han betalte innkjøpene med 337846 kroner av private midler. Tvert om synes det ved foretatt bokettersyn å være påvist at denne anførsel ikke kan være riktig. Det foreligger heller ikke noen opplysning om hvilke private midler domfelte skulle ha til å dekke disse betydelige vareinnkjøp til sin forretning. På samme måte som byretten må jeg legge til grunn at også salg av ulovlig innkjøpte varer er holdt utenom regnskapene, men på grunn av manglene ved bokførselen lar det seg ikke engang med tilnærmet nøyaktighet påvise hvor stor del av salget dette gjelder.
Under disse omstendigheter må den vinning som kan inndras fastsettes skjønnsmessig i overensstemmelse med straffeloven §34 annet punktum.
De eksempler på utgående fakturaer som er nevnt i domfeltes ankeerklæring, gir etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå hvilke utsalgspriser han har beregnet, og jeg må gå ut fra at han stort sett har holdt ordinære utsalgspriser. På den annen side har tiltalte ved ulovlig å overta varer fra frilager fått kjøpe varene til lavere pris enn han ellers måtte ha betalt. Under disse omstendigheter er jeg enig med byretten i at det ved beregningen av den oppnådde vinning er naturlig å ta utgangspunkt i Landbruksdepartementets uttalelse om at innkjøpsprisen på kjøttvarer tilsvarende 9381 kg av de varer domfelte har ervervet fra frilageret, gjennomsnittlig var ca 18 kroner pr. kg høyere på det ordinære marked enn den pris domfelte faktisk betalte. Dette gjelder selv om man ikke uten videre kan legge tallet 18 kroner til grunn fordi det knytter seg usikkerhet til beregningen. Domfeltes ulovlige innkjøp fra frilager omfatter også 10103 kg hermetisk kjøtt, og jeg må gå ut fra at han også fikk overta disse varer til en noe lavere pris enn den han hadde måttet betale ved vanlig innkjøp.
Ved den skjønnsmessige fastsettelse av den oppnådde vinning kan det ikke tas hensyn til at domfelte skal ha gitt bort som gaver betydelige kvanta av de mest verdifulle kjøttvarer, eller at han for vennskaps skyld har solgt varene billig.
Som før nevnt er det antatt at skatt som er betalt av oppnådd vinning, må komme til fradrag. Beregningen av et fradrag av denne art vil ikke volde særlige vanskeligheter når alle utgifter og inntekter er bokført på riktig måte. Men i dette tilfelle har domfelte unnlatt å bokføre utgifter for å skjule de ulovlige innkjøp, og jeg må som nevnt legge til grunn at også salg av ulovlig innkjøpte varer er holdt utenom regnskapene. Denne mangelfulle bokføring leder til at det i dette tilfelle ikke er mulig med bestemthet å fastslå hvor stor skatt domfelte har betalt av den vinning han har oppnådd ved sine straffbare handlinger.
Etter en samlet vurdering av kjente omstendigheter og de usikkerhetsmomenter som her gjør seg gjeldende, kan jeg ikke finne at det er grunn til å endre den skjønnsmessige fastsettelse av inndragningsbeløpet som byretten har foretatt.
Jeg nevner til slutt at jeg er enig med byretten i at det er nødvendig å foreta inndragning av den vinning domfelte må antas å ha oppnådd ved omsetning på det innenlandske marked av kjøttvarer som var klausulert for utførsel.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Philipson: Jeg er enig med førstvoterende.
Hellesylt, Tønseth og justitiarius Ryssdal: Likeså.