Rt-1984-767
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-05-29 |
| Publisert: | Rt-1984-767 (259-84) |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 29. mai 1984 i l.nr. 178 K/1984 |
| Parter: | T. Fjell Interiør ved Torbjørn Fjell (advokat Erling Follestad) mot 1. Agderbanken A/S, 2. Birkeland Fabrikker A/S' konkursbo (advokat Ivar Sveen). |
| Forfatter: | Blom, Christiansen, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §144, §152, §181, §384, §404 |
Sørlandsbanken A/S, senere Agderbanken A/S, og Birkeland Fabrikker A/S' konkursbo reiste ved stevning 23. september 1981 til Gjøvik byrett sak mot T. Fjell Interiør ved Torbjørn Fjell med krav om betaling av varegjeld på vel kr. 104000. T. Fjell Interiør bestred ikke størrelsen på kravet, men gjorde i tilsvaret gjeldende at firmaet hadde forskjellige motkrav mot saksøkerne, og påstod seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Etter at det var utvekslet diverse prosesskriv avsa Gjøvik byrett 2. januar 1984 dom i saken med slik slutning:
«1. Saksøkte frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Om saksomkostningsspørsmålet sa byretten:
«Etter det resultat retten er kommet til har saksøkerne tapt saken og burde betale saksomkostninger etter tvistemålsloven §172 første ledd. Retten finner likevel ikke å ville pålegge saksøkerne å betale saksomkostninger fordi det i angjeldende sak har vært en rekke skjønnsmessige spørsmål og saksøkerne har hatt grunn til å se rettens avgjørelse. Retten finner etter dette at hver av partene må dekke sine egne saksomkostninger.»
T. Fjell Interiør påkjærte omkostningsavgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 12. april 1984 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes. - - -»
T. Fjell Interiør har i rett tid påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det ikke er feil ved byrettens saksbehandling, kjennelsesgrunnene, i forbindelse med saksomkostningsspørsmålet, som må føre til at omkostningsavgjørelsen oppheves. Det er ikke bestridt at saksøkte før saksanlegget satte frem et forlikstilbud som gikk ut på betaling av 10000 kroner, altså mer enn saksøkerne oppnådde i søksmålet. Det må være åpenbart at byretten har glemt dette forhold, og lagmannsretten har tatt feil når den har forutsatt det motsatte. Forholdet hadde spesiell relevans til saksomkostningsavgjørelsen, men er ikke nevnt i byrettens avgjørelse. Anførselen burde vært drøftet ikke bare fordi den var påberopt, men også fordi den tilsa at hovedregelen i §172 første ledd ble fulgt, se forutsetningsvis tvistemålsloven §174 annet ledd. Det vises også til at byrettens dom ble avsagt først 2. januar 1984, mens hovedforhandlingen ble holdt 1. november 1983. Dette er i seg selv en saksbehandlingsfeil, jfr. tvistemålsloven §152, og sannsynliggjør også at byretten har glemt anførselen. Det er overveiende sannsynlig at byrettens avgjørelse er i strid med loven, og den skulle vært opphevet på grunn av de nevnte saksbehandlingsfeilene, særlig mangelfulle kjennelsesgrunner. Lagmannsretten har i denne forbindelse anvendt tvistemålsloven §144, særlig nr. 4 jfr. §384 feil. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse i denne sak er undergitt en dobbel begrensning. For det første følger det av tvistemålsloven §181 annet ledd at utvalget i likhet med lagmannsretten bare kan prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. For det annet følger det av tvistemålsloven §404 at utvalget bare kan prøve lagmannsrettens tolking av loven og lagmannsrettens saksbehandling.
Utvalget kan således ikke prøve byrettens saksbehandling og heller ikke bevisbedømmelsen eller lagmannsrettens konkrete lovanvendelse.
Lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §172 annet ledd slik at den omstendighet at den vinnende part har fremsatt et forlikstilbud før rettssaken, ikke kan avskjære retten fra å oppheve omkostningene hvor saken finnes tvilsom. Utvalget er enig i lagmannsrettens tolking. Om byretten i dette bestemte tilfellet allikevel burde ha tilkjent omkostninger, kan utvalget ikke prøve.
Utvalget kan heller ikke prøve de andre angrep som i kjæremålserklæringen er rettet mot byrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
Det bemerkes til slutt at saksbehandlingsfeil i lagmannsretten ikke er påberopt eller påvist.
Kjæremålet kan således ikke føre frem og kjæremålsmotpartene må tilkjennes saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.