Rt-1984-785

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-06-15
Publisert:	Rt-1984-785 (186-84)
Stikkord:	Entrepriserett og prisrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 15. juni 1984 i l.nr. 102 B/1984
Parter:	Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/advokat Harald S. Kobbe - til prøve) Hjelpeintervenient: Troms Kraftforsyning (h.r.advokat Bjørn Eggen) mot Ingeniør Thor Furuholmen A/S (h.r.advokat Arne Bech).
Forfatter:	Hellesylt, Schweigaard Selmer, Løchen, Blom
Lovhenvisninger:

Dommer Hellesylt: I forbindelse med utbyggingen av Ulla-Førre inngikk Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) i 1976-78 tre entreprisekontrakter med Ingeniør Thor Furuholmen A/S. I alle tre avtaler var inntatt en likelydende bestemmelse om regulering av kontraktsprisene på grunnlag av endringer i lønnsnivået. Regulering skulle finne sted for hvert kvartal på grunnlag av en bestemt angitt lønnsstatistikk, og grunnlaget skulle være gjennomsnittet av timefortjenesten i siste kvartal og de tre forutgående kvartaler.

Ved kongelig resolusjon av 17. februar 1978 ble innført midlertidig prisstopp med virkning fra 10. februar samme år - en prisstopp som varte til 1. januar 1980. Bestemmelsene ble endret en rekke ganger - senest etter at prisstoppen var opphevet. De regler som kommer til anvendelse i den foreliggende sak, er i korthet følgende: For entreprisekontrakter hvor arbeidet ikke var avsluttet 31. desember 1979, kunne tillegg på grunn av lønnsstigning i prisstopperioden bygges på den gjennomsnittlige timefortjeneste for 3. og 4. kvartal 1978. Denne lempingen ble gjennomført ved forskrifter gitt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet 6. februar 1980, og får betydning for to av de kontrakter som er nevnt foran. For den tredje - hvor arbeidet var avsluttet i prisstopperioden - kunne prisreguleringen baseres på lønnsstatistikken for 1. kvartal 1978.

Det oppstod uenighet mellom Furuholmen og NVE om hvilken betydning prisstoppen skulle få for oppgjøret mellom partene. NVE hevdet at prisreguleringen skulle skje etter avtalenes bestemmelser også for de kvartaler hvor prisstoppreglene tillot en høyere pris. Forskjellen har sammenheng med at den avtalte reguleringsbestemmelse bygde på de fire siste kvartaler. Dette gav den første del av prisstopperioden lavere reguleringsgrunnlag enn prisstoppreglene, som bygde på statistikk for et bestemt kvartal. Furuholmen hevdet at hans samlede krav ikke skulle begrenses mer enn prisreglene nødvendiggjorde. Differansen mellom de to beregningsmåter utgjør 383738 kroner.

Tvisten ble innbrakt for Oslo byrett som 26. februar 1982 avsa dom med slik domsslutning:

«Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble påanket til lagmannsretten som 28. februar 1983 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen betaler til ingeniør Thor Furuholmen A/S 383738,- - trehundreogåttitretusensyvhundreogtrettiåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen.

For Høyesterett har Troms Kraftforsyning erklært hjelpeintervensjon med den begrunnelse at den har en tilsvarende tvist gående med en annen entreprenørbedrift hvor det er avtalt at tvisten skal løses i samsvar med avgjørelsen i nærværende sak.

Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens dom.

I anledning av ankesaken har en partsrepresentant for NVE og et vitne vært avhørt ved bevisopptak ved Oslo byrett. Vitnet har ikke vært avhørt tidligere. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter. Ingen av dokumentene har betydning for det resultat jeg er kommet til.

Den ankende part - Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen - har i det vesentlige anført:

Utgangspunktet for oppgjøret mellom partene er de inngåtte kontrakter. For så vidt gjelder regulering av kontraktsprisene, bestemmer kontraktene at det skal foretas kvartalsvise oppgjør. Dette oppgjør skal baseres på målinger av det utførte arbeid. Oppjusteringen skal ikke skje på grunnlag av lønnsstatistikken for det siste kvartal, men på et gjennomsnitt for de siste fire kvartaler.

Prisstoppbestemmelsene gir uttrykk for hva Furuholmen maksimalt kan kreve. Furuholmen kan imidlertid ikke legge disse bestemmelser til grunn for oppgjøret så lenge prisjustering etter kontraktenes bestemmelser fører til en lavere prisøkning. Og det er dette som er situasjonen her. Stoppbestemmelsene tillot entreprenørene å bruke lønnsstatistikken for det siste kvartal. Dette tall er høyere enn det tall man får etter kontraktenes bestemmelser om gjennomsnittsberegninger. NVE har krav på å få gjennomført oppgjøret etter kontraktenes bestemmelser inntil man når det tak som prisstoppen representerer.

Furuholmens standpunkt innebærer et forsøk på å kompensere en del av det tap som oppstod på grunn av prisstoppen ved at prisstoppreglene søkes anvendt for oppgjørsterminer hvor reglene er gunstigere for entreprenøren enn de som følger av kontraktene. Dette ville imidlertid være å sette kontraktene til side.

Prisstoppreglene gir ikke grunnlag for noen slik tilsidesettelse av kontraktene. Dette er presisert i Forbruker- og administrasjonsdepartementets merknader til gjennomføringsbestemmelsene av 6. februar 1980, jfr. Pristidende nr. 6 for 1980 134 hvor det sies at det «vil bero på kontrakten og det sivilrettslige forhold ellers om og i tilfelle når disse bestemmelser kan anvendes som grunnlag for prisberegningen».

Heller ikke privatrettslige synspunkter kan brukes som grunnlag for å sette avtalen til side. Det Furuholmen reelt sett hevder, er at prisstoppen har virket urimelig. Man kan imidlertid ikke bruke dette som et argument for å velte byrdene over på NVE, som på sin side også var rammet av prisstoppen, og som led tap på grunn av dette.

Lagmannsrettens dom inneholder for øvrig synspunkter som til dels er uriktige, dels er misvisende. Det er således uriktig når det sies at de lempingsregler som ble innført ved gjennomføringsforskriftene, bygde på en dispensasjonspraksis som hadde utviklet seg under prisstoppen. Praksis viser at de dispensasjoner som ble gitt entreprenørene, alle er fra tiden kort før gjennomføringsforskriftene ble gitt, og de bygger på synspunkter som da var lagt til grunn for de gjennomføringsforskriftene som var på trappene. Det er også uriktig at den reservasjon som ble tatt for avvikende kontrakter, jfr. foran, er utslag av etterpåklokskap. Denne problemstilling var nøye overveiet under forberedelsen av forskriftene.

Det er i og for seg riktig som lagmannsretten sier at kontrakten må ses som et hele; det er først etter at arbeidet er avsluttet at det finner sted et bindende oppgjør. Lagmannsretten overser imidlertid at prisreguleringen på grunn av lønnsøkning skulle skje kvartalsvis på grunnlag av beregninger over det foretatte arbeid, og på basis av en bestemt angitt statistikk. Dette er størrelser som det i praksis ikke er grunnlag for å omvurdere i et sluttoppgjør.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes, likevel slik at Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Hjelpeintervenienten har i alt vesentlig sluttet seg til den ankende parts anførsler og nedlagt denne påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Troms Kraftforsyning tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten - Ingeniør Thor Furuholmen A/S - har i det vesentlige anført:

NVE påberoper seg prisjusteringsbestemmelsene i kontraktene så lenge de fører til det laveste beløp, og prisbestemmelsene når de er de mest gunstige. NVE kan imidlertid ikke på denne måten på samme tid utnytte to uforenlige regelsett.

Utgangspunktet må i stedet tas i kontraktene. Betydningen av disse kan ikke begrenses mer enn prisstoppreglene tilsier. Prisstoppen innebar et betydelig tap for Furuholmen i de deler av kontraktsperioden hvor prisregulering etter avtalen ville ha gitt høyere tillegg enn den fastsatte stoppris. Det er en naturlig forståelse av avtalen at dette tap kan delvis kompenseres ved at prisstoppreglene anvendes også i de deler av kontraktsperioden hvor de var mer gunstige for Furuholmen enn avtalens regler.

NVE overser dessuten at avtalen utgjør et hele. Etter at arbeidet er avsluttet, skal det skje et sluttoppgjør, og da er det ikke riktig å se på hvert kvartal isolert.

Sterke rimelighetshensyn taler for Furuholmens standpunkt. NVE sparer under enhver omstendighet ca 800000 kroner på prisstoppen, og dette tallet ville øke med påstandsbeløpet om NVE får medhold.

Ankemotparten - Ingeniør Thor Furuholmen A/S - har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Ingeniør Thor Furuholmen A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan for en vesentlig del tiltre dens begrunnelse, idet jeg skal bemerke:

Spørsmålet om pristillegg på grunn av lønnsøkning er regulert i de inngåtte avtaler og for prisstoppens vedkommende særlig i gjennomføringsforskriftene av 6. februar 1980. De to regelsett er ikke helt ut sammenfallende. For den første del av prisstopperioden hjemler prisreglene et høyere pristillegg enn det som følger av de avtalte reguleringsklausuler, i alt kr. 383738, som er denne saks tvistegjenstand. Senere - etter hvert som lønnsstigningen gav seg utslag - ville den avtalte regulering gi det høyeste pristillegg. Det er enighet om at Furuholmen ikke har krav på dette høyere beløp, ialt kr. 860388.

Spørsmålet i saken er om Furuholmen som følge av de avtalte reguleringsbestemmelser skal måtte tåle en sterkere beskjæring av sitt samlede krav enn det som prisstoppreglene nødvendiggjør. Avgjørelsen av dette spørsmål må bero på forståelsen av de inngåtte avtaler sammenholdt med prisstoppreglene.

De foreliggende kontrakter er basert på anbudsdagens lønnsnivå. Da arbeidene skulle strekke seg over lengre tid, og da lønnsstigning i denne tid var overveiende sannsynlig, ble det overensstemmende med vanlig praksis inntatt i kontraktene en lønnsreguleringsklausul. Formålet med denne var å opprettholde den økonomiske balanse mellom partene, slik at Furuholmen ikke skulle komme dårligere fra sine entrepriser på grunn av økte lønnsutgifter. Det vesentlige for begge parter må nødvendigvis ha vært det økonomiske sluttresultat av kontraktene. Prisstoppen grep her inn i kontraktsforholdet og påførte Furuholmen et betydelig tap. Prisstoppreglene beskjærer virkningene av den avtalte klausul fra det tidspunkt da lønnsgrunnlaget basert på avtalen overskred det tak forskriftene satte.

I en forutgående periode vil en anvendelse av forskriftenes reguleringsgrunnlag som nevnt lede til et høyere lønnsgrunnlag enn etter avtaleklausulen. Spørsmålet er om det vil være i strid med avtalen å anvende det prisrettslige reguleringsgrunnlag også for denne perioden. Dersom den avtalte prisreguleringsklausul må tolkes slik, vil dette - i den uforutsette prisstoppsituasjon - medføre at klausulen vil stenge for det resultat for de avtalte entrepriser som ligger nærmest opp til det klausulen skulle sikre - kompensasjon for lønnsstigningen i hele utbyggingsperioden. En forståelse som på denne måte motvirker det totalresultat klausulen nettopp skulle sikre, finner jeg lite naturlig. Videre bemerker jeg at de betalinger som er foretatt for arbeider i perioden basert på utført volum, ikke kan være til hinder for en justering på basis av forskriftenes reguleringsgrunnlag. Uansett hvordan man vil karakterisere disse innbetalinger, kan de ikke tillegges slike endelige oppgjørsvirkninger som dette i så fall ville forutsette.

Forbruker- og administrasjonsdepartementet har i merknadene til gjennomføringsbestemmelsene av 6. februar 1980 som nevnt uttalt at det «Vil bero på kontrakten og det sivilrettslige forhold ellers om og i tilfelle når disse bestemmelser kan anvendes som grunnlag for prisberegningen». Det synes uklart hva som er ment med dette forbehold ut over det selvsagte at lønnsstoppforskrifter ikke kan anvendes på en måte som gir høyere totalvederlag for lønnsstigning enn som følger av kontrakten.

Jeg peker videre på at prisstoppen representerte et inngrep i kontraktene - særlig de langsiktige - som forrykket balansen mellom kontraktspartenes ytelser. Det synes da naturlig å legge til grunn den forståelse av forskriftene og av kontraktene som ikke forrykker denne balanse mer enn det er klart hjemmelsgrunnlag for, en forståelse som prisrettslig er akseptert av myndighetene.

Anken har vært forgjeves. Saken har imidlertid budt på tvil, og den gjelder dessuten et prinsipielt spørsmål. Jeg finner derfor at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Skåre: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og vil bemerke:

Spørsmålet om pristillegg på grunn av lønnsøkning er regulert i de inngåtte avtaler. Det saken gjelder er om den avtalte reguleringsbestemmelse skal anvendes i den tid prisstoppen varte.

Dette spørsmål kan ikke løses på grunnlag av prisstoppbestemmelsene. Disse bestemmelser fastsetter den pris som maksimalt kan kreves, og berører ikke de avtaler som medfører en lavere pris. Dette er forutsatt i motivene til gjennomføringsreglene, men ville følge også av alminnelige regler om forholdet mellom avtalt pris og maksimalpris. Spørsmålet om ikke å anvende den avtalte reguleringsbestemmelse, må derfor avhenge av alminnelige kontraktsregler.

Prisstoppen fikk uforutsette virkninger for en rekke kontraktsforhold, og fikk til dels tilfeldige og betydelige økonomiske konsekvenser. Jeg kan imidlertid ikke se at dette forhold gjør det rimelig å lempe på avtalen eller tolke den innskrenkende ut fra forutsetnings- eller formålsbetraktninger. Jeg legger i denne forbindelse vekt på at prisstoppen fikk konsekvenser, også for den annen part i kontraktsforholdene. En flytting av et slikt tap som her oppstod, kan få tilfeldige og urimelige konsekvenser for den annen part i avtalen.

Jeg tilføyer at man etter mitt skjønn ikke kan legge vekt på at Furuholmen under enhver omstendighet led et betydelig tap på grunn av prisstoppen, og at det i den foreliggende sak bare er spørsmål om en viss begrensing av dette tap. Den oppgjørsmåte Furuholmen ønsker å få lagt til grunn, vil etter omstendighetene kunne føre til at en entreprenør helt unngår tap på grunn av prisstoppen. Dette vil være tilfelle hvor tiden for arbeidets avslutning ligger nærmere prisstopptidspunktet enn i de foreliggende tilfellene.

Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon. Når det gjelder saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Hellesylt.

Løchen og Blom: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Reidar Fagereng):

Ingeniør Thor Furuholmen A/S sluttet 15. oktober 1976 kontrakt med Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen vedrørende utbygging av Flottene arbeidssted, en del av Ulla-Førre anleggene. Kontraktens prisstigningsklausul bestemmer for lønnsandelens vedkommende følgende:

«d. Lønninger.

For regulering av kontraktsprisene på grunn av endringer i lønnsnivået, anvendes statistikk over lønninger i anleggsfagene som står i «grønnboken» fra Entreprenørenes Landssammenslutning. Reguleringene utregnes på grunnlag av den «totale timefortjeneste i anleggsfagene ekskl. helligdagsbetaling», tilsvarende tabell L-ld.

Som basis for lønnsreguleringen forutsettes gjennomsnittet for de 4 siste kvartaler, dvs. det kvartal anbudet blir levert samt de 3 foregående kvartaler.

Reguleringen finner sted for hvert kvartal etter at ny kvartalsstatistikk er kjent. Reguleringsgrunnlaget blir da den midlere timefortjeneste for vedkommende kvartal, samt de 3 foregående kvartaler.

Lønnsutgifter inkl. lønnsavhengige sosiale utgifter til arbeidere og arbeidsledelse på byggeplassen antas i denne forbindelse å utgjøre 43% av det i enhver periode utførte arbeid (ekskl. materialer på lager, ekskl. merverdiavgift, og ekskl. prisstigning på materialer og reservedeler, men inklusive tilleggsarbeider gitt på kontraktens basis).

Lønnsreguleringen fastlegges ved at den således fastsatte lønnsandel reguleres i samme forhold som de nevnte midlere timelønner.

Denne justering av kontraktsprisene skal også dekke sosiale utgifter for lønnsforandringer, samt forandringer i utgiftene til stedlig administrasjon, brakkebetjening samt generalomkostninger.»

Det er senere inngått ytterligere to kontrakter, nemlig 7. februar 1977 vedrørende Moen-Oddatjørn og 21. april-5. mai 1978 vedrørende Mostøl. Ordlyden i disse to kontrakter er prinsipielt den samme som i kontrakten vedkommende Flottene når det gjelder pris- og lønnsstigningsklausul.

De prisstoppbestemmelser som ble innført i 1978 medførte for bygg og anlegg at kontraktens prisstigningsklausul ikke fikk virkning helt ut. Det ble etablert en stopp/basispris som ikke måtte overskrides, og som prisrettslig gjaldt for omhandlede kontrakter. Dette framgår av §4 i Forbruker- og administrasjonsdepartementets forskrifter av 6. februar 1980 om «Gjennomføring av midlertidige forskrifter av 23. november 1979 om prisberegning og meldeplikt. Indeksklausuler og kalkulasjoner», som er inntatt i Pristidende 1980 127-134 med departementets merknader.

Prisstigningen av lønnsandelen beregnet etter kontraktens prisstigningsklausul og uten hensyn til prisstoppbestemmelsene, altså på rent privatrettslig grunnlag, ville ha gitt en samlet prisstigning pr. 31. desember 1979 stor kr. 18047568,-. Prisstoppreglene forbyr imidlertid å gjøre bruk av kontraktens prisstigningsklausul fullt ut. Prisrettslig kan stigningsbeløpet ikke være høyere enn det som følger av reglene i §4 i de ovennevnte forskrifter av 6. februar 1980. En utregning på basis av disse regler gir et maksimum for prisstigning på lønnsandelen pr. 31. desember 1979 stor kr. 17187180,-, som altså er det prisrettslige maksimum som entreprenøren har rett til å kreve.

Den kontrakt partene bygger på foreskriver således et oppgjør på (avrundet) kr. 18000000,-, mens prisstoppbestemmelsene setter prisstoppen ved (avrundet) kr. 17200000,-. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen mener seg bare forpliktet til å betale kr. 16803442,-, det vil si kr. 383738,- under det prisrettslige maksimum.

Entreprenøren, Ingeniør Thor Furuholmen A/S, mener byggherren, Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, er forpliktet til å betale det prisrettslige maksimum og krever kr. 383738,- i tillegg til det byggherren er villig til å betale. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Christian Borchsenius, Trond Dolva og tilkalt dommer, byrettsdommer Oddvar Ryen): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke: Det regelsett som prisstoppen og tilhørende forskrifter, senest de alminnelige gjennomføringsforskrifter av 6. februar 1980 representerer, må sees som et hele. Den lempning i prisstoppen som nevnte forskrifters §4 i.f. innebærer, ved at det kan regnes med enkeltkvartalstall selv om kontraktens prisjusteringsklausul gir anvisning på gjennomsnittsstatistikk for flere forutgående kvartaler, kan ikke sees isolert. Forskriftene var en kodifikasjon av den praksis som hadde utviklet seg under prisstoppen. Den nevnte bestemmelse i §4 i.f. var ganske visst ny i de skrevne forskrifter av 6. februar 1980, men stemte etter hva man forstår, med dispensasjonspraksis. Forskriftene av 6. februar 1980 ble gitt etter at prisstoppen var slutt, og på et tidspunkt hvor myndighetene må ha hatt oversikt over hvor stor lønnsstigningen faktisk hadde vært under prisstoppen, og hvilken realitet som lå i forskriftene, herunder bestemmelsen i §4 i.f. Den reservasjon som ble tatt i kommentarene til denne bestemmelse - om at den bare fastsatte hva som prisrettslig kunne kreves - virker som utslag av etterpåklokskap, og kan ikke tillegges vekt ved avgjørelsen av nærværende sak. Det er den gjennom (blant annet) §4 i.f. modifiserte prisstopp som kontrakten må holdes opp mot.

Også kontrakten må sees som et hele. Først ved sluttoppgjøret finner det sted et bindende oppgjør. Det som underveis er betalt i avdrag, representerer bare §-konto-betalinger, jfr. nærmere den ankende parts anførsler foran. Lagmannsretten mener at utgangspunktet ved bedømmelsen av nærværende tvist må være at entreprenøren har betinget seg et vederlag for å utføre de i kontrakten beskrevne arbeider, og at dette kontraktsmessige vederlag ikke skal beskjæres mer enn prisstoppreglene nødvendiggjør. Vederlaget skal etter kontrakten være gjenstand for indeksregulering, og det er denne indeksregulering som prisstoppreglene retter seg mot. Det må i en slik situasjon være det samlede prisstoppregelsett som legges til grunn, jfr. ovenfor. Det kontraktsmessige vederlag skal m.a.o. ikke reduseres mer enn den modifiserte prisstopp nødvendiggjør.

Lagmannsretten forstår prisstoppreglene slik at i en kontrakt med avdragsbetaling vil for det første adgangen til å få avdragene regulert etter kontraktens prisjusteringsklausul etter som det skjer lønnsstigning, bli redusert, og dessuten vil det, selv om sluttoppgjøret finner sted etter at prisstoppen er opphevet, i sluttoppgjøret bli tatt hensyn til de prisforskrifter som til en hver tid gjaldt når man skal beregne lovlige pristillegg for det arbeid som ble utført under prisstoppen. Men dette medfører ikke at de enkelte avdragsbetalinger under prisstoppen kan tillegges bindende virkning. Kontrakten utgjør som nevnt et hele. Heller ikke kan §2 (om indeksregulering av avdrag) i de alminnelige gjennomføringsforskrifter av 6. februar 1980 sees som noe avgjørende argument mot Furuholmens krav. Om begge disse spørsmål vises for øvrig til den ankende parts anførsler foran.

Ut fra sin forståelse av prisstoppreglene som et hele kan lagmannsretten ikke se at det her er tale om en løsning som gjør prisstoppen illusorisk, dersom man gir Furuholmen medhold i kravet mot NVE, eller som medfører at NVE delvis må kompensere Furuholmens tap på grunn av prisstoppen. Heller ikke er det riktig å si at fordi prisforskriftene gjennom §4 i.f. er «romsligere» når det gjelder indeksregulering, enn hva kontrakten tillater, må kontrakten gå foran, slik at prisforskriftene først får betydning når man ved å følge kontraktsklausulen ville oppnå høyere pris enn lovlig. Det avgjørende må være at det kontraktsmessige vederlag ikke skal reduseres mer enn det som med nødvendighet følger av prisforskriftene, betraktet som et hele.

Etter lagmannsrettens mening er det ikke treffende å tale om revisjon av kontrakten om Furuholmen gis medhold. Hvorvidt man skal kalle det utfylling eller tolking, kan være en smaksak.

Man kan ikke se at rimelighetsbetraktninger eller samfunnsmessige hensyn taler imot at Furuholmen gis medhold. Staten/NVE må stå i samme stilling som enhver annen byggherre, jfr. den ankende parts anførsler foran. - - -