Rt-1984-793
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-06-20 |
| Publisert: | Rt-1984-793 (187-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 20. juni 1984 i l.nr. 103 B/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Iver Huitfeldt, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Alf Nordhus). |
| Forfatter: | Bugge, Hellesylt, Sandene, Holmøy, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §109, Straffeloven (1902) §233, §56, Domstolloven (1915) §108 |
Dommer Bugge: Gulating lagmannsrett avsa 24. mars 1984 dom i straffesak mot A, født xx.xx.1954, med slik domsslutning:
«A dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd, til fengsel i 7 - syv - år, hvorfra går 269 - tohundreogsekstini - dager for utholdt varetektsfengsel.»
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til domsgrunnene.
Ved ankeerklæring av 31. mars 1984 anket domfelte over saksbehandlingen, subsidiært over straffutmålingen, som han mener er for streng. Saksbehandlingsanken var begrunnet med at det hadde vist seg at en tidligere klient av domfeltes forsvarer i lagmannsretten, høyesterettsadvokat Alf Nordhus, var medlem av lagretten. Høyesterettsadvokat Nordhus var først blitt oppmerksom på dette etter at lagrettens kjennelse forelå, og hadde da også gjort domfelte kjent med det. Domfelte gjør gjeldende at vedkommende lagrettemedlems klienttilknytning til høyesterettsadvokat Nordhus kan ha hatt innflytelse på lagrettens stemmegivning om skyldspørsmålet.
I to senere tillegg til ankeerklæringen, det ene datert 31. mars og det annet 6. april 1984, har domfelte reist flere andre innsigelser mot saksbehandlingen i lagmannsretten. Han hevder, for det første, at to sentrale vitner i saken, hans tidligere samboer B og hans nåværende samboer C, var blitt utsatt for trusler om represalier ifall de vitnet i saken. Av denne grunn turde disse to vitner ikke svare på de spørsmål som ble stillet i retten på den måte som de ønsket og ellers ville ha gjort.
For det annet har domfelte tatt opp det forhold at hans forsvarer, høyesterettsadvokat Nordhus, på rettssakens siste dag ikke møtte i retten, og at lagmannsretten likevel besluttet å la saken fortsette og å la høyesterettsadvokat Tom Faye tjenestegjøre som forsvarer i Nordhus' sted. Det gjenstod da rettsbelæring og prosedyre om straffespørsmålet. Domfelte hevder at han ikke av lagmannen og av høyesterettsadvokat Faye fikk den orientering om sine rettigheter som han hadde krav på i en slik situasjon. Han ville i så fall ha krevet saken utsatt til høyesterettsadvokat Nordhus kunne møte. Etter domfeltes mening kan høyesterettsadvokat Nordhus' fravær ha hatt betydning for utfallet i saken, både når det gjelder skyldspørsmålet og straffutmålingen. Høyesterettsadvokat Nordhus kjente saken fullt ut etter fire dagers rettsforhandlinger og kunne ha grepet inn overfor ting som fremkom i lagmannens rettsbelæring. Under behandlingen av straffespørsmålet ønsket domfelte at det skulle stilles tilleggsspørsmål til lagretten om han hadde handlet i berettiget harme, slik at straffen i medhold av straffeloven §56 nr. 1 b kunne nedsettes under minimumsstraffen på 6 år, men høyesterettsadvokat Faye fant ikke grunn til dette. Under enhver omstendighet, hevder domfelte, hadde høyesterettsadvokat Nordhus overfor lagmannen bare samtykket i at høyesterettsadvokat Faye skulle tre inn som forsvarer under rettsbelæringen. Da Nordhus også uteble fra prosedyren om straffespørsmålet, spurte domfelte om han hadde noe valg med hensyn til å fortsette med høyesterettsadvokat Faye som forsvarer. Dette fikk han intet svar på, lagmannen bare fortsatte rettsforhandlingene.
I ankeerklæringen begjærte domfelte høyesterettsadvokat Nordhus oppnevnt som sin forsvarer også for Høyesterett. Denne begjæring ble tatt til følge ved rettens beslutning av 24. april 1984.
Under ankeforhandlingen i Høyesterett 19. juni 1984 har høyesterettsadvokat Nordhus redegjort nærmere for de enkelte punkter i saksbehandlingsanken og sitt syn på dem.
Jeg er kommet til at domfeltes anke over saksbehandlingen ikke kan avgjøres på forsvarlig måte av Høyesterett på det grunnlag som foreligger, og at saken må utsettes til ny berammelse. Jeg finner også at det ved sakens videre behandling for Høyesterett bør oppnevnes en annen forsvarer for domfelte. Høyesterettsadvokat Nordhus og statsadvokaten har fått anledning til å uttale seg om dette. Jeg behandler i det følgende de enkelte saksbehandlingsinnsigelser i den rekkefølge jeg har nevnt dem.
1. Spørsmålet om inhabilitet hos et lagrettemedlem.
I et prosesskrift av 15. mai 1984 til Høyesterett har høyesterettsadvokat Nordhus bekreftet at han etter at lagrettens kjennelse var blitt avsagt, av en tilhører i rettssalen ble gjort oppmerksom på at en tidligere klient hadde sittet i lagretten. Vedkommende lagrettemedlem hadde i juni 1982 overlatt ham et privat oppdrag, en utbyggingssak, og Nordhus utførte noe arbeid i saken inntil han vel ett år senere måtte frasi seg oppdraget før det var avsluttet på grunn av andre tyngende oppdrag. Da Nordhus selv hadde truffet klienten bare én gang under en konferanse, kjente han ham ikke igjen under oppropet og rettsforhandlingene i lagmannsretten. Etter Nordhus' mening kan man ikke si at det oppstod noen konflikt mellom ham og klienten, men han antar at vedkommende kan ha følt seg noe skuffet over at hans henvendelse ikke førte til noe definitivt resultat.
Det er på det rene at lagrettemedlemmet ikke selv under rettsforhandlingene sa fra om at han hadde vært klient hos høyesterettsadvokat Nordhus. Han har heller ikke gitt noen uttalelse i saken.
I Høyesterett har høyesterettsadvokat Nordhus anført at et klientforhold generelt skaper en «binding» mellom klienten og hans advokat, og at forholdet derfor i seg selv må føre til at vedkommende lagrettemedlem etter domstolsloven §108 måtte anses som inhabil til å tjenestegjøre i saken.
Til dette bemerker jeg at inhabilitetsgrunnen etter domstolsloven §108 er at det foreligger «særegne omstendigheter» som er skikket til å svekke tilliten til lagrettemedlemmets uhildethet. Etter min mening kan den ting at et lagrettemedlem har hatt et klientforhold til forsvareren, ikke uten videre medføre inhabilitet i medhold av denne bestemmelse, når klientforholdet slik som her gjelder en helt annen sak. Jeg anser det derfor nødvendig, når forholdet først påberopes, at det innhentes en forklaring fra vedkommende lagrettemedlem om hvorledes han selv vurderer sin uhildethet i forhold til høyesterettsadvokat Nordhus' forsvareroppdrag i saken, og om hvorfor han ikke gav opplysning om forholdet i lagmannsretten. Jeg nevner i denne forbindelse at høyesterettsadvokat Nordhus i skranken har opplyst at hans kontor så sent som i begynnelsen av juni i år skal ha fått en henvendelse fra det lagrettemedlem det gjelder om en konferanse, men at Nordhus da fant å måtte avslå dette fordi ankeforhandlingen var umiddelbart forestående.
2) Trusler mot vitner.
Av rettsboken for lagmannsrettens forhandlinger fremgår at B forklarte seg som 8. vitne på sakens tredje dag 22. mars, mens C som 5 vitne påbegynte sin forklaring første dag 20. mars, fortsatte forklaringen 21. mars og - etter anmodning fra forsvareren - avgav en tilleggsforklaring 22. mars. Det er ellers ikke protokollert noe om at det fra forsvarerens eller domfeltes side ble gjort noen bemerkning eller fremsatt noen begjæring i forbindelse med avhørene.
I Høyesterett har høyesterettsadvokat Nordhus opplyst at han og domfelte først etter at avhørene var avsluttet ble gjort kjent med at de to vitnene mente å være blitt utsatt for press og trusler. Han gjorde da oppmerksom på dette i åpen rett og bad om at de begge måtte bli innkalt til nytt avhør. Dette ble ikke etterkommet, og grunnen ble oppgitt å være at vitnene ikke var villige til å forklare seg på ny. Når det ikke fra forsvarets side ble krevet noen protokollasjon i denne anledning, var det fordi høyesterettsadvokat Nordhus - på bakgrunn av sin alminnelige erfaring som forsvarsadvokat - var i tvil om en formell begjæring om nye avhør ville tjene hans klients interesser. Han påberopte imidlertid forholdet under prosedyren om skyldspørsmålet.
Jeg bemerker til dette at opplysningene om hva de angivelige truslene skal ha gått ut på, og om hvorledes og av hvem de skal ha vært fremsatt, er meget uklare. Det bør derfor ved politiets bistand, så vidt mulig, innhentes nærmere opplysninger om dette. Videre finner jeg det nødvendig at høyesterettsadvokat Nordhus gir forklaring om sitt kjennskap til forholdet, og om hva som i denne anledning passerte under rettsforhandlingene i lagmannsretten. Advokatens forklaring bør eventuelt også forelegges for fungerende lagmann og for statsadvokaten til uttalelse.
3) Forsvarerskiftet i lagmannsretten.
Forhandlingene i straffesaken mot A ble påbegynt i Gulating lagmannsrett tirsdag 20. mars 1984 med høyesterettsadvokat Nordhus som forsvarer. Bevisførselen og prosedyren om skyldspørsmålet ble avsluttet fredag 23. mars kl. 18.00. Da retten skulle settes lørdag 24. mars kl. 09.30, møtte ikke høyesterettsadvokat Nordhus. I rettsboken er om dette anført:
«Forsvareren, h.r.advokat Nordhus, var forhindret fra å møte frem da forhandlingen skulle starte. Han ba om at h.r.advokat Faye møtte som forsvarer i hans sted inntil videre. Forsvareren påtok seg oppdraget, og tiltalte erklærte seg enig i endringen, ut fra situasjonen.»
Det er på det rene at saken deretter fortsatte med lagmannens rettsbelæring, og - etter at lagrettens kjennelse forelå - med prosedyre om straffespørsmålet med høyesterettsadvokat Faye som forsvarer, idet høyesterettsadvokat Nordhus fortsatt uteble.
Etter anmodning av statsadvokatene i Eidsivating har fungerende lagmann, lagdommer Ole Johan Helle, og høyesterettsadvokat Tom Faye gitt skriftlige redegjørelser for det som i denne forbindelse passerte. Lagdommer Helle har blant annet opplyst at han ca kl. 10.00 hadde en telefonsamtale med Nordhus på hans hotell. Advokaten svarte benektende på lagdommerens spørsmål om han snarest ville møte i retten. Helle nevnte at han samme morgen hadde hatt en samtale med høyesterettsadvokat Faye, som hadde forsvarervakt i Bergen forhørsrett, og at Faye om nødvendig var villig til å tre inn som forsvarer. Høyesterettsadvokat Nordhus erklærte seg da enig i at Faye overtok. Da rettsforhandlingene startet ca kl. 10.15, ble samtalen med Nordhus referert for tiltalte, som bekreftet at han var enig i at Faye overtok som hans forsvarer. Etter lagdommer Helles oppfatning var det ikke fra Nordhus' eller tiltaltes side tatt noe forbehold om at Fayes inntreden bare skulle gjelde frem til prosedyren om straffespørsmålet, som begynte kl. 13.00. Da høyesterettsadvokat Nordhus fortsatt ikke var kommet til stede på dette tidspunkt, sa Helle til tiltalte og forsvareren at «vi fikk vel bare fortsette». Tiltalte bemerket noe slikt som «at det var vel ikke noe å gjøre med det». Saken ble deretter fortsatt med prosedyreinnlegg fra høyesterettsadvokat Faye og ført til ende samme dag.
Høyesterettsadvokat Faye har i sin redegjørelse i det vesentlige bekreftet lagdommer Helles fremstilling. Han opplyser dog at han av Helle var blitt meddelt at høyesterettsadvokat Nordhus hadde samtykket i at han fungerte som forsvarer under rettsbelæringen. Da lagretten hadde trukket seg tilbake, ringte derfor Faye til Nordhus, som lovte å innfinne seg i retten til kl. 13.00. Faye gjorde et nytt forsøk på å få tak i Nordhus over telefon kl. 12.45, men uten å oppnå kontakt med ham, til tross for at det fra hotellets side ble opplyst at han befant seg på sitt rom. Da Nordhus ikke var møtt til kl. 13.00, ble tiltalte av lagmannen spurt om han hadde noe å innvende mot at Faye overtok. Til dette svarte tiltalte at han hadde vel ikke noe valg. Dette, uttaler Faye
«fikk meg til å stusse, et øyeblikk overveiet jeg at jeg skulle si til tiltalte at han jo hadde anledning til å motsette seg forsvarerskiftet, men det ble presset på for å komme videre, og det var ikke stor tid til overveielser. For meg sto det også slik at forsvarerens mulighet til å påvirke de juridiske dommere under straffutmålingsprosedyren er temmelig begrenset, og det var vel en medvirkende årsak til at jeg ikke fremsatte noen innsigelser.
Jeg mener det ble oppnådd det som var mulig å oppnå av forsvaret . . .».
I brev av 2. april 1984 fra lagmannen i Gulating er høyesterettsadvokat Nordhus blitt anmodet om å gi en redegjørelse i anledning av fraværet fra rettsmøtet 24. mars. Noen slik redegjørelse er ikke fremkommet, tross lagmannens gjentatte purringer. I skranken for Høyesterett har høyesterettsadvokat Nordhus gitt uttrykk for at han ikke har noe å bemerke til de faktiske opplysninger som er gitt av lagdommer Helle og høyesterettsadvokat Faye. Han har imidlertid opplyst at han forsøkte å møte frem til straffutmålingsprosedyren kl. 13.00, men at han måtte oppgi det fordi han fant dørene til tinghuset låst. Etter advokatens oppfatning kan hans fravær under lagmannens rettsbelæring ikke antas å ha hatt noen betydning for utfallet av saken, fordi de rettslige spørsmål under skyldspørsmålet ikke voldte noen særlig tvil. At saken ble fremmet så langt, bør derfor ikke anses som noen saksbehandlingsfeil. Derimot kan det være en saksbehandlingsfeil at straffespørsmålet ble prosedert av en annen advokat. Dette må, etter høyesterettsadvokat Nordhus' mening bero på om domfelte kan anses for å ha gitt et reelt samtykke til forsvarerskiftet.
Jeg bemerker om dette at et skifte av forsvarer under hovedforhandlingen i en straffesak under slike omstendigheter som her, selvsagt er en uvanlig og beklagelig hendelse, som kan sette tiltalte i en meget vanskelig stilling. Domfelte i vår sak hadde erklært seg ikke skyldig, og ble av forsvareren, er det opplyst, påstått frifunnet på grunn av manglende forsett, og fordi han iallfall hadde handlet i nødverge. Hva straffespørsmålet angår, ville det ikke som antatt av domfelte ha vært prosessuell anledning til å stille tilleggsspørsmål til lagretten etter straffeloven §56 nr. 1 b om handlingen var foretatt i berettiget harme. Jeg peker imidlertid på at en av dommerne i lagmannsretten ved straffutmålingen fant grunn til å anvende bestemmelsen i §56 nr. 1 a om overskridelse av grensene for nødverge.
Høyesterettsadvokat Nordhus er som nevnt blitt anmodet om å gi en redegjørelse for omstendighetene i forbindelse med uteblivelsen fra rettsmøtet 24. mars, og jeg finner at denne redegjørelse bør foreligge før det kan tas standpunkt til saksbehandlingsanken for så vidt. Om det anses nødvendig, bør advokatens rettslige forklaring innhentes.
4) Vervet som forsvarer for Høyesterett.
Av det jeg har sagt, går det frem at høyesterettsadvokat Nordhus på flere av de punkter saksbehandlingsanken gjelder, vil måtte avgi en nærmere forklaring om det som passerte i forbindelse med rettsforhandlingene for lagmannsretten. Han vil for så vidt forklare seg som vitne om de spørsmål anken gjelder. Det følger av bestemmelsen i straffeprosessloven §109 første ledd nr. 3 at høyesterettsadvokat Nordhus, slik som ankesaken nå foreligger, ikke bør utføre vervet som forsvarer for domfelte i Høyesterett, selv om han tidligere er oppnevnt. Jeg viser til Salomonsens kommentar til bestemmelsen (2. utgave side 131-132) og til Skeie: Den norske straffeprosess (1939) side 90. Jeg tilføyer at det av det jeg har referert i forbindelse med forsvarerskiftet i lagmannsretten, synes å fremgå at det ikke er full overensstemmelse mellom domfeltes og høyesterettsadvokat Nordhus' oppfatning når det gjelder betydningen av at rettsforhandlingene ble fortsatt i advokatens fravær.
Jeg nevner at høyesterettsadvokat Nordhus i skranken har opplyst at han selv har tatt opp med domfelte spørsmålet om han burde påta seg forsvareroppdraget for Høyesterett, men at domfelte bestemt ønsket og fortsatt ønsker dette. Etter min oppfatning kan imidlertid det ikke være avgjørende.
Domfelte sitter fortsatt i varetektsfengsel. Jeg forutsetter derfor at påtalemyndigheten uten opphold tar skritt til å få innhentet de forklaringer og opplysninger jeg har nevnt, med sikte på at ankesaken kan nå frem til avgjørelse i Høyesterett så snart som på noen måte mulig.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankeforhandlingen utsettes til ny berammelse.
Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.
Sandene, Holmøy og justitiarius Ryssdal: Likeså.