Rt-1984-951
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-09-14 |
| Publisert: | Rt-1984-951 (279-84) |
| Stikkord: | Straffutmåling og sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 14. september 1984 i l.nr. 121B/1984: |
| Parter: | Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Bugge, Hellesylt, Christiansen, Røstad, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §127, §229, §232, §39, §228, §257, §258, §263, §317, §318, §49, §54, §62, Fengselsloven (1958) §41 |
Dommer Bugge: Gulating lagmannsrett avsa 6. april 1984 dom i straffesak mot A, født xx.xx.1960, med denne domsslutning:
«A dømmes for forbrytelser mot straffeloven §229, 2. straffalternativ, jfr. §232, forbrytelser mot straffeloven §228 første ledd, forbrytelser mot straffeloven §258, jfr. §257, forbrytelser mot straffeloven §258, jfr. §257, jfr. §49, forbrytelser mot straffeloven §127 og forbrytelser mot straffeloven §318, jfr. §317, jfr. straffeloven §263, og for de straffbare handlinger han er endelig domfelt for ved Bergen byretts dom av 22. desember 1982, og for den ikke sonede del av dommen av 11. mars 1982, jfr. straffeloven §54 nr. 3 og fengselsloven §41, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en samlet straff av fengsel i 3 - tre - år, hvorfra går 544 - femhundreogførtifire - dager for utholdt varetektsfengsel.
Han frifinnes for en forbrytelse mot straffeloven §318, jfr. §317.
Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler mot han etter straffeloven §39 nr. 1 a-f for en tid av inntil 5 - fem - år.»
Til grunn for domfellelsen ligger tre tiltalebeslutninger uttatt av statsadvokatene i Hordaland 21. april og 13. mai 1983, og 4. januar 1984. De forhold som var medtatt i den førstnevnte tiltalebeslutning var pådømt ved Bergen byretts dom 22. desember 1982, som også omfattet et par andre forbrytelser, og for disse forhold hadde domfelte begjært fornyet behandling ved lagmannsrett.
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens dom.
Domfelte erklærte ved domsavlesningen at han anket over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen var ikke nærmere begrunnet. For Høyesterett har forsvareren fastholdt anken bare for så vidt angår straffutmålingen og sikringsbemyndigelsen. Det hevdes at straffen er altfor streng og at sikringen iallfall ikke bør omfatte fengslig forvaring etter straffeloven §39 nr. 1 bokstav f.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Domfellelsen omfatter en rekke straffbare handlinger forøvet over en periode på ca 1 år, herunder to legemsfornærmelser og to tilfelle av vold mot politiet, foruten mange vinningsforbrytelser, blant annet tyveri og heleri av våpen. Det forhold som må få størst betydning for straffereaksjonen, er imidlertid legemsbeskadigelsen med særlig farlig redskap, straffeloven §229, annet straffalternativ jfr. §232. Domfelte stakk med sin slirekniv - som han hadde brakt med seg hjemmefra - mot en ung mann som han hadde kjent i mange år. Stikket gikk gjennom brystveggen og punkterte lungen. Fra kirurgisk avdeling ved Haukeland sykehus, som har behandlet fornærmede, er det uttalt at et knivstikk som dette i denne regionen kunne ha medført livstruende, eventuelt akutt dødelig skade.
Domfelte har som lagmannsretten peker på, ikke mindre enn 15 tidligere straffedommer bak seg i tidsrommet fra 1975 frem til Bergen byretts dom av 22. desember 1982. De nye lovbrudd er tildels forøvet kort tid etter prøveløslatelse og senere etter løslatelse fra varetektsfengsling. Jeg kan ikke se at det er noe misforhold ved den straff lagmannsretten har fastsatt, selv om man tar domfeltes spesielle bakgrunn i betraktning.
Når det gjelder sikringsspørsmålet, bemerker jeg: Domfelte har vært undergitt rettspsykiatrisk observasjon. De sakkyndige har konkludert med at han lider av mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. I erklæringen har de fremholdt at observanden
«Alt tidlig i barneskolen viste han adferdsproblemer i en slik grad at det ble nødvendig med overføring til spesialskole og institusjoner. Tidlig startet han med misbruk av alkohol og narkotika og ble kriminell aktiv i stor grad. Tross sin unge alder har han vært dømt en rekke ganger for straffbare handlinger. Han er karakterisert som viljessvak og lett å lede med manglende impulskontroll. Han har vist manglende evne til motforestillinger og tanke på konsekvensene for hva han gjør.»
De sakkyndige har videre pekt på at domfelte fra ung alder har hatt et langvarig og betydelig misbruk av rusmidler og narkotika. Dette antas å ha skadet hans personlighet og ytterligere svekket hans vilje og evne til å endre sin livsførsel. Som følge av de mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, uttaler de sakkyndige.
«. . . antas det å være fare for gjentagelse av straffbare handlinger, noe han også har vist i praksis. Særlig stor vil faren være dersom han fortsatt misbruker rusmidler og narkotiske stoffer.»
Jeg må legge til grunn at domfelte har hatt usedvanlig vanskelige oppvekstvilkår, som sikkert gir mye av bakgrunnen for hans manglende tilpasning helt fra barndommen av. De behandlingstilbud man har vært i stand til å gi ham, dels i fosterhjem, dels i spesialskoler og dels i psykiatriske institusjoner, synes å ha hatt liten virkning. Som nevnt har domfelte hatt en rekke til dels langvarige fengselsopphold og har gjentatte ganger vært løslatt på prøve, som han ikke har bestått. Hans omfattende kriminalitet har også tidligere hatt innslag av voldsbruk. Som de sakkyndige har fremholdt, må man med domfeltes personlighet og hans utstrakte bruk av rusmidler, regne med en særlig fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Jeg anser det derfor klart at det her kan bli nødvendig å gjøre bruk av sikringsmidler.
Jeg anser i dette tilfelle sikringen som den sentrale del av reaksjonen, og etter min mening er det ikke grunnlag for å begrense bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler. Man kan ikke se bort fra at det vil kunne bli behov for også å holde domfelte i fengslig forvaring, om formålet med sikringen skal nås. Jeg viser i denne forbindelse til bemerkningene i dommen i Rt-1984-204.
Domfelte har sittet i varetekt også etter lagmannsrettens dom frem til 17. august 1984, da han rømte fra Reitgjerdet sykehus. Han var blitt overført dit fra Ila landsfengsel og sikringsanstalt som følge av adferdsproblemer. Han tilkommer ytterligere varetektsfradrag for 133 dager.
Den lange varetektsperiode har sammenheng med at en del av de straffbare forhold, som nevnt, først ble pådømt i byretten i desember 1982. Domfelte har senere flere ganger vært løslatt og deretter begått nye straffbare handlinger som har ført til nye varetektsfengslinger. Under varetektsoppholdet etter legemsbeskadigelsen i juni 1983 fant man det nødvendig å iverksette judisiell observasjon med sikte på sikringsdom. De sakkyndiges erklæring ble avgitt 21. desember 1983.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår i alt 677 - seks hundre og syttisju - dager for varetektsfengsel.
Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.
Christiansen, Røstad og Schweigaard Selmer: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommer M. Lund, byfogd Erik Foss og sorenskriver Tore Grande): - - -
Ved tilleggstiltalebeslutning av 4. januar 1984 har statsadvokatene i Hordaland satt A, født xx.xx.1960, under tiltale ved Gulating lagmannsrett «til fellelse etter straffeloven §229, 2. straffalternativ, jfr. straffeloven §232 - for å ha skadet en annen på legeme i tilfelle hvor forbrytelsen forsettlig ble utført med kniv og hvor sykdom eller arbeidsudyktighet som varer mer enn 2 uker ble forårsaket,
ved at han fredag den 24. juni 1983 ca kl. 12.30 i Nygårdsparken i Bergen, etter å ha ført en kniv med et ca 13 cm langt blad mot halsen på Per-Rune Sunde, slik at Sunde som umiddelbart trakk seg bakover, likevel ble tildelt et knivrisp på halsen, med sin venstre hånd grep fatt i Sundes venstre jakkeslag, trakk Sunde mot seg og med sin høyre hånd stakk kniven inn i venstre, nedre, fremre del av brystkassen på Sunde, slik at kniven gikk gjennom brystveggen og førte til punksjon av Sundes lunge med den følge at Sunde ble sykemeldt til 30. juli 1983. - - -