Rt-1985-1024
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-09-12 |
| Publisert: | Rt-1985-1024 (358-85) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 12. september 1985 i l.nr. 311 K/1985 |
| Parter: | Kari Ervik (Helge Elvebakk) mot Brynjulf Hatlestad (advokat Jan Ohldieck). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373 |
Bergen byrett avsa 9. september 1980 uteblivelsesdom med slik slutning:
«Kari Ervik, Nordre Toppe 9, 5088 Mjølkeråen, dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til B. Hatlestad, Oldernesveien 38, 5031 Laksevåg, kr. 100000,- - kroneretthundretusen - med tillegg av 8 - åtte - prosent rente årlig fra 7. juni 1979 til betaling skjer, samt saksomkostninger kr. 3480,- - kronertretusenfirehundreogåtti -.»
Etter at Kari Ervik var gitt oppfriskning, ble uteblivelsesdommen stadfestet ved byrettens dom av 3. mars 1981. Dommen ble påanket til Gulating lagmannsrett, som 28. januar 1983 avsa dom med slik slutning:
«1. Byrettens dom stadfestes med en tilføyelse at Kari Ervik betaler Brynjulf Hatlestad 12 - tolv - prosent rente p.a. av kr. 100000,- fra 1. desember 1980 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kari Ervik til Brynjulf Hatlestad 4700,- - firetusensyvhundre - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Kari Erviks anke til Høyesterett ble nektet fremmet i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2 ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 10. mai 1983.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
Den 14. oktober 1984 fremsatte Kari Ervik begjæring om gjenopptagelse under henvisning til tvistemålsloven §407 nr. 3 og 6.
Hun gjør gjeldende at en avtale av 15. november 1978 mellom Brynjulf Hatlestad og hennes mann, Terje Ervik samt to diskonteringsnotaer fra Odfjell Forsikring A/S, viser at det gjeldsbrev som er grunnlaget for saken, er ett av flere gjeldsbrev som hun underskrev in blanco i forbindelse med et båtkjøp som forlengst er oppgjort. Brynjulf Hatlestad benyttet ikke gjeldsbrevet etter forutsetningene, men har senere fylt det ut med beløpet 100000 kroner - et beløp som er Kari Ervik uvedkommende. Dette bekreftes av opplysninger fremkommet i namsrettssaker mellom partene og mellom Brynjulf Hatlestad og Alf Østrem om at Hatlestads påtegning på baksiden av gjeldsbrevet er en kausjonserklæring til bruk ved diskontering hos Odfjell Forsikring. Det støttes også av forklaringer avgitt av vitnene Notø og Birkeland, som etter begjæring av Kari Ervik og lagmannsrettens beslutning i medhold av tvistemålsloven §412 annet ledd ble avhørt ved bevisopptak 27. mars 1985.
Motparten Brynjulf Hatlestad gjør i forbindelse med gjenopptagelsesbegjæringen gjeldende at vilkårene for gjenopptagelse ikke er til stede. De bevis som påberopes har tidligere vært anført under sakens behandling i lagmannsretten og ved anke til Høyesterett og er dermed ikke nye bevis i forhold til tvistemålsloven §407 nr. 6. Det er heller ikke noe holdepunkt for at de åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.
Brynjulf Hatlestad gjør videre gjeldende at gjenopptagelsesbegjæringen er fremsatt etter utløpet av tremånedersfristen i tvistemålsloven §408.
Gulating lagmannsrett avsa den 21. mai 1985 kjennelse med slik slutning:
«Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.»
Kari Ervik har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den legger til grunn at de to diskonteringsnotaer fra Odfjell Forsikring A/S ikke kan danne grunnlag for gjenopptagelse fordi de ble påberopt ved anke til Høyesterett. Selv om dette bevis i seg selv ikke gir grunnlag for gjenopptagelse, skulle retten ha tatt det med i sin vurdering av om de nye bevis kan føre til en annen avgjørelse enten alene eller i sammenheng med det som tidligere er fremført.
Om det som hevdes å være nytt etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 10. mai 1983, gjengis fra den kjærende parts fremstilling:
«1. Hatlestad forklarer seg i namsretten annerledes om hva som er den egentlige mening med hans påtegninger på baksiden av gjeldsbrev som han har diskontert hos Oddfjell A/S. Her kan en med en gang slå fast: Her foreligger to forklaringer om det samme forhold og den ene av forklaringene er uriktig. Uansett må Hatlestads forklaring sies å være et nytt bevis . . .
2. Under bevisopptaket for lagmannsretten bekrefter vitnet Notø at det ikke befant seg mere gjeldsbrev enn det som ble sendt Elvebakk. Hun til og med utelukker det. Nå får man altså i tillegg til dokumentbeviset som var med i anken til Høyesterett, et vitnebevis og dette vitnebeviset skulle jo vært sett i sammenheng med det tidligere fremførte dokumentbevis.
3. Videre som nytt bevis foreligger forklaring fra Jan Birkeland og hvor han i bevisopptaket inngående forklarer at Hatlestad ikke ville fått diskontert uten å stille seg som kausjonist. Og det er det som i utgangspunktet var meningen med det gjeldsbrevet som foreligger i saken. Hatlestad mente først å diskontere alle tre gjeldsbrev og derfor påtegnet han alle tre på baksiden. Dernest tenkte han på det kausjonsansvar han hadde for de kontrakter han hadde diskontert for Terje Ervik, at han der intet hadde til sikkerhet. Da er det Hatlestad tenker at jeg tar det ene gjeldsbrev på Kari Ervik og lar det bli liggende. Siden når han får tap på det engasjement han har med Terje Ervik, er det han benytter gjeldsbrevet med Kari Ervik sitt navn på, men han tenker da ikke på hvilken betydning hans påtegning på baksiden har. Og denne påtegning på baksiden kan aldri bli noe annet enn en kausjonserklæring. De som hevder noe annet vet ikke hva de taler om. På dette punkt er lagmannsretten langt ute på viddene . . .»
Hun hevder videre at det var en saksbehandlingsfeil av lagmannsretten å nekte gjenopptagelsesbegjæringen henvist til hovedhandling, idet dette forutsetter at de nye bevis finnes åpenbart utilstrekkelige, jfr. tvistemålsloven §412 første ledd sammenholdt med annet ledd. Da Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1983 nektet anken fremmet til Høyesterett, skjedde dette under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2. Dette må innebære at utvalget ikke fant at vilkårene forelå for nektelse etter tredje ledd nr. 1; at det var «klart, at anken ikke vil føre frem». Når kjæremålsutvalget ikke anså saken som håpløs i 1983, er det ulogisk av lagmannsretten å finne bevisene åpenbart utilstrekkelige i 1985.
Hun har nedlagt slik påstand:
«Gjenopptagelsesbegjæring av 14. oktober 1984 henvises til hovedforhandling.
Subsidiært:
Gulating lagmannsretts kjennelse av 21. mai 1985 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
I alle tilfelle:
Brynjulf Hatlestad dømmes til å betale saksomkostninger for kjæremålet til Kari Ervik med kr. 2500.»
Brynjulf Hatlestad har i sitt kjæremålstilsvar vist til sine tidligere anførsler og har nedlagt slik påstand:
«1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 21. mai 1985 stadfestes.
2. Gulating lagmannsretts omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. Brynjulf Hatlestad tilkjennes saksomkostninger for behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 1000,-.» ,
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Den kjærende part har hele tiden gjort gjeldende at det gjeldsbrev på kr. 100000 som hun er dømt til å betale, ble underskrevet av henne in blanco og senere er urettmessig utfylt av kjæremotparten for å vise effektiv gjeld til ham. Begjæringen om gjenopptagelse viser både til tvistemålsloven §407 nr. 3 - som omhandler falsk forklaring eller forfalsket dokument - og til nevnte paragrafs nr. 6, som gjelder nye bevis i saken. Da disse nye bevis i tilfelle skal vise slik falsk eller forfalsking som nevnt, kan utvalget begrense seg til å drøfte om vilkårene etter nevnte nr. 6 foreligger. Den kjærende part må derfor ha fremskaffet nye bevis som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse i ankesaken. I dette ligger at domsresultatet nødvendigvis ville ha blitt et annet om de nye opplysninger hadde foreligget før dommen.
Lagmannsretten har i gjenopptakelsessaken gjennomgått de bevis som den kjærende part nå påberoper seg. Som påpekt av lagmannsretten, forelå den såkalte båtavtalen allerede under ankesakens behandling for lagmannsretten, og dette bevis kan derfor i seg selv under ingen omstendighet gi grunnlag for å beslutte gjenopptagelse, jfr. tvistemålsloven §407 annet ledds annet punktum. Denne innvending antar lagmannsretten også rammer de to senere fremlagte diskonteringsnotaer fra Odfjell Forsikring A/S, da disse ble brukt som grunnlag for anken til Høyesterett. Utvalget bemerker at lagmannsretten her bygger på en uriktig forståelse av tvistemålsloven §407 annet ledds annet punktum. I den kjennelse som nektet anken fremmet viste Kjæremålsutvalget alene til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2. Det følger da blant annet av kjennelsen i Rt-1976-878, se særlig 883, at disse bevis likevel kunne brukes som grunnlag for en begjæring om gjenopptakelse.
Da Kjæremålsutvalgets kjennelse ble forkynt for den kjærende parts prosessfullmektig 24. mai 1983 og begjæringen om gjenopptakelse først ble fremsatt 14. oktober 1984, følger det imidlertid av 3 måneders fristen i tvistemålsloven §408 første ledd at diskonteringsnotaene i alle tilfelle er påberopt for sent.
Det eneste nye bevis som etter dette påberopes i saken blir da de opplysninger som nå foreligger om kjæremotpartens diskonteringer av gjeldsbrev hos Odfjell Forsikring A/S. Kjæremålsutvalget er imidlertid enig med lagmannsretten i at disse opplysninger er klart utilstrekkelige til alene eller sammen med det som ellers foreligger, å sannsynliggjøre at avgjørelsen i saken åpenbart måtte ha blitt en annen om de hadde vært kjent tidligere.
Siden den kjærende part i sin prosedyre også har vist til at Kjæremålsutvalgets kjennelse om å nekte anken fremmet bare var basert på tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2, mens det også var skrevet ut etter nr. 1, bemerker utvalget for ordens skyld at det ikke av dette kan trekkes slike slutninger som gjort av parten. Da nevnte nr. 2 var tilstrekkelig til å begrunne en nektelse, var det ikke nødvendig for utvalget å vurdere om det også forelå andre nektelsesgrunnlag.
Lagmannsrettens avgjørelse blir etter dette å stadfeste. Den kjærende part må ilegges saksomkostninger for utvalget, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Disse settes i samsvar med påstanden til kr. 1000.
Kjennelsen er enstemmig. - - -