Rt-1985-1128

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-10-23
Publisert:	Rt-1985-1128 (378-85)
Stikkord:	Tingsrett, Rådighet over sjøområde
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 23. oktober 1985 i l.nr. 168 B/1985
Parter:	K. Strømmen Lakseoppdrett A/S (advokat Endre Grande - til prøve) Hjelpeintervenient: Norske Fiskeoppdretteres Forening (advokat Pål W. Lorentzen) mot 1. Alfred Hessevåg m.fl. (3 parter) (advokat E. Brautaset).
Forfatter:	Christiansen, Halvorsen, Christiansen, Løchen, Blom
Lovhenvisninger:

Kst. dommer, lagmann Christiansen: Kristen Strømmen begynte i 1973 med lakseoppdrett i Rugsund i Bremanger. Virksomheten er i dag utbygd med et settefiskanlegg ved Eldeelva, 4 mærer - fiskeposer - for selve oppdrettet ute i Hessevågen og et anlegg på land for forlagring, slakting av fisk, frysing og pakking. Strømmen drev opprinnelig bedriften som et enkeltmannsforetak med personlig ansvar, men virksomheten er nå omdannet til et aksjeselskap - K. Strømmen Lakseoppdrett A/S - med Kristen Strømmen som enestyre og eneaksjonær. Flere grunneiere rundt Hessevågen og andre med rettigheter i strandområdet der reiste i november 1978 og mai 1979 søksmål mot Strømmen ved Sunnfjord herredsrett med krav om flytting av mærene i Hessevågen, som de mente var plassert i strid med deres strandrettigheter. Sunnfjord herredsrett med fagkyndige domsmenn avsa 27. november 1980 dom i begge sakene, som var forenet til felles behandling. Domsslutningen lyder slik:

«1. Kristen Strømmen er frifunnen.

2. Saksøkjarane er ikkje pålagde å svara sakskostnader til Kristen Strømmen.»

Tre av saksøkerne for herredsretten, Alfred Hessevåg, Severin Kolseth og Albert Bakke påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett. De er alle eiere av strandområder i Hessevågen, Albert Bakke på sydsiden og de to andre på nordsiden. Lagmannsretten avsa 26. september 1983 dom i saken med slik domsslutning:

«1. K. Strømmen Lakseoppdrett A/S v/enestyre Kristen Strømmen dømmes til å flytte sine mærer for fiskeoppdrett bort fra Hessevågen i Bremanger.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsrett eller lagmannsrett.

3. Oppfyllelsesfristen settes til 1. januar 1985.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

K. Strømmen Lakseoppdrett A/S - heretter kalt Strømmen - har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. For Høyesterett har Norske Fiskeoppdretteres Forening erklært hjelpeintervensjon til støtte for Strømmen.

Strømmen har for Høyesterett i hovedsak fremholdt det samme som i de foregående instanser. Han har ikke opprettholdt anførslene for herredsrett og lagmannsrett om at plasseringen av mærene er lovlig på et avtalemessig grunnlag eller som følge av passivitet fra grunneiernes side.

Han mener lagmannsretten har valgt et feilaktig prinsipielt utgangspunkt for sin drøftelse ved å legge til grunn en substansiell oppfatning av strandretten uten å vurdere hvilke beføyelser som hører under strandretten og om disse er krenket i det aktuelle tilfelle. Det er ut fra et slikt feilaktig rettslig syn lagmannsretten er kommet til at hele Hessevågen er undergitt de tilstøtende grunneieres strandrett. Den ankende parts argumentasjon kan for øvrig oppsummeres slik:

Strandretten omfatter bare de viktige former for utnytting som foregår nær land, og som er aktuelle eller påregnelige. Det må videre foreligge en vesentlig krenkelse av strandeierens rettigheter før det kan komme på tale å forby den konkurrerende virksomhet. Strandeieren har på sin side en viss plikt til å tilpasse seg nye former for utnyttelse av sjøområdet. Vernet av hans rettigheter må avpasses etter en interesseavveining i forhold til den samfunnsmessige betydning av nye utnyttelsesformer som vokser frem. Som et subsidiært synspunkt viser den ankende part til de prinsipper som ligger til grunn for bestemmelsene i granneloven §2 og vassdragsloven §8, men han hevder ikke at disse kan få direkte anvendelse i den foreliggende sak.

Det bestrides at strandretten innebærer noen enerett til fiskeoppdrett utenfor vedkommende eiendom, slik lagmannsretten prinsipalt har lagt til grunn. Det gjelder her en utnyttelsesform som er uavhengig av tilknytning til landområdet innenfor. Også konsesjonssystemet gjør det lite naturlig å se fiskeoppdrett som en særrett for vedkommende strandeier. I denne forbindelse påpekes spesielt at konsesjonsmyndighetene praktiserer et krav om en avstand av minst 1000 meter mellom to anlegg.

Etter Strømmens mening omfatter strandretten bare de beføyelser som tradisjonelt hører under den, slik som tilflottsrett, rett til bading og friluftsliv og rett til utfylling av sjøområde. Det hevdes at ingen av strandrettens beføyelser - verken aktuelle eller påregnelige - er krenket i vesentlig grad i den foreliggende sak, og at lagmannsretten har gjort seg skyldig i feilaktig bevisbedømmelse på dette punkt. Strømmen mener at han derfor har rett til å ha mærene liggende der de nå er.

Strømmen har nedlagt slik påstand:

«1. K. Strømmen Lakseoppdrett A/S frifinnes.

2. K. Strømmen Lakseoppdrett A/S tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Norske Fiskeoppdretteres Forening har som hjelpeintervenient sluttet seg til de synspunkter Strømmen har gjort gjeldende. Foreningen har påpekt den betydning Høyesteretts dom vil ha for fiskeoppdrettsnæringen. Den har redegjort for utviklingen innen næringen og den voksende betydning denne har for bosetting og sysselsetting i utkantstrøk langs kysten. Foreningen har videre blant annet understreket at fiskeoppdrettet må ses som utsprunget av den tradisjonelle fiskerinæring og ikke er en naturlig «forlengelse» av den jordbruksmessige utnyttelse av landjorden. Foreningen har nedlagt slik påstand:

«K. Strømmen Lakseoppdrett A/S frifinnes.»

Ankemotpartenes - grunneiernes - synspunkter kan sammenfattes slik:

Det bestrides at lagmannsretten på feilaktig måte har bygget på en substansiell oppfatning av strandretten. Lagmannsretten har tvert imot foretatt en konkret vurdering etter forholdene på stedet når den er kommet til at strandretten dekker hele vågen. Grunneierne er i det alt vesentlige enige i lagmannsrettens vurdering.

Etter grunneiernes mening er det mest naturlig å se fiskeoppdrettsanlegg som en ny form for utnyttelse av det innenforliggende strandområde og å betrakte denne virksomhet som en særrett for vedkommende strandeier. Driften av oppdrettsanlegget foregår dels på land, og mærene er normalt knyttet til det innenforliggende land med landfeste, eventuelt også med flytebrygge. Strømmens anlegg representerer et særsyn for så vidt som det er forankret ute på vågen uten noen fysisk forbindelse til land.

Det medgis at Strømmens anlegg til nå ikke har ført til påviselige ulemper for noen av ankemotpartene, men det bestrides at det må foreligge en vesentlig krenkelse av strandeierens interesser før det kan bli aktuelt å forby den konkurrerende bruksutøvelse og at avgjørelsen må treffes etter en interesseavveining. Det foreligger for øvrig sterke interesser bak grunneiernes krav om flytting av mærene. De vil være til hinder dersom det senere blir aktuelt for grunneierne å utnytte sine eiendommer på en måte som forutsetter bruk av vågen, eksempelvis til fiskeoppdrett eller fiskemottak. De ulemper mærene da ville innebære, forsterkes av bestemmelsen i §28 i den nye saltvannsfiskeloven av 3. juni 1983 nr. 40 hvoretter det er forbudt å fiske og å ferdes nærmere et oppdrettsanlegg enn henholdsvis 100 og 20 meter.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom punkt 1 blir stadfest.

2. K. Strømmen Lakseoppdrett A/S v/einestyre Kristen Strømmen blir dømt til å betale motpartane og det offentlege sakskostnader for lagmannsrett og Høgsterett.»

Til bruk for behandlingen av saken for Høyesterett er det avholdt bevisopptak til avhør av Kristen Strømmen og ankemotpartene Alfred Hessevåg og Albert Bakke. Videre er det avhørt 13 vitner, hvorav 11 er nye for Høyesterett.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Jeg finner grunn til først å gi en kortfattet beskrivelse av mærene og deres plassering. Anlegget ute på vågen består av 4 mærer som er montert til en aluminiumsramme på 55 x 55 meter. Mærene dekker et areal på omkring 3 dekar. De mærene som nå brukes, ble anskaffet etter lagmannsrettens dom ved årsskiftet 1983/84. Tidligere hadde Strømmen 7-8 mindre mærer som lå mer spredt og dekket et større område. Kortest avstand til Severin Kolseths eiendom er 85 meter. Avstanden til et skjær som tilhører Kolseth er 62 meter. Frem til Alfred Hessevågs eiendom er det innpå 150 meter, mens Albert Bakkes eiendom ligger 100 meter unna. Et felles strandområde for brukene under gnr. 93, herunder brukene til Severin Kolseth og Alfred Hessevåg, ligger i en avstand av 135 meter. De tidligere mærene lå til dels nærmere land på nordsiden av vågen. Festene for de nye mærer ligger opp til 30 meter unna mærerammen regnet i horisontalplanet og på dybder fra 16 til 45 meter. Fortøyningene er belastet med lodd, slik at de fra rammen går tilnærmet loddrett ned i sjøen. Det lar seg derfor gjøre å gå helt opp til mærene med større båter. Forankringen av de tidligere mærene skjedde ved fester som gikk mye lenger ut fra anlegget, til sine tider også inn på privat grunn, blant annet til det foran nevnte skjær som tilhører Severin Kolseth. I korte perioder kan det ligge mindre, flyttbare mærer inntil anlegget, således i forbindelse med utsetting av settefisk i oppdrettsmærene.

Som rettslig grunnlag for sin protest mot Strømmens anlegg påberoper grunneierne seg at plasseringen av mærene kommer i konflikt med deres strandrett. Det er enighet mellom partene om at mærene ligger utenfor den del av sjøbunnen som er undergitt privat eiendomsrett, og at det ikke er festet til grunneiernes landområde. Spørsmålet blir for det første om grunneiernes strandrett innebærer en enerett for dem til å plassere oppdrettsanlegg utenfor sine eiendommer i det område Strømmen har sine mærer. I annen rekke er spørsmålet om oppdrettsanlegget medfører slike ulemper for utøvelsen av strandeiernes øvrige rettigheter at de av denne grunn kan kreve anlegget flyttet.

Strandretten er en rett til uforstyrret å kunne nyte de fordeler som følger av at en eiendom ligger til sjøen. De fordeler som er beskyttet på denne måten er blant annet adgangen til sjøverts adkomst - den såkalte tilflottsrett - og mulighetene for bading og friluftsliv. Også strandeierens rett til visse former for fiske, retten til utfylling ut i sjøen og et visst vern mot forurensing og ulemper av estetisk art, inngår som en del av strandretten.

Jeg har vankelig for å se at plassering av oppdrettsanlegg utenfor den del av sjøgrunnen som er undergitt privat eiendomsrett, kan likestilles med de tradisjonelle beføyelser som strandretten innbefatter. Innholdet av strandretten har til nå i hovedsak knyttet seg til virksomheten på vedkommende eiendom inne på land, og slik sett fremtrer beføyelsene under strandretten som et supplement til den landbaserte utnyttelse av vedkommende eiendom. Fiskeoppdrett er derimot en næring som er knyttet til havet uten noen nødvendig fysisk forbindelse til det nærmeste landområde. Fiskeoppdrett er en ny næring av stor økonomisk betydning. De beføyelser som tradisjonelt hører under strandretten, har gjennomgående et relativt beskjedent verdimessig omfang. En regel om enerett for innenforliggende eiendom til fiskeoppdrett, ville bety en vesentlig endring av strandrettens karakter og økonomiske betydning. Jeg ser det slik at det i så fall ville være tale om en utvidelse av strandeiernes rettigheter som krever en særskilt hjemmel i form av lov. Strandeiernes anerkjente særrettigheter, blant annet til forskjellige former for fiske, hviler på langvarig rettstradisjon og sedvane, som til dels er lovfestet. Fiskeoppdrett er en helt ny form for utnyttelse der det ikke finnes tilsvarende festnede rettsoppfatninger som kan gi støtte til en enerett for strandeieren. Jeg er etter dette kommet til at det ikke kan utledes noen enerett for noen av ankemotpartene til å ha fiskeoppdrettsanlegg på det sted Strømmen har plassert sine mærer.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om mærene innebærer slike ulemper for ankemotpartenes eiendommer at de av den grunn kan kreve anlegget flyttet.

Fra grunneiernes side er det medgitt at de til nå ikke har vært hindret eller sjenert i utøvelsen av sine strandretter, eller at de på annen måte har hatt nevneverdige ulemper på grunn av naboskapet med oppdrettsanlegget. Deres beklagelser går i det vesentlige ut på at anlegget kan komme i veien for fremtidig utnyttelse av deres eiendommer i forbindelse med bruk av vågen. Det er imidlertid ikke påstått at det foreligger noen aktuelle planer eller muligheter i denne retning, men det er hevdet at Strømmens anlegg kanskje kan ha medført at slike planer ikke er blitt lansert. Således nevner Albert Bakke i bevisopptak for Høyesterett at utleie til oppdrett fra hans eiendom kunne vært nærliggende hvis Strømmens anlegg ikke var der.

Jeg vil ikke utelukke at en virksomhet av en slik art som Strømmen driver, etter omstendighetene kan medføre ulemper for de omkringliggende strandeiere som gir grunnlag for å påby anlegget flyttet. I den foreliggende sak er det imidlertid ikke påvist noen ulemper for aktuell eller påregnelig utnyttelse av ankemotpartenes eiendommer, men bare anført mer eller mindre spekulasjonsbetonte antagelser om mulige ulemper i fremtiden. Jeg kan ikke se at slike fjerntliggende og usikre fremtidsutsikter det her er tale om, kan stille seg i veien for at Strømmen utnytter de stedlige muligheter for en for øvrig lovlig og i seg selv nyttig næringsvirksomhet.

Slik saken ligger an, er det ikke nødvendig for meg å gå inn på Strømmens anførsel om at det må kreves en vesentlig krenkelse av strandeierens interesse før fjerning kan påbys. Denne problemstilling er uaktuell når Strømmens virksomhet som den drives i dag, overhodet ikke er til sjenanse for nåværende eller påregnelig bruk av ankemotpartenes eiendommer og rettigheter.

Anken har ført frem, og saksomkostningsspørsmålet reguleres av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172. Saken gjelder til dels tvilsomme spørsmål av prinsipiell interesse som ikke tidligere har vært avgjort av domstolene. Jeg antar derfor at hver av partene bør bære sine saksomkostninger i medhold av §172 annet ledd.

Jeg stemmer for denne dom:

1. K. Strømmen Lakseoppdrett A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Christiansen, Løchen og Blom: Likeså.

Av herredsrettens dom (hjelpedommer T. Lundevall med domsmenn):

Men stemning av 30. november 1978, innkome til retten den 1. desember, i sak nr. 92/1978 A reiste h.r.adv. E. Brautaset på vegner av saksøkjarane Alfred Hessevåg og Selma Kolseth sak mot saksøkte Kristen Strømmen med krav om at Kristen Strømmen vart dømd til å flytte sine merar (også skrive mærar, merd) for fiskeoppdrett bort fra stranda utanfor eigedomane til saksøkjarane, gnr. 93, bnr. 1 og 3 og vidare utanfor gnr. 93, bnr. 2 (eigaren av bnr. 2 er ikkje saksøkjar - domaren sin merknad).

Med stemning av 31. mai 1979, innkome til retten den 1. juni 1979, i sak nr. 34/1979 A reiste h.r.advokat E. Brautaset på vegner av saksøkjaren Albert Benæs, Karl Bakke, Albert Bakke og Torleif Bakke sak mot same saksøkt som i sak nr. 92/1978 A - Kristen Strømmen. Det er ikkje sett fram formell påstand i stemnemålet, men etter det som vart uttalt, var domskravet det same.

Som det går fram av rettsboka framanfor er sakene slegne saman til felles førehaving.

Kva sakene nærare går ut på, går kanskje greiare fram av eit skriv av 27. mars 1979 frå saksøkjarane i sak nr. 34/1979 A til h.r.advokat E. Brautaset. Ein forstår det slik at det som her er halde fram også er i samsvar med det syn saksøkjarane i sak 92/1978 A har. Ein finn difor å burde gje att brevet, som lyder slik:

«Vedk. Kristen Strømmen's plassering av fiskemerar på «Vågen».

Viser til tidlegare korrespondanse pr. brev og telefon.

Sidan vi nå er vortne kjende med at Kristen Strømmen har i emning å legge ut fleire fiskemerar på «Vågen», vil vi som grunneigarar og rettighetshavarar av eigedomane «Hessevågbakke» Gnr. 92, brnr. 1, 2, 3 og 4 i Bremanger kommune, ikkje kunne gje vårt samtykke til det.

Eigarar til «Hessevågbakke» er for nr. 1, Albert Benæs, 2. Karl Bakke, 3. Albert Bakke og 4. Torleif Bakke.

Det syner seg at Kristen Strømmen plasserar den eine fiskemera etter den andre på «Vågen», utan tanke på kva grunneigarane meiner, som i første rekke har råderett over dette sjøområdet.

Vi kan ikkje karakterisere Kristen Strømmen sin handlemåte anna enn som sjølvtekt.

Med eit augnesyn kan det vel sjå ut som om desse merane ikkje skulle vere nokon sjene for grunneigarane i «Hessevågbakke», då merane ligg ved Hessevåg sitt land og strandline. Likevel er dei nå det, for merane er oppankra med ankerfeste rundt heile «Vågen» og desse ankerfesta kan vere ei like stor hindring som merane som flyt oppe på sjøflata.

Når vi nå finn å måtte protestere mot desse merane som alt er plassert og dei som seinare vil kome, så er det fordi «Vågen» er ein god gamal kasteplass og stengeplass for fangst.

Desse merane er ei hindring for fangsting og stenging anten dei nå ligg ved Hessevåg si strandline eller dei måtte ligge ved Hessevågbakke si strandline.

For fangsting på «Vågen» har både Hessevåg og Hessevågbakke oppebore landslut frå eldgamle tider. Dette er ein soleklår rett som grunneigarane har, og det seier då seg sjølv at dei også her retten til sjøområdet utafor strandlina, for elles vart det ikkje område å fangste på.

Vågen er nå ved desse merane blokkert for alt som heiter fangsting og stenging av fangst, den er også blokkert for andre tiltak som grunneigarane eventuelt ville kome i gang med.

Det bør også nemnast at «Vågen» er ei god båthamn, som nå er heilt blokkert, det er ikkje noko farty som kan ankre opp, grunna alle ankerfesta frå merane.

Alle vi som er grunneigarar under Hessevågbakke, har våre sjøhus og båtstø, og vi er ikkje interessert i å verte hindra i utøving av våre rettar ved sjøen.

Vi meiner difor å ha første retten til det sjøområde som ligg utafor vår strandline.

Kristen Strømmen er ikkje grunneigar i dette området, og har heller ingen rett til å ha merane på «Vågen».

Han har heller ikkje sytt føre å få grunneigarane sitt samtykke til å plassere fiskemerane slik han har gjort det. Grunneigarane på Hessevågbakke har ikkje i det heile vore tilspurde.

Kristen Strømmen si framferd i dette høve er av ein slik karakter at ein ikkje lenger kan halde seg passiv.

Som grunneigarar vil vi be om vern for dei rettar som desse bruka har hatt frå gamalt av. Vi vil ikkje gje avkall på dei for ein person som syner så lite respekt for rettar som har vore tradisjon i fleire ættledd attende.

Slik tilhøva ser ut for å utvikle seg, finn vi grunn til å gå i lag med dei to grunneigarane i Hessevåg, Alfred Hessevåg og Severin Kolseth, i den sak som dei har reist mot Kristen Strømmen, for å få merane flytta ut av «Vågen».» - - -

Strømmen skreiv til Fiskeridirektøren den 18. juli 1973. Brevet lyder slik:

«I «Fiskaren» frå 12. d.m. ser eg at ein skal gi melding om igongverandes anlegg for klekking av rogn og oppdrett av fisk.

Eg vil med dette gi melding om at eg har kjøpt inn materiell for klekking av rogn og oppdrett av fisk. Anlegget vart påbyrja i mars mnd. d.å., men er ikkje ferdigbygget enno. Eg har 50000 stk. laksyngel under oppforing, denne lakseyngelen sette eg ut i yngelbasseng 21. mai d.å. Seinare i år har eg planar om å legge rogn for klekking av eit liknandes antall yngel.

Lakseyngelen eg har no skal eg fore opp til smoltstadie i ferskvatn og så sette den ut i flytemerar i sjøen for oppforing til matfisk. Hvis det lever opp eit større antall yngel til smoltstadiet enn eg kan nytte meg av sjølv, har eg planar om å selge smolt til andre som treng settefisk.

Hvis melding skal skrivast på fastsett skjema eller eg må søke om spesielt løyve for å drive denne verksemda ber eg om å få tilsendt slikt skjema.»

Han fekk tilsendt «Registreringsskjema for fiskeoppdrettsanlegg».

I første avsnitt i skjemaet står det:

«I forbindelse med midlertidig lov av 8. juni 1973 om bygging, innredning, etablering og utvidelse av anlegg for klekking av rogn og oppdrett av fisk skal alle igangværende fiskeoppdrettsanlegg registreres».

I skjemaet skal det svarast på ei rekke spørsmål. Det er svart at det er tale om klekkeri og settefiskanlegg ved Eldeelva i Rugsund og matfiskanlegg i Søre Straumen, Rugsund. I samsvar med spørsmåla i skjemaet er det elles gjeve opplysning om kapasitet, fryseri, kapitalinnsats, miljø, oppdrettsform m.m.

Til slutt er det skrive:

«Eg viser til mitt brev frå 18. juli d.å. Anlegget er ikkje ferdig ennå. For yngelanlegget har eg hus under bygging for plassering av yngelsbassengene og klekkeutstyret. Eg er eier av sjøhus og vil montere fryseri i dette for innfrysing av våtfor til bruk når eg til neste sommer skal sette fisken ut i sjøvann. Anlegget eies av meg og kona, men er ikkje meldt til firmaregisteret.»

Det utfylte registreringsskjemaet er dagsett 7. august 1973.

Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt skreiv den 7. januar 1975 til Strømmen slik som fylgjer:

«Registrering av oppdrettsvolum og lokalitet.

En viser til besøk ved Deres anlegg, registreringsnr. SF/b 2 den 25. oktober 1974.

Ut fra innhentede opplysninger vil vi foreslå at Deres anlegg blir registrert for oppdrett av laks, ørret og regnbueørret med et oppdrettsvolum opptil 1500 m3.

Lokaliteten begrenses til (settefiskanl.) ved Eldeelva, (matfiskanl.) Hessevågen, Rugsund.

En har ikke tatt stilling til om nevnte lokalitet egner seg for oppdrett opptil dette volum.

Ved utvidelser av anlegget ut over dette volum samt event. endring av lokaliteten må De søke Fiskeridirektøren. Dette gjelder også etablering av klekkeri, jfr. lov av 8. juni 1973.

En gjør oppmerksom på at klekkeri som er etablert i tiden 6. desember 1968-8. juni 1973 skal ha tillatelse fra Landbruksdepartementet, jfr. lov av 6. desember 1968 om tiltak mot sjukdommer hos ferskvannsfisk.

En ber om at eventuelle begrunnede innsigelser er oss ihende innen 14 dager fra dags dato.»

Den 17. januar 1975 skreiv Strømmen til Havforskningsinstituttet slik:

«Registrering av oppdrettsvolum og lokalitet.

Eg har teke imot brevet Dykkar frå 7. d.m. For anlegget vil ei avgrensing av volumet til 1500 m3 bety ulønsom drift. Frå eg byrja med oppdrett av fisk har eg heile tida teke sikte på at eg skulle ha dette som heilårsnering. Eg er fiskeskippar av yrke so eg har ikkje høve til å kombinere oppdrett med tidligare yrke.

Til no er det berre laks eg ha hatt i anlegget.

Dersom ein skal rekne 10 kg pr. m3 som maksimal tettheit vil 1500 m3 gi maksimum 15000,- kg. Ein må ta omsyn til at laksen må forast over minst 2 sesonger og får då 2 eller kanskje 3 årskull i sjøen samstundes. Årsproduksjonen vert då redusert til det halve eller meir av 15000,- kg. Kanskje er 10 kg fisk pr. m3 for stor tetthet og då vert årsproduksjonen gjerne berre 5-6 tonn, noko som ikkje kan bli lønsamt som heilårsnæring.

Det er elles vanskeleg for berre ein mann å drive eit fiskeoppdrettanlegg åleine. Eg hadde heilt frå starten av teke sikte på at so snart anlegget gir inntekt må eg basere ein del av drifta på leigd arbeidskraft. Slik arbeidskraft har vi i bygda vår og det var også ein av grunnene til at eg tok til med fiskeoppdrett. Bygda vår har ikkje arbeidsplassar utanom småbruk og fiske.

I brev frå 18. juli 1973 til Fiskeridirektøren og utfylt skjema frå 13. aug. 73 gav eg ei orientering om korleis eg hadde tenkt anlegget. Der nemnde eg 20-25 tonn som årsproduksjon. Etter det eg veit no meiner eg at ein årsproduksjon på minst 25 tonn er naudsynt for anlegget mitt.

Eg vil be om at De vurderar anlegget på nytt og eg søkjer om å få registrert for oppdrett av laks, aure og regnbogaure med eit oppdrettsvolum opptil 5500 m3. For matfiskanlegget vil eg be om at lokaliteten vert utvida til også å gjelde Søre-Rugsundstraumen.

I settefiskanl. har eg forliten plass til den fisken eg har i anlegget. Eg har bygt på dette anl. i 2 år etter som eg har makta. Etter plana som eg hadde då eg tok til med anlegget, står det enno att å støype ein betongkum på 50-55 m2. Dette arbeidet har eg tenkt å byrja no, men vil spørje om eg må ha serskild løyve. Det hastar med å få arbeidet gjort.

Eg vonar at eg med dette har forklart meg godt nok og at De finn grunn til å kunne utvide volumet og lokaliteten for anlegget.»

Den 1. mars 1976 skreiv Fiskeridirektoratet til Strømmen såleis:

«Registrering av anlegg for fiskeoppal. SF/b. 2.

Ein viser til Dykkar brev dagsett den 18. juli 1973 og til det innsendte Registreringsskjema for fiskeoppdrettsanlegg dagsett den 7. august 1973.

De vert med dette gitt melding om at Dykkar anlegg for fiskeoppal er i Fiskeridirektoratet registrert slik:

Klekkeri og settefiskanlegg ved Eldeelva og matfiskanlegg i Hessevåg, begge stader ved Rugsund, Bremanger kommune i Sogn og Fjordane. Matfiskanlegget er registrert med eit produksjonsvolum på inntil 4000 m3.

Flytting av anlegget eller deler av det til annan lokalitet kan berre skje etter løyve frå Fiskeridepartementet.»

I skriv av 13. august 1976 gav hamnefut Ragnar Trøder fråsegn til Kystdirektoratet, Hamneavdelinga, Oslo:

«Søknad om tillatelse til å plassere anlegg for fiskeoppdrett i Rugsund, Bremanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Sjøkart nr. 28.

Herr Kristen Strømmen, Rugsund, søker om å føre opp 2 stk. betongkummer for oppdrett av lakseyngel. Kummenes størrelse 14 meter x 12 meter x 1,3: Kummen skal plasseres i fjæra på vestsiden av Rugsund barneskole. Ved lavvann vil kummene ligge tørt. Jeg kan ikke se at kummene skulle bli til noen hinder eller gene for trafikken i Rugsundet. Jeg kan heller ikke se at det skulle foreligge noen reell fare for kollisjon med kummene ved en eventuell grunnstøting.

Dersom det skal føres opp lys må disse skjermes mot Rugsundet.

I tillegg til omsøkte kummer har herr Strømmen allerede lagt ut 2 fiskeposer (mirer) som skissert med rødt på vedlagte kart.

De utlagte fiskeposer har en diameter på 12 meter og en omkrets på 40 meter. Dybden 4,5 meter. I tillegg til de to som allerede er lagt ut har en ønske om å legge ut ytterligere 4 stykker av samme størrelse og i samme område. Jeg kan ikke se at utlegget av fiskeposene har vært forelagt meg til uttalelse tidligere.

Stedet hvor fiskeposene er plassert er vel egnet til formålet, godt skjermet for vær og vind, og med god utskifting av vannet grunnet gode strømforhold. Det er heller ingen isvansker.

Posene skulle ikke bli til gene for trafikken i Rugsundet, imidlertid, bør området merkes med lys og innføres i sjøkartet.»

Den 28. januar 1977 skreiv Fiskeridepartementet til Strømmen slik:

«Søknad om konsesjon i medhold av midlertidig lov nr. 48 av 8. juni 1973 for utvidelse av fiskeopprettsanlegg.

Deres søknad av 3. juni f.å.

I medhold av midlertidig lov nr. 48 av 8. juni 1973 meddeles De med dette konsesjon for utvidelse av matfiskanlegget med betongkummer på til sammen 500 m3 for oppdrett av laks og regnbueørret, lokalisert i østsiden av Rugstraumen.

Konsesjon gis på følgende vilkår:

1. Flytemærene i Rugsundet må forankres forsvarlig, slik at de ikke driver av og blir til fare for den alminnelige ferdsel.

2. Flytemærene må markeres forsvarlig.

3. På havnevesenets senere forlangende skal flyteposene dersom det viser seg nødvendig, delvis eller helt flyttes eller fjernes.

4. Ethvert ansvarsforhold som måtte oppstå på eller i forbindelse med, eller som følge av flyteposene, er havnevesenet uvedkommende.

5. Dersom anlegget i Rugstraumen (2 betongkummer) blir utstyrt med lys, må en se til at disse blir skjermet mot sundet slik at de ikke er til ulempe for trafikken i sundet.

6. Havnevesenets samtykke gjelder inntil videre og gis uten ansvar med hensyn til nabo- og eiendomsforhold.

7. Ved foring av fisken skal det sørges for at unødig tap og spill av for ikke finner sted.

8. Ved avliving og rensing av fisken skal fiskeavfall, innmat osv. håndteres slik at sjøen ikke forurenses.

9. Anleggets eier plikter å la representanter for Statens Forurensningstilsyn og de etater og institusjoner som Statens Forurensningstilsyn bemyndiger, inspisere anlegget til en hver tid.

10. Anleggets eier kan av Statens Forurensningstilsyn pålegges å la utføre og bekoste undersøkelse av forurensningseffekten ved anlegget.

11. Dersom Statens Forurensningstilsyn finner det påkrevet, kan ytterligere tiltak kreves gjennomført for å hindre eller redusere forurensning fra oppdrettsanlegget og tilknyttet virksomhet.

12. Det gitte løyvet er bundet til ovennevnte lokalitet og fiskeslag.

Vilkårene under punktene 1-5 er fastsatt etter samråd med Kystdirektoratet, jfr. lov om havnevesenet av 24. juni 1933, §20 jfr. §19.

Den tillatelse som her er gitt, fritar ikke konsesjonshaveren for plikt til å innhente nødvendige tillatelser etter andre lover samt plikt til å overholde bestemmelser og påbud som gis med hjemmel i slike lover. - - -

Retten skal merka:

Hessevågen er ei bukt med ei strand i aust-sydaust, og denne går frå eit nes - Vågsneset - inn i bukta der Vågselva renn ut.

Frå Vågsneset og innover er Severin Kolseth eigar - gnr. 93, bnr. 3. Eit stykke inne på stranda er det ei felleseige som ligg under gnr. 93, bnr. 1, 2 og 3. Deretter høyrer stranda til Alfred Hessevåg, eigar av gnr. 93, bnr. 1. Gnr. 93, bnr. 2 når ikkje ned til sjøen. Eigaren av denne eigedomen er ikkje part i saka. Bnr. 2 er som nemnt medeigar i sameiga. På bnr. 3 er ei sjøbu. På sameiga er tre naust tilhøyrande eigarane av bnr. 1, 2 og 3.

I sør-søraust ligg strandlina under gardane Hessevågbakke - gnr. 92, bnr. 1, 2, 3 og 4. Her er utfyld strand, med kaier (delvis i tre) notheng, naust og sjøhus. Stranda held fram mot vest, der strandlina ligg under bruka under gnr. 89. På siste strekkja har Strømmen si kai og lagerhus med fryseri.

Merane ligg innanfor omtalte skjer, som høyrer til gnr. 93, bnr. 3. Merane ligg om lag 110 m frå ytste trekai på Hessevågbakke, men mykje nærare landet på Hessevågsida - ca 35 m.

Merane ligg på 14-15 meters djup. - - -