Rt-1985-1182
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-10-11 |
| Publisert: | Rt-1985-1182 (387-85) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Lov av 21, februar 1947 nr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Beslutning 11. oktober 1984 i l.nr. 1329/1985. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Sinding-Larsen, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Lov om rettergang i landssviksaker (1947), Lov om rettergang i landssviksaker (1947) §43 |
Med hjemmel i lov av 21. februar 1947 nr. 2 §43 siste ledd begjærte forsvarerne ved prosesskrift datert 17. september 1985 samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg for gjennomføring av bevisopptak.
Bevisopptak skulle etter begjæringen omfatte avhør av to navngitte polititjenestemenn og rekonstruksjon av ransaking i A's leilighet. Som vedlegg til begjæringen fulgte «fotomaterialet i sin helhet slik det ble presentert for lagmannsretten». Et annet vedlegg inneholdt oppstilling av en rekonstruksjon som forsvarerne hadde foretatt, bygd på det foreliggende bildemateriale, opplysningene i den hemmeligstemplede ransakingsrapport og lagmannsrettens premisser.
Forsvarernes begrunnelse for avholdelse av bevisopptak syntes rettet mot lagmannsrettens avgjørelse av skyldspørsmålets faktiske side. I brev til forsvarerne datert 20. september 1985 festet kjæremålsutvalget oppmerksomhet ved dette og viste til Høyesteretts begrensede kompetanse ved anke over straffedommer. Forsvarerne ble gitt anledning til innen en uke å fremkomme med ytterligere bemerkninger til begjæringen om bevisopptak.
I brev datert 26. september 1985 meddelte forsvarerne at de hadde sett seg nødsaget til på egen hånd å fortsette og intensivere sitt arbeid for å få avklart de spørsmål de hadde reist om det såkalte «pengebevis», knyttet til ransakingen i A's leilighet.
Med brevet av 26. september 1985 fulgte uttalelser avgitt av tre personer som forsvarerne hadde engasjert til å foreta kontroll av det fotomateriale som var knyttet til rapporten om ransakingen. Forsvarerne anså dette tilleggsmateriale som en vesentlig bekreftelse og forsterking av det tidligere fremlagte materiale.
I brevet ble det fremholdt at forsvarerne ønsket avklart om det har vært benyttet fabrikerte eller ulovlige bevismidler, et spørsmål som angår saksbehandlingen i lagmannsretten. Forsvarerne har i dette brev ellers presisert at begjæringen om bevisopptak er direkte knyttet til det offentliges inndragningskrav. «Dersom det ut fra vanlige sivilrettslige bevisbyrderegler må legges til grunn at lagmannsretten har tatt feil med hensyn til størrelsen av de økonomiske oppgjør, må dette også få betydning for størrelsen av inndragningskravet.»
Kjæremålsutvalget bad i brev av 30. september 1985 til riksadvokaten opplyst om påtalemyndigheten ville avgi noen uttalelse for så vidt angikk forsvarernes begjæring. Riksadvokaten meddelte 1. oktober 1985 at påtalemyndigheten ønsket å avgi uttalelse.
Uttalelse fra påtalemyndigheten ble oversendt utvalget ved ekspedisjon fra riksadvokaten av 2. oktober 1985. Eidsivating statsadvokatembeter v/statsadvokatene Qvigstad og Busch har i sin uttalelse fremholdt at ut fra en juridisk vurdering bør forsvarerne fremme sin begjæring om bevisopptak som ledd i en gjenopptagelsessak. Statsadvokatene har ellers fremholdt at forsvarernes fotomateriale ikke gir noe grunnlag som bevis for falsk forklaring og «planting» av bevis. Undersøkelser som påtalemyndigheten har latt foreta gir klare indikasjoner på at den opptelling av dollarsedler som fant sted under ransakingsforretningen, var korrekt.
Advokat Haugestad meddelte i brev av 3. oktober 1985 at han denne dag hadde hatt anledning til å gå gjennom det materialet som statsadvokatene hadde sendt utvalget. Han fant det nødvendig å komme tilbake til dette materiale så snart det formelt var mottatt. Det var antatt at materialet ville bli stilt til disposisjon 6. oktober 1985. «Deretter må det ta et par dager før svar kan foreligge.» Advokatens brev ble avsluttet slik: «Dersom Kjæremålsutvalget imidlertid er innstilt på å samtykke i bevisopptak på det foreliggende grunnlag, er det selvfølgelig ikke behov for noen uttalelse fra min side.»
I brev av 8. oktober 1985 har advokat Haugestad bemerket at hans uttalelse er blitt noe forsinket i forhold til det han tok sikte på. Det er opplyst at forsvarernes bemerkninger vil foreligge i kjæremålsutvalget i løpet av uken.
Til møtet i kjæremålsutvalget i dag forelå det ennå ikke noen ytterligere uttalelse fra forsvarerne. I betraktning av det resultat som utvalget er kommet til, og til det som advokat Haugestad uttalte i brev av 3. oktober 1985, og som er gjengitt overfor, har utvalget ikke funnet det nødvendig å avvente advokat Haugestads uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Etter lov av 21. februar 1947 nr. 2 om rettergang i landssviksaker §43 siste ledd er bevisopptak til bruk i ankesak avhengig av samtykke fra kjæremålsutvalget. Utvalget kan ikke samtykke i bevisopptak dersom utvalget finner at de bevis som søkes innhentet, gjelder spørsmål som ligger utenfor rammen av Høyesteretts prøvelsesrett i ankesaken.
Utvalget kan således ikke samtykke i at det foretas bevisopptak med sikte på en vurdering av skyldspørsmålets faktiske side. Etter loven er Høyesterett avskåret fra å prøve denne.
I tilknytning til anførslene om at bevisopptaket vil ha betydning for vurdering av anken over saksbehandlingen, vil utvalget bemerke at Høyesteretts prøvelse av saksbehandlingen gjelder saksbehandlingen for lagmannsretten. Feil ved saksbehandling som ligger forut for denne, kan bare påberopes dersom feilen hevdes å ha virket inn på hovedforhandlingen, og i så fall er det den eventuelle feil ved hovedforhandlingen som må gjøres til ankegrunn.
Utvalget vil videre bemerke at vurderingen av riktigheten av vitneforklaringer om skyldspørsmålet som er gitt under hovedforhandlingen, hører under bevisbedømmelsen. Vurderingen av vitneforklaringers riktighet kan - så langt det gjelder skyldspørsmålet - ikke overprøves av Høyesterett.
Det bemerkes ellers at det er klart at Høyesterett med utgangspunkt i en anke over saksbehandlingen ikke kan gå inn på bevisførselen i saken på en måte som ville innebære at Høyesterett foretok en overprøvelse av lagmannsrettens vurdering av skyldspørsmålets faktiske side.
Som påberopt av forsvarerne, vil avhør av de to polititjenestemenn som foretok den omtalte ransakingsforretning, kunne få betydning for Høyesteretts vurdering av omfanget av inndragningen, hvor begrensningen i Høyesteretts prøvelsesadgang ikke gjør seg gjeldende på samme måte som for skyldspørsmålet. På denne bakgrunn finner Høyesteretts kjæremålsutvalg å kunne samtykke i at det ved bevisopptak for Oslo forhørsrett foretas avhør av de to nevnte polititjenestemenn.
Kjæremålsutvalget har forstått det slik at de to polititjenestemenn for lagmannsretten avgav forklaring for lukkede dører. Utvalget går ut fra at forhørsretten vil vurdere spørsmålet om avhørene skal gå for lukkede dører.
Beslutningen er enstemmig. Slutning:
De to oppgitte polititjenestemenn blir å avhøre ved bevisopptak for Oslo forhørsrett.