Rt-1985-124

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1985-02-01
Publisert:	Rt-1985-124 (28-85)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 1. februar 1985 i l.nr. 27 B/1985
Parter:	Statsadvokat Steinar Trovåg, aktor mot 1. A (forsvarer h.r.advokat Ole Jakob Bae) 2. B (forsvarer h.r.advokat Arne Meltvedt) 3. C (forsvarer h.r.advokat Olav Hestenes).
Forfatter:	Røstad, Skåre, Dolva, Halvorsen, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §268, §267, §229, §223, §242

Dommer Røstad: Gulating lagmannsrett avsa 11. mai 1984 dom med denne domsslutning:

«A dømmes for forbrytelser mot straffeloven §268, 2. og tredje ledd, jfr. §267, 1. og tredje ledd, §229 første ledds 1. straffalternativ, og samme ledds 3. straffalternativ, §223, første og annet ledd, §242 annet ledd, jfr. første ledd, §257, jfr. §258, §260 første ledd, jfr. fjerde ledd, §182 første ledd og §166 første ledd, som felles straff med den betingede del av Sør-Hedmark forhørsretts dom av 27. september 1982, jfr. straffeloven §54 nr. 3, §62 og §64, til fengsel i 9 - ni - år, hvorfra går 274 - tohundreogsyttifire - dager for utholdt varetektsfengsel.

B dømmes for forbrytelser mot straffeloven §268, 2. og tredje ledd, jfr. §267, 1. og tredje ledd, §229 første ledds 1. straffalternativ, og samme ledds 3. straffalternativ, §223, første og annet ledd, §242 annet ledd, jfr. første ledd, §257, jfr. §258, §260 første ledd, jfr. fjerde ledd, §182 første ledd, §128, §318, jfr. §317, og legemiddelloven §43 annet ledd, jfr. §21 første ledd, som felles straff med den gjenstående del av Hamar byretts dom av 5. februar 1982, jfr. straffeloven §54 nr. 3 og fengselsloven §41, jfr. straffeloven §62 og §64, til fengsel i 9 - ni - år, hvorfra går 315 - trehundreogfemten - dager for utholdt varetektsfengsel.

C dømmes for forbrytelser mot straffeloven §268, 2. og tredje ledd, jfr. §267, 1. og tredje ledd, §229 første ledds 1. straffalternativ og samme ledds 3. straffalternativ, §223, første og annet ledd, §242 annet ledd, jfr. første ledd, §257, jfr. §258, §257, jfr. §258, jfr. §49, §257, §260 første ledd, jfr. 3. og fjerde ledd, §182 første ledd, §228, første og annet ledd, og legemiddelloven §43, 2. og tredje ledd, jfr. §21 tredje ledd, og §22 og forseelse mot vegtrafikkloven §31, første og annet ledd, jfr. §22 første ledd, jfr. straffeloven §62, til fengsel i 9 - ni - år, hvorfra går 295 - tohundreognittifem - dager for utholdt varetektsfengsel.»

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.

De domfelte har påanket dommen på grunn av straffutmålingen som de finner for streng.

Etter riksadvokatens ordre har statsadvokaten i Hordaland påanket dommen til skjerpelse av straffen for alle de domfelte.

Forsvareren for domfelte B har gjort gjeldende at lagmannsrettens straff er blitt for streng. Han har særlig fremholdt at det må tas hensyn til at domfelte har hatt en særdeles uryddig tilværelse. Domfeltes barndom har vært preget av mange miljøskifte, blant annet med opphold i fosterhjem og spesialskole. Utrygghet og manglende binding til hjemmet brakte ham tidlig ut i en uordnet livsførsel, med utstrakt bruk av rusmidler - herunder flere typer av narkotika.

Forsvareren for domfelte A har anført at denne unggutt etter hvert gled inn i et kriminelt miljø, med klart misbruk av alkohol og narkotika. Domfelte evnet ikke å løsrive seg fra miljøet. Under påvirkning fra dette er han så blitt involvert i en kriminalitet som egentlig avviker meget sterkt fra hans personlighet. I den rettspsykiatriske erklæring er det bemerket at det i samtlige uttalelser de sakkyndige har fått innhentet, er «presisert at han aldri har vist spesielle aggressive eller voldelige tendenser, heller ikke i påvirket tilstand».

Domfelte C har en vesentlig mindre kriminell belastning enn de to andre domfelte. Han har en eneste straffedom, ilagt i Canada for et heleri. I motsetning til de meddomfelte har C ikke «slept med seg» noen betinget del for inkorporering i denne straffen. Også for C som ellers har hatt ordnede oppvekstforhold, er det anført at han innenfor et bestemt ungdomsmiljø har utviklet en utstrakt bruk av alkohol og andre rusmidler, herunder narkotika.

For alle de domfelte har forsvarerne hevdet at fengselsstraffen bør settes ned - også under hensyn til at den utmålte straff er blitt strengere enn den som skulle følge av det alminnelige straffenivå for ran og voldsforbrytelser.

Aktor har gjort gjeldende at det her foreligger en eksepsjonelt grov rans- og voldsforbrytelse, forøvd med uvanlig hensynsløshet og brutalitet. Ransforbrytelsen - med kombinert voldskriminalitet - endte med døden for det ene offer, og den påførte det annet offer en varig legemsskade. Ved straffutmålingen må det også ses hen til at de domfelte skal svare for en lang rekke andre straffbare forhold. Aktor har henholdt seg til den påstand som han la ned i lagmannsretten, om en straff på fengsel i 12 år.

Jeg finner at de domfeltes anker ikke kan føre frem og at heller ikke påtalemyndighetens anke bør tas til følge.

De domfelte er dømt for en rekke straffbare forhold, som lagmannsretten har oppsummert for hver av dem. De har alle utvist en omfattende kriminell virksomhet, og de har for øvrig tidligere vært i konflikt med straffelovgivningen. Domfelte A og B har således allerede pådratt seg mange straffedommer og har forgått seg i prøvetiden for betinget reaksjon.

Som fremholdt av lagmannsretten er det ransforbrytelsen med dens tilknyttede forbrytelser som må tillegges den dominerende vekt ved straffastsettelsen.

Under et innbrudds- og tyveritokt hvor de benyttet seg av stjålne biler og hadde med seg skytevåpen, utså de seg den avsidesliggende gården i - - -dalen «med mange penger i huset», som et egnet sted for et ran. Lagmannsretten har bemerket at de var forberedt på å bruke vold i den utstrekning det måtte vise seg å være nødvendig. Ranet måtte således sies å være planlagt.

Utstyrt med kniv og revolver fremsatte de trusler overfor det eldre søskenpar som bodde på gården. Da trusler alene ikke førte frem, ble det avfyrt to skremmeskudd, og det ble så utøvd vold mot begge søsken, som var henholdsvis 78 og 76 år gamle. Lagmannsretten har i sin nærmere beskrivelse av ransforbrytelsen fremholdt at de domfelte fikk større vanskeligheter enn de hadde regnet med. «Situasjonen synes etter hvert å ha glidd ut av de tiltaltes kontroll, og utviklingen synes for så vidt å ha tatt makten over dem slik at de gikk lenger i trusler og maktmisbruk enn de opprinnelig hadde forestilt seg at det ville være nødvendig.» De gjennomførte sitt ransforehavende på en hensynsløs og brutal måte - med en ransforbrytelse som hadde døden til følge og som ble ansett å være begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Til ransforbrytelsen kommer to legemsbeskadigelser - den ene med betydelig skade til følge. Vedkommende ble påført varig invaliditet, og er som følge av de pådratte skader ikke lenger istand til å bo på gården og å drive denne. De domfelte ble også som ledd i utførelse av ransforgåelsen dømt for frihetsberøvelse overfor de to ofre og å ha forlatt vedkommende mann i hjelpeløs tilstand, jfr. straffeloven §242.

Til lagmannsrettens straffastsettelse vil jeg bemerke:

Lagmannsrettens dom er avsagt etter en omhyggelig saksbehandling, som pågikk over 8 rettsdager. For lagmannsretten var det blitt fremlagt personundersøkelse og rettspsykiatrisk erklæring for hver av de tiltalte. Retten avhørte 20 vitner og 9 sakkyndige - 3 rettsmedisinere og 6 psykiatre.

Lagmannsretten har gitt en utførlig begrunnelse for sin straffastsettelse. Jeg kan i det vesentlige slutte meg til de betraktninger lagmannsretten har anført på dette punkt. Ut fra en omfattende bevisførsel kom lagmannsretten til at de tiltalte måtte bedømmes likt i forhold til ransforgåelsen, uten at man behøvde å ta standpunkt til hva hver enkelt av de tiltalte hadde foretatt av handlinger ved anledningen. Lagmannsretten kom så til at det ikke var grunn til å sette straffen forskjellig for de tiltalte - et synspunkt som jeg ikke kan se det er grunnlag for å fravike.

Jeg er enig med lagmannsretten i at det må reageres strengt overfor så grove handlinger som denne saken omfatter.

Etter min mening har lagmannsretten ved straffastsettelsen tatt nødvendige hensyn til de domfeltes unge alder og til at ranet utviklet seg på en annen måte enn de hadde regnet med. Jeg finner det således klart at det ikke kan bli tale om noen nedsettelse av straffen.

Jeg kan på den annen side ikke se tilstrekkelig grunn til å skjerpe den straff som lagmannsretten har fastsatt ut fra en særdeles omhyggelig saksbehandling. Jeg kan ikke se at lagmannsrettens straffastsettelse står i åpenbart misforhold til det straffenivå som må anses etablert i grove rans- og voldssaker.

Jeg er etter dette kommet til at anken må forkastes.

Det er for Høyesterett opplyst at domfelte A er blitt overført til straffullbyrdelse. Jeg forutsetter at han ved overføringen er blitt godskrevet fradrag for varetektsfengsel utholdt etter domsavsigelsen, jfr. straffeprosessloven §475.

De domfelte B og C er fremdeles undergitt varetektsfengsel. De tilkommer fradrag for ytterligere 266 dagers varetektsfengsling. Jeg finner grunn til å bemerke at det lange varetektsopphold etter dommen har noen sammenheng med at en berammet ankeforhandling måtte utsettes på grunn av sykdomsforfall for en av de oppnevnte forsvarere.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Ankene forkastes.

I straffen gjøres følgende fradrag for varetektsfengsel:

For B i alt 581 - fem hundre og åttien - dager og for C i alt 561 - fem hundre og sekstien - dager.

Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende.

Dolva, Halvorsen og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann H. F. Marthinussen, byrettsdommer Gudny Larsen og byrettsjustitiarius Rørosgaard):

Ved tiltalebeslutning av 10. april 1984 har statsadvokaten i Hordaland satt 1. A, født xx.xx.1961, 2. B, født xx.xx.1962, og 3. C, født xx.xx.1958, under tiltale ved Gulating lagmannsrett «til fellelse etter

I. straffeloven §268, 2. og tredje ledd, jfr. straffeloven §267, 1. og tredje ledd, - - -

ved søndag 7. august 1983 ca kl. 17.30 i våningshuset på gården Tjørnadalen i Odda fra søskenparet Sunneva (78 år) og Samson (76 år) Hildal å ha borttatt ca kr. 10000,- i kontanter og en kombinert radio og kassettspiller, etter først og ha truet og søkt å skape alvorlig frykt med kniv og en revolver som ble avfyrt to ganger, og deretter slo Samson flere ganger i hodet, dels med revolveren slik at han falt eller ble slengt i gulvet og påført lårbensbrudd og deretter sittende på en stol ble bundet på hender og føtter - og ha tatt tak rundt brystkassen på Sunneva og klemt til og slengt henne i veggen og/eller gulvet, og mens hun lå, å ha trykt brystkassen mot gulvet, slik at hun med 5 ribbensbrudd hjelpeløs og bundet ble liggende på gulvet hvor hun døde,

eller å ha medvirket til dette,

II. straffeloven §229 første ledd, 1. straffalternativ - - -

ved at de

til tid og på sted som beskrevet i post I,

å ha tatt tak rundt brystkassen på Sunneva Hildal og klemt til og slengt henne i veggen og/eller gulvet og mens hun lå, å ha trykt brystkassen mot gulvet, slik at hun ble påført 5 ribbensbrudd og å ha bundet henne, med den følge at hun døde idet oppkast med matrester i nese og svelg stoppet lufttilførselen eller medvirket hertil,

III. straffeloven §229 første ledd, 3. straffalternativ - - -

ved at de

til tid og på sted som beskrevet i post I,

å ha slått Samson Hildal flere ganger i hodet dels med revolveren slik at han falt eller ble slengt i gulvet med den følge at han foruten kutt og hevelse rundt venstre øye, ble påført lårhalsbrudd, som måtte opereres, og førte til at han ble sengeliggende, deretter beveget seg ved hjelp av gåstol eller 2 krykker fram til 26. september 1983, og senere ved hjelp av en krykke utendørs, ute av stand til å gjenoppta driften av gården, eller medvirket til dette,

IV. straffeloven §223, første og annet ledd, - - -

ved at de

til tid og på sted som nevnt i post I,

med makt å ha ført Sunneva Hildal fra hagen og inn i huset og skadet henne og Samson Hildal som beskrevet i post II og III og ha bundet Samson Hildal sittende på en stol og Sunneva Hildal liggende på gulvet, begge bundet på hender og føtter, kuttet telefonforbindelsen og låst ytterdøren, med den følge at Sunneva Hildal døde og at Samson Hildal ikke straks kunne komme sin døende søster til unnsetning,

eller medvirket til dette,

V. straffeloven §242 annet ledd, jfr. første ledd, - - -

ved at de

til tid og på sted som nevnt i post I,

og etter å ha forholdt seg som nærmere beskrevet i post II og III, forlot Samson Hildal i våningshuset og låste ytterdøren,

eller medvirket hertil, - - -

Tiltalte nr. 1, A, har opplyst at han er agronom, han bor X, er ugift og har ingen å forsørge. Han har oppgitt sin inntekt i 1983 til ca kr. 15000. Han har 9-årig skole, og har senere gjennomgått landbruksutdannelse og folkehøyskole. Han er straffedømt 6 ganger, senest ved Hamar forhørsretts dom av 17. mars 1983, da han fikk 40 dager fengsel for grovt tyveri. Også de tidligere dommer er overveiende for grove tyverier, men han er også straffedømt for overtredelse av legemiddelloven og for promillekjøring. - - -

Tiltalte nr. 2, B, har opplyst at han arbeider i en ungdomsklubb, han bor - - -gt. 12, Y, han er ugift og har ingen å forsørge og har ikke kunnet oppgi noen inntekt. Han har 9-årig skole, for øvrig ingen utdannelse. Han er straffedømt ialt 7 ganger, senest ved Hamar byretts dom av 5. februar 1982, da han fikk 1 år og 2 måneders fengsel for grovt tyveri, innbrudd, bilbrukstyveri, og overtredelse av legemiddelloven. De tidligere dommer er likeledes overveiende for formuesforbrytelser særlig innbruddstyverier og bilbrukstyverier. I ett tilfelle er han dømt i Finland for narkotikaforgåelse. - - -

Tiltalte nr. 3, C, har oppgitt at han ikke har noen bestemt stilling, han har hatt forskjellig tilfeldig arbeid, han bor Z, er ugift og har ingen å forsørge. Han har 10-årig skole og 2-årig kombinert grunnkurs tilsvarende 1 års yrkesskole og 1 års gymnas. Han er i 1981 straffedømt i Canada for heleri, for øvrig er han ikke straffedømt, men er bøtelagt bl.a. for skadeverk og naskeri.

Han har erkjent seg straffskyldig etter tiltalen.

Etter lagrettens kjennelse er de tiltalte skyldige i samsvar med tiltalen, men likevel slik at det tyveriet under hovedtiltalens post VI, pkt. m, som C er kjent skyldig i, ikke er ansett som grovt tyveri. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen. De tiltalte blir dermed samtlige dømt for forbrytelser mot straffeloven §268, 2. og tredje ledd, jfr. §267, 1. og tredje ledd, §229 første ledds 1. straffalternativ, og §229 første ledds 3. straffalternativ, §223, første og annet ledd, og §242 annet ledd, jfr. første ledd, og videre blir de dømt slik: Tiltalte A for 6 forbrytelser mot straffeloven §257, jfr. §258, 2 forbrytelser mot straffeloven §260 første ledd, jfr. fjerde ledd, 1 forbrytelse mot straffeloven §182 første ledd, og 1 forbrytelse mot straffeloven §166 første ledd, tiltalte B 14 forbrytelser mot straffeloven §257, jfr. §258, 3 forbrytelser mot straffeloven §260 første ledd, jfr. fjerde ledd, 2 forbrytelser mot straffeloven §182 første ledd, 1 forbrytelse mot straffeloven §128, 1 forbrytelse mot straffeloven §318, jfr. §317, og 1 overtredelse av legemiddelloven §43 annet ledd, jfr. §21 første ledd, tiltalte C 8 forbrytelser mot straffeloven §257, jfr. §258, 2 forbrytelser mot straffeloven §257, jfr. §258, jfr. §49, 3 forbrytelser mot straffeloven §257, 2 forbrytelser mot straffeloven §260 første ledd, jfr. fjerde ledd, og 1 mot straffeloven §260 første ledd, jfr. tredje ledd, 1 forbrytelse mot straffeloven §182 første ledd, 1 forbrytelse mot straffeloven §228, første og annet ledd, 2 overtredelser av legemiddelloven §43, 2. og tredje ledd, jfr. §21 tredje ledd, og §22, og 1 forseelse mot vegtrafikkloven §31, første og annet ledd, jfr. §22 første ledd.

Ved straffutmålingen kommer for de tiltalte A og B straffeloven §54 nr. 3, for B jfr. fengselsloven §41, til anvendelse, idet de straffbare handlinger er begått i prøvetiden etter henholdsvis en delvis betinget dom og prøveløslatelse. Straffeloven §64 får også anvendelse. For øvrig har straffeloven §62 anvendelse.

Den felles straff fastsettes under henvisning til dette for alle tre tiltalte til fengsel i 9 år.

Domfellelsen omfatter for samtlige tiltalte en lang rekke straffbare handlinger, som viser en omfattende kriminell virksomhet, i tillegg til de straffbare handlinger som har tilknytning til ranet i Odda. Særlig gjelder dette for B og C. Det dreier seg i denne sammenheng også om straffbare forhold som til dels er av en alvorlig karakter i og for seg. De tiltalte er også fra tidligere kriminelt belastet, C dog bare i mindre utstrekning. Men uansett den øvrige kriminelle virksomhet, er det åpenbart det ranet med dødsfølge som de tiltalte foretok i Odda og de øvrige straffbare handlinger som knytter seg til dette forhold og som omfatter bl.a. en legemsbeskadigelse med tilføyelse av betydelig skade, som blir dominerende ved straffutmålingen. For så vidt legges det til grunn:

De tiltalte var blitt enige om å foreta et innbrudds- og tyveritokt til Vestlandet. De benyttet seg av stjålne biler på veien, og de medbrakte skytevåpen. På forslag fra C som hadde vært der året før, utså de seg den avsideliggende gården i Tjørnadalen som et egnet sted for sitt formål. De gikk da ut fra at Samson Hildal bodde der alene og at han hadde mange penger i huset. Etter hva de var blitt enige om, var de forberedt på å bruke vold i den utstrekning det måtte vise seg å være nødvendig. Ranet må derfor sies å være planlagt. Da de kom frem, ble de oppmerksom på at også Samsons søster, Sunneva Hildal, bodde der, da de trengte seg inn på gården. Hun satt ute og plukket bær og ble bragt inn med makt. De to eldre menneskene på henholdsvis 78 og 76 år satte seg til motverge og de tiltalte fikk større vanskeligheter enn de hadde regnet med. Situasjonen synes etter hvert å ha glidd ut av de tiltaltes kontroll og utviklingen synes for så vidt å ha tatt makten over dem, slik at de gikk lenger i trusler og maktbruk enn de opprinnelig hadde forestilt seg at det ville være nødvendig. De gjennomførte likevel sitt forehavende på den måte som det fremgår av tiltalebeslutningen, idet retten legger til grunn at de helt ut har forholdt seg slik som hendelsesforløpet der er beskrevet, med de tragiske følger det fikk. De forlot gården etter å ha kuttet telefonforbindelsen og låst utgangsdøren etter seg, mens Sunneva ble liggende igjen på magen på gulvet med ribbensbrudd, bundet på hender og føtter, og Samson sittende bundet på en stol med lårhalsbrudd. Retten må gå ut fra at hvis Sunneva ikke allerede da var død som følge av at hun var blitt kvalt ved at oppkast stoppet lufttilførselen, døde hun iallfall straks etter. De tiltalte hadde visstnok til hensikt etter en tid å varsle politiet slik at de gamle kunne få hjelp når de selv var kommet seg i sikkerhet, men da de så at de var blitt oppdaget av en nabo, stakk de av uten senere å gjøre noe for å varsle, idet de da gikk ut fra at naboen ville si fra til politiet. Dette gjorde han også, men selv om politiet da hadde rykket ut til gården, ville det etter hva retten legger til grunn, være for sent til at Sunneva kunne reddes. Som det nå var, fikk ikke Samson hjelp før dagen etter, da en tilfeldig forbipasserende kom over ham, etter at han inntil da bare hadde måttet vente i sin hjelpeløse tilstand. Selv om de tiltalte nok har gått lenger enn de hadde tenkt seg, har de etter dette gjennomført uvanlig hensynsløse og brutale voldsforbrytelser overfor to eldre, vergeløse mennesker, med den følge at den ene døde og den andre er blitt varig invalidisert. Det er åpenbart at det av almenpreventive grunner må reageres meget strengt overfor de handlinger de tiltalte på denne måte i fellesskap har utført. Retten finner det i tilslutning til lagrettens svar klart at ranet er begått under særdeles skjerpende omstendigheter, men antar at den foreliggende rettspraksis ikke gir grunnlag for en strengere reaksjon enn den straff retten har funnet passende. For øvrig har retten ansett det for å være uten betydning for straffutmålingen hva som direkte kan tilskrives hver enkelt av de tiltalte når det gjelder omstendighetene ved ranet. Det er klart - hva de også har erkjent - at de har vært sammen om det hele og må anses som jevngode. Hensett til den dominerende rolle som må tillegges ranet, og de forhold som har sammenheng med dette, er retten også kommet til at det som ellers foreligger, ikke bør føre til at straffen settes forskjellig for de tiltalte. - - -