Rt-1985-1280

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-11-26
Publisert:	Rt-1985-1280 (410-85)
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26. november 1985 i l.nr. 188 B/1985
Parter:	A (advokat Leiv Indrebø - til prøve) mot D og E (advokat Jon Lyng).
Forfatter:	Endresen, Christiansen, Skåre, Schweigaard Selmer, justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:

Dommer Endresen: Saken gjelder foreldreansvaret og omsorgen for F, født xx.xx.1982.

Barnets mor, C, og far, B, var samboende over noen år. Det kom til brudd mellom dem, og C flyttet hjem til sin mor. Den 5. august 1983 ble C stukket ned og drept av B. Han ble for dette samt to tyverier, skadeverk og ulovlig våpenbesittelse ved Eidsivating lagmannsretts dom av 21. september 1984 dømt til fengsel i 8 år, og påtalemyndigheten ble gitt bemyndigelse til sikring i 5 år i samsvar med bestemmelsen i straffeloven §39 nr. 1 a-f.

Etter at F's mor var drept, ble spørsmålet om foreldreansvar tatt opp. På morssiden ønsket barnets mormor, A, og G, søster av barnets mor, å overta foreldreansvaret, mens på farssiden farmoren, H, og D, kusine til barnefaren, og med henne hennes samboer, E, ønsket å overta foreldreansvaret.

F's mormor, A, hadde siden barnet var 3 måneder hatt omsorgen, først som dagmamma mens F's mor var i arbeid, og senere etter drapet i mors sted.

Eidsvoll herredsrett anmodet sosialkontoret om å gi en rapport over forholdene i mormors hjem. En slik rapport, datert 21. oktober 1983, ble utarbeidet av sosionom Torunn Langvatn. På bakgrunn av denne rapport fant Eidsvoll barnevernsnemnd at det ikke var tilrådelig at mormor fikk foreldreansvaret, og anbefalte overfor herredsretten at alle søknader ble avslått, og at omsorgen overføres til barnevernsnemnda med henblikk på adopsjon.

Eidsvoll herredsrett avsa den 16. desember 1983 kjennelse etter barneloven §36 og §37 med slik slutning:

«A, født xx.xx.1927, tilkjennes alene foreldreansvaret for F, født xx.xx.1982.

B skal som barnets far ha en regulert samværsrett hvis omfang blir å fastlegge av retten i en senere kjennelse.»

Herredsretten anbefalte at A's hjem ble satt under tilsyn etter barneloven §18. Som tilsynsfører ble senere oppnevnt sosionom Torunn Langvatn.

Herredsrettens kjennelse ble av barnets farmor, H, og D og E (som senere har giftet seg) påanket til Eidsivating lagmannsrett.

G var trådt ut av saken etter herredsrettens kjennelse.

Som sakkyndige for lagmannsretten ble oppnevnt magister Cato Hambro og psykolog Tordis Mjelve. De sakkyndige avgav sin erklæring 12. juni 1984 og konkluderte med å anbefale at D og E fikk foreldreansvaret for F.

Eidsivating lagmannsrett, satt med domsmenn, avsa dom og kjennelse i saken den 8. oktober 1984. Domsslutningen var sålydende:

«1. D og E skal sammen ha foreldreansvaret for F.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.»

Kjennelsen hadde slik slutning:

«Punkt 1 i domsslutningen ovenfor skal foreløpig gjelde fra 1. januar 1985.»

Dommen og kjennelsen er avsagt under dissens, idet en av lagdommerne stemte for at A skulle ha foreldreansvaret, og at det ikke skulle treffes avgjørelse om overføring av barnet fra 1. januar 1985.

Lagmannsrettens kjennelse ble av A påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse av 29. november 1984 opphevet kjennelsen.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

For Høyesterett har vært oppnevnt de samme sakkyndige som for lagmannsretten. De har avgitt erklæring 15. oktober 1985. Det er videre utarbeidet sosialrapporter om begge parter. Rapportene er datert 11. og 12. juni 1985. Farmoren, H, er ikke lenger part i saken. G var trådt ut av saken allerede før lagmannsrettens behandling. Det er holdt bevisopptak ved Eidsvoll herredsrett hvor partene har avgitt forklaring. Ved bevisopptaket er også avhørt de to sosionomer som har utarbeidet sosialrapportene om partene, og tre andre vitner. Tre av vitnene er nye for Høyesterett, således en av sosionomene. Etter de sakkyndiges erklæring og de utarbeidede sosialrapporter ligger saken annerledes an for Høyesterett enn for lagmannsretten.

A har i det vesentlige anført:

Hun har hatt omsorgen for F siden barnet var 3 måneder, og det er knyttet en nær og følelsesmessig kontakt mellom dem. Hun har gitt barnet varme og kjærlighet, og F har det trygt og godt i det eneste hjem hun kjenner. Barnet har hatt en fin utvikling, og ingen har hatt noe å utsette på mormors omsorg. Det vil være meget skadelig om forholdet skulle rives opp og barnet flyttes til en familie og et hjem hun ikke kjenner.

Den sosiale situasjon for A er vesentlig endret i positiv retning siden den første sosialrapport ble skrevet. Hun er med F flyttet inn i ny enebolig sammen med sin sønn J og hans nye kone. Medlemmene i familien er nær knyttet til hverandre, og så vel J, som F kaller pappa, som hennes to døtre vil kunne være god støtte for henne. Hennes sønn K, som har hatt alkoholproblemer, bor ikke lenger sammen med dem. Både tilsynsføreren i sin sosialrapport og de sakkyndige mener at F bør bli værende hos mormor.

A er 58 år, men vital og ved rimelig god helse i henhold til fremlagt helseattest. Hun mener at hennes alder ikke kan tillegges særlig vekt.

Sosialrapporten om ankemotpartene synes å vise at deres ønske om foreldreansvaret er mer motivert av hensynet til barnefaren enn F selv.

A har sterk støtte i nærmiljøet. Lagmannsretten hevdes å ha lagt for liten vekt på sakens særegne karakter og hennes behov for å beholde datterdatteren.

Hun motsetter seg ikke at barnet skal ha kontakt med sin far, men finner spørsmålet vanskelig. Hun vil lytte til råd fra psykologisk sakkyndig.

A har lagt ned slik påstand:

«1. A skal ha foreldreansvaret for F, født xx.xx.1982.

2. D og E dømmes til å erstatte det offentlige utgiftene ved lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene D og E har henholdt seg til lagmannsrettens bevisbedømmelse og i det vesentligste til dens begrunnelse.

Det er hensynet til barnet som skal være det avgjørende, og de grunnleggende forhold er ikke vesentlig endret siden lagmannsretten avsa dom.

Ankemotpartene er unge mennesker som lever i ekteskap med barn og vil kunne gi F et trygt og godt hjem. A er nå et år eldre, og det knytter seg fortsatt betydelig usikkerhet til situasjonen i hennes hjem og familieforhold.

Det må etter ankemotpartenes syn legges særlig vekt på tidsperspektivet og hva de i årene fremover kan by F. Dette må tillegges større vekt enn den følelsesmessige tilknytning til mormoren.

At de sakkyndige er kommet til en endret konklusjon, kan ikke være avgjørende. Den er avgitt under betydelig tvil, og konklusjon og premisser stemmer ikke godt overens. Miljøskiftet er tillagt for stor betydning. De sakkyndige har også lagt for stor vekt på det følelses- og tilknytningsmessige på bekostning av det intellektuelle og hensynet til hva som vil være best for F i fremtiden.

Et midlertidig savn for F vil kunne avhjelpes ved et betydelig samvær med mormoren, som ankemotpartene er innstilt på.

Ankemotpartene står også i en vesentlig bedre stilling når det gjelder å få til en naturlig kontakt mellom F og hennes biologiske far.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår nærmere av herredsrettens kjennelse og lagmannsrettens dom.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Etter en samlet vurdering av hva som vil være til barnets beste, finner jeg at A bør ha foreldreansvaret over F.

Selv om det hefter usikkerhet både ved å la F bli hos mormor og ved å flytte henne til ekteparet D og E, må jeg legge til grunn at begge parter synes å være skikket til å ha omsorgen.

Situasjonen har imidlertid endret seg i betydelig grad i favør av A siden lagmannsretten avsa dom i saken. De sakkyndige har, om enn under tvil, endret sin tidligere konklusjon, og er nå kommet til at A bør ha foreldreansvaret. Den sosialrapport over forholdene i hennes hjem som er utarbeidet i forbindelse med behandlingen i Høyesterett, viser etter mitt syn at hennes sosiale situasjon er vesentlig forbedret i forhold til den første rapport. Det tilsyn som barnevernsnemnda iverksatte etter A's ønske, er ikke lenger ansett nødvendig og er opphevet.

Vesentlig for mitt standpunkt er de skadevirkninger som kan oppstå for barnet, om det flyttes nå. De eventuelle fordeler som overflytting av omsorgen til ankemotpartene, et ektepar i ung alder, kunne medføre, oppveier ikke farene ved et miljøskifte her. De sakkyndige har om dette uttalt:

«Selv om de sakkyndige fremdeles er av den oppfatning at den ankende part er for gammel til å fungere som «mamma» for F, kan man ikke se bort fra at hun i det meste av barnets liv har vært morsfiguren for henne. Hun var dagmamma fra barnet var tre måneder gammelt, og har siden 5. august 1983 vært i mors sted, og har skjøttet denne oppgaven på en overbevisende måte. Hun er den som har skapt trygghet og kontinuitet for F.

Forholdet mellom A og F er nå så fast at det skal umåtelig sterke grunner til for å løse det opp. . . .

. . .

Selv om det kan reises innvendinger mot den ankende parts alder og rolle som «mamma», er det tydelig at hun hittil har evnet å skape et miljø som har bidratt til å gjøre F til den glade, aktive, livlige og utadvendte 3-åring hun er i dag.

Etter en samlet vurdering er de sakkyndige kommet til at det vil være meget betenkelig å rive F opp fra hennes miljø hos A.»

Ved en omplassering i dette tilfelle mener de sakkyndige man må «regne med at barnet vil lide et følelsesmessig sjokk og vil føle savn over tid».

I motsetning til hva forholdet ofte er ved et miljøskifte hvor begge miljøer er mer eller mindre kjent for barnet, er forholdet her at det dreier seg om flytting til et for barnet fremmed ektepar som hittil knapt nok har hatt kontakt med F.

De sakkyndiges største betenkelighet med å tilrå at A får foreldreansvaret, synes å være aldersforskjellen mellom barn og mormor. Dette kan imidlertid etter mitt syn ikke være avgjørende slik denne sak ligger an.

En støtte og avlastning vil også A ha gjennom sine barn. Hun har også sterk støtte i sitt nærmiljø.

En omplassering må også vurderes ut fra denne saks tragiske bakgrunn. Usikkerhet kan knytte seg til om det vil være gunstig for F å vokse opp i fars familie. Jeg går ikke nærmere inn på dette fordi jeg under enhver omstendighet mener F bør bli boende hos mormor.

Spørsmålet om farens eventuelle samværsrett med F foreligger ikke til avgjørelse for Høyesterett. Det vanskelige spørsmål om, og i tilfelle når og i hvilken utstrekning det skal etableres en besøksordning, må avgjøres i egen sak.

Saken gjelder et særegent tilfelle, og jeg finner etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Begge parter har hatt fri sakførsel for Høyesterett, og A også for lagmannsretten.

Jeg stemmer for denne dom:

1. A skal ha foreldreansvaret for F, født xx.xx.1982.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke i noen instans.

Kst. dommer, lagmann Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Skåre, Schweigaard Selmer og justitiarius Sandene: Likeså.

Av herredsrettens kjennelse (sorenskriver Bjørn Unneberg):

F er født xx.xx.1982. Hennes foreldre var C og B, som ikke var gift med hverandre, men som var samboende i noen tid før barnets fødsel og også etter fødselen, fram til våren 1983. Farskapet er erkjent av B, men det er ikke inngått noen avtale mellom foreldrene om foreldreansvar. Etter barneloven §35 er det derfor moren alene som har foreldreansvaret.

Moren døde 5. august 1983 som følge av knivstikk tildelt henne av barnets far. Samlivet hadde på dette tidspunkt vært brutt i noen tid. Det er opplyst til retten at barnets far har tilstått drapet. Han sitter for tiden i varetekt og saken ventes å komme opp for lagmannsrett over nyttår.

Etterat morens svangerskapspermisjon utløp våren 1983 har barnets mormor, A, født xx.xx.1927, vært barnets dagmamma. Etter morens død har mormor midlertidig vært overlatt foreldreansvaret etter beslutning av Eidsvoll herredsrett med hjemmel i barneloven §36 og §37, jfr. §38. Samtidig har retten oppnevnt advokat Grethe Nordhelle som hjelpeverge for barnet.

Mormor har deretter meldt til herredsretten at hun er interessert i å overta foreldreansvaret for barnet permanent. Barnets tante, G har sluttet seg til denne henvendelse med tilbud om å fungere som avlaster, subsidiært, dersom retten finner at mormor er for gammel, søker hun selv om å få foreldreansvaret.

Også barnets farmor, H har meldt til herredsretten at hun er interessert i å overta foreldreansvaret. Barnefarens kusine, D og hennes samboer, E, har sluttet seg til denne henvendelse med tilbud om enten å være avlastere eller helt å overta foreldreansvaret i forståelse med barnets farmor. - - -

Retten er kommet til at alle søkere er habile. Det kan derfor ikke bli aktuelt for retten å vende seg til barnevernsnemnda med anmodning om å overta foreldreansvaret. Retten er videre kommet til at begge bestemødrene er habile. Derved settes de fjernere slektninger ut av betraktning. Endelig har retten kommet til at mormor bør tildeles foreldreansvaret.

Retten baserer sin avgjørelse på det grunnleggende resonnement at barnet, dersom det overhodet er mulig, bør forbli hvor det er, nemlig i sin mors familie. Retten legger altså avgjørende vekt på hensynet til kontinuitet, noe også Inge Lorange Backer gjør i sin kommentarutgave til barneloven.

Retten er ikke blind for mormors problemer. Retten legger imidlertid avgjørende vekt på sosialrapportens karakteristikk «mormor er en varm kvinne». Det er rettens faste overbevisning at denne varme vil reparere og oppveie de problemer hun har i sin familie og sine nærmeste omgivelser. Retten vil imidlertid gi klart uttrykk for at problemene nok for den altoverveiende grad knyttet seg til hennes mann, som nå er død. Retten vil også føye til at den ikke har noe grunnlag for å mene at sønnen K misbruker alkohol i hjemmet. Tvert om er det rettens oppfatning grunnet på rettens egen befatning med K, at når trangen til alkohol kommer over ham, da drar han hjemmefra og vender først tilbake når trangen er over.

Retten legger også meget stor vekt på at ryggraden i mormors familie etterat hennes mann ble borte, er hennes sønn J. Om ham har retten det aller beste skussmål. Han er en pliktoppfyllende og pålitelig arbeidskar, godt likt på sin arbeidsplass og han er i sin fritid engasjert i idrettsarbeid, også her med de aller beste skussmål. Retten ville anse det som meget usannsynlig at denne mann sammen med mormor ikke skulle være i stand til å etablere en betryggende ytre ramme om barnets liv.

Retten er ikke enig i at mormor er for gammel.

Retten kan heller ikke se at problemene med barnets hudfarge eller eventuelle allergi er så tungtveiende at de skulle bevirke en annen løsning.

Retten er uenig med sosialkontoret som går rett på det hardeste tiltak etter barnevernsloven, omsorgsovertakelse. Retten velger å følge barnevernsloven system og først å prøve mildere tiltak etter loven §18 før man går til ytterlighetene. Retten vurderer forholdene slik at et forebyggende tiltak etter §18 her må gi fullgod sikkerhet for barnets utvikling. Mormor har i retten sagt seg villig til å undergi hjemmet tilsyn, og retten vil anmode barnevernsnemnda i Y om å sette hjemmet under tilsyn etter barnevernsloven §18, A. - - -

Av lagmannsrettens dom og kjennelse (lagdommerne Odd Friberg, Erik Smedsrud og tilkalt dommer, byrettsdommer Rolf Harto med domsmenn): - - -

De sakkyndiges erklæring som er datert 12. juni 1984 lyder slik:

«Innledning.

Saken dreier seg om foreldreansvar og omsorg for F, født xx.xx.1982.

Hennes mor, C og far, B, var samboende over 3 til 5 år. C døde 5. august 1983 etter knivstikk tildelt henne av barnets far.

B har sittet i varetekt siden hendelsen, og hans sak forventes å komme opp for retten til høsten.

Barnet, F, har bodd hos sin mormor, A, mesteparten av tiden fra hun ble født. Hennes mor var utearbeidende etter fødselen, og mormor var da dagmamma for barnet. Moren var flyttet fra sin samboer noen måneder før sin død, og bodde hjemme hos sin mor. Senere har barnet bodd hos sin mormor. - - -»

De sakkyndiges samlede vurdering.

Familien A-J-K.

Det vil ha fremgått ovenfor at vi etter det inntrykk vi har dannet oss av familien A-J-K, er meget betenkte ved å anbefale at F skal vokse opp i denne familien.

Vi er overbevist om at mormoren har mye kjærlighet og varme å gi sitt lille barnebarn. Hun har sannsynligvis vært den trygge og stabile person i barnets spedbarnstid og derfor gitt F en god start i livet. Men det ser ikke ut til at hun har krefter hverken fysisk eller psykisk til å ha omsorgen for et sterkt, viltert og aktivt barn i vekst i årene som kommer. Vi tror F er et barn med gode intellektuelle ressurser og hun vil sannsynligvis bli et for krevende barn for en aldrende og noe svakelig mormor.

Mormor sitter også inne med sorgen over tapet av sin yngste datter og med hatske følelser for den mann som tok livet av henne, og ingen kan i dag forutsi hvilken innflytelse dette kan få på mormorens oppdragelse av F.

F med sine iboende ressurser til personlighetsutvikling må få vokse opp hos yngre foreldrefigurer enn det A representerer. På den annen side må mormor fortsatt få la F nyte godt av den kjærlighet mormor føler for henne, så det er viktig både for F og mormoren at det sørges for god kontakt mellom dem. A bør få være bestemor og ikke mor med daglig omsorg og slitsom oppdragerrolle for barnet.

Selv om G er oppført som mulig avlaster for mormor, er vi usikre på hvordan det vil komme til å fungere. Hun er nå samboende med en ny mann, og er bosatt i Oslo med den fysiske avstand det måtte innebære. Det vil kunne føre til en urolig og lite stabil situasjon for barnet. Vi har betenkeligheter ved å anbefale dette, og like store betenkeligheter ved den usikkerhet som knytter seg til G's tilværelse generelt. Vi kan derfor ikke på dette grunnlag anbefale at hun får foreldreansvar for F.

Selv om G er inne i bildet, kan det se ut som det blir K og muligens J som er de nærmeste i det daglige til å avlaste A om noe skulle hende med henne. Etter det som er nevnt ovenfor, vil dette være en dårlig løsning når det gjelder omsorg for F.

På bakgrunn av en samlet vurdering må vi derfor si at vi ikke kan anbefale at F vokser opp hos familien A-J-K.

Familien H.

De sakkyndige har også betenkeligheter ved å anbefale at H får foreldreansvar og omsorg for F, selv om vi synes hun stiller noe sterkere enn familien A-J-K.

Vi oppfatter fru H som en mer ordnet og velutstyrt kvinne som tydeligvis føler at hun bør påta seg ansvar og omsorg for sin sønnedatter. Hun har ikke lagt skjul på at M har gledet seg i lengre tid ved tanken på å få en liten søster.

Man må regne med at F vil trenge særlig meget varme og forståelse av dem som skal fungere som foreldre for henne. De sakkyndige kjenner ikke fru H nok til å kunne vurdere hennes evne og mulighet til å gi F den trygghet og varme som hun vil trenge. Det må vel også antas at det vil være en spesiell belastning for farmor å vite at det er hennes sønn (og barnets far) som har tatt livet av F's mor.

I alle tilfelle må man ta i betraktning at H i så fall vil opptre som enslig mor med hovedansvaret for en toåring i oppvekst i egen alder av 44-45 år når hun overtar henne. Hun har på forhånd ikke hatt særlig kontakt og kjennskap til barnet.

Det som taler mest til fordel for henne er at hun har familien D-E som avlastningshjem.

De sakkyndige er imidlertid kommet til at vi primært vil råde til at F får vokse opp som barn hos ekteparet D-E.

Det er etter vårt skjønn de som er best egnet som foreldre for F.

De er i en alder hvor det er mest naturlig å ha småbarn. De fremtrer som ansvarsbevisste, harmoniske mennesker som er glad i barn og forstår barns behov. De planlegger sitt hjem sammen som en plass hvor barn kan utfolde seg og bli tatt vare på. De er levende og varme mennesker.

D har kontakt med fars familie uten å stå dem for nær. Hun besøker sin fetter i fengslet, så hun vil kunne følge opp de samvær han eventuelt vil kunne få fastsatt mens han sitter inne.

Vi har også vurdert det slik at de er så fleksible at de vil kunne innrette seg på at F får kontakt både med sin farmor og sin mormor.

Det anbefales at mormor og farmor gis samme anledning til å besøke - eventuelt få besøk av - F, slik at barnet kan sikres mest mulig vanlig samvær med begge bestemødre.

Det anbefales videre at D og E får veiledning av faglig instans - enten ved et stedlig familievernkontor, den pedagogisk-psykologisk tjeneste eller sosialkontoret, for å kunne takle de problemer best mulig som måtte oppstå, ved å overta ansvaret for et lite barn med en så vanskelig familiebakgrunn. Konklusjon:

De sakkyndige anbefaler at D og E får foreldreansvar for F, født xx.xx.1982.» - - -

J som er 38 år, skilt og barnløs, bor hos sin mor. Han bygger for tiden hus på X. Det er meningen at A og F skal flytte med ham til det nye huset så snart det er ferdig. De kan regne med å få bo der i fremtiden.

A er uførepensjonert på grunn av slitasjeskader i skuldrene, men er ikke særlig plaget av det nå. Hun er lett angrepet av Angina pectoris, men det er sjelden hun behøver å ta medisiner for sykdommen. Hun mener at helsen ikke vil hindre henne i å oppfylle sine omsorgsplikter. Og skulle hun falle fra, vil J eller G overta.

De sakkyndige sier at de første leveår er viktigst for personlighetsutviklingen. F har det trygt og godt hos A, som er en varm og kjærlig person. F er sterkt knyttet til henne, og det vil trolig være skadelig for barnets fortsatte utvikling om dette avhengighetsforhold nå skal brytes. Man vet heller ikke hvordan F vil få det hos familien D-E. Man bør derfor velge det sikre fremfor det usikre. For så vidt gjelder betenkelighetene ved å flytte barnet, viser A til Rt-1953-1374 og Lucy Smith: Foreldremyndighet og barnerett 391 flg.

A vil eventuelt foretrekke at andre enn ekteparet D-E og H får foreldreansvaret for F. Hun mener at det uansett hvilken avgjørelse lagmannsretten kommer frem til, bør treffes foreløpig beslutning om at hun skal ha foreldreansvaret inntil rettskraftig dom foreligger.

F's verge advokat Grethe Nordhelle uttalte engstelse for at problemer vil oppstå hvis barnet blir flyttet og anbefalte at A får foreldreansvaret.

Lagmannsretten bemerker:

Saken står i en noe annen stilling for lagmannsretten enn for herredsretten for så vidt som det på de ankende parters side ikke lenger er H, men D og E som prinsipalt gjør krav på å overta foreldreansvaret for F. For herredsretten var det omvendt. Ankemotpart er A alene.

Etter det som er kommet frem under ankeforhandlingen, det siktes her særlig til vitnenes forklaringer, er A og hennes barn vel ansett og respektert i Y. Muligens kan det stille seg noe annerledes når det gjelder yngste sønn, K, som etter det opplyste har alkoholproblemer. Hans opptreden i hjemmet har det imidlertid ikke vært noe å utsette på, i hvert fall ikke i den tiden A har hatt omsorgen for F. Han har nå fraflyttet hjemmet og ventes ikke å flytte tilbake til sin mor.

Sosionom Torunn Langvatn, som var den som førte sosialrapporten av 21. oktober 1983 i pennen, har som vitne for lagmannsretten forklart at hun jevnlig har besøkt A og barnet, og at hun ble forbauset over hvor positivt det hele var. F har fått morserstatning og blir godt tatt hånd om. Hun var godt stimulert og hadde hatt en god språklig utvikling. Heller ikke var det noe å bemerke til utviklingen ellers. Det var ingen tegn til omsorgssvikt. Saken har vært diskutert i saksbehandlergruppen som er ansvarlig for sosialrapporten. Det er enighet i gruppen om at barnet bør bli hvor det er, hos mormor. - - -

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, bestående av lagdommer Friberg, byrettsdommer Harto og domsmennene Røstad og Teigland, er kommet til at D og E bør få foreldreansvaret.

Flertallet har vært noe i tvil. Barnet synes vel tilpasset og utviklet i den nåværende situasjon, hvor mormoren har hatt omsorgen for henne. Det kan også knytte seg usikkerhetsmomenter til om barnet vil få problemer ved en overføring til andre omsorgspersoner.

Etter en helhetsvurdering, hvor hele den tid foreldreansvaret forutsettes å vare, trekkes inn, anser flertallet at hensynet til barnets beste taler for at barnet får en normal familiesituasjon. Med det mener flertallet at barnet får vokse opp i en familie hvor det har både mor og far samt søsken.

Mormor bærer allerede preg av sin alder. Hun vil i løpet av den periode hun eventuelt skulle ha foreldreansvaret, være blitt gammel. Det vil bety en stor belastning og en vanskelig oppgave for henne å erstatte barnets mor. Bare en meget ressurssterk person vil kunne klare dette. Mormors alder og helse setter en begrensning for hennes elastisitet og vitalitet. I dagens samfunn er foreldreansvaret ikke minst vanskelig i barnets ungdomstid. Da vil mormor være omlag 70 år.

Videre legger flertallet også vekt på at barnet trenger en far. Selv om onkelen, J, er innstilt på å hjelpe til med omsorgen og oppdragelsen, er flertallet ikke sikker på at barnet er tjent med at han, som ikke har foreldreansvar, skal tre inn i en farsrolle.

Flertallet antar at det vil bety meget for barnet etter hvert som det vokser opp, at det kommer i en familiesituasjon på linje med andre barn. Mormor/onkel-konstellasjonen er en kunstig foreldreordning som barnet vel vil komme til å oppleve som noe spesielt. Det er fare for at nettopp dette kan medføre at bakgrunnen for denne ordning kommer mer frem. Ved oppvekst i en vanlig familie vil dette aspekt trolig komme mer på avstand.

Ekteparet D og E har nylig stiftet familie og har en sønn på omlag 1 år. De synes vel skikket og motivert for å ta seg av F, et barn som i oppveksten vil ha behov for omsorg og omtanke ut over det vanlige. Flertallet tror at dette best kan oppfylles i et samspill med et foreldrepar i normal alder.

Når det gjelder muligheten for svikt hos de alternative omsorgspersoner sett over en periode på 16 år fremover, ser flertallet mer bekymringsfullt på mormors helse og alder enn på risikoen for at ekteparet vil bli skilt. Dette er imidlertid forhold som ikke er lett å forutse, og flertallet legger ikke vesentlig vekt på disse synspunkter.

Flertallets standpunkt vil medføre et oppbrudd av barnets tilvante tilværelse hos mormor. F vil sannsynligvis få en vanskelig overgangsperiode. Påkjenningen for henne vil avhenge av i hvilken grad foreldreparet og mormor kan gi henne trygghet. Flertallet viser til hva de sakkyndige har uttalt om dette. Besteforeldre har ofte stor betydning for et barn og kan i vanskelige situasjoner være gode støttepersoner for barnet. I foreliggende sak har mormor spilt en særlig rolle for barnet. Hvis hun fortsatt vil gi barnet sin varme og støtte, noe flertallet har fått inntrykk av at hun ønsker, vil F få en utvidelse av kretsen med omsorgspersoner. Flertallet ser dette som et viktig moment når det gjelder å skjerme F mot de problemer som kan oppstå. - - -

Mindretallet, lagdommer Smedsrud, peker på sakens spesielle bakgrunn og finner etter omstendighetene at F er best tjent med å bli i sin mors familie. A bør derfor får foreldreansvaret for barnet. Det vises i denne forbindelse til at hun hittil har tatt vel vare på barnet, og at hun kan påregne å få hjelp og støtte av sønnen J og datteren G, som etter det som er kommet frem under ankeforhandlingen begge må ansees vel skikket til å være avlastere for sin mor. Mindretallet mener at det heller ikke bør bestemmes at avgjørelsen foreløpig skal gjelde inntil rettskraftig dom foreligger. - - -