Rt-1985-1302
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-11-07 |
| Publisert: | Rt-1985-1302 (413-85) |
| Stikkord: | (Lange-kjennelsen), Sivilprosess, Forsikringsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om fastsettelse av erstatning etter trafikkulykke. Spørsmålet var om kravet ikke hadde forfalt, slik at søksmålet måtte avvises. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1985-00390 K, L.nr. 390 K/1985 |
| Parter: | A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring (advokat Svein Jøsang) mot Fritz Lange (advokat Rolf Undem) |
| Forfatter: | Blom, Løchen, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1930) §24, Tvistemålsloven (1915) §53, §300 |
Fritz Lange ble i 1981 påkjørt av personbil RE-53843 og påført en rekke skader. Foruten flere brudd i bena og skader i mellomgulvet mener han selv at han er påført såkalt «whip-lash»-skade eller annen nakke- eller hodeskade som har ført til nerveskade. Han er helt følelsesløs i venstre ben fra kneet og nedover og har betydelig nedsatt følsomhet i venstre side av hele den øvrige del av kroppen. Han har sterke smertefølelser i venstre arm, skulder og nakke og er plaget av kulde- og varmestrømninger i benet. Dessuten lider han av søvnløshet og av svimmelhet ved bevegelse av hodet eller plutselig kroppsbevegelse. Konsentrasjonsevnen og evnen til å huske er nedsatt. Enkelte faktorer i sykdomsbildet kan tyde på at han har fått en hjerneskade av type encethalopatia traumatica.
Ved Sandnes herredsretts dom av 10. februar 1983 ble ulykkesbilens forsikringsselskap A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring kjent erstatningsansvarlig for 60% av det tap Fritz Lange ble påført ved ulykken, idet retten la til grunn at både bilføreren og skadelidte hadde utvist uaktsomhet. Denne dom er rettskraftig.
Ved stevning til Sandnes herredsrett av 29. oktober 1984 anla Fritz Lange sak mot A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring med krav om erstatning for lidt tap og tap i fremtidig erverv samt ménerstatning for den betydelige reduksjon i hans personlige livsutfoldelse. Erstatningskravet er i påstanden begrenset oppad til kr. 500000,-.
Forsikringsselskapet påsto søksmålet avvist under henvisning til tvistemålsloven §53 og §300. Etter ytterligere skriftlig saksforberedelse samt muntlig forhandling om avvisningsspørsmålet avsa Sandnes herredsrett den 21. mai 1985 beslutning med slik slutning:
«Saken fremmes.
Saksomkostningsspørsmålet utstår til hovedsaken.»
Forsikringsselskapet påkjærte beslutningen til Gulating lagmannsrett, som 16. august 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Herredsrettens beslutning om å fremme saken stadfestes.
2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring kr. 3500,- - kronertretusenfemhundre - til Fritz Lange innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Selskapet hevder at kjennelsen bygger på feil tolkning av tvistemålsloven §53 sammenholdt med forsikringsavtaleloven §24 og av tvistemålsloven §300 nr. 2.
Den kjærende part anfører at forliksklage i saken ble uttatt uten at selskapet hadde hatt mulighet for å ta standpunkt til erstatningsutmålingen. Som svar på forliksklagen pekte selskapet på at en spesialistundersøkelse var nødvendig for å få klarlagt medisinsk og ervervsmessig invaliditet og ba om beskjed dersom Lange ønsket bistand til timebestilling i den anledning. Selskapet ba videre om endel opplysninger vedrørende Langes økonomiske forhold. Istedenfor å etterkomme disse anmodninger bragte Lange saken inn for domstolene og anmodet retten om å oppnevne sakkyndige. Etter den kjærende parts oppfatning innebærer det misbruk av rettsapparatet når man som her benytter domstolene til å fremskaffe opplysninger som partene enkelt kan finne frem til ved egen hjelp. I den foreliggende sak foreligger det ikke engang noen reell tvist.
Langes stevning av 29. oktober 1984 innebærer et søksmål med påstand om fullbyrdelsesdom. Ifølge tvistemålsloven §53 kan et slikt søksmål ikke reises før saksøkerens krav er forfalt. Forfallstiden for det krav saken gjelder er ifølge forsikringsavtaleloven §24 «en måned efter utløpet av den tid selskapet trenger til å skaffe sig de oplysninger og foreta de beregninger som er nødvendige for å bringe på det rene om det har noget ansvar, og i tilfelle hvor meget det skal betale».
Lagmannsretten synes å ha lagt til grunn at saksøkerens pretensjon om å ha et forfalt krav er tilstrekkelig til å fremme saken, uavhengig av om det er åpenbart at saksøkeren tar feil. Den kjærende part hevder at retten må foreta en selvstendig prøvelse av om søksmålsbetingelsen er oppfylt, når saken som her er påstått avvist. Ved denne prøvelse må retten vurdere om de opplysninger forsikringsselskapet hadde da saken ble bragt inn for domstolene, var tilstrekkelige til at kravet måtte anses forfalt etter forsikringsavtaleloven §24. Subsidiært gjør den kjærende part gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse er så uklar at det ikke er mulig å vurdere om fortolkningen er riktig. Også på dette grunnlag må kjennelsen bli å oppheve.
Den kjærende part anfører videre at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig fortolkning av tvistemålsloven §300 nr. 2. Selv om lagmannsretten har rett i at en påstand i erstatningssaker etter fast praksis kan angis som et maksimum og henvise til fastsettelse etter rettens skjønn, må stevningen inneholde opplysninger om hva retten i så fall skal skjønne over. Av Langes stevning fremgår ikke engang opplysning om saksøkerens alder som grunnlag for å vurdere menerstatning og inntektstap.
Når det gjelder lagmannsrettens bemerkning om at det ofte ikke er mulig å få sakkyndige uttalelser i en sak som denne før sakkyndige er oppnevnt av retten, bemerker den kjærende part at dette ikke stemmer med selskapets erfaring som landets største forsikringsselskap. Når en skadelidt unntagelsesvis ikke oppnår å få svar fra en spesialist på invaliditetsspørsmålet, bistår selskapet med å fremskaffe nødvendige erklæringer, nettopp slik som saksøkeren ble gjort oppmerksom på før stevning ble uttatt i den aktuelle sak. Først når det foreligger tvist om riktigheten av de sakkyndige erklæringer bør en erstatningssak kunne bringes inn for domstolene.
Den kjærende part hevder etter dette at lagmannsretten har fortolket tvistemålsloven §300 nr. 2 feil når retten tilsynelatende har lagt til grunn at det ikke kreves noen dokumentasjon for et erstatningskravs størrelse. Subsidiært gjøres det også her gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse er så uklar at det er umulig å vurdere om lovtolkningen er riktig. I begge tilfelle må kjennelsen bli å oppheve.
Kjæremålsmotparten har tatt til gjenmæle. Han gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse bygger på en riktig lovfortolkning. Når det gjelder forståelsen av tvistemålsloven §53 mener kjæremålsmotparten at det er tilstrekkelig at saksøkeren pretenderer å ha et forfalt krav mot saksøkte og at det ville være galt om retten i forbindelse med saksanlegget skulle foreta en nærmere vurdering av om kravet er forfalt eller ikke. Dette er et spørsmål som skal avgjøres av retten og som eventuelt vil lede til frifinnelse eller at saksøkeren får medhold, avhengig av om de øvrige vilkår er tilstede. Det vilkår at kravet er forfalt skiller seg ikke ut i så måte.
Også med hensyn til tvistemålsloven §300 nr. 2 hevder kjæremålsmotparten at lagmannsrettens lovfortolkning er riktig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse etter tvistemålsloven §404 er begrenset.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §53 uriktig når den finner at et søksmål ikke kan avvises når det fremgår av en saksøkers fremstilling av saken at han mener kravet er forfalt. Spørsmålet om dette fremgår av saksøkerens fremstilling, beror på en konkret vurdering av saksforholdet som utvalget ikke kan prøve.
Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §300 nr. 2 uriktig når den finner at det er i samsvar med fast anerkjent praksis at påstanden i erstatningssaker bare angis ved et maksimum for rettens skjønn.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Den kjærende part må betale saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Omkostningene settes til 750 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.