Rt-1985-1311

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1985-11-15
Publisert:	Rt-1985-1311 (417-85)
Stikkord:	Straffeprosess, Sakkyndige, Vitnebevis
Sammendrag:
Saksgang:	Beslutning 15. november 1985 i l.nr. 1479/1985.
Parter:
Forfatter:	Blom, Løchen, Hellesylt
Lovhenvisninger:	Lov om rettergang i landssviksaker (1947), Straffeprosessloven (1887) §390

I. Forsvarerne for A begjærte 17. september 1985 bevisopptak avholdt til avhør av to polititjenestemenn. Begjæringen som refererte til det såkalte «pengebevis» ble imøtekommet ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 11. oktober 1985. Forsvarerne har i brev 9. oktober bedt oppnevnt sakkyndige i pengebevissaken. Dette spørsmål vil bli avgjort av de samme dommere som traff den første beslutning.

I brev 14. oktober 1985 fremsatte advokat Haugestad krav om avhør av ytterligere fire vitner. I brev 24. oktober 1985 ba advokat Nordhus avholdt bevisopptak til avhør av to av de sakkyndige for lagmannsretten. Endelig har advokat Haugestad i brev 27. oktober 1985 begjært oppnevnt syv sakkyndige og bevisopptak holdt til avhør av en lang rekke vitner. Dette brev avløser advokat Haugestads brev av 14. oktober. Nærværende kjæremålsutvalg vil altså ha å behandle advokat Nordhus' begjæring av 24. oktober og advokat Haugestads begjæring av 27. oktober.

Aktor for Høyesterett, statsadvokat Qvigstad har i brev 6. november 1985 motsatt seg såvel oppnevnelse av sakkyndige som ytterligere bevisopptak og advokat Haugestad har i brev 8. november imøtegått aktor. I dette brev presiserer advokat Haugestad at det hele tiden har vært meningen at domfelte skulle avgi forklaring ved bevisopptak og han anmoder nu formelt om dette. Endelig ber han avhørt ytterligere ett vitne.

Aktor har fått anledning til å uttale seg om advokat Haugestads siste brev, og har motsatt seg avhør av domfelte.

II. Oppnevnelse av sakkyndige.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker innledningsvis at sakkyndige for Høyesterett ikke vil kunne avhøres om bevisspørsmål vedrørende skyldspørsmålet. Men i den utstrekning Høyesterett tillater det, vil de kunne være til stede i retten og i nødvendig utstrekning belyse faglige spørsmål innenfor den ramme som loven setter for Høyesteretts behandling av straffesaker.

Et års tid før lagmannsrettssaken tok til ble spørsmålet om oppnevnelse av sakkyndige drøftet mellom påtalemyndigheten og forsvarerne. Påtalemyndigheten ønsket oppnevnt ambassadør Tore Boye og generalmajor Bjørn Egge. Etter forslag fra forsvareren advokat Underland godtok påtalemyndigheten at også professor Finn Seyersted ble oppnevnt. Senere protesterte forsvareren mot oppnevnelse av Boye og ba istedet ambassadør Frithjof Jacobsen oppnevnt. Riksadvokaten ba så om at alle fire måtte oppnevnes. Det fremkom ingen innvending mot dette og alle fire ble oppnevnt i mars 1984. Noen dager før hovedforhandlingen ba forsvarerne oppnevnt ytterligere tre sakkyndige, forsker John Kristen Skogan, direktør Willy Østereng og forsker Martin Sæther. Etter protest fra aktoratet ble begjæringen avslått. Noen dager senere ble de sakkyndiges mandat utvidet og Østereng og Skogan oppnevnt. På grunn av et ulykkestilfelle like før hovedforhandlingen var Seyersted ikke til stede ved denne. Mens det vanligvis oppnevnes to sakkyndige i saker hvor sakkyndighet kreves, endte det her med at hele seks sakkyndige ble oppnevnt - to foreslått av påtalemyndigheten og fire av forsvarerne. Det fremkom under hovedforhandlingen for øvrig ingen protest mot de sakkyndige. Utvalget nevner til slutt i denne forbindelse at lagmannsretten der det var divergerende oppfatninger blant de sakkyndige stort sett sluttet seg til de sakkyndige Skogan og Østereng.

Forsvarerne for Høyesterett har bedt Skogan, Østereng, forsker Martin Sæther og direktør Frank Barnaby oppnevnt som sakkyndige. Aktor har motsatt seg dette, men krever subsidiært alle de sakkyndige for lagmannsretten oppnevnt.

Utvalget antar at i en sak av den karakter det her er tale om, vil det være ønskelig at Høyesterett har sakkyndige til disposisjon. Man finner det naturlig at Høyesterett kan få til rådighet den samme allsidige sakkyndighet som lagmannsretten. Utvalget kan ikke se at det er behov for flere sakkyndige. Utvalget oppnevner derfor som sakkyndige for Høyesterett de 6 sakkyndige for lagmannsretten, men oppnevner ikke Sæther og Barnaby.

Utvalget har merket seg at det i anken hevdes at Boye og Egge var inhabile. Dette er et spørsmål som Høyesterett i tilfelle må ta standpunkt til. Utvalget kommer nærmere tilbake til det i avsnitt III nedenfor, og innskrenker seg til å bemerke at en ugrunnet inhabilitetsinnsigelse ikke kan avskjære at de oppnevnes.

Særskilt for Barnaby bemerker utvalget at han er britisk statsborger, direktør for det svenske Institutt for fredsforskning og bosatt i Stockholm. Forsvarerne ber ham oppnevnt til å uttale seg om samme spørsmål som de andre sakkyndige og viser til hans internasjonale anseelse og innsikt i de spørsmål saken gjelder.

Utvalget kan som nevnt ovenfor ikke se at det er behov for ytterligere sakkyndige. Det er for øvrig norske sikkerhetsinteresser saken gjelder og det er da naturlig å holde seg til norske sakkyndige, jfr. kjennelse i Rt-1980-113, særlig side 119. Hvilken vekt man i tilfelle måtte legge på de spørsmål som reiser seg i forbindelse med sikkerhetsklarering for meget høyt graderte dokumenter av en utlending bosatt utenfor Norge, blir det etter dette ikke nødvendig for utvalget å gå inn på.

Endelig har forsvarerne bedt oppnevnt overlege Håvard Friberg, professor Kjell Noreik og fengselslege Ingrid Hauge Lundeby.

De to første ble avhørt for lagmannsretten, den siste hadde kontakt med A i fengslet.

Kravet om å få oppnevnt disse som sakkyndige er fremsatt under henvisning til anken over saksbehandlingen - ankeerklæringens punkt 2, 7, 3,. Forsvarerne fremholder at spørsmålet om verdien av de politiforklaringer A fragikk senere under etterforskningen, sto helt sentralt i saken, og at A's psykiske tilstand under de første avhør her var det springende punkt. Sakkyndig belysning av om forklaringen skyldtes et «tilståelsessyndrom» var av vesentlig betydning og vil være det også for Høyesterett.

Utvalget bemerker at sannhetsverdien av A's politiforklaringer i tiden fra arrestasjonen i januar 1984 til han i oktober samme år fragikk dem på vesentlige punkter er et spørsmål om bevisbedømmelse vedrørende skyldspørsmålet. Dette kan ikke prøves av Høyesterett. Anken over mangelfulle domspremisser på dette punkt, vil måtte prøves av Høyesterett på grunnlag av premissene slik de foreligger. Politiforklaringenes troverdighet er utførlig drøftet i lagmannsrettens dom side 60-63. Lagmannsretten konkluderer side 63 slik:

«Retten viser til premissene ovenfor når det gjelder troverdigheten av tiltaltes politiforklaringer. Noe grunnlag for å hevde at tiltaltes kontakt med russerne ble «presset» på ham, er det ikke, og det er heller ikke holdepunkter for å anta at tiltalte under etterforskningen kom med tilståelser eller innrømmelser ut over det objektive riktige faktum. Retten finner det etter bevisførselen åpenbart at tiltalte også i sine politiforklaringer på vesentlige punkter har tatt reservasjoner det ikke var grunnlag for. Videre mener retten at han bevisst har holdt tilbake opplysninger om deler av sin virksomhet. Retten har også i sin bevisvurdering tatt i betraktning de synspunkter de psykiatrisk sakkyndige ga uttrykk for.»

Utvalget viser til det som er uttalt i beslutningen 11. oktober 1985:

«Det bemerkes ellers at det er klart at Høyesterett med utgangspunkt i en anke over saksbehandlingen ikke kan gå inn på bevisførselen i saken på en måte som ville innebære at Høyesterett foretok en overprøvelse av lagmannsrettens vurdering av skyldspørsmålets faktiske side.»

Friberg, Nordeik og Lundeby blir ikke å oppnevne som sakkyndige.

Utvalget finner det ikke nødvendig å utforme noe nytt mandat for Høyesterett. Det mandat som ble gitt i Oslo forhørsrett 19. mars 1984 og utvidet i lagmannsretten er meget omfattende. På grunnlag av det har de sakkyndige avgitt sine erklæringer og bortsett fra Seyersted forklart seg i lagmannsretten. Utvalget forutsetter at det ikke blir behov for nye skriftlige erklæringer, men at de sakkyndige skriftlig eller muntlig svarer på bestemte spørsmål innenfor mandatets ramme.

Høyesterett vil selv måtte ta standpunkt til om de sakkyndige skal være til stede under deler av rettsforhandlingene.

III. Samtykke til bevisopptak.

A. Generelt.

Aktor og forsvarerne har i sine innlegg gitt uttrykk for temmelig ulikt syn når det gjelder hvilke bevis utvalget kan eller bør tillate opptatt. Utvalget innskrenker seg til i korthet å redegjøre for sin egen oppfatning:

Det er §43 i lov om rettergang i landssviksaker som er hjemmelen for utvalgets kompetanse. Siste ledd lyder slik:

«Bevisopptakelse etter foranledning av partene i henhold til straffeprosessloven §390 er avhengig av samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg.»

Bestemmelsen sier i seg selv ikke noe om når samtykke bør gis. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at man har lagt stor vekt på de overordnede domstolers arbeidsbyrde under landssvikoppgjøret og utvalget må legge til grunn at det er prosessøkonomiske hensyn som ligger bak bestemmelsen. Det er ikke tvilsomt at bestemmelsen også får anvendelse i spionasjesaker som kommer opp etter at landssvikoppgjøret var avsluttet. Selv om arbeidspresset ved domstolene også i dag er stort, kan det imidlertid ikke sammenliknes med situasjonen under landssvikoppgjøret. Utvalget antar at det ved anvendelsen av bestemmelsen må tas hensyn til dette.

Utvalget peker på at bevisopptak selvsagt bare kan tillates dersom dette vil kunne ha betydning for spørsmål som Høyesterett kan prøve under ankeforhandlingen. Bevisopptak må således nektes for så vidt vedkommende avhør må antas å gjelde skyldspørsmålets faktiske side. Bevis om dette kan bare føres i en gjenopptakelsessak. Dette er så vidt forstås også forsvarerne enig i. De har på forespørsel erklært at det er ingen som helst tvil om at ankesaken kreves fremmet på det nåværende tidspunkt.

Utvalget bemerker også at i den utstrekning avhør blir tillatt, må forhørsretten påse at vitneførselen begrenses til å gjelde forhold som etter dommerens oppfatning kan ha betydning ved avgjørelsen av ankesaken. Spørsmål som refererer til skyldspørsmålets faktiske side må således bli nektet stillet.

Utvalget ser det slik at selv om et avhør angår spørsmål som Høyesterett kan prøve, må det i en viss utstrekning bero på et skjønn om avhør skal tillates. Bevisopptak bør bare tillates dersom avhøret antas å kunne få reell betydning for ankesakens avgjørelse. Om bevisopptak bør nektes dersom utvalget antar at bevis vil kunne føres på en annen og mer hensiktsmessig måte.

B. Avhør av domfelte.

Aktor har motsatt seg avhør under henvisning til at det ikke er angitt hva domfelte skal forklare seg om. Advokat Haugestad har anført at domfeltes forklaring forutsettes avgitt på vanlig måte ved bevisopptak, men at det formentlig blir mulig å finne fram til en praktisk ordning som innebærer at han kan avgi en skriftlig forklaring med etterfølgende rettsmøte for eksaminasjon og utdyping. Utvalget ser dette som en arbeidssparende ordning og henstiller til partene å samarbeide om fremgangsmåten både ved avhør av domfelte og ved avhør av vitner som tillates ført.

Utvalget er kommet til at bevisopptak bør tillates, men minner om det som er bemerket ovenfor under A om forhørsdommerens kontroll av de spørsmål som blir stilt.

Bevisopptak tillates.

C. Avhør av vitner.

1-2. Generalmajor Bjørn Egge og ambassadør Tore Boye.

Som nevnt ovenfor under II gjøres det gjeldende at disse to sakkyndige var inhabile og at det derfor foreligger en saksbehandlingsfeil.

Inhabiliteten begrunnes i første rekke med at begge «er kjent for temmelig ensidige og fastlåste synsmåter og holdninger på de felter som var relevante for deres vurderinger - forsvar og sikkerhetsspørsmål». Det hevdes spesielt for Boyes vedkommende at en uttalelse han ga i rettsmøte 5. mars 1985 og en uttalelse til Morgenbladet ytterligere underbygger hans inhabilitet. For Egges vedkommende hevdes såvidt forstås at man vil ha undersøkt om han sto bak en alvorlig lekkasje til Bergens Tidende i begynnelsen av januar 1984.

For begge anmodes det om at de pålegges «å ta med til rettsmøte fra sine arkiv de forskjellige artikler, innlegg og foredrag de har skrevet og holdt i årene 1975-1985».

Aktor bestrider at de to sakkyndige var inhabile og forbeholder seg i tilfelle bevisopptak blir avholdt, å be om at det også må holdes bevisopptak til avhør av de andre sakkyndige og førstelagmannen.

Da utvalget ikke selv kan prøve om det foreligger en saksbehandlingsfeil, går utvalget ikke nærmere inn på partenes argumentasjon på dette punkt.

Utvalget bemerker at det som hittil har vært anført fra forsvarernes side ikke synes å kunne underbygge en inhabilitetsinnsigelse. Utvalget peker også på at det av forsvarerne for lagmannsretten ikke ble reist innsigelse mot de sakkyndiges habilitet.

Avgjørende for utvalget har vært at et bevisopptak verken synes nødvendig eller hensiktsmessig for å sikre Høyesterett tilstrekkelig grunnlag til å prøve saksbehandlingsanken. I advokat Nordhus' brev står det da også:

«Det bemerkes at det for forsvarernes påvisning av inhabilitet for de nevnte to sakkyndige, ikke er ubetinget nødvendig med bevisopptak. Vi vil ved dokumentasjon kunne påvise dette. Vi finner allikevel, for sakens fullstendige opplysning og av fairness overfor nevnte to personer, at bevisopptak bør avholdes.»

Bevisopptak nektes.

Forsvarerne har i forbindelse med anken over straffutmålingen bedt avhørt vitner som skal forklare seg om skadevirkningene av og kritikkverdigheten ved domfeltes forhold.

Aktor hevder at lagmannsrettens straffutmålingsbegrunnelse viser at forbrytelsene mot straffeloven §90 og §94 er så alvorlige at de i seg selv betinger loven strengeste straff.

Utvalget kan ikke ved sin vurdering foregripe Høyesteretts syn på straffutmålingen. På den annen side må utvalget foreta et skjønn over nødvendigheten av å holde et stort antall bevisopptak om spørsmål som må antas å være helt perifere og som i alt vesentlig har vært gjenstand for bevisførsel i lagmannsretten.

3. Underdirektør Ole Petter Kolby.

Kolby ønskes avhørt om den interne sikkerhetstjeneste i den norske FN-delegasjonen i årene 1981-84. Vitnet ble avhørt i lagmannsretten.

Utvalget kan ikke se at opplysninger om sikkerhetstjenesten ved FN ambassaden vil være av betydning i en sak hvor domfelte i tiden ved FN-delegasjonen som betalt spion har tilegnet seg og overlevert opplysninger til fremmede makter.

Bevisopptak nektes.

4. Ambassaderåd Bjørn Skogmo.

Dette vitne står såvidt forstås i samme stilling som Kolby og vurderes på samme måte.

Bevisopptak nektes.

5. Ambassadør Per Ravne.

Nærmere opplysninger om hva vitnet ønskes avhørt om er ikke gitt, og utvalget forstår det slik at han skal avhøres om samme forhold som de to foregående. Ravne ble ikke avhørt i lagmannsretten.

Bevisopptak nektes.

6. Direktør Johan Holst.

Nærmere opplysninger om hva vitnet ønskes avhørt om er ikke gitt.

Han vurderes som de foregående.

Bevisopptak nektes.

7. Advokat Karl Nandrup Dahl.

Står i samme stilling som de foregående.

Bevisopptak nektes.

8. Professor Johan Galtung.

Forsvarerne har henvist til at han kanskje er den i vårt land som best kjenner til den internasjonale informasjonsstrøm. Han har tidligere vært sakkyndig i saker om ulovlig etterretningsvirksomhet. Han burde ha vært sakkyndig i A-saken, men da han på et tidlig tidspunkt offentlig uttalte seg kritisk om behandlingen av A, er han ikke bedt oppnevnt.

Utvalget forstår det slik at han i realiteten bes oppnevnt som sakkyndig vitne. Med de sakkyndige som utvalget oppnevner, finner utvalget at det ikke er rimelig behov for avhør av Galtung.

Bevisopptak nektes.

9. Ambassaderåd Finn Fostervold.

Vitnet har vært byråsjef i Havrettsdepartementet såvidt forstås på samme tid som A var der. Nærmere opplysninger foreligger ikke.

Bevisopptak nektes.

10. Programsekretær Christian Borch.

Borch forklarte seg i lagmannsretten. Forsvarerne har ikke oppgitt hva han ønskes avhørt om, men aktor har opplyst at Borch for lagmannsretten ble avhørt om tiden på Forsvarets Høyskole og rutinene der.

Utvalget bemerker at domfeltes kompromittering av opplysninger fra høyskolen kan være av dominerende betydning for avgjørelsen av anken over straffutmålingen.

Bevisopptak tillates.

11. Direktør Harald Munthe-Kaas.

Det er opplyst at han var direktør for presse- og informasjonsavdelingen ved FN i New York. Han vurderes på samme måte som Kolby m.fl.

Bevisopptak nektes.

12. Forsvarssjef Bull-Hansen.

Forsvarerne krever bevisopptak under henvisning til at vitnet i lagmannsretten uttalte seg om de økonomiske skadevirkninger av at A kompromitterte opplysninger fra høyskolen. De mener at uttalelsen slik den er gjengitt i lagmannsrettens dom ikke kan være riktig, og at enten har vitnet forklart seg uriktig eller lagmannsretten har misforstått ham. I begge tilfeller hevder de at det foreligger en saksbehandlingsfeil.

Utvalget er ikke enig i dette. Om et vitne forklarer seg uriktig eller blir misforstått av retten kan det etter omstendighetene begrunne et krav om gjenopptakelse, men representerer ikke en saksbehandlingsfeil som Høyesterett kan prøve. Derimot vil omfanget av skadevirkningene kunne være av betydning for straffutmålingen.

Bevisopptak tillates.

13. Generalmajor Reidar Torp.

Vitnet var sjef for Forsvarets Høyskole da A var elev der. Heller ikke for hans vedkommende har forsvarerne oppgitt hva han skal avhøres om, men utvalget finner av samme grunn som for vitne Borch ikke å burde nekte avhør.

Bevisopptak tillates.

14. Folketingsrepresentant Ole Espersen.

Espersen har tidligere vært dansk justisminister. Han ønskes avhørt om sitt syn på forsvarligheten av å slippe domfelte inn på Forsvarets Høyskole, og om man ville ha reagert på samme måte i våre naboland.

Utvalget kan ikke se at Espersen har kjennskap til de nærmere omstendigheter ved domfeltes opptak ved høyskolen. Utvalget antar videre at Høyesterett har det nødvendige materiale for selv å vurdere den betydning forholdet eventuelt vil ha for straffutmålingen.

Bevisopptak nektes.

15. Lærer Alf Tørstad.

Forsvarerne begrunner kravet med at vitnet hadde atskillig personlig omgang med A og fikk innsikt i hans økonomi, blant annet hans kjøp og salg av gull.

Vitnet ble ikke avhørt i lagmannsretten.

Utvalget antar at bevistilbudet knytter seg til inndragningsanken hvor begrensningen i Høyesteretts prøvelsesadgang ikke gjør seg gjeldende på samme måte som ved skyldspørsmålet.

Bevisopptak tillates.

16. Leder for Arbeiderbevegelsens arkiv Arne Kokkvold.

Forsvarerne ber ham avhørt om A's politiske engasjement og utvikling.

Aktor hevder at avhør ikke kan være av betydning ved siden av det som er anført i lagmannsrettens dom.

Utvalget forstår det slik at vitnet har vært en nær kjent av domfelte i en årrekke, og kan ikke se bort fra at vitnets forklaring kan ha betydning for straffutmålingen.

Bevisopptak tillates.

17-18. Advokat Ulf Underland og advokat Hans Stenberg-Nilsen.

Underland var en av A's forsvarere i lagmannsretten og bes avhørt i forbindelse med anken over saksbehandlingen. Anken knytter seg til rettens holdning overfor forsvarerne. Det nevnes at retten innkalte advokatene til et møte en av de første dager under forhandlingene. Det hevdes at i dette møte ble forsvarerne sterkt kritisert - først og fremst av lagdommer Wiker. Episoden førte til at forsvarerne overveiet å nedlegge sine verv og drøftet dette spørsmål med advokat Stenberg-Nilsen som var viseformann i Advokatforeningens hovedstyre.

Forsvarerne hevder at forholdet sammen med Wikers tidligere virksomhet som generaladvokat må føre til at Wiker anses som inhabil og at det således er en saksbehandlingsfeil at han deltok i behandlingen av saken.

Aktor viser til at forsvarerne i lagmannsretten verken har forlangt noe protokollat av episoden eller nedlagt noen skriftlig protest. Dersom forsvarernes krav om bevisopptak blir imøtekommet, forbeholder aktor seg å kreve avhør av førstelagmann Astrid Rynning.

Utvalget bemerker at med de ulike oppgaver dommer og advokater har i prosessen kan det naturlig nok forekomme en tilspisset meningsutveksling mellom dem både i sivile saker og straffsaker. Det forekommer også at forsvarere overveier å nedlegge sitt verv. I de fleste tilfeller vil en slik tillitskrise gli over og ikke prege den videre utvikling av saken. Normalt kan noe slikt ikke føre til inhabilitet. I nærværende sak ga forsvarerne, ved sakens åpning uttrykk for at de ikke hadde noen innvending mot rettens sammensetning. De antydet heller ikke senere under de meget langvarige rettsforhandlinger at dommer Wiker skulle være inhabil, jfr. domstolloven §111.

Utvalget ser det som en hensynsfullhet at retten når den fant grunn til å rette kritikk mot advokatene, gjorde det utenfor rettssalen. Utvalget stiller seg uforstående til at Wiker skulle ha vært eller blitt inhabil, men er oppmerksom på at dette i siste omgang må avgjøres av Høyesterett dersom denne del av anken blir opprettholdt.

Utvalget tilføyer at en eventuell skriftlig uttalelse fra advokat Underland ikke er utelukket ved denne avgjørelse.

Når det gjelder advokat Stenberg-Nilsen, tilføyer utvalget dessuten at da dette vitne ikke var til stede under møtet kan han ikke bidra til avklaring av det faktiske begivenhetsforløp. Vurderingen av det som foregikk kan Høyesterett i tilfelle selv foreta.

Bevisopptak nektes.

19. Fengselslege Ingrid Hauge Lundeby.

I sin imøtegåelse av statsadvokatens innlegg har advokat Haugestad subsidiært - hvis fengselslege Lundeby ikke blir oppnevnt som sakkyndig - krevd henne avhørt som vitne ved bevisopptak. Som nevnt ovenfor under II anser utvalget spørsmålet om «tilståelsessyndromet» å høre under skyldspørsmålets faktiske side som Høyesterett ikke kan prøve.

Bevisopptak nektes.

20. Direktør Frank Barnaby.

Forsvarerne har subsidiært - for tilfellet Barnaby ikke blir oppnevnt som sakkyndig - krevd ham avhørt som sakkyndig vitne ved bevisopptak. Utvalget viser til sin begrunnelse ovenfor under II.

Bevisopptak nektes.

Beslutningen er enstemmig. - - -