Rt-1985-1339

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-12-17
Publisert:	Rt-1985-1339 (423-85)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 17. desember 1985 i l.nr. 170/1985
Parter:	Aksjonsutvalget mot eiendomsskatt v/Jørgen Pedersen m.fl. (200 parter) (advokat Stig B. Harris) mot Bergen kommune (kommuneadvokat Nils Fjellanger Bakke - til prøve).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Langvand, Hellesylt, Røstad, Michelsen
Lovhenvisninger:	Eigedomsskattelova (1975), Eigedomsskattelova (1975) §4, §3

Dommer Sinding-Larsen: Med virkning fra 1. januar 1972 ble kommunene Bergen, Arna, Fana, Laksevåg og Åsane sluttet sammen til en bykommune. Ved kommunestyrevedtak i 1972 og 1973 ble det bestemt at innføring av kommunal eiendomsskatt etter byskatteloven og det dermed forbundne takseringsarbeid skulle gjennomføres sonevis. Den 12. januar 1976 traff kommunestyret vedtak om at de gjeldende sonegrenser for eiendomsbeskatning skulle utvides slik at alle eiendommer innen nærmere angitte gårdsnummer i bydelene Fana, Åsane og Arna skulle betale eiendomsskatt. For Fanas vedkommende omfattet vedtakene følgende gårdsnummer: gnr. 30 Grimstad, gnr. 31 Festervik, gnr. 32 Hope, gnr. 33 Hammarsland, gnr. 34 Dolvik, gnr. 35 Søreide, gnr. 36 Nordeide, gnr. 37 Haukeland, gnr. 38 Søvik, gnr. 39 Steinsvik, gnr. 47 Lilletvedt, gnr. 48 Smørås, gnr. 49 Valle, gnr. 50 Kirkebirkeland, gnr. 82 Hatlestad, gnr. 87 Apeltun, gnr. 88 Nøttveit, gnr. 119 Rå, gnr. 120 Sørås og gnr. 121 Nordås. Disse gårdsnummer utgjorde et sammenhengende område sør for Nordåsvannet og Grimstadfjorden. Utskrivning av eiendomsskatt kunne først gjennomføres etter at eiendommene var taksert, og eiendomsskatt ble utskrevet første gang for året 1978. Vedtaket om å innføre eiendomsskatt førte til protester fra grunneiere i de berørte områder, og 200 grunneiere valgte et aksjonsutvalg som på deres vegne har reist sak mot Bergen kommune ved stevning av 17. mars 1981. De 200 grunneiere som deltar i saksanlegget, ble navngitt i vedlegg til stevningen. Det dreier seg om grunneiere under gårdsnummerne 30, 31, 32, 33, 34, 35, 36, 37, 38 og 39, som utgjør den nordvestlige del av det område som omfattes av de nevnte gårdsnummer, bortsett fra boligfeltet Steinsviksåsen. Kravet om rettslig prøving ble i stevningen begrenset til å gjelde utskrivingen for 1981 og følgende år, idet kommunestyret «formelt kun vedtar det enkelte års utskriving». Det ble i denne forbindelse vist til lov om eiendomsskatt av 6. juni 1975 §14, jfr. §10 jfr. §1.

Bergen byrett avsa den 5. november 1982 dom med slik domsslutning:

«1. Bergen kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Aksjonsutvalget påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett, som den 12. april 1984 avsa dom med slik domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

De ankende parter ved Aksjonsutvalget mot eiendomsskatt v/Jørgen Pedersen betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Bergen kommune med 16000 - seksten tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Aksjonsutvalget har på de 200 grunneieres vegne påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er angitt å gjelde både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

De ankende parter, grunneierne ved aksjonsutvalget, har i det vesentlige anført:

Etter kommunesammenslutningen i 1972 så det ut til at Bergen kommune mente seg berettiget til å gjennomføre eiendomsbeskatning etter byskatteloven regler for hele kommunen. Det lå imidlertid en praktisk begrensning i at det først måtte skje en taksering som ble tatt etappevis. Kommunens fremgangsmåte har medført en rekke rettssaker hvorav flere ikke er avgjort ennå. Avgjørelsen i den foreliggende sak vil ha betydning også for disse saker.

Gyldigheten av kommunestyrets vedtak om å innføre eiendomsskatt på grunnlag av taksering av eiendommene må bedømmes ut fra forholdene på det tidspunkt da det ble truffet, nemlig 12. januar 1976. De ankende parter ser det slik at eiendomsskatteloven er en fullmaktslov som delegerer til kommunestyret myndigheten til å avgjøre om det skal beregnes slik skatt. Kommunestyrets beslutning etter lovens §2 og §3 er en form for delegert lovgivningsmyndighet og danner basis for senere vedtak for de enkelte budsjettår om utskriving av skatt. Hvis dette grunnleggende vedtak må anses ugyldig, savner de senere årlige skattevedtak hjemmel. Etter de ankende parters syn var imidlertid heller ikke forholdene i 1981 eller på de tidspunkter da skattevedtakene for de etterfølgende år ble truffet, slik at det var grunnlag for å skrive ut eiendomsskatt.

Etter eiendomsskatteloven §3 kan kommunestyret bare beslutte at eiendomsskatt skal utskrives når området det gjelder, helt eller delvis er utbygd «på byvis», eller slik utbygging er i gang. Etter de ankende parters syn er det klart at området slik det ligger i dag, ikke kan anses som utbygd på byvis. Det sentrale spørsmål i saken er derfor hvor meget som skal til for at man kan si at en slik utbygging er «i gang».

I uttrykket «utbygde på byvis» må det etter de ankende parters syn ligge både at områdene rent ytre sett må fremtre som bymessige strøk, at utbyggingen er skjedd på grunnlag av et kommunalt engasjement og ved offentlig regulering m.v. og at kommunen dekker utgiftene ved de særlige goder som vanligvis tilflyter dem som har eiendommer i bymessige strøk. Denne forståelse av loven begrunner de ankende parter med den historiske bakgrunn for de någjeldende bestemmelser. Eiendomsskatt etter takst ble opprinnelig bare beregnet i byene. I landkommunene ble det beregnet eiendomsskatt på grunnlag av matrikkelskylden. Denne formen for eiendomsskatt var langt lavere enn eiendomsskatten i byene. Bakgrunnen for særbeskatningen i byene var de fordeler grunneierne der hadde: gater, fortau, veibelysning, vann og kloakk m.v. og de utgifter bykommunen hadde i denne sammenheng. Det ble nødvendig å endre bestemmelsene i forbindelse med endringer av kommunegrenser og kommunesammenslutninger som førte til at tidligere landkommuner eller områder fra disse gikk inn i bykommuner og til at bykommuner gikk inn i storkommuner som ble landkommuner.

Ved de lovendringer som er gjennomført, har det imidlertid ikke vært meningen å endre grunnlaget for beregning av eiendomsskatt, som er den typiske bymessige utbygging med de fordeler for grunneiere og de utgifter for kommunen som dette medfører. Det vises til lov av 11. juli 1947 som regulerte forholdene etter sammenslutningen av Oslo og Aker til én bykommune, og til lov av 4. mars 1960 slik denne ut fra forarbeidene er forstått i rettspraksis, jfr. Rt-1971-1259 - Sunndaldommen - og Rt-1974-723 - Kragerødommen. Dommene viser at kommunestyrene ikke kunne ilegge eiendomsskatt etter fritt skjønn, men bare når de omstendigheter som var grunnlaget for byeiendomsskatten, var til stede.

Forarbeidene til den någjeldende lov må forstås slik at det fremdeles er i det vesentlige de samme grunner som danner basis for eiendomsskatten. Skatten skal være en kompensasjon for de utgifter en kommune har til særgoder i bymessige strøk, jfr. Innst. O nr. 53 (1974-75). De andre grunnlag som nevnes i proposisjonen og innstillingen, spesielt «verdauk»-synspunktet, kan ikke ses som selvstendige grunnlag for å opprettholde eiendomsbeskatningen, men som støtteargumenter ved siden av det grunnleggende som er at grunneierne i bymessige strøk har fordeler som medfører tilsvarende utgifter for kommunen.

Den faktiske beskrivelse byretten og lagmannsretten har gitt av tvisteområdet, er i det vesentlige riktig. Det finnes således en del områder som nok kan karakteriseres som tettbebyggelser. De ankende parter finner det likevel ikke treffende å omtale denne bebyggelsen som «ren forstadsbebyggelse». Disse tettbygde områder er imidlertid ikke resultat av kommunalt engasjement. Det har ikke foreligget reguleringsplaner, og kommunen har ikke bidratt med fremføring av vei, vann og kloakk eller på annen måte. Områdene ligger i dag omtrent på samme måte som da landkommunen Fana ble sammensluttet med Bergen i 1972. Det er bare tre offentlige veier gjennom området. Disse har vært der fra gammelt av. Det øvrige veinett er privat. Grunneierne må her selv stå for vedlikehold og snøbrøyting. Fortau finnes praktisk talt ikke. Det er meget sparsomt med veibelysning. Bare en meget liten del av området har mulighet for tilknytning til offentlig vann og kloakk. Vannforsyning skjer stort sett fra private brønner, og mange er henvist til å kjøre vann i tørre somre. Også ellers må den offentlige service i området anses som meget begrenset. Grunneierne i området nyter ikke godt av noen av de goder som følger med en bymessig utbygging, og som danner basis for eiendomsbeskatningen.

Lovens uttrykk «slik utbygging er i gang» må etter de ankende parters syn forstås slik at utbyggingen rent fysisk må være satt i gang i marken. Gode grunner taler for at det også må kreves at utbyggingen er kommet så langt at i alle fall noen av eiendommene i området tilføres goder som følge av den. Hvis det skulle anses tilstrekkelig med planleggingsvirksomhet uten fysisk igangsettelse av arbeid, må det i alle fall kreves endelig vedtatte og bindende planer som kan påregnes satt ut i livet i nær fremtid. Det var verken i 1976 eller ved de siste skattevedtak satt i gang relevante arbeider i marken. Vann- og kloakkanlegg kan i denne forbindelse ikke tillegges vesentlig vekt, idet utgiftene til slike anlegg vil bli å belaste grunneierne gjennom vann- og kloakkavgiften, jfr. lov 31. mai 1974 nr. 17. De foreliggende anlegg vil heller ikke før om flere år komme beboerne i tvisteområdet til gode i større utstrekning.

Det foreligger heller ikke utbyggingsplaner som kan tillegges noen avgjørende vekt. Det ble utarbeidet et generalplanutkast for Bergenshalvøya i 1957, men dette hadde ingen offisiell status. Et generalplanutkast for Fana, som ble utarbeidet i 1966 og revidert i 1969, ble heller aldri vedtatt. Det foreligger nå en disposisjonsplan for en del av området, utarbeidet i 1980 og revidert i 1983. I tilknytning til dette foreligger det en fremdriftsplan, men ikke noe av dette er bindende. Det er bare i meget liten utstrekning utarbeidet reguleringsplaner, og ingen av disse har noen betydning for de bebygde deler av tvisteområdet. Selv om disposisjonsplanen følges, og fremdriftsplanen holder slik kommunen forutsetter, vil disse utbyggingsarbeider ikke få betydning for de ankende parters eiendommer før ca 1994-1996. Kommunens forutsetning er at det er de ubebygde områdene i syd som skal opparbeides først, og at boligstrøkene i nord skal tas sist.

Slik forholdene ligger an, kan verdauksynspunkter ikke anvendes som noe støtteargument fra kommunens side. Ingen av eiendommene i området er tilført noen økt verdi som følge av kommunal virksomhet eller planlegging. Det er for tiden byggestopp i hele området på grunn av manglende kloakkutbygging.

Subsidiært hevdes at det i alle fall for en del av området som ikke er berørt av disposisjonen av 1980/83, ikke foreligger noe grunnlag for utskriving av eiendomsskatt. Det dreier seg om området vest for Ytrebygdveien. Her er det dessuten lite tettbebyggelse, og en del av området ligger i støysonen for Flesland flyplass og vil av den grunn ikke bli tillatt bebygd med boliger.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Bergen kommunes vedtak om utskriving av eiendomsskatt i området Grimstad, gnr. 30, Festervik, gnr. 31, Hope, gnr. 32, Hammersland, gnr. 33, Dolvik, gnr. 34, Søreide, gnr. 35, Nordeide, gnr. 36, Haukeland, gnr. 37, Søvik, gnr. 38 og Steinsvik, gnr. 39, unntatt Steinsvikåsen, alle i Fana, kjennes ugyldig, helt eller delvis, for så vidt gjelder de ankende parters eiendommer.

2. Bergen kommune tilpliktes å erstatte de ankende parter saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Bergen kommune, hevder at lagmannsrettens dom er riktig, og slutter seg til denne både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og har ellers i hovedtrekk anført:

Av forarbeidene til eiendomsskatteloven av 6. juni 1975 fremgår det at det ikke ble tilsiktet noen realitetsendringer når det gjaldt kommunestyrenes adgang til utskriving av eiendomsskatt. Forarbeidene viser til den tidligere lov av 1960 slik denne er forstått i Høyesteretts dommer i Sunndalsaken og Kragerøsaken. Hensikten med §3 i 1975-loven var å få inn i selve lovteksten en klarere angivelse av loven virkeområde, slik dette var fastlagt ved Høyesteretts dommer. Det er også etter loven av 1975 slik at kommunestyrene ved sin avgjørelse av hvilke områder som skal være eiendomsskattepliktige må kunne utøve et romslig skjønn.

Det er ikke et vilkår for utskriving av eiendomsskatt at grunneierne i vedkommende område oppebærer aktuelle fordeler fra kommunens side. Lovgrunnen er at tettbebyggelser medfører ekstra utgifter. Av de to høyesterettsdommer fremgår at kommunens planleggingsutgifter med sikte på den fremtidige utvikling er et vesentlig moment.

Av forarbeidene til loven av 1975 fremgår at det også er andre hensyn enn dekning av kommunens utgifter som danner grunnlag for eiendomsskatten. Det vises til Ot. prp. nr. 44 (1974-75) side 7 spalte 2 og Innst. O. nr. 53 (1974-75) side 4, hvor blant annet hensynet til arealutnyttelse og beskatning av verdauk er nevnt. Alle de momenter som begrunner eiendomsskatten må kunne tas i betraktning ved kommunestyrets avgjørelse, herunder at eiendommene i området som følge av kommunal planleggingsvirksomhet har fått en økt verdi.

Ankemotparten finner det ikke tvilsomt at det er forholdene slik de er når kommunestyret treffer beslutningen om eiendomsskatt for det enkelte budsjettår, som må være avgjørende ved bedømmelsen av om vilkårene for utskriving av eiendomsskatt er til stede. Vedtaket i 1976 må anses som et prinsippvedtak og et vedtak som var nødvendig for å få igangsatt taksering av eiendommene. Skatteutskrivingene bygger på vedtakene for de enkelte år, jfr. loven §10.

Vedtaket i 1976 bygde på at kommunestyret fant at vilkårene for utskriving av eiendomsskatt da var til stede. Senere har utviklingen ført til at grunnlaget er blitt styrket ved utbygging og planlegging innen området.

Ankemotpartene peker på at kommunestyrets vedtak i 1976 og de senere vedtak om skatteutskriving gjaldt et vesentlig større område enn det saksanlegget gjelder. Det er det området kommunestyrets vedtak gjaldt, som må være utgangspunktet for vurderingen.

En fremstilling av planleggings- og utbyggingsvirksomheten i tvisteområdet er gitt i lagmannsrettens dom. Denne virksomheten er senere fortsatt. Den reviderte disposisjonsplan fra 1983 er vedtatt av kommunestyret. Administrasjonen har utarbeidet en fremdriftsplan for utbyggingen av området med vei, vann og kloakk. Denne planen ser ut til å ville holde med relativt små forsinkelser. Det er flere av boligene innen tvisteområdet som har vann- og/eller kloakktilknytning allerede, og ytterligere tilknytninger vil kunne skje. Det er imidlertid riktig at man utbygger nye boligfelt først, og at det vil ta noen tid før det meste av den eldre tettbebyggelse får tilknytning. Situasjonen er likevel slik at det ikke kan være tvilsomt at utbygging er i gang i loven forstand.

Også forholdene i de øvrige deler av det område som omfattes av kommunestyrevedtaket i 1976 må tas i betraktning. Det vises til boligfelter og boligutbygging på Nordås, industri- og boligutbygging på Kokstad og til utbygging av boligområder og ervervsområder på Sandsli. Utbyggingen på Kokstad og Sandsli har skaffet en rekke arbeidsplasser som gjør tvisteområdet mer attraktivt. Kommunestyret må ha et betydelig spillerom for skjønn ved sin avgjørelse. Det skal etter loven finne frem til områder som kan gis en klar avgrensing. Kommunestyret må kunne ta med områder som vil bli utbygd i en ikke for fjern fremtid. Videre må det legges vekt på at det området vedtaket i 1976 gjaldt, var et tillegg til tilstøtende områder som alt var undergitt eiendomsbeskatning. Kommunestyret kan ikke være henvist til å plukke ut «lommer» av tettbebyggelse, men må kunne trekke inn større områder.

Også en isolert betraktning av det område søksmålet gjelder, må føre til at kommunestyret kunne skrive ut eiendomsskatt. Området er et forstadsområde med god tilknytning til Bergen sentrum. Det har delvis en ren forstadsbebyggelse, og omfattes for den største dels vedkommende av den utarbeidede disposisjonsplan og fremdriftsplan. Også i områdene vest for Ytrebygdsveien, som ikke omfattes av disposisjonsplanen, er det en del tettbebyggelse, og det er naturlig tilknytning til Bergen sentrum. Arealet hører naturlig sammen med de øvrige områder.

Det tilføyes som ytterligere et moment at det fremgår av forarbeidene at det også har tellet med for lovgiveren at eiendomsskatten burde beholdes av hensyn til kommunens økonomi. Dette taler for en romslig tolkning av loven og vil være et moment hvis Høyesterett ellers skulle være i tvil.

Ankemotparten, Bergen kommune, har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er det opptatt forklaringer fra en representant fra Bergen kommune, tre av de ankende parter og to vitner. Den ene av de ankende parter har ikke avgitt forklaring tidligere. Saken står i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Spørsmålet om eiendomsskatt lovlig kunne utskrives, må etter mitt syn bedømmes ut fra forholdene i det år skatten ble utskrevet. Det heter i eiendomsskatteloven §4 første punktum:

«Eigedomsskatt vert skriven ut på dei faste eigedomane ut frå tilhøva den 1. januar i skatteåret i dei kommunane eller områda der det skal skrivast ut slik skatt etter §2 og §3.»

Etter §10 skal kommunestyret hvert år i forbindelse med budsjettet fastsette hvilke satser og regler som skal nyttes ved utskriving av eiendomsskatt for kommende skatteår. Selv om det fra før foreligger et vedtak etter §2 og §3 om at eiendomsskatt skal utskrives i et område, må det således for hvert budsjettår foretas en vurdering av området. På denne bakgrunn finner jeg at det ikke ville være avgjørende om det skulle være så at grunnlaget for utskriving av eiendomsskatt i området ikke var til stede i 1976. Det avgjørende må være om grunnlaget er til stede i de år tvisten om skatteutskrivingen gjelder, nemlig 1981 og de deretter følgende år. Jeg tilføyer at spørsmålet, slik jeg vurderer forholdene i området, har liten betydning. Det har ikke skjedd så store endringer fra 1976 til i dag.

Den adgang kommunestyret er tillagt i eiendomsskatteloven §2 til å skrive ut eiendomsskatt, er begrenset ved bestemmelsen i §3 første punktum:

«Kommunestyret kan berre skrive ut eigedomsskatt i klårt avgrensa område som heilt eller delvis er utbygde på byvis, eller der slik utbygging er i gang.»

Det må således i det området det gjelder, finnes arealer som enten er «utbygde på byvis» eller «der slik utbygging er i gang». Dette er en lovfestet begrensning i den myndighet som er tillagt kommunestyret, og det er ikke på dette punkt grunnlag for noe fritt eller romslig skjønn fra kommunestyrets side. Domstolene kan prøve fullt ut både hva som ligger i loven uttrykk og den konkrete lovanvendelse.

Det kreves ikke at hele området som kommunestyret vedtar å gjøre eiendomsskattepliktig, må være bymessig utbygd eller under utbygging. Det er tilstrekkelig at dette «delvis» er tilfellet. Dette fremgår også forutsetningsvis av §11 første punktum, som viser at området kan komme til å omfatte også jord- og skogbruksarealer. Verken lovteksten eller forarbeidene gir sikre holdepunkter når det gjelder spørsmålet om hvor meget som kan tas med utenom de arealer som begrunner eiendomsbeskatningen. Av loven krav om klare grenser sammenholdt med forutsetningen om at også jord- og skogbruksarealer kan tas med, må det imidlertid kunne sluttes at det er forutsatt forholdsvis rommelige grenser når dette anses nødvendig for å få et hensiktsmessig avgrenset område. Som anført av ankemotparten, vil det være lite hensiktsmessig å avgrense en rekke «lommer» i et større område hvor det med mellomrom finnes bymessig utbygde arealer eller arealer under utbygging. Avgrensingen må i det enkelte tilfelle bero på en hensiktsmessighetsvurdering ut fra de konkrete forhold på stedet. Ved vurderingen må det også kunne tas hensyn til karakteren av de arealer det er spørsmål om å inkludere. Det er større betenkeligheter forbundet med at området for eiendomsbeskatning kommer til å omfatte rene jord- og skogbruksområder enn med at det tas med boligbebyggelse som ikke er tett nok til å være bymessig, eller områder som er planlagt utbygd uten at utbyggingen ennå kan sies å være «i gang». Jeg nevner i denne forbindelse at satsene for eiendomsskatt kan varieres etter arealets karakter.

Domstolene bør etter mitt syn være noe tilbakeholdne med å gripe inn i kommunestyrenes fastleggelse av de geografiske grenser for et område for eiendomsbeskatning.

Det sentrale tolkningsspørsmål er hva som ligger i uttrykket «utbygde på byvis». Ordlyden peker hen på områdenes karakter, på de ytre kjennetegn såsom bebyggelsens art, dens tetthet, hvorledes det er med vannforsyning, kloakk, veier, fortau, gatebelysning, forretninger, banker, offentlige kontorer og andre slike fellesgoder som vanligvis finnes i en by. Det har ikke støtte i ordlyden når de ankende parter hevder at det er en forutsetning at utbyggingen må kunne føres tilbake til et offentlig engasjement gjennom planlegging, vei-, vann- og kloakkanlegg og fremskaffelse av andre fellesgoder, og at det også er en forutsetning at kommunen dekker utgifter til fellesgoder som tilfaller de eiendomsskattepliktige.

Det er ikke noe i forarbeidene som viser at bebyggelsens og strøkets tilblivelsesmåte skal ha avgjørende betydning. Det må antas å ha vært nokså vanlig at landkommuner som støter til bykommuner, har vokst frem på grunnlag av private planer eller uten planer, og at tomteeierne selv har måttet sørge for vei, vann og kloakk. Det kan ikke ses å være grunnlag for å anta at slike strøk skal holdes utenfor eiendomsbeskatningen dersom de etter hvert er blitt bymessige. Jeg finner også grunn til å peke på at selv om kommunen hadde stått for utbygging av vei og kloakk, fulgte det av bestemmelser i bygningslovgivningen at grunneierne gjennom refusjon til kommunen måtte dekke utgifter til veigrunn, veianlegg og kloakkledning. Ved utbygging av større tomteområder er det vanlig at utbyggingen dekker slike klargjøringsutgifter, og at beboeren belastes gjennom prisen på boligen.

Atskillig mer tvilsomt er det om det er grunn til å legge vekt på at Bergen kommune heller ikke dekker de løpende utgifter til veivedlikehold, snørydding eller andre fellesgoder i området. Det må anses på det rene at det i alle fall opprinnelig var de utgifter en tettbebyggelse medførte for kommunen, som var grunnlaget for byeiendomsskatten. Jeg viser til Ot. prp. nr. 20 (1959-60) side 2 og 3. Jeg viser også til Høyesteretts bemerkninger i Sunndaldommen og Kragerødommen. Av forarbeidene til någjeldende lov av 6. juni 1975 går det også frem at det er lagt vekt på at en tettbebyggelse medfører utgifter for kommunen. Jeg finner det likevel ikke klart at det har vært en forutsetning at kommunen på beskatningstidspunktet rent faktisk dekket slike utgifter. De bymessige bebyggelser vil under enhver omstendighet skape behov som kommunen i alle fall på noe lengre sikt må dekke.

Til dette kommer at det forhold at tettbebyggelsen medfører utgifter, ikke lenger er det eneste grunnlag for eiendomsbeskatningen. Jeg viser til Ot. prp. nr. 44 (1974-75) side 7, der det heter:

«Som nemnt ovanfor har departementet m.a. lagt vekt på at eigedomsskatten - kan ha verknad som ein verdaukskatt - kan føra til større omtanke når jord vert nytta til byggjegrunn - kan vega opp offentlege utgifter til tiltak som er til særleg nytte for brukarane av fast eigedom, utan at dei vert kravde attende gjennom særavgifter.

Departementet legg elles vekt på at staten ikkje bør ta bort inntektskjelder for kommunane i utrengsmål, og at kommunane bør stå heller fritt når det gjeld å bruka ulike skattegrunnlag.»

Tilsvarende synspunkter finnes i Innst. O. nr. 53 (1974-75) side 4. Jeg er under en viss tvil blitt stående ved at et område må kunne anses som utbygd «på byvis» selv om kommunen, når eiendomsskatt blir innført, ikke dekker utgifter til fellesgoder i nevneverdig utstrekning.

Den grunnleggende forutsetning for at et areal skal anses utbygd på byvis, er at det foreligger en tettbebyggelse av et visst omfang. Hvis det dreier seg om en tettbebyggelse uten noen tilknytning til et bysentrum eller et annet sentrum, kan man ikke snakke om utbygging på byvis hvis ikke tettbebyggelsen selv har visse felles service-tilbud; annerledes hvis det dreier seg om en forstadsbebyggelse med naturlig tilknytning til bysenteret eller lokale sentra i nærheten. Da må bebyggelsen vurderes i sammenheng med den større enhet den er en del av.

Hvor meget som skal til før utbygging på byvis kan sies å være «i gang», er lite belyst i forarbeidene. Høyesteretts dommer i Sunndalsaken og Kragerøsaken må forstås slik at man ut fra dagjeldende lov måtte se hen til om området innen en rimelig fremtid måtte antas å ville bli bymessig. Jeg antar at dette fremdeles må være det riktige utgangspunkt. Hvis det skal legges vekt på rene planer, må det etter mitt syn som utgangspunkt kreves at det dreier seg om planer som er vedtatt og bindende og hvor arbeid i henhold til planen er nær forestående. Det er mulig at det ikke bør stilles så strenge krav til «i gang» når det gjelder utbygging nær allerede utbygde arealer. På den annen side er det mulig at kravet må stilles strengere når det gjelder utbyggingsplaner som selvstendig fundament for eiendomsskatt i rene jord- eller skogbruksområder. Her bør det antagelig kreves at utbyggingen også rent fysisk er kommet i gang. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette. Under enhver omstendighet må det, som jeg allerede har bemerket, kunne legges vekt på planer om utbygging ved vurderingen av hvilke grenser det er grunn til å trekke for et område for utskriving av eiendomsskatt.

Den foreliggende sak gjelder den nordvestre del av et sammenhengende og klart avgrenset større område hvor Bergen kommunestyre i 1976 vedtok å innføre eiendomsskatt. Området grenser til andre områder hvor eiendomsskatt tidligere var besluttet utskrevet. Det er det klart avgrensede område som ble omfattet av vedtaket i 1976, som må danne utgangspunktet for vurderingen av vedtakets lovlighet. Hvis dette området omfattet arealer utbygd på byvis og arealer hvor slik utbygging var i gang, blir spørsmålet bare om den avgrensing av området som bystyret foretok, var forsvarlig. Det vil ikke være avgjørende om det kan påvises at deler av området etter en isolert vurdering verken er utbygd på byvis eller under utbygging.

Det foreligger relativt sparsomme opplysninger om den delen av området som ligger utenfor tvisteområdet. Det er imidlertid på det rene at det under gårdsnummer 39, som for den største del omfattes av saksanlegget, er et tettbygd område, Steinsviksåsen, på 90 boliger som ubestridt er bymessig. De ankende parter har heller ikke bestridt kommunens anførsler om at det på Nordås både har vært områder utbygd på byvis og at utbygging har vært i gang. Det er heller ikke bestridt at det har skjedd utbygging av boligområder og ervervsområder på Sandsli og av boliger og industri på Kokstad. Jeg finner således at det må legges til grunn at det både øst og sør for tvisteområdet var områder som kunne danne fundament for utskriving av eiendomsskatt.

Jeg finner det videre på det rene at det også innen tvisteområdet er og var områder som må karakteriseres som utbygd på byvis. Jeg viser her til de faktiske opplysninger som er gitt i byrettens dom som lagmannsretten viser til, og i lagmannsrettens dom. Både byretten og lagmannsretten har vært på befaring i området. Byretten bemerker at det overalt langs Nordåsvannet og til dels langs Grimstadfjorden er ren forstadsbebyggelse. Det pekes videre på Søreide som lokalsentrum med kirke, skole, butikker m.v. Også ellers i området er det atskillig boligbebyggelse som til dels er relativt tett. Jeg peker videre på at området ligger bare 11-14 km fra Bergen sentrum.

Ved avgrensingen av området måtte kommunestyret også kunne se hen til den planleggingsvirksomhet som foregikk, og på anlegg av hovedkloakk og nyregulering av hovedveiene. Dels dreier det seg om virksomhet av en slik art at utbygging kunne sies å være «i gang», og under enhver omstendighet dreide det seg om forhold som kunne tas i betraktning når området skulle gis en hensiktsmessig avgrensing.

Når det gjelder området vest for Ytrebygdsveien som de ankende parter mener under ingen omstendighet kan gjøres til gjenstand for eiendomsbeskatning, vil jeg peke på at dette området henger nær sammen med de øvrige områder, at det også der er en ikke ubetydelig boligbebyggelse, og at området som de øvrige ligger i relativt kort avstand fra Bergen sentrum. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fastslå at kommunestyret gikk utenfor sin kompetanse ved å ta området med. Jeg er etter dette kommet til at heller ikke de ankende parters subsidiære krav kan tas til følge.

Jeg er kommet til at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans. Saken har vært tvilsom, og den gjelder anvendelse av en relativt ny lovbestemmelse som ikke tidligere har vært prøvet av Høyesterett. Saken har prinsipiell betydning, og det må anses rimelig at de ankende parter ønsket å få en avgjørelse av Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Bergen kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Langvand: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Hellesylt, Røstad og Michelsen: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars Sollesnes, Einar Melander og ekstraord. dommer sorenskriver Helge Maroni). - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.

Lagmannsretten kan således slutte seg til den beskrivelse av området som er gitt i byrettens dom. Vedtaket av 12. januar 1976 gjaldt som foran nevnt et vesentlig større område enn det som er gjenstand for tvist i saken. Det aktuelle området ligger i en avstand fra bykjernen varierende mellom 11 km og 15 km. Etter siste foreliggende opplysninger bor gjennomsnittlig 516 personer pr. kvadratkilometer i hele det område som i 1976 ble besluttet ilagt eiendomsskatt. I det område som er gjenstand for tvist i denne sak, bor gjennomsnittlig 408 personer pr. kvadratkilometer, mens det i det østenforliggende område som er utenfor saken, bor 612 personer pr. kvadratkilometer. Til sammenligning nevnes at det i området Rød, Krokeide, Nordvik og Sakstad bor 72 personer pr. kvadratkilometer, i området Stend, Fana, Hordnes, Salbu 262 personer pr. kvadratkilometer, og Grimseid (gnr. 99, 100 og 101) 227 personer pr. kvadratkilometer. Bosettingen er spredt, med spredte tettbebyggelser og store ubebygde områder. Bosetningen uttynnes når man kommer vestover langs Grimstadfjorden, og den er f.t. tettest i områdene langs Nordåsvatnet.

Av offentlige veier finnes Ytrebygdveien som er riksvei, Steinsvikveien og Grimstadveien som er fylkesveier. Offentlige kommunikasjoner på disse veier er forholdsvis bra. De øvrige veier er i det alt vesentlig private veier. Kloakkering og vannforsyning er i det vesentlige privat. Kommunen har imidlertid en eldre hovedvannledning gjennom området fra Flyplassveien og fram til Søvikneset. En del eiendommer langs Steinsvikveien og på Nordeide er knyttet til denne hovedvannledning. Det finnes som nevnt enkelte mindre strekninger med offentlig kloakk. Veibelysningen er stort sett offentlig.

Offentlige servicetiltak innenfor området må karakteriseres som beskjedne, slik det er fremhevet av de ankende parter. I denne sammenheng bør imidlertid nevnes at det innenfor det området som vedtaket av 12. januar 1976 gjaldt, finnes et meget godt utbygget idrettsanlegg på Rå, dessuten er det svømmehall på Slåtthaug. På Kokstad er hotell. Lagmannsretten er enig med kommunen i at man ikke får et reelt billede av de offentlige servicetiltak med mindre man også trekker inn nærliggende områder.

Det er en del jordbruk innenfor området, særlig vest for Ytrebygdveien. Tidligere herredsagronom i Fana, Arne Vik, har som vitne forklart seg under befaringen. Han har opplyst at det på Hammersland er 3 bruk i drift, på Hop 5 bruk, på Grimstad 3 bruk, på Festervik ett bruk, og i Dolvik 2 bruk. Videre ble opplyst at det på Hammersland i alt var ca 20 storfe og en del griser, og på Grimstad i alt ca 50 sauer. Etter de foreliggende opplysninger må jordbruksdriften i området betegnes som lite intens.

Om utbygningsplanene for området har direktør Erik J. Larsen i A/S Bergen Tomteselskap og overingeniør Svein Bollingberg i kommunens avdeling for teknisk utbygning, forklart seg. Det er fremlagt dokumenter og kart som viser utbygningsplanene. Det er opplyst at konsulentfirmaet Asplan A/S i februar 1977 fikk i oppdrag av Tomteselskapet å utarbeide en disposisjonsplan for området mellom Dolvik, Nordåsstraumen, Søvik, Steinsvik og en grense sør for Skranevatnet over mot Dolvika. Området utgjør ca 4000 da. Området vest for nåværende Ytrebygdvei er praktisk talt uberørt av planen. Asplans plan forelå i desember 1980. Denne plan ble senere revidert fordi forutsetningene forandret seg bl.a. fordi det var startet utbygning av områdene sør for planområdet. Revidert plan forelå 29. mars 1983, og det er opplyst at denne plan er vedtatt av bystyret 31. oktober 1983. Det regnes med at reguleringsplan for det første området innenfor det areal som omfattes av disposisjonsplanen, vil bli politisk behandlet i mai måned 1984, og at planens mål for tilretteleggelse av tomter vil bli oppfylt i 1987. I 1986 regnes det med 50 byggeklare tomter, dette vil deretter øke til 300 tomter pr. år. I 1985 og 1986 vil det bli lavere produksjon av boliger enn forutsatt. Det er opplyst at store arealer er ervervet av tomteselskapet eller av utbyggere, og at man står i ferd med å erverve ytterligere større arealer. Arbeidet med kloakkering av området er i gang, idet tomteselskapet har ført fram kloakk fra Håvardstunvatnet og fram mot Skranevatnet. For øvrig er en prosjektgruppe i ferd med tilretteleggelsen av kloakkeringen, som også tar sikte på en sanering av eldre private kloakkanlegg. Det er meget betydelige beløp som vil bli anvendt til kloakkering, hvorav en del vil bli krevd refundert av tomteeierne. Kloakktunnellen fra Sandalen/Sedalen og til Raunefjorden, som koster mellom 150 og 200 millioner kroner etter dagens pengeverdi, vil ta imot kloakkene fra området.

Under ankeforhandlingen har vært innvendt at bystyrets vedtak fra 1976 må ansees som et vilkårlig vedtak, idet det ikke bygger på en reell vurdering av om loven vilkår for skattlegging var til stede. Kommunen ønsket en kontinuerlig utvidelse av det område som skulle skattlegges, og soneutvidelsen berodde på den kapasitet takseringsmyndighetene hadde, hevdes det. Lagmannsretten oppfatter forholdet slik at det etter byutvidelsen skulle innføres eiendomsskatt i hele byen i henhold til da gjeldende bestemmelser i byskatteloven. Av praktiske grunner ble dette foretatt sonevis. Etter at den nye lov fra 1975 trådte i kraft 1. januar 1976, ble det tillagt kommunestyret å avgjøre om det skulle skrives ut eiendomsskatt i kommunen. For det aktuelle området ble dette gjort ved bystyrets vedtak av januar 1976. Det foreligger etter lagmannsrettens oppfatning intet som tyder på at de kommunale myndigheter som tilrettela saken, eller at de politiske myndigheter som gjorde vedtakene, ikke har vært klar over hva som var vilkåret for å ilegge eiendomsskatt etter at den nye lov var trådt i kraft, og at myndighetene har ment å følge de nye bestemmelser.

Lagmannsretten er videre enig med de ankende parter i at det tilkommer retten å ta standpunkt til om bystyrets skjønnsmessige vedtak om eiendomsskatt ligger innenfor de grenser for adgangen til å innføre eiendomsskatt som er trukket i lovens §3. Heri er også kommunen enig.

Partene er videre enige om at rettspraksis vedrørende den eldre lovgivning, da særlig Høyesteretts dommer i Rt-1971-1259 og Rt-1974-723, må tillegges vesentlig vekt ved fortolkningen av den nye lovs bestemmelser, idet loven av 1975 stort sett bygger på den forståelse av bestemmelsene i byskatteloven som er kommet til uttrykk i de nevnte dommer, og da i første rekke dommen i Rt-1974-723 (Kragerødommen). Lagmannsretten er enig med partene for så vidt, og viser til byrettens domsgrunner, hvor de aktuelle bestemmelser i den nye lov og forhistorien til dem er nøye gjennomgått.

De hensyn som ligger bak den nye lov om eiendomsskatt er fremhevet i byrettens dom, at eiendomsskatt kan virke som en form for verdaukeskatt, at den kan føre til større omtanke når jord blir nyttet til byggegrunn, og at den kan veie opp offentlige utgifter til tiltak som er til særlig nytte for brukerne av fast eiendom uten at disse blir krevd refundert ved særavgifter, jfr. Ot. prp. nr. 44 for 1974-75 7, 2. spalte. Departementet la også vekt på rent fiskale hensyn, idet det ble uttalt at staten ikke burde ta bort inntektskilder fra kommunene uten at det var nødvendig. Etter at kommunene ved lov av 31. mai 1974 fikk anledning til å kreve vann- og kloakkavgifter, og når denne adgang nyttes, kan eiendomsskatten ikke begrunnes med kommunens utgifter til disse formål. Som nevnt av kommunen vil den eller Tomteselskapet kreve å få sine utlegg til rent lokale investeringer til veier m.v. refundert av kjøperne.

Lagmannsretten er enig i det som er fremhevet av byretten om at kommunen må kunne anvende et forholdsvis rommelig skjønn ved avgjørelsen av om et område skal ilegges eiendomsskatt. Det vises for så vidt til Kragerødommen. - - -

Av byrettens dom (byrettsdommer Nils Beyer):

Som representanter for ca 200 grunneiere i det tidligere Fana herred har et aksjonsutvalg reist denne saken mot Bergen kommune for å få prøvet lovligheten av å utskrive eiendomsskatt i saksøkernes distrikt - det henvises til l.nr. 29 av 6. juni 1975 (i det følgende kalt «loven»), dens §3 jfr. §2.

Om bakgrunnen for søksmålet opplyses:

Pr. 1. januar 1972 ble kommunene Arna, Bergen, Fana, Laksevåg og Åsane slått sammen til en kommune. Den nye storkommunen fikk bystatus. Dermed var det etter den tids lovgivning klart at det skulle svares eiendomsskatt av alle grunneiere innen byens grenser - dette var en «tvungen» ordning iflg. byskatteloven kap. I.

Etter landsskatteloven var det anledning til å utskrive eiendomsskatt til landkommuner. Beregningsgrunnlaget var forskjellig i de to lover: Etter byskatteloven var utgangspunktet takstverdi, etter landsskatteloven var det matrikkelverdien. Ved en lov av 4. mars 1960 ble det gitt bystyret anledning til å benytte landsskatteloven beregningsgrunnlag innen «en klart avgrenset del eller flere klart avgrensede deler av byen». Etter denne loven hadde bystyret fremdeles ikke generell adgang til å la noen del av byen slippe å betale eiendomsskatt.

Gjennom vedtak av 1972 og 1973 vedtok bystyret i Bergen at kommunal eiendomsskatt etter byskatteloven og det dermed forbundne takseringsarbeide skulle gjennomføres sonevis. Der ble oppnevnt et utvalg «for vurdering av spørsmålet om nye takseringsområder», bestående av formannen i skattetakstkommisjonen, kemneren og oppmålingssjefen. I brev av 4. juli 1975 til formannskapet meddelte utvalget at takseringsarbeidet for sone 1 og 2 kunne ventes å være fullført høsten/førjulsvinteren 1975. De foreslo nå at det skulle vedtas «ny soneutvidelse», hvorved eiendommene i saksøkernes distrikt ville bli taksert (og deretter eiendomsbeskattet etter byskatteloven prinsipper).

Da dette brevet ble skrevet var imidlertid loven emanert - den skulle tre i kraft 1. januar 1976. I proposisjonen som lå til grunn for loven var det forutsatt at ordningen med «tvungen» eiendomsskatt i prinsippet skulle opprettholdes. I §2 het det: «Eigedomsskatt skal utskrivast i alle bykommunar. - Bystyret kan likevel gjera vedtak om at det ikkje skal skrivast ut eigedomsskatt i klårt avgrensa område som korkje heilt eller delvis er utbygd på byvis.» Under behandlingen i Stortingets organer ble dette snudd, og loven fikk sin nåværende ordning:

§2. Kommunestyret avgjer om det skal skrivast ut eigedomsskatt i kommunen.

§3. Kommunestyret kan berre skriva ut eigedomsskatt i klårt avgrensa område som heilt eller delvis er utbygde på byvis eller der slik utbygging er i gang. (Bestemmelsene om «verk og bruk» holdes utenfor fremstillingen.)

Rådmannen i Bergen sendte saken tilbake til kemneren med anmodning om «å ta spørsmålet om inndeling av kommunen i områder opp til ny vurdering i relasjon til bestemmelsene i den nye lovs §3». Kemneren redegjorde i et nytt brev til Rådmannen (datert 26. november 1975) for den fremgangsmåten som utvalget fulgte, og skrev bl.a.: «Man har således i de tilfelle der det er utskrevet eiendomsskatt i de tidligere nabokommunene, og likeledes i det foreliggende forslag, helt holdt seg innenfor de rammer §3 trekker opp.» Rådmannen sluttet seg til dette, og fremsatte følgende forslag til innstilling til bystyret: «Bystyret vedtar at gjeldende sonegrenser for eiendomsbeskatning i Bergen utvides slik at alle eiendommer innenfor nedennevnte gårdsnummer i bydelene Fana, Åsane og Arna skal svare eiendomsskatt etter gjeldende bestemmelse: Fana, gnr. 30. Grimstad, gnr. 31, Festervik, gnr. 32, Hope, gnr. 33, Hammersland, gnr. 34, Dolvik, gnr. 35, Søreide, gnr. 36, Nordeide, gnr. 37, Haukeland, gnr. 38, Søvik, gnr. 39, Steinsvik. . .

. . .

Formannskapet tiltrådte innstillingen og bystyret traff den 12. januar 1976 vedtak overensstemmende med forslaget.

Det er dette vedtaket saksøkerne påstår strider mot loven §3 for så vidt angår de nevnte gårdsnumre - bare et område kalt Steinsvikåsen (under gnr. 39) holdes utenom saken.

Takseringen av de områdene saken gjelder var fullført sommeren 1977, og eiendomsskatt i området første gang avkrevet for året 1978. Det var da allerede innløpt klager fra endel grunneiere under gnr. 30, - klager som formannskapet «tok til etterretning». Imidlertid ble det nå arbeidet for å få prøvet lovligheten av skattevedtaket, men det tok tid å få organisert de interesserte og få forberedt et saksanlegg. Dette arbeidet var ikke fullført før mot slutten av 1980, og saken ble reist ved stevning datert 17. mars 1981. Av stevningen hitsettes:

«Rettslig prøving skjer etter praksis for det enkelte års utskriving, jfr. dom inntatt i Rt-1974-723, særlig rettens uttalelse i dommen 729-730. Rettslig prøving gjelder dermed lovligheten av kommunal utskriving av eiendomsskatt for 1981 og følgende år.» Formålet med saksanlegget er imidlertid klart: Saken gjelder lovligheten av bystyrets vedtak av 12. januar 1976, ikke den ligningsmessige siden - der kreves ikke refundert innbetalte skatter. Det som foreløpig har betydning er at partene er enige om at forholdene i marken slik som de var i 1981, skal legges til grunn ved avgjørelse av saken. - - -

Retten vil først forsøke å beskrive de grenser loven setter for adgangen til å utskrive eiendomsskatt. Spørsmål vedrørende «verk og bruk» holdes herunder utenfor.

Tradisjonelt var eiendomsskatt i byene motivert i behovet for dekning av de utgifter som fulgte med de særlige offentlige tjenester i byen: Vann, kloakk, gater, gatebelysning m.v. Senere ble det anledning til å ilegge særavgifter for vann og kloakk, men synspunktet synes allikevel i det store og hele å ha vært det samme.

I en høyesterettsdom inntatt i Rt-1974-723 flg. heter det (s. 727): «Jeg bygger således på den forståelse av loven (av 4. mars 1960) at kommunestyret gjennom et romslig skjønn kan ta i betraktning alle de omstendigheter som bærer byeiendomsskatten, men heller ikke andre».

I forarbeidene til loven av 1975 nevnes i Ot prp. nr. 44 - 1974/75 (s. 7) de hensyn som har motivert den nye lov: 1) At eiendomsskatt «kan ha verknad som ein verdaukskatt» og 2) «kan føre til større omtanke når jord vert nytta til byggjegrunn».

Først i tredje rekke nevnes nå hensynet til dekning av kommunens utgifter til tiltak som er særlig nyttig for brukerne av grunnen. Det nevnes også til slutt at Staten ikke bør ta bort inntektskilder for kommunene i utrengsmål.

Hvorvidt de under 1 og 2 nevnte hensyn har den antatte vekt under tidens fremgangsmåte med ekspropriasjoner (jfr. erstatningsloven §4 nr. 3) og detaljreguleringer ligger det utenfor denne saken å drøfte. Det vesentlige for oss er å konstatere at rent fiskale hensyn øyensynlig er kommet langt sterkere inn i bildet enn de var før. Retten oppfatter det slik at et kommunestyre i dag står friere i sitt skjønn m.h.t. utskriving av eiendomsskatt enn hva tidligere var tilfelle - det er blitt flere «omstendigheter som bærer eiendomsskatten».

Uttrykket «utbygd på byvis» er nytt i loven av 1975. Det har ennå ikke fått noe klart innhold. Noe må anses på det rene: Det er ikke nødvendigvis bebyggelse i en bykjerne uttrykket sikter til - også forstadsbebyggelse omfattes. I utgangspunktet synes det rimelig å kreve en noenlunde konsentrert bebyggelse som i omfang går vesentlig ut over et gammeldags bygdesenter (med kirke, skole, postkontor etc.).

Utover dette må uttrykket tolkes ut fra loven formål: Hensynet til verdaukskatt og omtanke ved utnyttelse til byggegrunn leder tanken hen på en viss interesse i/behov for å skaffe tomter. Videre forutsettes det at kommunen som følge av byggkonsentrasjonen engasjerer seg med tiltak som kommer brukerne til gode.

I betraktning av de høyst varierende forhold i de enkelte tilfelle er det helst betenkelig å legge mer enn dette inn i uttrykket. Den fortsatte drøftelse vil vise hvordan retten har anvendt det i det foreliggende tilfelle.

Allerede før loven av 1975 kom var det antatt at kommunen kunne utskrive eiendomsskatt før utbyggingen på byvis var gjennomført, når bare slik utbygging var «i gang». I den foran nevnte h.r.dom var vurderingstemaet for dette formulert slik (s. 727): om det «er holdepunkt for at dette forhold (at området var «utpreget landlig») i noenlunde nær fremtid vil bli forandret». Det er da på den ene side sagt at det forut for loven var nok med et «holdepunkt» for en slik forandring, mens det på den annen side hevdes at slik forandring kunne ventes «i noenlunde nær fremtid».

Partene i saken er enige om at selve arbeidet i marken ikke nødvendigvis må være «satt i gang», men saksøkerne hevder at det da iallfall må foreligge vedtatte planer for bymessig utbygging før eiendomsskatt kan ilegges.

De spørsmål som her reiser seg kan det etter rettens oppfatning ikke gis noe almengyldig svar på. Vurderingen vil måtte skifte fra tilfelle til tilfelle. I utgangspunktet synes det rimelig å si at ikke en hvilken som helst skisse for en planløsning betyr at en utbygging er «i gang». Det må kreves klare signaler om at det her vil komme en utbygging på byvis i nær fremtid. Man finner imidlertid i vårt tilfelle å måtte gi saksøkte medhold når han hevder at det her foreligger seriøse planer for en bymessig utbygging av området, og man forstår det videre slik at de mangelfulle offentlige innredninger kan påregnes avhjulpet i en noenlunde nær fremtid.

Det som særlig volder vanskeligheter i saken er at bystyret kan utskrive eiendomsskatt selv om et «klårt avgrensa område» bare er «delvis» utbygd på byvis. Formodentlig må det vel være en grense for hvor liten den utbygde «del» kan være av det avgrensede området. Men alt etter forholdene i området behøver neppe delen å være så stor som f.eks. halvparten av området. Retten legger til grunn at såfremt det er en ikke uvesentlig del av området som er markert utbygd på byvis, kan eiendomsskatt utskrives. Praktiske hensyn tilsier at distriktet ikke deles opp i mange småområder. Gjelder det en øy eller en sidedal kan vel disse skilles ut fra et ellers «klårt avgrensa område». Men å dele opp et noenlunde ensartet distrikt har sine iøynefallende betenkeligheter. Hvis manglende oppdeling fører til urimelige resultater i enkelte tilfelle, får man ta til hjelp de muligheter loven §7 og §13 gir til å ta individuelle hensyn.

Det sikre er at mange momenter kommer inn i det skjønn som kommunestyret skal foreta før vedtak om utskriving av eiendomsskatt kan vedtas. Den foran nevnte høyesterettsdom taler om et «romslig skjønn». Som rettsstillingen nå er skal det etter nærværende retts oppfatning temmelig håndfaste argumenter til før domstolene kan sette til side kommunestyrets skjønn i saker av denne art.

Det området som saken gjelder begrenses i vest av Raunefjorden, i nord av Grimstadfjorden og Nordåsvannet. Mot øst grenser det opp til de tett bebygde områder Nordås og Sørås og på sydsiden mot områder langs Flyplassveien - disse siste er under rask utbygging.

Vårt område er stort sett kupert og omfatter nær sagt alle former for utnyttelse som finnes i et norsk landskap. Det er uten fabrikkanlegg.

Langs de tre offentlige veier i området, Ytrebygdsveien (riksvei), Steinsvikveien og Grimstadveien (fylkesveier) er i dag tettbebyggelse - bortsett fra den vestligste del av Grimstadveien (gårdene Hope, Grimstad og Festervik). På Hope er det et tankanlegg. Overalt langs Nordåsvannet og tildels langs Grimstadfjorden er det ren forstadsbebyggelse. Sentrum i området er Søreide med kirke og skole foruten butikker m.v. Utbygging foregår for fullt under gnr. 33, Hammarsland, og er også i gang i sydlige deler av Søreide m.v.

På den annen side finnes der under alle gårdsnummer områder, tildels utstrakte, som ikke er bebygget. Dette skyldes vel også landskapets kuperte karakter, men retten har under befaringen merket seg at man med moderne midler har sett det formålstjenlig å føre frem adkomstveier og ta i bruk for bebyggelse områder som før i tiden neppe ville ha kommet i betraktning.

Adkomsten til bykjernen over Ytrebygdsveien-Straumeveien (under utbedring) gir en god forbindelse med ca 1/4 times kjøring til sentrum. Adkomsten over Steinsvikveien/Rådal er derimot noe tungvint.

Det er almindelig ønske blant folk å kunne bosette seg utenfor bysenteret, og selv uten den tilrettelegging for bebyggelse som det offentlige foretar, ville det være nærliggende å regne med en viss stigning i grunnprisene i området. Som utviklingen faktisk har vært må retten legge til grunn at det har vært en merkbar stigning.

Den offentlige service i området er begrenset. Vei, vann og kloakk har i det alt vesentlige vært grunneiernes sak å ordne med på egen hånd. Saksøktes prosessfullmektig har påvist at det allikevel har vært foretatt betydelige investeringer som kommer eller vil komme vårt område til gode. Som en særlig ruvende post nevnes kloakktunnel fra Nordås til renseanlegg på Flesland med videre avløp til Raunefjorden. Tunnelen er laget for å hindre forsøpling av Nordåsvannet, hvor landskapet er tettbygd på nær sagt alle kanter, men den vil også gi mer direkte fordel for saksøkerne gjennom særskilt pumpestasjon på Steinsvik.

Det kan synes urimelig at grunneierne skal betale eiendomsskatt på toppen av private utgifter til anlegg og vedlikehold av veier, brønner, avløp m.m. Dette er imidlertid et spørsmål for takstkommisjonen og bør tas hensyn til ved den videre behandling av beskatningen, hvis man først finner at eiendomsskatt skal utskrives. Retten vil påpeke at de offentlige anlegg i området og driften av dem bare er ett blant flere momenter under skjønnet, og dette moment er ikke fremhevet som særlig betydelig, hverken i loven §3 eller i forarbeidene. Man slutter seg til kommuneadvokatens uttalelse om at hensynet til de offentlige investeringer i området ikke har samme vekt som tidligere.

Ved sin vurdering legger retten avgjørende vekt på utviklingen i området, som allerede har medført tettbebyggelse i vide strøk, den gode forbindelse med bykjernen, behovet for fortsatt utbygging og den planlegging som i den anledning er i sving - derunder m.h.t. bedret service for saksøkernes eiendommer. Videre tas i betraktning områdets beliggenhet, naboskapet med andre områder som allerede er tett utbygd og den verdauk alle de nevnte momenter medfører. Selv om Steinsvikåsen er holdt utenom saken legger retten til grunn at den må sees som en del av området. Man legger videre vekt på at en stigende del av befolkningen i området ikke har stedbunden næring der.

Som saken ligger an finner retten ikke grunnlag for å sette til side det skjønn som er foretatt av de kommunale myndigheter. Man finner at det området saken gjelder kan betegnes som delvis utbygd på byvis. Dette er i og for seg tilstrekkelig til å stadfeste bystyrets vedtak av 12. januar 1976, og resultatet styrkes ved de planer for ytterligere utbygging som foreligger. Dette vil riktignok medføre at også rene gårdsbruk blir ilagt eiendomsskatt, men dette er et utslag av loven system, og forutsettes under lovforberedelsen, jfr. loven §7. - - -