Rt-1985-1451
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-12-19 |
| Publisert: | Rt-1985-1451 (439-85) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 19. desember 1985 i l.nr. 435 K/1985 |
| Parter: | A (advokatfullmektig Fredrik Bie) mot B (advokat Per Jan Selmer). |
| Forfatter: | Skåre, Halvorsen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234 |
A og B ble separert ved Stavanger byretts dom av 1. mars 1982. Under saken ble det inngått rettsforlik, hvor det om bruksretten til partenes felles bolig i - - -veien 5 i X heter:
«A gis bruksrett til den tidligere bolig - - -vn. 5, X i inntil 2 1/2 år. B har anledning til å pantsette sin ideelle andel av - - -veien 5.»
Da A ikke flyttet ut etter 2 1/2 år, begjærte B 27. februar 1985 utkastelse med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd.
Stavanger namsrett avsa 22. mai 1985 kjennelse med slik slutning:
«1. A frifinnes for krav om flytting.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
B påkjærte namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 23. september 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. A pålegges å flytte fra - - -veien 5 innen 3 - tre - måneder fra forkynnelsen av kjennelsen.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
- - -
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun gjør gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av loven ved å se bort fra at hun har hjemmel for fortsatt besittelse av den felles bolig i kraft av sin ideelle eiendomsrett til en del av eiendommen. Oppløsning av det bundne sameie som består mellom partene må foretas etter sameielovens, eventuelt skifteloven regler. Dermed har den kjærende part som medeier i eiendommen rett til å benytte denne inntil sameiet er oppløst. Inntil dette tidspunkt synes det ikke å være rettslig grunnlag for utkastelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd. - - -
B har tatt til gjenmæle. Han gjør gjeldende at sameieloven bestemmelser er satt til side i den foreliggende sak gjennom det rettsforlik partene inngikk i 1982. Hvis man likevel skulle anvende sameieloven regler på forholdet, ville sameieloven §3 annet ledd være til hinder for den kjærende parts bruk av eiendommen, idet det synes klart at eiendommen nyttes «i større mon enn det som svarar til hans part, eller såleis at det uturvande eller urimeleg er til meins for nokon medeigar».
Kjæremålsmotparten hevder for øvrig at den kjærende part bevisst trenerer skiftet av partenes fellesbo og viser til at hun har unnlatt å begjære offentlig skifte til tross for at motparten anmodet henne om dette allerede ved brev av 5. juli 1984. Hun har også avvist ethvert fornuftig forslag til minnelig ordning. Bl.a. har hun avslått tilbud om å overta eiendommen for kr. 650000,-, en pris som kjæremålsmotparten også har foreslått lagt til grunn for en utløsning av den kjærende part. Hun har på sin side krevet overtagelse etter skiftetakst - som utgjør kr. 490000,- - noe hun etter kjæremålsmotpartens syn ikke har noen hjemmel for. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven §404.
Forliket kan etter lagmannsrettens oppfatning «bare forstås som en bindende avtale om at A skulle fraflytte når tiden var utløpet». Denne forståelse av forliket kan utvalget ikke prøve. Utvalget kan ikke se at det er noen feil ved lagmannsrettens standpunkt når det med utgangspunkt i den nevnte forståelse kommer til at den kjærende part ikke kan påberope seg sameiesynspunkter. Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten bygger på uriktig forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd.
Etter omstendighetene bør saksomkostninger ikke tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig. - - -