Rt-1985-156

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-02-09
Publisert:	Rt-1985-156 (38-85)
Stikkord:	Trygderett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 9. februar 1985 i l.nr. 25/1985
Parter:	Johan Kjell Kopsland (advokat Arne Gunnar Aas - til prøve) mot Rikstrygdeverket (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Hans Bendiksby).
Forfatter:	Philipson, Røstad, Bugge, Dolva, Sandene
Lovhenvisninger:	Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931) §11, Lov om krigspensjon for sivile mv (1946), Tilleggslov om krigspensjonering (1968), Tilleggslov om krigspensjonering (1968) §3, LOV-1937-05-21-§11, §2

Dommer Philipson: Lov av 24. juni 1931 nr. 11 om ulykkestrygd for sjømenn bestemte i §11 at dersom legemsskade som gav rett til ytelser under trygden var voldt ved krigsulykke, gav Rikstrygdeverket den skadede en ekstraerstatning på kr. 10000 dersom skaden hadde medført at han helt hadde tapt arbeidsevnen. Bestemmelsen om ekstraerstatning ved krigsulykke ble tilføyd ved en lovendring av 12. mars 1937. I tillegg til loven erstatningsbeløp skulle det for skader som ble voldt under krigen 1940-1945 utbetales et tariffestet beløp på kr. 5000 av Nortraships midler.

Johan Kjell Kopsland tjenestegjorde som matros og båtsmann i den norske handelsmarine under Nortraship under siste verdenskrig og deltok blant annet i konvoifarten over Atlanterhavet for de allierte i årene 1941-1945. Han ble ikke skadet ved noen bestemt krigshending, men omkring 1970 ble han som følge av de påkjenninger tjenesten til sjøs hadde medført for ham, rammet av såkalte «senskader», som førte til at han i 1972 ble erklært 100% arbeidsudyktig. Ved vedtak av Rikstrygdeverket 20. mai 1974 ble han tilkjent 100% krigspensjon i henhold til lov av 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven), jfr. tilleggslov av 22. mars 1968 §3. I januar 1977 fremsatte Kopsland krav om ekstraerstatning etter §11 første ledd nr. 2 i ulykkestrygdloven for sjømenn. Ved Rikstrygdeverkets vedtak av 23. mars 1977 ble kravet avslått. Rikstrygdeverkets vedtak ble påanket til Trygderetten, som ved kjennelse av 15. juni 1978 stadfestet det påankede vedtak. Ved stevning av 17. november 1980 reiste Kopsland søksmål mot Rikstrygdeverket i medhold av §23 i lov av 16. desember 1966 (nr. 9) om anke til Trygderetten. Oslo byrett avsa dom i saken 18. januar 1983 med slik domsslutning:

«Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av dommen.

Johan Kjell Kopsland har påanket dommen. Etter søknad har Høyesteretts kjæremålsutvalg samtykket i at anken bringes direkte inn for Høyesterett og i anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Risør byrett, hvorunder Kopsland avgav partsforklaring. Det er fremlagt flere nye dokumenter for Høyesterett, herunder redegjørelse om trygdepraksis avgitt av kontorsjef R. Sunde. Videre er blant annet fremlagt trygdedokumenter og kjennelser samt medisinsk litteratur.

Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for byretten.

Johan Kjell Kopsland har ved sakens behandling for Høyesterett erkjent at hans tap av arbeidsevnen ikke kan føres tilbake til en eller flere enkeltstående hendelser under krigen. Tapet må anses som en følge av de generelle påkjenninger som tjenesten til sjøs under krigen 1940-1945 medførte for ham. Rikstrygdeverket har på sin side, på samme måte som for byretten, ikke bestridt at det er årsakssammenheng mellom disse generelle påkjenninger og Kopslands tap av arbeidsevnen. Tvisten gjelder det rettslige spørsmål om den skade som rammet Kopsland er «voldt ved krigsulykke» og gir ham rett til ekstraerstatning etter §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn, som den lyder etter lovendringen i 1937.

Kopsland har i det vesentlige anført:

Krigsulykke, slik dette uttrykk er benyttet i §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn, må hensett til formålet med lovbestemmelsen gis et vidt innhold som går utover det tradisjonelle ulykkesbegrep i trygdelovgivningen. Det som må være avgjørende, er at skaden skyldes krigen som sådan.

Permanente bestemmelser om ekstraerstatning for krigsulykker kom inn i ulykkestrygdloven for sjømenn ved lovendring av 12. mars 1937. Opprinnelig hadde loven i §11 bare en særbestemmelse som gjaldt ved overfall av sjørøvere.

Under første verdenskrig var det vedtatt midlertidige lover om ekstraerstatning. Disse knyttet seg alle til §3 i lov av 18. august 1911 om ulykkesforsikring for sjømænd. Bestemmelsen dekket ulykkestilfelle som medførte legemsskade eller død samt dødsfall inntrådt som umiddelbar og direkte følge av klimasykdom og epidemisk sykdom. Sistnevnte viser at loven ikke bare tilsiktet dekning av ulykker, men også av sykdommer som kunne anses som typiske utslag av den risiko som var forbundet med sjømannsyrket.

Formålet med erstatningsordningene, slik det fremgår av lovforarbeidene, var å motivere sjømennene til å seile under krigen. De ytelser det dreide seg om, utgjorde betydelige beløp etter datidens forhold, og meningen var at ytelsene skulle stå i forhold til den risiko som oppstod på grunn av krigen. Hovedformålet var å belønne sjøfolkene for deres vilje til å ta en risiko.

På denne bakgrunn må det kunne konstateres at formålet ikke ville bli oppnådd, dersom bare de sjøfolk som ble skadet ved en enkeltstående handling kunne få økt erstatning. Ordningen kom i stand etter krav fra sjøfolkene og rederne. Det har formodningen mot seg at disse ville ha gått inn for en ordning som medførte at et betydelig antall sjøfolk ville falle utenfor. De som ikke var berettiget til ytelsene i henhold til de nevnte særlover, ville ikke ha krav på noen erstatning overhodet.

Under den første verdenskrig var sjømennene den eneste befolkningsgruppe i Norge som kom i direkte kontakt med krigen. Den fare sjømennene utsatte seg for, hadde særlig sammenheng med risikoen for torpedering og minelegging. Vilkåret om at skaden skulle skyldes ulykke «som er forvoldt eller forvoldes ved den nu paagaaende krig», jfr. lov av 21. juli 1916 om økt erstatning for sjøfolk ved krigsulykke §11, var tatt med for å avgrense mot normale slitasjesykdommer og vanlige yrkessykdommer. Med datidens viten kjente man ikke til skader som følger av den særlige påkjenning under krigen. Det dreide seg derfor om en avgrensning som måtte anses dekkende og praktisk etter datidens viten. Avgjørende må det være at det ikke var meningen å holde skader som skyldtes krigen som sådan utenfor loven virkefelt.

Viktig er det at lovgiveren i forarbeidene til de forskjellige tilleggslover gav klare direktiver om at tolkingen skulle være liberal. Særlig knyttet dette seg til spørsmålet om årsakssammenheng, men i prinsippet gjaldt dette også ved tolkingen av begrepet krigsulykke. Det vises her blant annet til det som er uttalt av Rikstrygdeverket ved innføringen i 1937 av særbestemmelsen om krigsskader i ulykkestrygdloven for sjømenn. Ved denne lovrevisjon ble det i Ot. prp. nr. 3 for 1937 på side 3 uttalt:

«En har i likhet med tidligere lover om krigsulykker ikke inntatt i loven noen definisjon av begrepet krigsulykke. Dette begrep ble under verdenskrigen fortolket på en for de tilskadekomne særdeles gunstig måte og samme behandling vil de formentlig også under senere kriger bli til del.»

Den permanente ordning av 1937 med ekstraerstatning hadde sin bakgrunn i borgerkrigen i Spania. Formålet var det samme som ved de særlover som var opphevet ved utgangen av 1922. I lovforarbeidene til lovendringen i 1937 ble det som alt nevnt vist til praksis under første verdenskrig.

Sivilloven gav sjøfolk som hadde vært utsatt for krigsulykke, rett til pensjonsytelser. I loven §2 er det inntatt en definisjon for så vidt angår «krigsulykke». I henhold til sivilloven §45 nr. 2 beholdt sjøfolk som hadde seilt ute, sin rett til ekstraerstatningen etter §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn. Men det ble tatt hensyn til dette forhold ved at sjømenn i sivilloven §3 ble plassert i gruppe 1 b, hvor pensjonen var lavere enn etter gruppe 1 a, jfr. Ot. prp. nr. 27 for 1954 1 annen spalte. For sjøfolk som hadde seilt ute, var det således en forutsetning for pensjonsnivået at de skulle ha samlet kr. 15000 i tillegg.

Et betydningsfullt moment i saken er de erfaringer som en i de senere år har fått angående senskader og deres årsaker. Det er således ikke medisinsk grunnlag for at senskader skal kunne henføres til en eller flere konkrete hendelser under krigen.

Kopsland hevder prinsipalt at uttrykket «voldt ved krigsulykke» i §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn må tolkes slik at det omfatter alle skader som skyldes krigen som sådan. Men dersom anvendelsen av uttrykket «krigsulykke» betyr en ytterligere avgrensing av retten til ekstraerstatning, hevder Kopsland subsidiært at det innhold som uttrykket «krigsulykke» er gitt i sivilloven §2, må benyttes ved tolkingen av §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn. Og da må det ses hen til at krigsulykkesbegrepet i sivilloven omfatter to alternativer, både «krigshendinger så som ildgivning, flyangrep, bombe- eller granateksplosjoner, torpedering og minesprengning», og dessuten «skade på person påført på grunn av patriotisk arbeid eller holdning». En kan ikke som trygdemyndighetene bare se på det første alternativ når definisjonen i sivilloven brukes ved fortolkningen av §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn. Det var feil av byretten ikke å ta standpunkt til om det annet alternativ om patriotisk arbeid kunne være av betydning i den foreliggende sak.

Det bør her ses hen til at man først lenge etter krigen ble kjent med senskadene som følge av sjøfolks innsats under krigen. Inntil en lovendring i 1959 fulgte krigspensjon og ekstraerstatning hverandre. Fikk man den ene, fikk man også den andre. Som nevnt ble det tatt hensyn til ekstraerstatningen ved fastsettingen av pensjonens størrelse. De sjøfolk som hadde tjenestegjort under krigen, men som ikke var berettiget til krigspensjon etter sivilloven, fikk stønad etter lov av 22. mars 1946 nr. 2 om midlertidig stønad til arbeidsuføre sjømenn og etterlatte etter sjømenn som under krigen har vært i norsk eller alliert tjeneste. Ytelsene etter stønadsloven var lavere enn pensjonen etter sivilloven. Men da man ble kjent med senskadevirkningene av sjøfolks krigstjeneste, førte dette til lovendringer av 1959 og 1968. Ved de nevnte lovrevisjoner, som bare gjaldt krigspensjon, ble spørsmålet om ekstraerstatning etter §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn ikke tatt opp. Men det må være naturlig og riktig å ta hensyn til den erfaring man har fått med hensyn til senskader også ved fortolkingen av lovbestemmelsen som gjelder ekstraerstatning.

Den praksis trygdemyndighetene har fulgt, kan ikke være avgjørende hensett til at de fleste avgjørelser er truffet i årene 1945-1950. En var da ikke kjent med senskadevirkningene. Av de avgjørelser som er truffet senere, er det bare et fåtall som angår krigsulykkesbegrepet. Av betydning er det imidlertid at det foreligger en avgjørelse som gir personer som var påmønstret en av de såkalte «Kvarstad-båtene», rett til ekstraerstatning for skader påført under fangenskapet. At de ble tatt til fange av tyskerne under forsøket på å bryte tyskernes blokade, skulle ikke medføre at det forelå skade voldt ved krigsulykke, dersom en først legger til grunn den snevre tolking av krigsulykkesbegrepet som Rikstrygdeverket hevder er riktig. Men Rikstrygdeverket gav her likevel ekstraerstatning, og trygdemyndighetene har således operert med et utvidet krigsulykkesbegrep som for øvrig er fulgt opp også i andre saker.

Kopsland føler seg sterkt urettferdig behandlet av myndighetene. Den forskjellsbehandling av krigsseilerne som følger av trygdemyndighetenes lovforståelse og praksis, føles urettferdig. Det er ikke grunnlag for å forskjellsbehandle ut fra årsaken til skaden. For Johan Kjell Kopsland har saken først og fremst prinsipiell betydning. Blant annet på denne bakgrunn krever han ikke renter i saken.

Kopsland har nedlagt slik påstand:

«1. Den ankende part kjennes berettiget til tilleggserstatning med kr. 15000,-.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Rikstrygdeverket har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Hovedinnholdet er følgende:

Slik Rikstrygdeverket ser det, må det for at det skal være tale om krigsulykke, foreligge en voldsom, plutselig og overraskende begivenhet, i alminnelighet i tilknytning til en eksplosjon eller bruk av våpen eller iallfall trussel om dette, og som rammer vedkommende direkte og personlig. Dette følger av en rent språklig forståelse av uttrykket og samsvarer med uttrykket brukt i andre rettslige relasjoner.

Begrepet «krigsulykke» må tolkes i sammenheng med ulykkesbegrepet, som står sentralt i hele trygdelovgivningen. Rikstrygdeverket har vist til en utredning av 1957 fra Rikstrygdeverket om yrkesskadetrygd med utkast til lov (side 28).

Det er riktig at praksis har vært liberal med hensyn til å innvilge ekstraerstatning ved krigsskader, men den liberale holdning har særlig referert seg til lempningen i kravet til bevis for årsakssammenhengen mellom ulykkeshendelsen og resultatet. Det har også vært stilt små krav til bevis for at den ulykke som har skjedd, har skyldtes krigsulykke. Man har operert med en presumsjonsregel for krigsulykke når skip er forsvunnet i krigsfarvann. Men en har aldri forlatt selve ulykkesbegrepet. Det foreligger intet grunnlag i praksis for å bygge på at langvarig påkjenning skal anses som ulykke.

Rikstrygdeverket har konkludert med at invaliditet og skade som følge av langvarig påkjenning ved fart i krigssonene ikke er skade voldt ved krigsulykke etter §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn. At det er tale om senskadevirkninger og at man først mange år etter krigen ble klar over at seiling i krigssonene kunne få slike virkninger, endrer ikke innholdet i loven begrep.

Til Kopslands subsidiære hovedanførsel har Rikstrygdeverket fremhevet at legaldefinisjonen i sivilloven §2 samsvarer, så langt det gjelder sjøfolk og seiling ute under krigen, med krigsulykkebegrepet i §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn. Når det spesielt gjelder alternativet i sivilloven §2 om «patriotisk arbeid eller holdning», er dette ikke relevant for sjøfolkene. Det er her tatt sikte på andre grupper enn uteseilerne.

Lovgiveren har ved flere anledninger hatt oppfordring til å endre §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn, dersom man hadde villet foreta en utvidelse, men dette er ikke gjort. Det er etablert en ulikhet mellom krigsseilerne for så vidt angår rett til ekstraerstatning, men det foreligger ikke noe som kan betegnes som noen urimelighet. Ekstraerstatningen er av begrenset økonomisk betydning for den enkelte, og falt bort med virkning for hendinger i fremtiden ved lovendring i 1954, idet krigspensjoneringens ytelser ble ansett tilstrekkelige, jfr. Ot. prp. nr. 27 for 1954 3 annen spalte. Lovgiveren har i årene etter siste verdenskrig konsentrert seg om det som særlig betyr noe, nemlig en bedring av sjøfolkenes pensjonsforhold.

Rikstrygdeverket har nedlagt slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes, bortsett fra omkostningsavgjørelsen.

Staten v/Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Tvisten gjelder spørsmålet om hvordan uttrykket «voldt ved krigsulykke» etter §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn skal forstås. Ved fortolkning av dette uttrykk legger jeg sterk vekt på at bestemmelsen i §11 inngår i en alminnelig lov om ulykkestrygd for sjømenn. Den sentrale bestemmelse i loven er §5, som fastslår rett til erstatning «for ulykke som fører med seg at en trygdet person får legemsskade eller dør». Ved siden av ulykker gir loven ytelser ved «klimatsykdom og epidemisk sykdom». Ulykkesbegrepet har stått sentralt i lovgivningen om ulykkestrygd frem til våre dager. Jeg legger til grunn at begrepet krigsulykke i §11 har nær tilknytning til det tradisjonelle ulykkesbegrep. Dette finner jeg også støtte for i forhistorien til den permanente bestemmelse, innført i loven i 1937. I Ot. prp. nr. 3 for 1937 1 annen spalte er fremholdt at man ønsket innført en permanent ordning med ekstraerstatning ved krigsulykker etter mønster av den midlertidige ordning man hadde hatt under første verdenskrig. Særlovene fra første verdenskrig knyttet seg alle til lov av 18. august 1911 om ulykkesforsikring for sjømænd. Denne lov gir i §3 erstatning i anledning av «ulykkestilfælde, som medfører forsikret persons legemsbeskadigelse eller død». Også etter denne lov var altså ulykkesbegrepet det sentrale. Loven av 21. juli 1916 om økt erstatning for sjøfolk ved krigsulykke inneholdt blant annet bestemmelser om forhøyelse av de lønningssatser som er grunnlaget for erstatningen «for de ulykker, som indgaar under lov om ulykkesforsikring for sjømænd av 18de august 1911 med tillægslov av 30te juli 1915 og som er forvoldt eller forvoldes ved den nu paagaaende krig». Her kommer sammenhengen mellom det tradisjonelle ulykkesbegrep og begrepet krigsulykke klart frem.

Ved lovendringen i 1937 viste også Rikstrygdeverket til praksis under første verdenskrig, jfr. Ot. prp. nr. 3 for 1937 3. Om forståelsen av uttrykket «krigsulykke» uttalte Rikstrygdeverket at dette begrep «blev under verdenskrigen fortolket på en for de tilskadekomne særdeles gunstig måte og samme behandling vil de formentlig også under senere kriger bli til del». For Høyesterett er det imidlertid ikke fremkommet opplysninger som viser at en ved praktisering av lovene under første verdenskrig, på noen måte som kan være av betydning for den foreliggende sak, har fraveket det tradisjonelle ulykkesbegrep. Den liberalitet som ble vist, gjaldt så vidt jeg forstår det fremlagte materiale, særlig beviskravet for årsakssammenheng mellom en krigsulykke og en skade. Videre ble det lagt til grunn en presumsjonsregel for krigsulykke når et skip var forsvunnet i krigsfarvann. Men dette er noe annet enn en utvidelse av selve ulykkesbegrepet.

Jeg finner etter dette å måtte legge til grunn at for at det skal foreligge krigsulykke i henhold til §11 i ulykkestrygdloven for sjømenn, må skaden ha oppstått etter en plutselig og uventet hendelse som senere lar seg sted- og tidfeste. Dette følger av det som må være det sentrale innhold i ulykkesbegrepet hensett til alminnelig språkforståelse og tolkingen av tilsvarende uttrykk i andre lover. Skader oppstått som resultat av langvarig påkjenning under krigen faller således etter min mening utenfor loven ramme. Jeg kan heller ikke se at formålet med bestemmelsene om ekstraerstatning tilsier noen annen løsning.

Jeg finner grunn til å understreke at det dreier seg om fortolkning av en lovbestemmelse som har stått uforandret siden 1937 og frem til 1950-årene, da bestemmelsen ble opphevet med virkning for fremtidige ulykker. Angående trygdemyndighetenes praksis og utviklingen generelt for så vidt angår behandlingen av krigsskadesaker, kan jeg vise til Rikstrygdeverkets redegjørelse av 23. mai 1980, som er inntatt i byrettens dom. Jeg kan ikke se at man ved praktiseringen av §11 i perioden 1940-1945 og årene etter, har fraveket den forståelse av krigsulykkesbegrepet jeg mener må legges til grunn. At trygdemyndighetene ved behandlingen av enkelte grensetilfelle kan ha truffet avgjørelser som kan diskuteres, vil ikke under noen omstendighet kunne gi grunnlag for en så vid oppfatning av krigsulykkesbegrepet som den ankende part gjør gjeldende.

Med hensyn til de erfaringer som er vunnet angående senskader, viser jeg til at dette er forhold som Stortinget har vært kjent med og som har foranlediget revisjonen i 1959 og 1968 av vilkårene for krigspensjon i sivilloven. Ved disse anledninger har Stortinget derimot ikke endret bestemmelsene om ekstraerstatning.

Etter dette er jeg kommet til at Kopslands prinsipale hovedgrunnlag ikke kan føre frem. Hensett til partenes prosedyre og mitt standpunkt til det prinsipale spørsmål, finner jeg å kunne være ganske kort for så vidt angår Kopslands subsidiære hovedgrunnlag.

Som nevnt har sivilloven §2 første ledd en definisjon av «krigsulykke». Bestemmelsen lyder slik:

«Krigsulykke vil si enhver skade på person som er følge av krigshendinger så som ildgivning, flyangrep, bombe- eller granateksplosjoner, torpedering og minesprengning og videre skade på person påført på grunn av patriotisk arbeid eller holdning.»

Denne definisjon trekker skadene som følger av krigshandlinger, inn som et ledd i presiseringen av ulykkesbegrepet. Praksis og de senere lovendringer som er foretatt, viser etter min mening at ulykkeskriteriet ikke er forlatt i sivilloven §2 første ledd, bortsett fra den annen del av bestemmelsen, som omhandler patriotisk arbeid. Men Kopsland har ikke bestridt at denne del av §2 første ledd tok sikte på andre grupper enn uteseilerne. Praktiseringen av sivilloven bestemmelser i forhold til sjøfolk som pådrog seg sykdommer som følge av hard påkjenning under krigen 1939-1945 uten at det forelå krigsulykke, fremgår av en redegjørelse av 2. april 1957 fra Samordningsrådet til behandling av krigsofrenes problemer, gjengitt på side 10-11 i Ot. prp. nr. 74 for 1958. Rådet retter her en sterk henvendelse til departementet om at den nevnte gruppe sjøfolk måtte bli likestilt med de sjøfolk som går inn under krigspensjonslovene. Dette ble da også resultatet av lovrevisjonen for så vidt som krigspensjon ble innrømmet. Jeg viser til lov av 12. juni 1959 nr. 3. Tillegget, som ble tatt med som et avsnitt IV i 1951-loven, bestemmer i første ledd:

«Norsk sjømann har krav på stønad etter bestemmelsene i lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. desember 1946 når han har pådratt seg varig sykdom eller varig svekket helse på grunn av usedvanlig hard påkjenning som følge av krigen 1939-45 under tjeneste til sjøs uten at sykdommen eller den svekkede helsetilstand skyldes krigsulykke eller ulykke som går inn under lov om ulykkestrygd for sjømenn av 24. juni 1931.»

I dette tillegg har lovgiveren i selve lovteksten gjennom en forutsetning gitt uttrykk for at «usedvanlig hard påkjenning som følge av krigen 1939-45 under tjeneste til sjøs» ikke fyller innholdet til begrepet «krigsulykke» etter ulykkestrygdloven for sjømenn.

Avslutningsvis ønsker jeg å nevne at Kopsland, som er født xx.xx.1916, utvilsomt har utført en betydelig krigsinnsats, som han har fått deltakermedaljen for. Med utvisning av stort personlig mot flyktet han fra Nord-Afrika hvor han var internert, for å slutte seg til de allierte. Han seilte vel 4 år for Nortraship under farefulle omstendigheter, og opplevde å se andre skip i sin egen konvoi bli torpedert. Han har fått krigspensjon etter de tillegg og endringer som i 1950- og 1960-årene ble foretatt med hensyn til sivilloven regler om krigspensjon. Men når det gjelder hans krav om ekstraerstatning, kan jeg ikke se at verken ulykkestrygdloven for sjømenn av 1931, med endring i 1937, eller sivilloven av 1946 med tillegg og endringer av 1951, 1959 eller 1968 kan gi noe rettslig grunnlag for kravet.

Saken er av slik karakter at saksomkostninger, verken for byretten eller Høyesterett, bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Bugge, Dolva og justitiarius Sandene: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Anton Gammelgård med domsmenn): - - -

Retten legger følgende faktum til grunn:

Saksøker ble ved Rikstrygdeverkets vedtak av 20. mai 1974 tilstått 100% krigspensjon med hjemmel i lov av 22. mars 1968 om tillegg til krigspensjoneringsloven (sivilloven) av 13. desember 1946.

Den 10. januar 1977 satte saksøker fram krav om ekstraerstatning etter lov om ulykkestrygd for sjømenn (sjømannstrygdloven) av 24. juni 1931 nr. 11 §11 (endret ved lov av 12. mars 1937 nr. 2). Han krevde å få utbetalt kr. 10000,- med tillegg av kr. 5000,- fra Notraship.

Rikstrygdeverket (senere benevnt R.T.V.) avslo hans krav ved vedtak av 23. mars 1977.

Saksøker påanket avslaget til Trygderetten ved ankeerklæring av 19. april 1977, og R.T.V. prøvet saken på ny. Avgjørelsen ble opprettholdt og saken forberedt for behandling i Trygderetten - som fikk den oversendt ved ekspedisjon av 13. september 1977. Den 15. juni 1978 avsa Trygderetten kjennelse i saken med slik slutning:

«Rikstrygdeverkets vedtak av 23. mars 1977 stadfestes.»

Saksøker bor for tiden i konvoibyen i Risør. Han er født xx.xx.1916. Om sin fartstid har han opplyst følgende: Etter 2 år og 4 måneder som sjømann i utenriksfart, kom han i begynnelsen av april 1940 til England.

Han mønstret da av for å reise hjem til Norge for å begynne på styrmannsskole, men før han kunne komme seg hjemover var også Norge kommet med i krigen. Han oppholdt seg i England til 1. juni 1940 da han mønstret på den norske båten «Kari» som skulle gå med kull til Brest. Dit kom ikke båten på grunn av krigen i Frankrike. Den ble i steden beordret til Casablanca i Marokko. Dit kom båten 12. juni 1940, men den kom seg ikke ut igjen. Den ble nektet utklarering av de franske myndigheter. Den 18. juni 1941 rømte saksøker fra båten sammen med to skipskammerater. De fikk tak i en «araberjolle» som de rodde (i 4 døgn) til Gibraltar. Her mønstret han på en fransk båt - «Cap. Cantin» - som var tatt av den engelske marine. Saksøker mønstret på som prisemannskap den 30. juni 1941 og kom til England den 10. august 1941.

På turen ble de angrepet av fly, men ingen båter i konvoien ble senket - så vidt han vet.

Fra 8. november 1941 og til 13. november 1945 seilte saksøker som matros og båtsmann på norske båter i Nortraship.

Den første båten var «Leka», og da den sammen med andre båter skulle til Island, ble konvoien angrepet av tyske motortorpedobåter - og mange båter ble senket, men ikke «Leka». Dette angrepet fant sted julaften 1941. Fra Island kom han tilbake til England - Liverpool - i 1942 (han husker ikke akkurat når i 1942 det var). Fra da av og til i 1944 seilte han på båter mellom England og Amerika/Canada. I den siste tiden var han på en Drammensbåt - «Marita» - som var tatt ut til å være med på invasjonen i Frankrike.

Han deltok i et skytekurs i England i 1944 - men båten kom likevel ikke med i invasjonen. Så vidt saksøkeren forsto, ble den tatt ut for å være til disposisjon for en eventuell invasjon i Norge.

Etter at saksøkeren kom tilbake til Norge i slutten av 1945 begynte han i Tollvesenet i Oslo hvor han fikk vanlig opplæring. Han avanserte i tur og orden - og helsa var bra i mange år - men i 1970 og i 1971 begynte helsa å svikte og han hadde i disse to årene to lange sykepermisjoner. Til å begynne med skjønte han ikke riktig hva det var som var i vegen - og han forsøkte å skjule at det var noe galt på ferde. Men da han også begynte å «rote» med sitt skriftlige arbeid, måtte han gi opp.

Ved legeundersøkelser er det konstatert at han har fått senskader av de mange og harde påkjenninger han var utsatt for som krigsseiler i tiden 1940-1945. - - -

Rettens merknader. - - -

Retten antar derfor at det som et utgangspunkt kan være grunn til å referere R.T.V. s brev av 23. mai 1980 til h.r.advokat Johan Hjort.

Brevet har følgende innhold:

«Ekstraerstatning etter lov om ulykkestrygd for sjømenn av 24. juni 1931, §11 (Sjømannstrygdloven).

Deres brev av 11. april og 14. mai 1980.

Rett til ekstraerstatning er hjemlet i lov om ulykkestrygd for sjømenn §11, som ved krigsutbruddet hadde følgende ordlyd:

«Er legemsskaden eller døden voldt ved krigsulykke eller overfall av sjørøvere på fartøi gjelder disse særregler:

1: For alle erstatninger som etter §6, §7, §7, §8 og §9 skal fastsettes på grunnlag av arbeidsfortjenesten (jfr. §10), forhøies lønnssatsen i tilfelle av sjørøveroverfall med 50 pct. og i tilfelle av krigsulykke etter regler som fastsettes av Kongen.

2: I tillegg til de vanlige erstatninger beregnet etter pkt. 1, gir Rikstrygdeverket dessuten den skadede en ekstraerstatning på kr. 10000,- dersom skaden gjør at han har tapt arbeidsevnen helt (full skadebot) eller en tilsvarende brøkdel av full skadebot om han er blitt delvis arbeidsufør.

I tilfelle av død blir ekstraerstatningen å utbetale til den avdødes etterlatte etter reglene i §8. februar

Rikstrygdeverket avgjør i hvert enkelt tilfelle om ekstraerstatningen skal utbetales i én sum eller i terminer som Rikstrygdeverket fastsetter.

Disse bestemmelser skal også ha anvendelse på krigsulykker som måtte være inntruffet i tiden mellom 1. desember 1936 og denne lovs ikrafttreden.»

For personer som ble skadet/omkom ved krigsulykke ombord i fartøyer som ble kontrollert av Nortraship, utbetalte Nortraship kr. 5000,- i tillegg ved full invaliditet/dødsfall og et tilsvarende mindre beløp ved lavere invaliditetsgrader.

Loven av 13. desember 1946 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven) bestemmer i §45 nr. 2 at det ikke skal gjøres noen endring i den rett noen har til ekstraerstatning etter sjømannstrygdloven. Uteseilerne beholdt derfor sin rett til ekstraerstatning.

Avgjørende for om det foreligger rett til ekstraerstatning er at skaden er påført ved krigsulykke. Med krigsulykke forstås krigshendinger så som ildgivning, flyangrep, bombe- eller granateksplosjoner, torpedering og minesprengning.

Lovgivningen om krigspensjonering for sjømenn inneholdt frem til 1959 vilkår om at det måtte foreligge skade påført ved krigsulykke, jfr. sivilloven §2. Enhver sjømannsskade som ble godtatt etter sivilloven ga derfor rett til ekstraerstatning i nevnte tidsrom. Dette innebærer også at det ved alle dødsfall under krigen som skyldtes krigsulykke, ble gitt ekstraerstatning. Sakene som gjaldt dødsfall, ble behandlet under krigen og frem til ca 1946.

Det viste seg i årene etter krigen at mange av sjømennenes helsemessige skader ikke kunne føres tilbake til en enkeltstående krigsulykke, jfr. Ot. prp. nr. 74 (1950) og Innst. O XI (1959).

Fra Ot. prp. nr. 74 (1958) siteres:

«Når det gjelder sjøfolkene i handelsflåten, foreligger det en rekke sykdoms- eller invaliditetstilfelle (dødsfall) som ikke kan føres tilbake til enkeltbegivenheter, men som med overveiende sannsynlighet må antas å ha sitt vesentlige opphav i den tilstand som hersket av stadig angst og spenning og vedvarende hard tjeneste uten tilstrekkelig avløsning og uten at det kunne tas ønskelig hensyn til f.eks. rådende værforhold.»

På denne bakgrunn fikk lov av 29. juni 1951 et tillegg 12. juni 1959 med følgende ordlyd:

«Norsk sjømann har krav på stønad etter bestemmelsene i lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. desember 1946 når han har pådratt seg varig sykdom eller varig svekket helse på grunn av usedvanlig hard påkjenning som følge av krigen 1939-45 under tjeneste til sjøs, uten at sykdommen eller den svekkede helsetilstand skyldes krigsulykke eller ulykke som går inn under lov om ulykkestrygd for sjømenn av 24. juni 1931.

Stønad ytes ikke hvis sjømannen har kortere fartstid enn seks måneder under krigen 1939-45 eller hvis invaliditetsgraden er lavere enn 20 prosent.

Etterlatte etter sjømann som er død som følge av sykdom eller svekkelse som er nevnt i første ledd, jfr. annet ledd, har krav på stønad etter lov om krigspensjonering for sivilpersoner.»

Etter 1. juli 1959 da bestemmelsen trådte i kraft, måtte det foretas en vurdering av hvor meget av invaliditeten som skyldes krigsulykke og hvor meget som skyldes langvarige generelle påkjenninger fordi ekstraerstatning etter lov om ulykkestrygd for sjømenn bare kunne gis for den delen av uførheten som skyldes krigsulykke. Både 1951-loven med tillegg av 12. juni 1959 og ulykkestrygdloven for sjømenn krevde imidlertid at det måtte være årsakssammenheng mellom krigspåkjenning/krigsulykke og uførhet for at ytelse skulle bli gitt.

Det viste seg imidlertid at kravet til årsakssammenheng var vanskelig å praktisere etter hvert som man fikk erfaring og kunnskap om de senvirkninger som krigspåkjenningene kunne medføre. Dette var bakgrunnen for at tilleggsloven av 22. mars 1968 erstattet kravet til årsakssammenheng med en bestemmelse om at pensjon skal gis med mindre det er åpenbart at det ikke er sammenheng mellom tjenesten til sjøs og tapet i ervervsevne, jfr. loven §3. Formålet var å etablere lovgrunnlaget for en forenklet og raskere saksbehandling slik at man skulle unngå å være avhengig av inngående og kompliserte medisinske utredninger i enkelttilfelle. Så lenge det ervervsmessige tap utgjorde minst 50 prosent skulle det som hovedregel ikke være nødvendig å gå inn på den medisinske side av saken.

Loven medførte at uteseilere som hadde tjenestegjort i krigsfarvann i mer enn seks måneder fikk rett til krigspensjon dersom de var minst 50 prosent uføre og det ikke syntes åpenbart at det ikke kunne være sammenheng mellom tap av ervervsevne og tjenesten. Dette førte til en kraftig økning av det antall sjømenn som ble tilstått krigspensjon. Utvidelsen medførte imidlertid også at trygdeadministrasjonen ikke fikk samme mulighet til å vurdere hvilke medisinske lidelser som måtte anses som følgetilstander av enkeltstående krigsulykkeshendelser. Rikstrygdeverket søker imidlertid ved behandlingen av krav om krigspensjon å finne fram til saker hvor det kan foreligge rett til ekstraerstatning etter sjømannstrygdloven, og slik ytelse gis i de tilfelle hvor det er overveiende sannsynlig eller mest nærliggende at det foreligger årsakssammenheng mellom lidelse og enkeltstående krigsulykkeshendelse.

Anførselen om at det foreligger et stort antall uteseilere som ikke har fått ekstraerstatning selv om de etter loven har krav på det, synes å måtte bero på en misforståelse. Som redegjort for omfatter både 1951-loven med tillegg av 29. juni 1959 og tilleggsloven langt større grupper enn sjømannstrygdloven bestemmelser om ekstraerstatning. Under ingen omstendighet vil Rikstrygdeverket ha noen mulighet til å finne personer som ikke har fått hva de har krav på uten å gå gjennom samtlige sjømannssaker.

I de saker som har vært meldt de senere år har det først og fremst vært senvirkningsproblemer som har vært dominerende. Senvirkninger skyldes etter vanlig oppfatning først og fremst mere langvarige og harde påkjenninger. Betydningen av enkeltstående ulykkeshendelser vil ofte overskygges av den generelle påkjennings årsaksmessige betydning. I et mindre antall saker kan likevel en enkeltstående krigsulykke peke seg ut som en dominerende begivenhet og en sannsynlig årsak til hele eller deler av uførheten.

Som anført forelå det fram til 1959 rett til ekstraerstatning i alle sjømannsskader som ble godkjent etter sivilloven. De fleste legemsskader og sykdommer av vesentlig betydning og som relativt klart kunne føres tilbake til enkeltstående krigsulykkeshendelser, må antas å være blitt meldt til Rikstrygdeverket i løpet av disse 14 år. I de saker hvor Rikstrygdeverket nå vurderer om det foreligger rett til ekstraerstatning er årsaksforholdet oftest meget tvilsom. Det dreier seg ofte om nervøse lidelser eller sykdommer som like godt kan ha annen årsak enn krigsulykken.

I Aftenposten 25. april d.å. ble det tatt inn en kort orientering om retten til ekstraerstatning som svar på et innlegg fra en krigspensjonert sjømann under overskriften «Erstatningen ble glemt -». Under trykkingen av avisen ble imidlertid to spalter byttet om slik at orienteringen ble uforståelig og misvisende.

I brev av 18. april 1980 fikk Rikstrygdeverket anmodning fra Norges krigsseilerforbund om det kunne gis en redegjørelse om ekstraerstatningen i forbindelse med at den krigspensjonerte sjømanns innlegg i Aftenposten også skulle tas inn i forretningens tidsskrift «Krigsseileren». På grunn av den korte tidsfrist var det ikke mulig for Rikstrygdeverket å lage noen ny redegjørelse. I «Krigsseileren»'s juninummer vil derfor Rikstrygdeverkets orientering i Aftenposten bli gjengitt i korrigert form. Dersom det er ønskelig vil Rikstrygdeverket senere utarbeide er mere detaljert redegjørelse som kan tas inn i «Krigsseileren».

Når det gjelder Ingvald Wahl, er han i 1971 tilstått forhøyet ekstraerstatning på grunn av forverring av skade som tidligere var godtatt å være følge av krigsulykke.

Dersom De etter denne redegjørelse fortsatt er interessert i en konferanse, bes De ta kontakt med underdirektør Liv Wisnes Haugen for å avtale tid.

Til orientering vedlegges anonymisert kjennelse av Trygderetten i en sak som gjelder retten til ekstraerstatning.»