Rt-1985-393
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-03-29 |
| Publisert: | Rt-1985-393 (93-85) |
| Stikkord: | Promillekjøring, Nødverge og nødrett, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 29. mars 1985 i l.nr. 56/1985 |
| Parter: | Statsadvokat Kristian Nicolaisen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Holmøy, Christiansen, Røstad, Hellesylt, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §24, Straffeloven (1902) §48, §47 |
Dommer Holmøy: Politimesteren i Oslo utferdiget 27. august 1984 slik tiltalebeslutning mot A:
«I. vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31, jfr. §22 første ledd, - ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller av annet berusende eller bedøvende middel, ved onsdag 14. mars 1984 ca kl. 03.15 i Oslo å ha kjørt personbil SN 37802 bl.a. i Trondheimsveien påvirket av alkohol (ikke edru), II. samme lovs §31, jfr. §24 første ledd, 1. pkt., - den som skal føre motorvogn, må ha gyldig førerkort, eventuelt kompetansebevis, for vedkommende gruppe av motorvogner, ved til tid og sted som nevnt i post I å ha kjørt den der nevnte personbil uten å inneha gyldig førerkort.»
Ved Oslo byretts dom av 30. november 1984 ble A frifunnet.
Dommen er enstemmig, men det er dissens med hensyn til begrunnelsen.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til domsgrunnene.
Politimesteren i Oslo har påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Rettens flertall - rettens formann og den ene av domsmennene - bygde frifinnelsen på at kjøringen ble foretatt i nødverge, jfr. straffeloven §48 første og annet ledd, for den senere del av kjøreturen hevdes at §48 fjerde ledd må få anvendelse i tilfelle grensene for nødverge skulle være overskredet. Anvendelsen av reglene om nødverge i denne sak er begrunnet med at tiltalte følte seg truet av en person som kort tid forut for kjøreturen hadde gått til angrep på ham to ganger. Reglene om nødverge får imidlertid ikke anvendelse på tiltaltes kjøring, som i tilfelle må vurderes etter nødrettsbestemmelsen i straffeloven §47. Straffeloven §47 har ingen bestemmelse som svarer til §48 fjerde ledd om overskridelse av grensene for nødverge. Jeg viser til en parallell sak i Rt-1979-429.
Jeg finner etter dette at byrettens dom med hovedforhandling må oppheves.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende.
Røstad, Hellesylt og justitiarius Sandene: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Helge Drabløs med domsmenn): - - -
Etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger finner retten det bevist at tiltalte har forholdt seg slik som angitt i handlingsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen og at kjøringen foregikk over en såvidt lang strekning som fra et sted i nærheten av Pilestredet 17 og til en sidegate et godt stykke opp i Trondheimsveien. Tiltalte har selv forklart at han hadde drukket en god del alkohol på restaurant(er) forut for kjøringen, men vet ikke å si hvor mye. Blodprøven som ble tatt samme natt kl. 03.15 viser at han da hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,68 promille. Den kliniske undersøkelsen som ble foretatt omtrent samtidig konkluderer med at han var middels til sterkt påvirket av alkohol. Det er ingen grunn til å tvile på at resultatet av disse undersøkelsene er riktig. - - -
Her reiser det seg imidlertid spørsmål om tiltalte likevel må frifinnes etter bestemmelsene om nødrett etter straffeloven §47, eller om nødverge etter §48 eller om bevistløshet på handlingstiden etter §44.
Om dette har tiltalte selv forklart at han ble slått eller sparket i ansiktet utenfor en restaurant i Pilestredet 17 av en jugoslav som visstnok var dørvakt der, men at han ikke husker detaljer om dette, sannsynligvis fordi han fikk hjernerystelse. Denne del av tiltaltes forklaring er i høyeste grad bekreftet av vitnet Sverre Halvorsen under hovedforhandlingen. Vitnet forklarte at han selv så at tiltalte ble slått ned «i svime» av jugoslaven, som tidligere hadde vært dørvakt ved denne restauranten, men som ikke lenger var dørvakt der. Da tiltalte, fremdeles «i svime», forsøkte å reise seg, tildelte jugoslaven ham et nytt brutalt og voldsomt slag slik at tiltalte påny falt om. «Blodet rant.» Da vitnet og hans kamerat, som også vil kunne vitne det samme, og flere andre kom til, trakk jugoslaven seg litt til side, hvoretter tiltalte kom seg på bena. Vitnet husker ikke om det skjedde ved egen eller andres hjelp. Derimot husker vitnet at det da virket som om tiltalte var blitt «klinisk edru» til tross for at han var synlig beruset før slagene falt. Han var likevel i en «merkelig sjokkliknende tilstand». Litt senere da poltiet kom til og tok tiltalte og vitnet og hans kamerat, men ikke jugoslaven, inn i politibilen for å ta opp personalia m.v., virket tiltalte fremdeles «matt» og «puslete», slik at det var vanskelig å føre en skikkelig samtale med ham. Men han var enig med vitnet og hans kamerat når de tilbød seg å være vitner for tiltalte i en eventuell straffesak mot jugoslaven. Vitnet og hans kamerat var engstelige for å gå ut av politibilen fordi jugoslaven fremdeles var i nærheten. De ba derfor om å bli kjørt et stykke bort fra stedet og tiltalte ble også med. De gikk av politibilen nede i sentrum hvor de skilte lag. Det virket da som tiltalte var i omtrent samme tilstand. Han sa at han ville overnatte på et hotell. Dette skjedde en gang mellom kl. 24.00 og kl. 02.00. Vitnet og kameraten tok drosje hjem. De kjørte da forbi Pilestredet 17 og så at jugoslaven fremdeles var der. De var fremdeles så forskrekket over det de hadde sett av ham at de var glade for at de befant seg i en drosjebil. Det er ingen grunn til å tvile på noe av det som vitnet har forklart. Vitnet har senere ikke truffet tiltalte før under hovedforhandlingen. Vitnet kjente heller ikke tiltalte fra før.
Tiltalte har imidlertid videre forklart at han etter å ha skilt lag med vitnet og hans kamerat først gikk inn på Continental hvor han fikk vasket seg, men at han deretter gjorde den «dumhet» å gå tilbake til Pilestredet 17, hvor jugoslaven igjen gikk til angrep på ham. Han ble da så forskrekket at han løp til sin og/eller sin brors bil som han hadde nøkler til og som sto parkert i nærheten. Han rakk så vidt å få låst opp og smelt igjen døren før den rasende jugoslaven nådde fram. Det var under disse omstendigheter at han fikk startet bilen og kjørte. - - -