Rt-1985-413
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-03-12 |
| Publisert: | Rt-1985-413 (99-85) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 12. mars 1985 i l.nr. 91 K/1985 |
| Parter: | Amelia Riis mot 1. A/S Falkefjell, 2. Kristoffer Olsen (advokat Haakon Stang Lund). |
| Forfatter: | Blom, Hellesylt, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §408, §412 |
Mellom A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen på den ene side og Amelia Riis og hennes ektefelle på den annen side ble 5. april 1974 inngått en avtale - «påskeavtalen» - med bestemmelser til løsning av pågående tvistigheter mellom partene. Et av avtalepunktene gikk ut på at Amelia Riis skulle få seg overdratt M/S «Sognefjell» innen 6. mai 1974. Tvister som påskeavtalen måtte gi anledning til, skulle løses ved voldgift. Skipet ble ikke levert i rett tid, og Amelia Riis reiste høsten 1974 sak for voldgiftsretten. Partene nedla her prinsipale og subsidiære påstander. Ingen av partene fikk medhold i sine prinsipale påstander. De subsidiære påstander gikk ut på levering av skipet med supplerende erstatning. Amelia Riis satte et minimum for erstatningen, slik at hvis retten kom til et beløp som var lavere enn dette, ville hun ha avtalen hevet. Rederiet på sin side satte et maksimum for erstatningen og ville ha avtalen hevet hvis erstatningen skulle bli høyere enn dette. Voldgiftsretten fant at den supplerende erstatning ville utgjøre et beløp som var lavere enn Amelia Riis' minimum, og høyere enn rederiets maksimum. Ut fra det voldgiftsretten her var kommet frem til om størrelsen av erstatningen, gikk begge parters påstander således ut på heving av påskeavtalen. I samsvar med partenes påstander, måtte således voldgiftsretten avsi dom for at påskeavtalen ble hevet. Voldgiftsretten tok saken opp til doms 18. mars 1975, «skjæringstidspunktet». Dommen ble avsagt 2. mai 1975.
Amelia Riis reiste ved stevning 3. februar 1977 sak mot rederiet for å få voldgiftsdommen opphevet, jfr. tvistemålsloven §469 første ledd, jfr. §468 første ledd nr. 5, jfr. §407 første ledd nr. 6.
Oslo byrett avsa 27. juli 1978 dom med slik domsslutning:
«1. Voldgiftsdommen av 2. mai 1975 mellom Amelia Riis på den ene side og A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen på den annen side oppheves ikke.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Amelia Riis anket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 3. april 1981 avsa enstemmig dom med slik domsslutning:
«1. Voldgiftsdommen av 2. mai 1975 mellom Amelia Riis på den ene side og A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen på den annen side oppheves.
2. I saksomkostninger betaler A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen en for begge og begge for en til Amelia Riis kr. 100000,- - etthundretusen - kroner for byretten og kr. 200000,- - tohundretusen - kroner for lagmannsretten. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen.»
A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen anket lagmannsrettens dom til Høyesterett som 9. november 1983 avsa enstemmig dom med slik domsslutning:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.»
Dommen er gjengitt i Rt-1983-1242.
Om saksforholdet for øvrig vises til de avsagte dommer.
Amelia Riis har 21. mars 1984 begjært gjenopptagelse av Høyesteretts dom, idet hun mener at det foreligger nye bevis som alene eller sammen med de øvrige foreliggende bevis åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse i Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6. Hun viser i denne forbindelse til notater av 24. og 25. april 1975 fra banksjef Naper i Den norske Creditbank, og anfører at det av disse fremgår at banken var klar over rederiets rettsstridige handling ved å pantsette skipet M/S «Sognefjell» til banken. Videre hevder hun at banken før saken ble tatt opp til doms av voldgiftsretten, hadde kjennskap til rederiets situasjon på en slik måte at Høyesteretts dom må gjenopptas. Også andre hadde kjennskap til forhold omkring rederiet og påskeavtalen. Alt dette er nye kjensgjerninger og bevis fra tiden før voldgiftsavtalen ble tatt opp til doms.
Senere er fremlagt en lang rekke dokumenter, som til dels er nye for Høyesterett, blant annet en rekke notater fra banksjef Erling Naper for perioden 15. januar 1975 - 24. oktober 1975, og endel andre dokumenter som utvalget ikke finner grunn til å spesifisere.
Amelia og Einar Riis har en rekke ganger fått forlenget frist for innsendelse av supplerende materiale, senest ved brev av 15. februar 1985, hvor fristen ble forlenget til 25. februar. I dette brevet ble uttalt at skal en ytterligere forlengelse overveies «må De meddele oss hva slags materiale eller opplysninger det er tale om å innhente, og hvilke av de lovbestemte vilkår for gjenopptagelse som er av betydning i forhold til materialet eller opplysningene».
I brever av 21. og 23. februar anmodes om en «lengre svarfristutsettelse». Om karakteren av det materiale som aktes fremlagt, anføres i generelle vendinger at det er tale om bevis som gjelder «skjæringstidspunktet», som vedrører «panttagelsen» (av M/S «Sognefjell») fra en rekke vinkler, om at voldgiftsdommerne gikk utenfor sitt mandat, om at de alle var inhabile, og om at det forligger to utgaver av voldgiftsdommen, én av 28. april 1975, som er ukjent for Riis, og dessuten dom av 2. mai 1975. Ved brev av 1. mars 1985 fra utvalget ble Riis meddelt at saken nå var tatt opp til avgjørelse. Etter dette er det innløpt flere innlegg fra Riis - sist 12. mars 1985. I innleggene argumenteres det påny for en lengre utsettelse, således hevdes det i innlegget av 12. mars at utvalget må utsette saken inntil Stortinget har tatt standpunkt til en rekke kritikkverdige forhold vedrørende myndighetenes behandling av Reksten-saken - noe Riis hevder vil kunne ha vesentlig betydning for avgjørelsen i den foreliggende sak.
Kjæremålsutvalget har funnet at de forannevnte og andre generelle påstander - etter den lange tid Amelia Riis nå har hatt for konkret å underbygge gjenopptagelsesbegjæringen, og etter de mange fristforlengelser som er gitt - ikke kan gi grunnlag for ytterligere fristutsettelse.
Amelia og Einar Riis har nedlagt slik påstand:
«Høyesterettssaken gjenopptas.»
A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen har i prosesskrift av 30. april 1984 prinsipalt gjort gjeldende at begjæringen må avvises som for sent fremsatt jfr. tvistemålsloven §412 jfr. §408. Under enhver omstendighet må begjæringen forkastes fordi det er åpenbart at de omstendigheter eller bevis som notatene angivelig skal avdekke er utilstrekkelige til å begrunne gjenopptagelse av Høyesteretts dom. Det bestrides at pantsettelsen av skipet var rettsstridig og det hevdes å være et notorisk faktum at pantsettelsen fant sted etter at voldgiftssaken ble tatt opp til doms 18. mars 1975. For Høyesteretts avgjørelse hadde det ingen betydning om en eller flere parter trodde eller mente at pantsettelsen var rettsstridig i forhold til Amelia Riis. Pantsettelsen var en etterfølgende kjensgjerning som Høyesterett fant ikke kunne lede til ugyldighet av voldgiftsdommen.
Motpartene viser også til Høyesteretts uttalelse i dommen om at en riktig vurdering av rettsspørsmålene måtte føre til at anken ble tatt til følge selv om Amelia Riis skulle få medhold i sine anførsler om faktum, og til at dette medførte at videre forhandling om bevisene ble avskåret.
Kjæremålsmotpartene har nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt begjæringen avvises, subsidiært begjæringen forkastes.
2. A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen tilkjennes saksomkostninger med kr. 2000,-.»
Begjæringen om gjenopptagelse har av kjæremålsutvalget i henhold til tvistemålsloven §413 annet ledd vært forelagt førstvoterende i Høyesteretts dom i saken, nåværende justitiarius Erling Sandene, som har avgitt uttalelse.
Kjæremålsutvalget har videre mottatt gjenpart av brev av 5. mars 1985 fra voldgiftsrettens formann, nåværende høyesterettsdommer Gunnar Aasland, til Einar Riis. Av brevet fremgår at Aasland meddelte voldgiftsrettens konklusjon til høyesterettsadvokat Ole Lund under en telefonsamtale den 28. april 1975, etter at det forelå ferdig utkast til dom som imidlertid først ble underskrevet 2. mai. I brevet er opplyst at Lund ringte til Aasland og spurte etter domsresultatet. Aasland var da kommet tilbake til sitt kontor etter møte i voldgiftsretten. Domsresultatet var da på det rene, dommen var ferdigskrevet, men det skulle gjøres noen mindre redaksjonelle endringer, som nødvendiggjorde renskrift av enkelte sider. Aasland, som tidligere har ment at denne samtalen fant sted den dag dommen ble underskrevet, er på grunnlag av en opplysning i et notat han nå er blitt kjent med av banksjef Naper, datert 2. mai 1975, kommet til at han på dette punkt må ha husket feil.
Brevet fra Aasland til Riis har utløst et meget langt innlegg til utvalget fra Riis, datert 10. mars 1985. I innlegget rettes sterke angrep mot Aasland - også for at han sendte utvalget kopi av sitt brev til Riis. Riis krever at gjenopptagelsesspørsmålet stilles i bero inntil Aaslands forhold er avklart gjennom bevisopptak eller på annen måte.
Kjæremålsutvalget skal først bemerke at det kan være tvil om begjæringen er fremsatt innen den tre-månedersfrist som er fastsatt i tvistemålsloven §408 første ledd, men finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet da det ikke er åpenbart at begjæringen er for sent fremsatt. Begjæringen kan derfor ikke avvises av utvalget, jfr. tvistemålsloven §412 første punktum. Utvalget finner imidlertid enstemmig at begjæringen må forkastes da det er klart at de omstendigheter eller bevis som påberopes, er utilstrekkelige som grunnlag for gjenopptagelse av Høyesteretts dom.
Ved avgjørelsen av gjenopptagelsesbegjæringen finner utvalget det hensiktsmessig å peke på hva Høyesterett i sin dom fant var rettskraftig avgjort ved voldgiftsdommen, og hva voldgiftsretten hadde lagt vekt på. Disse forhold var avgjørende for hvilke eventuelle nye omstendigheter som overhodet kunne være relevante for spørsmålet om voldgiftsdommen kunne kreves opphevet, og de får også betydning for hvilke omstendigheter av faktisk art som vil være relevante ved avgjørelsen av begjæringen om gjenopptagelse av Høyesteretts dom.
Etter å ha hørt partenes redegjørelse for de rettslige forutsetninger for å kjenne voldgiftsdommen ugyldig og ankemotpartens redegjørelse for hva hun mente å kunne bevise, avskar Høyesterett videre forhandling, jfr. tvistemålsloven §378 annet ledd, idet Høyesterett fant at selv om Amelia Riis skulle få medhold i sine anførsler om faktum, så måtte en riktig vurdering av rettsspørsmålene føre til at de ankende parter måtte gis medhold i at voldgiftsdommen ikke kunne oppheves. Høyesterett fremhevet at ugyldighetsgrunnen for voldgiftsdommen må knytte seg til det krav som er rettskraftig avgjort ved dommen. Kjensgjerninger som kan gjøres gjeldende ved nytt søksmål, kan ikke gi grunnlag for å kjenne en voldgiftsdom ugyldig.
Høyesterett gikk detaljert gjennom voldgiftsrettens premisser for å bringe på det rene hva som var rettskraftig avgjort ved dommen og hva voldgiftsretten hadde lagt vekt på. Voldgiftsretten skulle avgjøre spørsmål om gjennomføring av påskeavtalen og erstatning for forsinket levering av M/S «Sognefjell», alt knyttet til begivenheter i tidsrommet april-oktober 1974. Høyesterett la til grunn at kjensgjerninger som inntreffer etter at en sak er tatt opp til doms - når saken ikke blir reassumert - ikke omfattes av dommens rettskraftvirkning. Slike omstendigheter kan derfor ikke gi grunnlag for gjenopptagelse, men i tilfelle for et nytt søksmål. Kjensgjerninger inntruffet etter 18. mars 1975, da voldgiftsretten tok saken opp til doms, således også i tidsrommet 18. mars og frem til domsavsigelsen 2. mai 1975, kunne derfor ikke gi grunnlag for gjenopptagelse. Rederiets pantsettelse av M/S «Sognefjell» til DnC i slutten av april 1975 og forhold i denne forbindelse kunne ikke trekkes inn i saken om ugyldighet av voldgiftsdommen. Ut fra dette fant Høyesterett det ikke nødvendig å gå inn på pantsettelsen og forholdene omkring den.
Det fremgår uttrykkelig av Høyesteretts dom at rederiets solvens eller ikke solvens var uten betydning for avgjørelsen slik saken var presentert for voldgiftsretten. Amelia Riis' anførsel for Høyesterett om at rederiet var insolvent allerede da voldgiftsdommen 18. mars 1975 ble tatt opp til doms, ble således ansett å være uten betydning selv om den skulle medføre riktighet. Det kunne heller ikke lede til at voldgiftsdommen ble kjent ugyldig om Amelia Riis hadde nedlagt sin påstand ut fra uriktige forestillinger om rederiets økonomiske situasjon og dermed uriktige forestillinger om verdien av de aksjer som inngikk i hennes ytelse i henhold til påskeavtalen. Høyesterett sier uttrykkelig at en part selv må ha risikoen for de påstander parten velger å nedlegge. Spørsmålet kunne komme i en annen stilling - sies det - dersom Amelia Riis var forledet til å nedlegge en påstand som påførte henne tap. Men det var ikke hevdet at hun var blitt forledet. På bakgrunn av det som her er gjengitt av det som var avgjørende for det resultat Høyesterett kom frem til i den dom som nå er begjært gjenopptatt, skal utvalget bemerke:
En meget stor del av det materiale som nå er fremlagt, gjelder pantsettelsen til DnC i slutten av april 1975, banksjef Napers notater på denne tid og forklaringer som han har gitt senere i tilknytning til begivenheter i denne måned. Av premissene for Høyesteretts dom følger av dette stoff som gjelder omstendigheter fra tiden etter at voldgiftsretten tok saken opp til doms, er uten betydning. Amelia Riis' bevisføring om blant annet disse forhold ble som nevnt avskåret av Høyesterett, fordi det hun ville søke å bevise, ikke hadde betydning for gyldigheten av voldgiftsdommen.
Det er av Amelia Riis fremhevet at materialet viser at banken hadde kjennskap til rederiets svake økonomiske stilling allerede før saken ble tatt opp til doms, og at banken før 18. mars 1975 ønsket å få pantesikkerhet i M/S «Sognefjell». Det er ikke nødvendig for utvalget å ta standpunkt til dette. Selv om det skulle være riktig, vil det slik Høyesterett har presisert grunnlaget for sin avgjørelse, være uten betydning. Utvalget kan ikke se at det er grunnlag for anførslene om inhabilitet eller at voldgiftsdommerne har gått utenfor sitt mandat. Når det gjelder anførselen om at det foreligger to utgaver av voldgiftsdommen, én av 28. april 1975 og én av 2. mai s.å., viser utvalget til den oppklaring på dette punkt som er kommet frem gjennom høyesterettsdommer Aaslands brev av 5. mars 1985. Utvalget anser det utelukket at det som her er kommet frem kan ha hatt betydning for voldgiftsrettens - og senere Høyesteretts - resultat.
Utvalget bemerker til slutt at det av den store mengde innlegg i saken fremgår at Riis mener det kan rettes skarp kritikk mot voldgiftsretten, motparten og dennes prosessfullmektiger og mot egen prosessfullmektig. Utvalget finner det åpenbart at vilkårene for gjenopptagelse etter tvistemålsloven §407 nr. 1 eller 2, jfr. §412 første ledd, annet punktum, ikke foreligger.
Etter dette må begjæringen om gjenopptagelse forkastes. Kjæremotparten må tilkjennes saksomkostninger, som i samsvar med påstand settes til 2000 kroner. Slutning:
Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Amelia Riis til A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen i fellesskap 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.