Rt-1985-520
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-05-02 |
| Publisert: | Rt-1985-520 (163-85) |
| Stikkord: | Tyveri, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 2. mai 1985 i l.nr. 72 B/1985 |
| Parter: | Statsadvokat Pål S. Berg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Olav Hestenes). |
| Forfatter: | Røstad, Sinding-Larsen, Philipson, Aasland, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §258, §257 |
Dommer Røstad: Oslo byrett avsa 11. januar 1985 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1946, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §258, jfr. §257 og mot straffeloven §257, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av betinget fengsel i 1 - ett - år med en prøvetid på 2 - to - år under tilsyn av godkjent Vernelag, jfr. straffeloven §52 flg.
I saksomkostninger til det offentlige dømmes hun til å betale kr. 1000,- - ettusen - kroner.
Såfremt soning av straffen blir aktuelt fragår 3 - tre - dager for utholdt varetektsfengsel.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen på grunn av straffutmålingen. I ankeerklæringen er det fremholdt at selv om det foreligger formildende omstendigheter av atskillig vekt, dreier det seg om en så omfattende kriminalitet gjennom flere år at det ikke kan være plass for en straff som i sin helhet er betinget.
Domfelte har etter at påtalemyndigheten har erklært anke, gjort gjeldende at dommen må oppheves på grunn av feil lovanvendelse. Det fremholdes at det her har foreligget en rekke enkeltstående lovovertredelser begått i konkurrens, og at disse ikke kan slås sammen til en fortsatt forbrytelse. Det gjøres videre gjeldende at det ikke har foreligget slik vinningshensikt som loven krever, og at tiltalte derfor ikke kunne dømmes for tyvsforbrytelser.
Før jeg går inn på påtalemyndighetens anke over straffutmålingen, vil jeg kort behandle de ankemål domfelte har gjort gjeldende mot dommen.
Etterforskningen klarla at siktede gjennom mange år hadde foretatt en rekke tilegnelser av pynte- og bruksgjenstander fra fire forretninger i Oslo. De beslaglagte gjenstander kunne tilbakeføres til de oppgitte forretninger som på sin side gav en oppstilling over de gjenstander som måtte antas å være borttatt fra deres forretning, med angivelse av pris for de spesifiserte gjenstander.
Tiltale ble så tatt ut til fellelse for blant annet fire grove tyverier, forøvd innenfor tidsrommet 1973 til 1983 fra hver enkelt av de fire forretninger, med en beskrivelse om å ha borttatt varer og gjenstander av nærmere angitt art til en samlet verdi, spesifisert for hver forretning.
Byretten har etter min mening bygd på en riktig lovforståelse når den har ansett «tyveriene fra den enkelte forretning, altså den enkelte fornærmede, som én fortsatt forbrytelse». Synspunktet om en forbrytelse baseres her på de forenede elementer som ligger i at tyveriene er forøvd fra samme sted, innenfor et avgrenset tidsrom og ut fra det samme forsett.
Jeg kan heller ikke se at det foreligger noen uriktig rettsanvendelse når byretten har funnet at tiltalte har begått tyveriene i den hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning. Retten har understreket at tiltalte bare har hatt gjenstandene i sin leilighet. Men retten fant det bevist at hun hadde tilegnet seg gjenstandene i den hensikt å utnytte dem for egne formål. Det er for så vidt tilstrekkelig til å oppfylle kravet om vinnings hensikt. Jeg nevner likevel at observanden overfor den ene psykiatrisk sakkyndige hadde uttalt at hun følte en viss glede ved å ha slike pyntegjenstander i sin leilighet. Byretten, som har tiltrådt de sakkyndiges erklæring, har i premissene uttalt at tiltalte har hatt et behov for å ha pene ting rundt seg.
I ankeerklæringen har påtalemyndigheten - som alt nevnt - gitt sin tilslutning til uttalelser i byrettens dom om at det i denne sak foreligger formildende omstendigheter av atskillig vekt. På bakgrunn av dette forhold finner jeg at det bør gjøres næmere rede for domfeltes kriminalitet som har en markert annerledes karakter enn vanlige tyverisaker.
Domfelte ble 9. juli 1983 tatt på fersk gjerning da hun fra en forretning beliggende i SAS-hotellet hadde tatt en blomstervase til en verdi av kr. 810. Politiet ble tilkalt til forretningen, og under visitasjon som blant annet ble foretatt da domfelte hadde oppgitt falsk navn, fant man i hennes håndbagasje spisebestikk for 6 personer, et halvt dusin herrelommetørklær, noen håndklær og noen pocketbøker. Hun medgav at disse gjenstander samme dag var stjålet fra noen andre forretninger.
To polititjenestemenn foretok dagen etter ransaking av domfeltes leilighet. I rapporten om ransakingen er det uttalt at de fant tyvegods nær sagt over alt. «Hvert eneste skap, skuffe og ellers ledig lagringsplass var fylt av artikler som krystallvaser, porselens-vaser, massevis av tinnbestikk som lå i originaleskene.» Vaser, boller m.m. var gjemt i leiligheten på alle tenkelige steder, således også i komfyren.
Domfelte bistod senere politiet med å sortere det omfattende beslag og å fordele det på de fire forretninger som gjenstandene var stjålet fra. Ved tilbakelevering av gjenstandene kunne forretningene gi en oppstilling over verdien av det returnerte tyvegods. Samlet utgjorde dette ca kr. 938000 etter utsalgspriser.
Det ble truffet beslutning om at siktede skulle undergis judisiell observasjon. De sakkyndige har i sin erklæring fremholdt at observanden har hatt en vanskelig og trist barndom. Foreldrene ble skilt da observanden var 9 år. Moren inngikk senere nytt ekteskap. Stefaren forgrep seg overfor observanden da denne var 16 år gammel. Observanden var som barn engstelig og urolig og gikk meget for seg selv. Hun hadde vanskeligheter på folkeskolen, både i forhold til lærere og til medelever, og ble utsatt for atskillig mobbing. Hun oppnådde dårlige karakterer på folkeskolen, men har senere skaffet seg tilleggsutdannelse med gode resultater. Hun har for øvrig vist stor stabilitet i arbeidslivet og er i fast, godt arbeid.
Observanden har alltid følt seg sterkt bundet til sin mor, som nok har dominert henne. Hun har en søster som er gift og har ett barn. Hun har så å si ingen kontakt med søsteren.
Det er påvist kromosomforstyrrelse som har nødvendiggjort hormonbehandling over flere år. Den medfødte kromosomforstyrrelse har sannsynligvis bidratt til selvusikkerhet og til en insuffiens-følelse som kvinne.
Observanden har alltid følt seg ensom og mindreverdig. Hun har følt seg «oversett». Hun bor alene og har ingen omgangskrets.
Hun har i mange år hatt depresjonsperioder hvor hun føler at alt er tungt og trist, at hun ikke strekker til, mens alle andre klarer seg så meget bedre enn hun gjør. I 1969 var hun innlagt i psykiatrisk institusjon. Ifølge epikrisen skulle hun ha hatt en reaktiv, paranoid psykose. Hun hadde da også anorexi-problemer.
Tyveriene skal - etter opplysninger i erklæringen - ha funnet sted i depresjonsperioder, da hun ville seg selv til livs, var likeglad med alt. Tyveriene har vært rene impulshandlinger. De har vært en slags kompensasjon for ensomhets- og mindreverdsfølelse. Etter hvert er leiligheten blitt fylt av tyvegods - noe som også har ledet til at hun ikke kunne be folk hjem til seg.
Tyveriene er - etter de sakkyndiges oppfatning - av patologisk natur, idet tyvegodset har vært uten praktisk verdi for observanden. Hun har nok ønsket å ha pene ting rundt seg for å fylle et tomrom i tilværelsen, men tyveriene har gått langt ut over et slikt motiv. Tyveriene må - hevder de sakkyndige - ses som patologiske reaksjoner intimt forbundet med hennes personlighet og svære kontaktvansker. I sin vurdering av observanden har de sakkyndige ellers anført:
«Helt fra tidlig barndom av har pasienten vist symptomer på en avvikende personlighet med selvusikkerhet, angst, uro, svære kontaktvansker og patologisk binding til moren. I tillegg har hun en kromosomforstyrrelse som det er rimelig å anta bidrar vesentlig til hennes selvusikkerhet. Pasienten er så umoden i sin personlighetsmessige utvikling at forstyrrelsen må sies å være mer omfattende enn en nevrotisk forstyrrelse.»
De sakkyndige har konkludert med at observanden ikke var sinnssyk eller bevisstløs på handlingstiden. Tyveriene kan ikke anses foretatt under forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten. «De kan heller ikke sies å være direkte tvangshandlinger, men er patologiske reaksjoner av impulsiv natur uten noen praktisk nytteverdi for pasienten.»
De sakkyndige var til stede under hovedforhandlingen og avgav forklaring. De fastholdt sine konklusjoner og henholdt seg til uttalelsene i den rettspsykiatriske erklæring.
Ved byrettens dom ble tiltalte funnet skyldig i samsvar med tiltalen, for grove tyverier i de fire angitte forretninger, forøvd innenfor tidsrommet 1973-1983. De borttatte gjenstanders karakter og verdi var angitt for hver av de fire forretninger - med et samlet beløp - som tidligere nevnt - på vel kr. 900000. Tiltalte ble også funnet skyldig i to simple tyverier. Det ene var det tyveri som ledet til pågripelse og oppklaring. Det annet ble forøvd en måned senere og gjaldt tilegnelse av en diamantring, til en verdi av kr. 5700. Dette tyveri hadde en særlig bakgrunn. Det fant sted etter et opprivende oppgjør med moren. «I sin ulykkelighet på grunn av dette» - uttaler byretten - begikk så tiltalte butikktyveriet av den nevnte diamantring.
Byretten har fremholdt at tiltalte senere - innenfor et tidsrom av nesten halvannet år - ikke har begått noen tyverier. Retten har bemerket at tiltalte i ett år har vært under behandling ved psykiatrisk poliklinikk, hvor en psykolog har forestått behandlingsarbeidet, under supervisjon av en psykiater.
I likhet med de sakkyndige kom byretten til at tiltaltes tyverier hadde en direkte sammenheng med «den depresjon, tomhetsfølelse og ensomhetsfølelse som tiltalte har lidt av».
Byretten kom etter dette til at det var forsvarlig å gjøre fengselsstraffen på 1 år betinget. I begrunnelsen var også nevnt at alle gjenstandene - som var omfattet av tiltalen - var kommet til rette.
Som fremholdt av påtalemyndigheten må det i alminnelighet reageres strengt overfor en vedvarende tyvskriminalitet av et omfang som denne sak gjelder.
De tungtveiende hensyn av almenpreventiv karakter som man ellers ved straffastsettelsen må legge betydelig vekt på, må i denne sak veies mot de særdeles tungtveiende hensyn, begrunnet i domfeltes personlighet og livssituasjon. Domfeltes tyverier har - både i motivasjon, i vedvarende forøvelse, i utvalg og oppbevaring av tyvsobjekter - en klart patologisk karakter. Hensett til dette og til den inntrådte endring i domfeltes livsførsel finner jeg det forsvarlig å la saken bli avgjort med den reaksjon som en enstemmig byrett kom frem til etter å ha sett og hørt tiltalte, og etter å ha hørt forklaringene fra de to psykiatrisk sakkyndige og fra den politibetjent som i sin tid utførte ransakingsforretningen og som senere forestod avhør av tiltalte.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Philipson, Aasland og Michelsen: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Fredrik Dahl med domsmenn):
Tiltalte A, født xx.xx.1946, ligningssekretær ved X Ligningsvesen, bor - - -vei 111, X, inntekt ca kr. 130000,- i 1984, formue ca kr. 10000,-, ugift, ingen å forsørge. Hun er tidligere ikke straffedømt, men er 2 ganger bøtelagt.
Ved tiltalebeslutning av 29. mai 1984 utferdiget av Statsadvokatene i Eidsivating er hun satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter
I. straffeloven §258, jfr. §257, - - -
a) ved i tidsrommet 1973 til 1983 ved en rekke anledninger fra forretningen Norway Design A/S, Stortingsgata 28 i Oslo, å ha borttatt varer og gjenstander i glass, krystall, kobber og emalje til en samlet verdi av ca kr. 52000,-, alt tilhørende forretningen, eller å ha medvirket hertil,
b) ved i tidsrommet 1973 til 1983 ved en rekke anledninger fra forretningen Jo. Jørg. Bakke A/S, Akersgata 45 i Oslo, å ha borttatt en rekke varer og gjenstander i porselen, steintøy, krystall, glass og lignende til en samlet verdi av ca kr. 284736,-, alt tilhørende forretningen, eller å ha medvirket hertil,
b) ved i tidsrommet 1973 til 1983 ved en rekke anledninger fra forretningen Steen & Strøm A/S, Kongensgate 23 i Oslo, å ha borttatt en rekke gjenstander i krystall og messing, diverse bestikk i stål, sølvplett og tinn, og diverse gaveartikler, alt til en samlet verdi av ca kr. 340853,-, alt tilhørende forretningen, eller å ha medvirket hertil,
d) ved i tidsrommet 1973 til 1983 ved en rekke anledninger, fra forretningen A/S Christiania Glassmagasin, Stortorvet 9 i Oslo, å ha borttatt en rekke gjenstander i krystall, tinn/sølvplett, gaveartikler, kjøkkenartikler og baderomsartikler, alt til en samlet verdi av ca kr. 260660,-, alt tilhørende forretningen, eller å ha medvirket hertil,
II. straffeloven §257, - - -
a) ved lørdag 9. juli 1983 ca kl. 13.00 fra forretningen Scandinavia Suvernirs, Holbergsgate 30 i Oslo, å ha borttatt en blomstervase og en selskapsportemone til en samlet verdi av kr. 878,-, tilhørende forretningen, eller å ha medvirket hertil,
b) ved tirsdag 9. august 1983 ca kl. 11.30 fra forretningen David Andersen A/S, Trondheimsveien 135 i Oslo, å ha borttatt en diamantring til en verdi av kr. 5700,-, tilhørende forretningen eller å ha medvirket hertil. - - -