Rt-1985-573

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-05-10
Publisert:	Rt-1985-573 (175-85)
Stikkord:	Skifterett og skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 10. mai 1985 i l.nr. 83 B/1985
Parter:	A (advokat Lars Holo - til prøve) mot B (h.r.advokat Arne Hillestad).
Forfatter:	Langvand, Røstad, Hellesylt, Dolva, Michelsen
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §16, Ektefelleloven (1927) §30

Dommer Langvand: Under skiftet av A og B's separasjonsbo er det oppstått tvist om etterlignet skatt på kr. 298930 er gjeld som kan kreves avlagt av fellesmidlene, eller om det er gjeld som B alene hefter for.

Kristiansand skifterett henviste tvisten til behandling i søksmåls former og avsa 22. februar 1983 dom med denne domsslutning:

«1. Bo nr. 43/1979 A og B's separasjonsbo skiftes således at fellesgjeld inkl. skattegjeld på kr. 298930,- dekkes av fellesboets midler.

2. Innen to uker betaler A sakskostnader til B med kr. 8100,-».

A påanket dommen til Agder lagmannsrett som 26. september 1983 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Kristiansand skifteretts bo nr. 43/1979, A og B's separasjonsbo, skiftes slik at av B's etterlignede skattegjeld på kr. 298930,- - tohundreognittiåttetusennihundreogtretti - skal kr. 111171,- - etthundreogellevetusenetthundreogsyttien - dekkes av fellesboets aktiva.

2. Saksomkostninger for skifteretten og for lagmannsretten idømmes ikke.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet én dommer stemte for stadfestelse av skifterettens dom.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av skifterettens og lagmannsrettens dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og B har tatt til gjenmæle og motanket.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Kristiansand byrett hvor begge parter og B's tidligere prosessfullmektig har gitt forklaring. A's tidligere prosessfullmektig har, med begge parters samtykke, gitt skriftlig forklaring på grunnlag av spørsmålsskrift fra partene. Forklaringene fra de tidligere prosessfullmektiger er nye for Høyesterett, som også har fått fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Den ankende part, A, har gjort gjeldende at lagmannsrettens flertall har tatt feil både i rettsanvendelsen og i bevisbedømmelsen når det har funnet at kr. 111171 av skattegjelden skal «dekkes av fellesboets aktiva». På den annen side er hun enig med lagmannsretten i at den resterende del av skattegjelden ikke skal kunne avlegges på skiftet med virkning for hennes rådighetsdel.

A har i det vesentlige anført følgende:

1. I hovedanken:

Uttalelsene fra hennes daværende prosessfullmektig, advokat Danbolt, til motpartens daværende prosessfullmektig, advokat O. Jarl Hansen, kan ikke tolkes som erkjennelser av at også A's rådighetsdel i fellesboet heftet for skattegjelden. Den påberopte korrespondanse gjaldt utelukkende spørsmålet om hvilke gjeldsposter som skrev seg fra tiden før separasjonssak ble reist ved stevning av 7. desember 1978. At denne forståelse av advokat Danbolts uttalelse er riktig, bestyrkes både av bakgrunnen for drøftelsene i de aktuelle brevene og av ordlyden. Det fremgår av Kristiansand skifteretts rettsbok fra skiftesamlingen 19. september 1979 at loddeierne skulle sette opp «fullstendig og nøyaktig oppgave over boets gjeld med nødvendige legitimasjoner», og sende dette materiale til skifteretten med gjenpart til motparten. Det som ble vurdert var om den enkelte gjeldspost var reell og om den var oppstått før eller etter opphevelsen av formuesfellesskapet. Slik må det derfor forstås når advokat Danbolt i brev av 11. oktober 1979 uttaler at gjeldsposter «aksepteres» eller at de «ikke aksepteres» som fellesgjeld. Det samme gjelder når det i brev av 7. november 1979 er brukt formuleringer som at det «bestrides» at en gjeldspost er fellesgjeld, eller at et beløp «godkjennes som fellesgjeld».

Det må videre legges til grunn at den uttrykksmåte advokat Danbolt har brukt, ikke avviker fra vanlig språkbruk blant jurister i forbindelse med skifteoppgjør.

Etter A's oppfatning foreligger det heller ikke noe som tyder på at parter og prosessfullmektiger den gang oppfattet den aktuelle korrespondanse annerledes enn som nevnt.

Et vesentlig tolkingsmoment til støtte for at det ikke må legges mer i advokat Danbolts uttalelser enn foran nevnt, er de betydelige økonomiske virkninger lovgivningen knytter til dette skjæringstidspunktet. Dersom loven hovedregel om hva en part hefter for på skifte skal fravikes i en slik grad som følger av B's anførsel, må det kreves klar tale. Det ville være urimelig om en prosessfullmektigs uttalelser i en slik sammenheng som her skulle fortolkes som en erkjennelse som påfører hans part økonomisk tap med mindre det fremgår tydelig at dette har vært meningen. Utsagn som de foreliggende bør ikke kunne fortolkes utvidende. Iallfall må en part kunne avskjære virkningene av sin advokats utsagn dersom parten i tide klargjør at han ikke er enig i utsagnet. A har i tide presisert sitt standpunkt gjennom sin nåværende prosessfullmektig.

Etter dette kan det ikke under noen omstendighet foreligge en bindende erkjennelse av at A hefter for en del av det etterlignede skattebeløp, slik lagmannsretten har lagt til grunn for sin avgjørelse.

2. I motanken:

Det naturlige utgangspunkt når det gjelder ektefellers gjeldsansvar, er heftelsesregelen i ektefelleloven §30 som fastslår at en ektefelle hefter med sin rådighetsdel av felleseiet og eventuelt med sitt særeie for de forpliktelser «som påhviler ham». Skal det foreligge et videre ansvar, må det påvises et særskilt heftelsesgrunnlag. Etter A's oppfatning er ikke den aktuelle skattegjelden en forpliktelse som «påhviler» henne i relasjon til ektefelleloven §30. Bestemmelsene i skatteloven gir ikke grunnlag for å pålegge henne et slikt ansvar. Selv om skatteloven §16 første ledd fastslår som hovedregel at ektefeller skal lignes under ett, fremgår det av bestemmelsen i fjerde ledd at ektefeller på visse vilkår kan kreve særskilt ligning, og av bestemmelsen i niende ledd følger det at skatt som etter første ledd er ilignet under ett, kan kreves fordelt mellom ektefellene etter størrelsen av den inntekt og formue hver av dem har. Det er videre antatt at en ektefelle som utad står ansvarlig for en større del av ilignet skatt enn det som følger av denne ektefelles skatteandel, har regress overfor den annen ektefelle for den overskytende del av skattebeløpet. Reglene om ektefellers heftelse utad og ansvar innad for skatt som er ilignet ved ordinær ligning, må få betydning for forståelsen av bestemmelsen i skatteloven §16 siste (ellevte) ledd om «endret skatt ved etterligning eller omligning». Når denne bestemmelse fastslår at slik skatt «i sin helhet» skal «henføres til den av ektefellene som etterligningen eller omligningen gjelder», må dette forstås slik at virkningene av etterligning av den ene ektefelle ikke skal kunne gjøres gjeldende overfor den andre. Denne forståelse av bestemmelsen har, i tillegg til at den harmonerer godt med de ordinære regler om ektefellers gjeldsansvar, klar støtte i forarbeidene til endringsloven som innførte bestemmelsen, jfr. her Ot. prp. nr. 53 (1976-77) side 6 spalte 2.

A har endelig gjort gjeldende at det ikke foreligger noe annet grunnlag for å gjøre henne ansvarlig for den skattegjeld tvisten angår. Som anført i hovedanken har hennes daværende prosessfullmektig ikke avgitt uttalelser som kan føre til et slikt resultat for noen del av skattebeløpet. Hun har heller ikke selv opptrådt slik at hun er blitt forpliktet til å svare for beløpet eller noen del av det. At hun for enkelte år har underskrevet på ektefellens selvangivelse, kan ikke forplikte henne til å svare for skatt som er pålagt ved etterligning som følger av at opplysningene i selvangivelsene ikke var riktige. Heller ikke bør det få slike følger at hun i en viss utstrekning kan ha nytt godt av ektefellens skatteunndragelser gjennom de investeringer han har foretatt og de pengebidrag han har ytet i kraft av sin underholdsplikt.

A har nedlagt slik påstand:

«I hovedankesaken:

1. Kristiansand skifteretts skifte nr. 43/1979, A og B's separasjonsbo, skiftes slik at A's halvpart av boets aktiva ikke skal avlegges til dekning av B's etterlignede skattegjeld.

2. A og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett. I motankesaken:

1. A frifinnes.

2. A og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.»

Ankemotparten, B, som også har motanket, har prinsipalt henholdt seg til skifterettens dom. Subsidiært har han gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig.

B har i det vesentlige anført:

1. Prinsipalt (i motanken):

Som skifteretten og lagmannsrettens mindretall har kommet til, regulerer bestemmelsen i skatteloven §16 siste ledd bare forholdet mellom den ektefelle som etterligningen eller omligningen gjelder, og skattemyndighetene. Hvorledes ektefellene skal hefte innbyrdes, er et annet spørsmål, og det løser bestemmelsen ikke. B har til støtte for dette syn vist til uttalelser i forarbeidene til endringsloven som innførte bestemmelsen i skatteloven §16 siste ledd. Det anføres at både proposisjonen og odelstingsinnstillingen viser at bestemmelsen tok sikte på administrative forenklinger ved å muliggjøre et opplegg for maskinell skatteberegning. Bestemmelsen tilsiktet derimot ikke å gjøre materielle endringer i reglene om ektefellers innbyrdes ansvar for skatten.

Det må i dette tilfellet legges til grunn at de inntekter som har resultert i etterligningen, skriver seg fra B's arbeid i årene 1969-74 og 1977-78, det gjelder således inntekter i tiden før opphevelsen av formuesfellesskapet. Inntektene er gått inn i fellesboet og har derved bidratt til det økonomiske grunnlag for begge ektefellers livsførsel. B har her i sin partsforklaring pekt på at de begge hadde et stort pengeforbruk. I denne sammenheng er det grunn til å bemerke at A før 1975 var hjemmeværende uten egen inntekt, og at hennes inntekt også senere i årene frem til separasjonen var beskjeden. Ut fra vanlige skifterettslige regler tilsier forholdene derfor at skattegjelden belastes fellesboet i og med at inntekten som er etterlignet, er gått inn i boet. Også de ordinære skatteregler må føre til dette resultat. Det følger av skatteloven hovedregel om ligning av ektefeller, §16 første ledd, at ektefeller inngir felles selvangivelse og begge er ansvarlige for den ilignede skatt. Det ville bære galt hen om bestemmelsen i §16 siste ledd skulle få den virkning at mannen i et tilfelle som dette skulle bli eneansvarlig for skatten. Lovforarbeidene sier heller ikke noe om at så inngripende konsekvenser ble vurdert i forbindelse med endringsloven. Dette taler mot å gi bestemmelsen er slikt innhold. Som et fortolkningsmoment i denne sammenheng kan pekes på at de sentrale lovregler om ektefellers formuesforhold og om skifte hører under Justisdepartementet, mens skattelovgivningen hører under Finansdepartementet. Det har formodningen mot seg at Finansdepartementet ved en lovendring som den foreliggende kunne gripe inn på et annet departements fagområde i et slikt omfang som ville bli følgen dersom motpartens lovforståelse legges til grunn, og at dette kunne skje uten at det fremgår av motivene at endringen var overveiet.

Når det gjelder momenter av betydning ved en rimelighetsvurdering, peker B på at det må tale mot å gi motparten medhold at hun selv har skrevet under flere av de aktuelle selvangivelsene.

2. Subsidiært (i hovedanken):

Her må utgangspunktet være at partene gjennom sine prosessfullmektiger tok stilling til hvilke poster som skulle dekkes som fellesgjeld på skiftet. Når prosessfullmektigene utvekslet skriftlige uttalelser om dette spørsmål, må disse anses som bindende utsagn. I alminnelig språkbruk går begrepet fellesgjeld på de gjeldsposter som begge parter skal svare for, med mindre det er tatt forbehold om en annen forståelse. Noe forbehold som kan begrunne en slik forståelse som motparten nå gjør gjeldende, foreligger ikke. En fortolkning av advokat Danbolts uttalelser om hvilke poster som var å anse som fellesgjeld, må da føre til at det for det beløp lagmannsretten er kommet frem til, foreligger en erkjennelse i tvistemålsloven forstand.

B har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

I Motanken.

1. Kristiansand skifteretts dom av 22. februar 1983 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Subsidiært:

II Ankesaken.

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at hovedanken må gis medhold og at motanken ikke kan føre frem.

Først behandler jeg spørsmålet om hvorledes skatteloven §16 er å forstå i relasjon til den foreliggende tvist.

Utgangspunktet ved avgjørelsen av hvilke forpliktelser en ektefelle hefter for og hvilke midler han hefter med, er angitt i ektefelleloven §30 som fastslår at han hefter med sin rådighetsdel av felleseiet og med eventuelt særeie for forpliktelser som «påhviler ham». Som en konsekvens av denne ordning av gjeldsansvaret er det i skifteloven §45 og §46 bestemmelser som gir rett til på skifte å utta visse verdier til dekning av gjeld, samt til i en viss grad å kreve gjeldsavleggelse på skifte. Det er imidlertid på det rene at andre lover som gjelder visse forpliktelser, kan inneholde bestemmelser om hva en ektefelle hefter for på skiftet med den annen ektefelle. Spørsmålet blir i denne sammenheng om skatteloven §16 har slike bestemmelser, og da særlig om bestemmelsen i §16 siste ledd medfører at bare den ektefelle som er etterlignet hefter for skattebeløp som er pålagt ved etterligningen og ikke bare utad i forhold til skattemyndighetene, men også slik at den annen ektefelles rådighetsdel ikke hefter for beløpet på skiftet. Jeg er kommet til at bestemmelsen må gjelde ikke bare overfor skattemyndighetene, men også i forhold til den annen ektefelle på skifte. Med støtte i forarbeidene finner jeg at det er vurdert og tilsiktet å gi bestemmelsen virkning også for ansvaret ektefellene imellom. Jeg viser her til følgende uttalelse i Ot. prp. nr. 53 (1976-77) side 6 spalte 2:

«Dersom skattyteren var gift det år etterligningen gjelder for, vil de forhøyede ansettelser og skatter for den ene ektefelle kunne føre til økt skatt også for den annen ektefelle. Dette kan ofte virke urimelig. Virkningene av etterligning for den ene ektefelle bør ikke gjøres gjeldende overfor den annen ektefelle.

Det synes riktigst at skatteøkningen ved etterligning belastes den ektefelle som etterligningen gjelder. Den endelige fordeling av skatt mellom ektefellene kan da avvike noe fra hva den ville ha blitt ved «riktig» opprinnelig ligning.»

Etter min oppfatning må bestemmelsen i skatteloven §16 siste ledd etter dette forstås slik at B ikke kan kreve at A's halvpart av boets aktiva skal avlegges til dekning av den skattegjeld han har pådratt seg ved etterligning. I anledning av prosedyren finner jeg grunn til å bemerke at dette resultat er vel forenlig med de bestemmelser som for øvrig gjelder om ektefellers innbyrdes ansvar for skatt ved felles ligning.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om A, på tross av den ordning av ansvaret som følger av skatteloven §16 siste ledd, må svare for en del av skattebeløpet fordi hennes daværende prosessfullmektig på hennes vegne har erkjent et slikt ansvar. Etter min mening er det ikke holdepunkt for å fortolke prosessfullmektigens uttalelser som en slik erkjennelse. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til at de påberopte skriftlige uttalelser er gitt på foranledning av at skifteretten hadde bedt prosessfullmektigene om en fullstendig oppgave over boets gjeld. På denne bakgrunn kan jeg ikke se at advokat Danbolts uttalelse går lenger enn til å bekrefte at bestemte gjeldsposter skrev seg fra tiden før opphevelsen av formuesfellesskapet.

Etter det resultat jeg er kommet til har hovedanken ført frem, mens motanken har vært forgjeves. Jeg finner etter omstendighetene at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans. Det er formålstjenlig å forme en domskonklusjon som omfatter både hovedanke og motanke.

Jeg stemmer for denne dom:

1. A og B's separasjonsbo skiftes slik at A's andel av boets aktiva ikke skal avlegges til dekning av B's etterlignede skatt.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Hellesylt, Dolva og Michelsen: Likeså.

Av skifterettens dom (byrettsdommer Halvor Sigurdsen):

Under skifte av partenes felleseie er oppstått tvist om hvorvidt et skatteansvar på kr. 298930 som angår etterlikning er fellesgjeld eller om det er særgjeld for B. - - -

Det nærmere saksforhold er følgende:

Partene giftet seg 14. august 1965. De hadde formuesfellesskap. I ekteskapet var fire barn, født xx.xx.1966, 1970 og 1973. Den 7. desember 1978 reiste A søksmål med krav om separasjon m.v. Partene er separert ved dom i Kristiansand byrett 23. august 1979.

Offentlig skifte av fellesboet er begjært 29. september 1979.

B seilte det meste av tiden mens ekteskapet besto i utenriks sjøfart, som telegrafist ombord i Liberia-registrerte fartøyer. Han hadde her en meget god inntekt. A var periodevis beskjeftiget med deltidsarbeid, som rengjøringshjelp og ekspeditrise. Hun hadde hele tiden under ekteskapet den daglige omsorg for barna.

Det eneste aktivum på skiftet er salgssummen for tidligere felles bolig - - - Terrasse 11, X, kr. 566000,-. Passiva i boet er uomtvistet ca kr. 580000,-, noe avhengig av hvordan gebyrer m.v. blir beregnet. Samlet gjeld overstiger samlet formue med ca kr. 14000,-.

B's inntektsforhold er ikke innberettet fra vedkommende rederier til norske myndigheter. B har innlevert selvangivelser. Etterlikning er blitt foretatt fordi myndighetene ved bokettersyn o.l. tilfeldig kom på sporet av dokumenter som viste at B måtte ha hatt betydelig større inntekter enn oppgitt i selvangivelsene.

Det omtvistede skattegjeldsansvar i henhold til etterlikningene kr. 298930,- fremkommer slik:

1. Etterlikning Z og Æ kr. 11833,-

2. Etterlikning X kr. 99338,-

3. Etterlikning X 1977 kr. 12601,-

4. Etterlikning X 1970-78 kr. 175158,-

kr. 298930,-

Partene er enige om at eiendommen er innbrakt i fellesskap. - - -

Retten ser saken slik:

Den følgende oppstilling viser tallmessig på hvilket grunnlag den resp. part krever skiftet gjennomført:

Alt. I. B: B A

Rådighetsdel 283000 283000

Fellesgjeld 580.600:2 290300 290300

-7300 -7300

Intet å fordele til partene.

Alt. II. A:

Rådighetsdeler 283000 283000

- - - - - - - - - - - -

Særgjeld 290930

Fellesgjeld 289.670:2 144.835 144835

- - - - - - - - - - - - -

Fellesgjeld + særgjeld 435.765

- - - - - - -

Underbalanse 152.765

Beholdent felleseie til fordeling 138165

Retten er kommet til at B må gis medhold.

Etterlikningen gjelder i sin helhet B's inntekt mens partene var gift og hadde felleseie. A var vel kjent med at ektefellen unndro midler fra beskatning. De inntekter som således ikke ble oppgitt antas for en vesentlig del å være konvertert i den faste eiendom og i anskaffelser for øvrig. Dermed har det skjedd et formuesopplegg. Ved å unnlate å oppgi hele inntekten til beskatning har familien også kunnet opprettholde en høyere levestandard enn det som ellers ville være mulig.

B's skatteunndragelser innebærer på denne måte en forbedring av hustruens kår i ekteskapet. Det slår også ut på aktivasiden når formuesfellesskapet nå skal opphøre. Det er etter rettens mening uten betydning at A praktisk sett ikke kunne forhindre at det ble inngitt uriktige selvangivelser. Heller ikke kan man legge vekt på at det var uråd for henne å la være å tilgodegjøre seg de øyeblikkelige fordeler ved at mannen holdt midler tilbake fra skattelegging. Hun krever rådighetsdelen bestemt etter halvdelen av boets aktiva - og må motsvarende dette anses for å ha forbrukt eller lagt opp midler på mannens skattemessige premisser. Om hun ville unngå denne infiltrasjon i B's skatteoppgjør, måtte dette kommet til uttrykk ved en betydelig reduksjon i kravet om rådighetsdel. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Guri Sunde, Ola Rygg og ekstraordinær lagdommer Finn Jervell): - - -

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommer Rygg og ekstraordinær lagdommer Jervell, er kommet til at anken delvis må tas til følge.

Etter flertallets mening følger det av skatteloven §16 ellevte ledd at etterligningskravet som utgangspunkt ikke kan kreves dekket av fellesboets midler. Skifterettens forståelse av denne bestemmelse fører såvidt flertallet kan forstå til at kravet får en dekning som det ikke ville ha fått om formuesfellesskapet hadde fortsatt å bestå. Flertallet kan for sin del ikke se at verken ordlyden i bestemmelsen eller merknadene i Ot. prp. nr. 53 (1976-77) 6 sp. 2 leder til en slik forståelse. Det fremgår av departementets merknader da bestemmelsen i skatteloven §16 ellevte ledd ble innført at man var oppmerksom på at den kunne påvirke den endelige fordeling av skatt mellom ektefellene. Man ønsket likevel ordningen gjennomført fordi virkningen av at etterligning av den ene ektefelle kunne gjøres gjeldende mot den annen ble ansett som urimelig. Etter flertallets mening står denne begrunnelse for bestemmelsen i hvert fall ikke svakere i en situasjon med et fellesbo under skifte enn ellers. Bestemmelsen må derfor etter flertallets syn ha til følge at skattekrav mot den ene ektefelle ikke på skifte kan kreves dekket av fellesboets midler, selv om kravet i sin helhet er stiftet før det i ektefelleloven §43 annet ledd angitte tidspunkt. Skatteloven §16 ellevte ledd fører etter flertallets lovforståelse til at slike krav i så henseende kommer i en annen stilling enn andre krav.

Etter loven, slik flertallet forstår den, skulle intet av skattekravet mot B kunne belastes fellesboet ved skifteoppgjøret. Her er imidlertid stillingen den at A's daværende prosessfullmektig i brev til B's prosessfullmektig av henholdsvis 11. oktober og 7. november 1979 uttrykkelig har godkjent skattekrav på henholdsvis kr. 99338,- og kr. 11833,- «som fellesgjeld i boet». Denne erkjennelse må antas gitt ut fra en etter flertallets mening uriktig oppfatning av hvem kravene kunne rettes mot, - formodentlig ut fra en antitetisk fortolkning av bestemmelsen i ektefelleloven §43 annet ledd. Den må imidlertid uansett dette være bindende for A for så vidt gjelder den del av det samlede skattekrav som den uttrykkelige godkjennelse omfatter, d.v.s. kr. 111171,-.

Flertallet kommer etter dette til at av det foreliggende skattekrav mot B kan kr. 111171,- i kraft av erkjennelse som A er rettslig bundet av kreves dekket av fellesboets midler, - den øvrige del derimot ikke. Når det gjelder utformingen av påstanden i ankeerklæringen, bemerkes at lagmannsretten ikke kan ses å ha noe grunnlag for prioritering av B's del av den øvrige gjeld fremfor skattekravet, jfr. påstandens pkt. 1 i.f. Dette punkt har heller ikke vært tatt opp av A under ankeforhandlingen, og tas ikke med i domsslutningen. - - -