Rt-1985-62
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1985-01-18 |
| Publisert: | Rt-1985-62 (17-85) |
| Stikkord: | Almenningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 18. januar 1985 i l.nr. 13 B/1985 |
| Parter: | Eidsvoll Almenning (h.r.advokat Trond Buttingsrud) mot 1. Marit og Rolf Ekseth, 2. Tom Søberg, 3. Georg Martinsen (h.r.advokat Arne Gunnerød). |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Philipson, Sinding-Larsen, Røstad |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Hellesylt: Saken gjelder spørsmålet om tre eiendommer i Eidsvoll, som har hatt bruksrett i Eidsvoll almenning, fortsatt fyller vilkårene for å utøve almenningsrett. Det er eiendommene Berger gnr. 19 bnr. 17, eiere Marit og Rolf Ekseth, Hemliåsen gnr. 22 bnr. 4, eier Tom Søberg, og Berget gnr. 19 bnr. 11 som eies av Georg Martinsen. Almenningsrettene for disse eiendommer, som hadde fått sine arealer redusert som følge av vegutvidelse, ble inndratt ved almenningsstyrets vedtak av 15. august 1980. Eierne reiste deretter sak for å bli kjent fortsatt almenningsberettiget. Med i søksmålet for herredsretten var også eieren av Askli gnr. 21 bnr. 17 Tuovi Esteri Karlsen, som også hadde fått almenningsretten inndratt.
Eidsvoll herredsrett, satt med to jordbrukskyndige domsmenn, avsa den 3. juni 1982 dom med slik domsslutning:
«1. Eidsvoll almenning frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Marit og Rolf Ekseth, Tom Søberg og Georg Martinsen anket herredsrettens dom. Den 1. juli 1983 avsa Eidsivating lagmannsrett dom med denne domsslutning:
«1. Eiendommene gnr. 19 bnr. 11, gnr. 19 bnr. 17 og gnr. 22 bnr. 4, alle i Eidsvoll kommune, kjennes almenningsberettiget i Eidsvoll Almenning.
2. Saksomkostninger tilkjennes verken for herredsrett eller for lagmannsrett.»
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Eidsvoll almenning har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett.
Den ankende part mener at lagmannsrettens dom er uriktig. Prinsipalt anføres at når almenningsstyret har lagt riktig rettsoppfatning og faktum til grunn for sitt vedtak, bør det jordbruksfaglige skjønn som må utøves for å avgjøre om almenningsretten i det konkrete tilfelle anses bortfalt, likestilles med et forvaltningsskjønn slik at domstolene ikke kan prøve selve skjønnet.
Subsidiært - for det tilfelle at vedtaket kan prøves fullt ut - hevdes dette å være riktig. Bruksrett i almenning eksisterer bare så lenge eiendommen etter sin beskaffenhet og benyttelse er å anse som jordbrukseiendom. De eiendommer det her er tale om, må karakteriseres som villaeiendommer. Om de produserer en del av verdi for en families underhold, kan det etter sin størrelse og bruk ikke sies å tilhøre jordbruket.
Det bestrides at det foreligger forskjellsbehandling, selv om det ikke benektes at det kan foreligge sammenliknbare eiendommer hvor styret hittil ikke har bestridt almenningsretten, fordi det ikke til enhver tid har hatt den nødvendige oversikt over de enkelte eiendommers forhold.
Eidsvoll almenning har nedlagt slik påstand:
«1. Eidsvoll herredsretts dom av 3. juni 1982 stadfestes for så vidt angår domsslutningens pkt. 1.
2. Ankemotpartene dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til Eidsvoll Almenning for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Ankemotpartene, som mener at lagmannsrettens dom er riktig, anfører at almenningsretten følger direkte av loven. Spørsmålet om den er bortfalt eller ikke, kan derfor fullt ut prøves av domstolene. Eiendommene fyller de vilkår for utøvelse av almenningsrett som følger av gjeldende rett. Det foreligger ikke grunnlag for å anse retten for tapt. På gnr. 19 bnr. 17 drives produksjon av poteter, grønnsaker, frukt og høy, og eieren har planer om sauehold. Eieren av gnr. 22 bnr. 4 dyrker poteter og grønnsaker og dyrket i 1983 havre. På gnr. 19 bnr. 11 dyrkes grønnsaker, frukt og bær.
Det hevdes subsidiært at det fra almenningsstyret foreligger forskjellsbehandling, idet det finnes sammenliknbare eiendommer som ikke er blitt fratatt almenningsretten, og ankemotpartene har da ikke mistet retten.
Marit og Rolf Ekseth, Tom Søberg og Georg Martinsen har nedlagt slik påstand:
«1. Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt partene og tre vitner som er nye for Høyesterett. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for de tidligere retter.
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten. Til den ankende parts anførsel om at domstolene ikke kan prøve det jordbruksfaglige skjønn, skal jeg som lagmannsretten bemerke at almenningsretten for de enkelte bruk følger direkte av loven. Den beror ikke på vedtak av almenningsstyret. Men almenningsstyret som skal regulere utøvelsen av de felles rettigheter, må i den forbindelse ta standpunkt til hvilke eiendommer som har almenningsrett. Men avgjørelsen av om en eiendom har almenningsrett hører i tilfelle av tvist fullt ut under domstolene. Avgjørelsen må treffes ut fra forholdene slik de er når retten tar saken opp til doms. Den ankende parts prinsipale anførsel kan således ikke føre fram.
Etter det jeg har lagt til grunn, vil det ikke være avgjørende om det kunne påvises at almenningsstyret for de enkelte bruk ikke har vært konsekvent i sine standpunkter. Det blir ikke her rom for å anvende en forvaltningsrettslig lære om usaklig forskjellsbehandling. Bare for det tilfelle at styrets standpunkter kunne danne grunnlag for sedvanerettslige normer av betydning for almenningsrettens eksistens, kunne styrets praksis i sammenliknbare tilfelle ha rettslig vekt. Men denne saken gir ikke grunnlag for å gå inn på en slik problemstilling.
Saken her gjelder bortfall av almenningsrett som de enkelte bruk har hatt fra før århundreskiftet. Det foreligger ikke lovregler som spørsmålet kan avgjøres etter. Det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, med utgangspunkt i retningslinjer som er utformet i rettspraksis. Almenningsrettens formål er i avgjørelsen i Rt-1914-35 karakterisert som «et landboøkonomisk institut, der tilsigter at støtte jordbruket ved at tilstaa dette adgang til at skaffe sig visse for gaardsdriften nødvendige forsyninger fra almenningen» (side 37). I samme avgjørelse er følgende generelle synspunkt lagt til grunn:
«at enhver i bygdelaget liggende eiendom, forsaavidt og saa længe den efter sin beskaffenhet og benyttelse maa ansees som tilhørende jordbruket, har bruksrett i den bygdelaget tilliggende almenning, selv om eiendommen ikke ved sin avkastning av jordbruksprodukter helt eller i det væsentlige avgir tilstrækkelig til en families underhold, - mens saadan bruksrett ikke tilkommer den eiendom - stor eller liten, - som efter sin naturlige beskaffenhet, sin bebyggelse eller anden anvendelse ikke kan henregnes til de landeiendomme, hvorpaa drives jordbruk» (side 46).
Disse synspunkter om grunnlaget for almenningsrett er det bygget på i de avgjørelser som senere er truffet av Høyesterett, og de må også være grunnleggende for avgjørelsen i saken her. De er da også lagt til grunn av almenningsstyret, og av herredsretten og lagmannsretten, hvor imidlertid den konkrete vurdering har falt forskjellig ut.
Etter min oppfatning synes det ikke lenger naturlig å legge til grunn at noen av de eiendommer saken gjelder, etter sin beskaffenhet og benyttelse kan anses å tilhøre jordbruket. Eiendommene er små, og allerede før avståelsen av veggrunn var deres dyrkede arealer så beskjedne at eiendommene må ha ligget i grenseområdet for hva som kunne anses almenningsberettiget. Da almenningsstyret traff sitt vedtak om å anse dem ikke almenningsberettiget, ble det heller ikke lenger drevet jordbruk på dem. Senere er det skjedd oppdyrking i en viss utstrekning, men selv om det nå drives en viss jordbruksvirksomhet, kan eiendommene etter sin beskaffenhet og bruk ikke anses som tilhørende jordbruket. De har nærmest karakter av store tomter.
Når det gjelder det som produseres på de enkelte eiendommer, viser jeg til det jeg foran har gjengitt fra eiernes anførsler. For øvrig bemerkes:
Gnr. 19 bnr. 17 mistet 575 kvadratmeter dyrket mark, og er nå i alt på vel fire dekar hvorav opplyses at 3333 kvadratmeter er dyrket jord. Her må reduksjonen i arealet iallfall være avgjørende. Eiendommen har nå klart karakter av stor villatomt.
Gnr. 22 bnr. 4 er på 16 dekar, men dyrket er bare to dekar pluss en plen, og dette er alt som er dyrkbart. Eiendommen avsto 305 kvadratmeter dyrket jord og 960 kvadratmeter beite. Selv om det avståtte, dyrkede areal er gjenvunnet ved tilkjørt jord, kan det ikke sies at eiendommen, slik den fremstår i dag, danner grunnlag for en produksjon som gjør den til en landbrukseiendom.
Gnr. 19 bnr. 11 er på ca 11 dekar, av dette er ett dekar dyrket pluss hage. Eiendommen avsto 290 kvadratmeter av hagen. Eiendommen fremstår ikke nå som en jordbrukseiendom. Det er opplyst at ca 4 dekar er skikket til oppdyrking. Men eiendommen må vurderes ut fra den bruk som gjøres av den i dag, ikke ut fra dens optimale muligheter, som det er helt uvisst om vil bli utnyttet.
Ankemotpartene har tapt saken. Jeg finner imidlertid at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Saken har budt på noen tvil, og det har i de senere år vært sparsomt med rettspraksis som kan gi veiledning for avgjørelsen i det spørsmål saken gjelder. Om bortfall av almenningsrett fra tidligere berettigede bruk har det således ikke vært henvist til noen Høyesterettsdom.
Jeg stemmer for denne dom:
Herredsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsrett og Høyesterett.
Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Philipson, Sinding-Larsen og Røstad: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Bjørn Unneberg med domsmenn):
Eiendommene Askli gnr. 21, bnr. 17 tilhørende Tuovi Esteri Karlsen, Hemliåsen gnr. 22, bnr. 4 tilhørende Tom Søberg, Berger gnr. 19, bnr. 17 tilhørende Marit og Rolf Ekseth og eiendommen Berget gnr. 19, bnr. 11 og tilhørende Georg Martinsen har i en årrekke hatt almenningsrett i Eidsvoll Almenning. Alle eiendommene ligger inntil riksvei 177 i Eidsvoll. Etter at samtlige eiendommer hadde avstått areal som følge av utvidelse av riksvegen tok almenningsstyret opp spørsmålet om å inndra deres almenningsrett. Almenningsstyret foretok en befaring til samtlige eiendommer den 24. juni 1980 og den 15. august 1980. Etter den siste befaring traff almenningsstyret slikt vedtak:
«I dag 15. august 1980 har Eidsvoll Almenningsstyre foretatt befaring av eiendommer tilhørende Even Berger, Anne Marie Bodin, Tuovi Karlsen og Tom Søberg for å bringe på det rene om eiendommene etter frasalg av grunn til Statens vegvesen fortsatt fyller vilkårene for utøvelse av bruksrett i Eidsvoll Almenning. Styrets medlemmer var Martin Korslund, styrets formann, Håvard Ørbekk, styrets nestformann, Ivan J. Grue, Tor Myrvold, Hans Sikkelien og Trygve Torleifsen. Som varamann for Gunnar Hoel møtte Karsten Hammer. Dessuten deltok almenningsbestyrer Torfinn Bjørge.
Den 24. juni 1980 ble det også foretatt befaring av disse eiendommer. I befaringen deltok styrets formann Martin Korslund, styrets nestformann, Håvard Ørbekk, styremedlem Gunnar Hoel, almenningsbestyrer Torfinn Bjørge, formannen i Norsk almenningsforbund Steffen Orlimb og h.r.adv. Trond Buttingsrud.
Ved sin avgjørelse har almenningsstyret for samtlige eiendommers vedkommende, lagt til grunn de krav som er stillet i HR dom av 3. desember 1913, nemlig «at en hver i bygdelaget liggende eiendom for så vidt og så lenge den etter sin beskaffenhet og benyttelse må ansees som tilhørende jordbruket, har bruksrett i den bygdelaget tilliggende almenning, selv om eiendommen ikke ved sin avkastning av jordbruksprodukter helt eller i det vesentlige avgir tilstrekkelig til en families underhold, mens sådan bruksrett ikke tilkommer den eiendom stor eller liten som etter sin naturlige beskaffenhet, sin bebyggelse eller annen anvendelse, ikke kan henregnes til de landeiendommer hvorpå drives jordbruk.» Ut fra de retningslinjer som er fastsatt av Høyesterett og ut fra det som er konstatert under befaringen har almenningsstyret for de enkelte eiendommer fattet slikt vedtak: «Konklusjonene for de fire eiendommer saken gjelder lyder slik: - - -
Saksøker nr. 2: Tom Søberg, gnr. 22 bnr. 4.
«Av eiendommen er avstått 305 m2 dyrket mark og 960 m2 beite. Arealavståelsen ville under hensyn til eiendommens totale størrelse ikke isolert ha medført inndragning av bruksretten, men det drives på eiendommen ingen form for jordbruk, og bruksretten blir derfor å inndra. Dette vedtak skjer enstemmig. Dette til underretning.»
Saksøker nr. 3: Marit og Rolf Ekseth, gnr. 19 bnr. 17.
«Av eiendommen er avstått 575 m2 dyrket jord, eller ca 1/4 av det areal på eiendommen som tidligere har vært dyrket. Arealavståelsen er i seg selv tilstrekkelig til å konstatere at eiendommen ikke lenger fyller kravene til jordbrukseiendom, men hertil kommer at det heller ikke på eiendommen drives jordbruk, hvorfor almenningsstyret finner at bruksretten for eiendommen blir å inndra. Dette vedtak skjer med 5 mot 2 stemmer. (Sikkelien og Torleifsen.) Dette til underretning.»
Saksøker nr. 4: Georg Martinsen, gnr. 19 bnr. 11.
«Av eiendommen er avstått 290 m2 hagegrunn. Arealavståelsen ville isolert sett, eiendommens samlede areal tatt i betraktning, ikke medført inndragning av bruksretten, men det drives på eiendommen ingen form for jordbruk og bruksretten blir derfor å inndra. Dette vedtak skjer enstemmig. Dette til underretning.» - - -
Saksøkerne har i det vesentlige gjort gjeldende følgende: - - -
Nr. 2 Søberg, oppgis å ha hatt almenningsrett siden 1887. Eiendommens samlede areal oppgis til ca 16 dekar. Eieren har overtatt matjord fra veganlegg i nærheten, og har øket det nyttbare arealet på eiendommen. Han har plantet bærbusker og har et betydelig potetareal. Da nåværende eier overtok var eiendommen lite brukt, da den hadde vært eiet av eldre mennesker.
Nr. 3 Marit og Rolf Ekseth har hatt almenningsrett siden 1898. Eiendommens størrelse oppgis til noe over 4 dekar, og det hevdes å være betydelig areal poteter og grønnsaker, samt frukt og bær til nytte for eierne.
Nr. 4, Georg Martinsen har hatt almenningsrett siden 1895. Gården har i lengre tid tilhørt eldre mennesker, og den nye eier har ennå ikke kommet skikkelig i gang med å utnytte eiendommen. Han har imidlertid planer om å fjerne skog, og igjen å bruke arealet til jordbruk. - - -