Rt-1985-680
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-05-23 |
| Publisert: | Rt-1985-680 (203-85) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 23. mai 1985 i l.nr. 192 K/1985. |
| Parter: | A (advokat Kjell M. Brygfjeld) mot B (advokat Ragnhild Øverland). |
| Forfatter: | Justitiarius Sandene, dommerne Løchen, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §43, §38 |
A reiste ved stevning av 2. juli 1984 separasjonssak ved Ryfylke herredsrett mot sin ektefelle B. Hans påstand gikk blant annet ut på separasjon, at han ble gitt bruksretten til partenes felles bolig samt at han ble tilkjent foreldremyndigheten over de to eldste av ektefellenes tre felles barn. Partene er danske statsborgere, men har siden oktober 1982 vært bosatt i X. I august 1984 tok B barna med seg til Danmark hvor de siden har oppholdt seg. A fremsatte deretter 28. august 1984 begjæring om at foreldreansvaret over alle tre fellesbarna midlertidig skulle tilkjennes ham, subsidiært at retten skulle treffe bestemmelse om at barna skulle være bosatt på hans hjemsted i Norge så lenge tvisten ikke er rettskraftig avgjort.
Ryfylke herredsrett avsa 4. desember 1984 kjennelse med slik slutning:
«1. C, født xx.xx.1980, D, født xx.xx.1981 og E, født xx.xx.1983, skal bo hos B inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i saken om foreldreansvaret. - - -»
A påkjærte herredsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 11. februar 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Herredsrettens kjennelse stadfestes. - - -»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at kjæremålet må forkastes og bemerker:
Det gjelder et videre kjæremål, hvor utvalget bare kan prøve lagmannsrettens tolking av loven, jfr. tvistemålsloven §404 nr. 3.
Den kjærende part gjør gjeldende at det er i strid med barneloven §43 når herredsretten og lagmannsretten har besluttet at barna midlertidig skal bo hos moren i Danmark, når foreldreansvaret er delt og faren ikke har samtykket i dette. Det anføres at lagmannsretten skulle ha tatt til følge den kjærende parts subsidiære påstand om at moren skal pålegges å bosette seg med barna i Norge inntil tvisten om foreldreansvaret er rettskraftig avgjort. Til denne siste anførsel bemerker utvalget at det ikke etter barneloven §38 kan treffes avgjørelse som går ut på at barna skal være bosatt i Norge. Utvalget må derfor forstå den påstand som er nedlagt i kjæremålserklæringen slik at det tas sikte på å få lagmannsrettens kjennelse opphevet på grunn av uriktig lovforståelse.
Utvalget antar at lagmannsretten ikke har tolket barneloven §43 uriktig når den har funnet at bestemmelsen ikke er til hinder for at retten i medhold av loven §38 treffer en beslutning om hvem av foreldrene barna skal bo sammen med, som innebærer at de midlertidig blir boende utenfor Norge. Det vises til kjennelse avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg 28. mai 1976 (l.nr. 141 K/1976) angående forståelsen av den tilsvarende bestemmelse i §16 i tidligere lov om barn i ekteskap av 21. desember 1956. Det er der uttalt at bestemmelsen må forstås som et vern mot en av partenes egenmektige opptreden, ikke som noen skranke mot domstolenes beslutningsmyndighet. Det vises også til uttalelsen i samme retning i NOU 1977:35, Lov om barn og foreldre, side 131 første spalte (bemerkningene til lovutkastets §44).
Utvalget finner at den kjærende part må pålegges å erstatte motparten hennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 750 kroner.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 750 - sjuhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.