Rt-1985-729

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-06-21
Publisert:	Rt-1985-729 (213-85)
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 21. juni 1985 i l.nr. 104 B/1985
Parter:	A (advokat Greta Braathen - til prøve) mot B (advokat Ole Bjørn Støle).
Forfatter:	Backer, Bugge, Sinding-Larsen, Hellesylt, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34

Kst. dommer Backer: A og B giftet seg 2. september 1978. I ekteskapet er det ett barn, sønnen C, født xx.xx.1979. Ved stevning av 25. november 1982 reiste hustruen ekteskapssak mot sin mann. Nordhordland herredsrett avsa 14. februar 1983 dom med slik domsslutning:

«Ektefellene B og A som inngikk ekteskap den 2. september 1978, separeres i medhold av ekteskapsloven §42,2.

Bruksretten til partenes felles husvære i eiendommen på Z, tilfaller inntil videre saksøkte.

Foreldreansvaret til gutten C født xx.xx.1979 forutsettes å påhvile partene i fellesskap. Moren skal inntil videre ha retten til å ha barnet fast boende hos seg, jfr. Barneloven §34,3.

Saksøkte skal ha rett til å ha gutten på besøk gjennomsnittlig annenhver uke etter partenes minnelige avtale, jfr. for øvrig saksøkerens påstand pkt. 3. Det forutsettes at foreldrene skiftes om å følge, eventuelt hente gutten etter nærmere avtale.

I oppfostringsbidrag for gutten betaler saksøkte til saksøkeren kr. 600,- forskuddsvis pr. måned, første gang 1. mars 1983.

Saksomkostninger pålegges ikke noen av partene.»

I medhold av barneloven §38 og etter begjæring av hustruen avsa Nordhordland herredsrett videre 16. mars 1983 kjennelse med slik slutning:

«I herredsrettens dom av 14. februar 1983 opprettholdes bestemmelsen om at foreldreansvaret for gutten C, født xx.xx.1979, forutsettes å påhvile partene i fellesskap, og at moren inntil videre skal ha retten til å ha barnet fast boende hos seg. Derimot beslutter retten at gutten, i den tid dommen ikke er rettskraftig, skal bli værende hos moren på Æ, og at B heller ikke har anledning til å ta barnet med seg til Z. Besøksretten må derfor av faren utøves på Æ. Retten viser til barneloven §38 og for øvrig til Backers Kommentarutgave til barneloven 244-248.»

Denne kjennelse ble ikke påkjært, men B påanket herredsrettens dom. Gulating lagmannsrett avsa 23. mars 1984 dom med slik domsslutning:

«1. B og A skilles i medhold av ekteskapsloven §48.

2. Fellesbarnet C, født xx.xx.1979, som B og A sammen har foreldreansvaret for, skal bo fast sammen med B.

3. A skal ha vanlig samværsrett med C, dog således at ettermiddagssamværet skal kompenseres ved utvidet helgesamvær f.eks. torsdag-søndag, eller fredag-mandag. Denne ordning skal gjelde så lenge skolegang ikke hindrer dette. Utgiftene/arbeidet med transport av gutten til og fra samvær skal fordeles med 2/3 på A og 1/3 på B. For øvrig skal samværsretten utøves i henhold til barneloven §44 fjerde ledd, dog med mulighet for endring etter nærmere avtale mellom partene.

4. A fritas for å betale oppfostringsbidrag for fellesbarnet C.

5. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av disses dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjelder avgjørelsen av spørsmålet om hvem sønnen C skal bo fast sammen med, jfr. domsslutningens punkt 2. Anken retter seg mot lagmannsrettens bevisbedømmelse, og det bestrides at det vil være best for sønnen å bo fast hos faren, jfr. barneloven §34.

Det har for Høyesterett vært oppnevnt to nye sakkyndige, psykologene Toril Havik og Thorleif Eikeland. De har avgitt separate sakkyndige erklæringer. Partene og syv vitner har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Av vitnene er fire nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter, som jeg ikke går nærmere inn på.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Ved det endelige brudd mellom partene i november 1982 flyttet hun ut av partenes hus på Z i Ø og til slektninger på Æ. Hun tok C med seg, men ektemannen hentet ham tilbake kort etter. Noen dager etter herredsrettens kjennelse av 16. mars 1983 overtok hun den daglige omsorgen for sønnen, som hun har hatt siden. Hun hadde da fått seg egen leilighet på Æ. Senere i 1983 flyttet hun sammen med D, som er skilt og som har omsorgen for to sønner, henholdsvis ett og tre år eldre enn C. Siden januar 1984 har de bodd på Å i et hus som de har kjøpt sammen. De er ringforlovet og akter å gifte seg. D driver for seg selv med faste bore- og sprengeoppdrag for to knuseverk. A er hjemmeværende, og tar seg av barna og hjemmet. De danner en vanlig familieenhet, og C går godt sammen med D's to sønner, og da særlig den yngste, som er nærmest ham i alder. Det er ikke noen grunn til å tro at dette ikke vil vare.

B har på skiftet overtatt partenes tidligere felles hus på Z. Han kjører tankbil som han selv eier, med melk for et meieri. Selv om han har en leiesjåfør og reservesjåfør, legger arbeidet så vidt meget beslag på ham at det vil være behov for en dagmamma dersom han skal ha den daglige omsorgen for C. Det er opplyst at C eventuelt kan være hos B's kusine, som bor like ved. Hun har imidlertid tre barn og venter sitt fjerde. Det er derfor grunn til å tro at hun ikke vil ha så meget tid til å ta seg av C.

Ut fra en totalvurdering må det legges til grunn at C vil få et bedre hjem hos moren enn hos faren, både fordi moren bedre vil kunne ta hånd om ham og fordi han hos henne vil leve under mer normale familiemessige forhold. Under enhver omstendighet vil det være betenkelig nå å rippe opp i det bestående ved å overføre sønnen fra moren til faren. Det hevdes at C i dag er nærmere knyttet til moren enn til faren. Begge de sakkyndige for Høyesterett har gått inn for at sønnen fortsatt skal være hos moren.

Hvis C skal bo fast sammen med moren, må lagmannsrettens dom endres for så vidt gjelder bestemmelsene om samværsrett og bidragsplikt, jfr. domsslutningens punkt 3 og 4. A nedlegger - på samme måte som for lagmannsretten, der partene inngikk en avtale om samværsrett - påstand om at B skal ha samværsrett i henhold til partenes avtale. Når det gjelder spørsmålet om bidragsplikt, er hun tilfreds med at herredsrettens dom stadfestes. Det der nevnte beløp er indeksregulert.

A, som har fri sakførsel for alle retter, har nedlagt slik påstand:

«1. A skal ha den daglige omsorgen for fellesbarnet C, født xx.xx.1979, og gutten skal bo fast sammen med henne.

2. B skal ha samværsrett i henhold til tidligere inngått avtale.

3. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår spørsmålet om oppfostringsbidrag for barnet C.

4. Saksomkostninger tilkjennes det offentlige for alle retter.»

Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:

Hvis faren får den daglige omsorgen for C, vil C flytte tilbake til sitt gamle hjem, der han vil være i kjente omgivelser og ha mange lekekamerater, som han kan gjenoppta forbindelsen med. Det vil derfor ikke være et stort miljøskifte. I dag deler B arbeidet slik at han og leiesjåføren kjører annen hver uke. Dette arbeidsopplegg er tilpasset den nåværende samværsordningen. Hvis C flytter til faren, vil han følge en annen skiftplan slik at han hver kjøredag enten er tilstede til kl. 12.15 eller fra kl. 12.15. I det førstnevnte tilfelle vil han igjen være tilstede fra kl. 18.00. Han kjører ikke søndager og onsdager. B er vokst opp sammen med sin kusine hos hennes foreldre. Forholdet er derfor spesielt nært. C vil sikkert gli godt inn i ungeflokken hos henne. Da herredsretten ved sin kjennelse av 16. mars 1983 overførte den daglige omsorg til moren, var dette som et midlertidig tiltak, og det er urimelig om dette skal få betydning for den endelige avgjørelse av saken.

Forholdene i hjemmet til A og D er forbundet med flere usikkerhetsfaktorer, slik lagmannsretten har påpekt. De er begge skilt, og man må regne med en forhøyet risiko for at forholdet mellom dem kan gå i stykker. C vil i så fall kunne få en meget vanskelig tilværelse sammen med sin mor, som vil måtte gå ut i arbeidslivet for å forsørge seg, og som ikke vil kunne være hjemme for å ta seg av sønnen. Samboernes økonomi synes å være noe anstrengt. Dette kan gjøre det nødvendig for A å gå ut i arbeidslivet under enhver omstendighet. Kanskje vil det bli nødvendig for samboerne å selge huset dersom de ikke klarer gjeldsbyrden. C måtte skifte bopel flere ganger før han kom til Å. Hvis samboerne gifter seg, vil deres rett til offentlige ytelser bli redusert.

I erklæringene fra de to sakkyndige for Høyesterett forekommer det uttalelser som svekker tiltroen til holdbarheten av deres konklusjoner. Således synes særlig den sakkyndige Toril Havik å trekke alt for vidtrekkende og ubegrunnede konsekvenser av at hun anser moren som den primære tilknytningsperson for C. Når de to sakkyndige likestiller faren for et brudd mellom A og D med muligheten for at B etablerer et nytt samliv, er dertil å bemerke at det siste ikke behøver å få negative virkninger for C om han bor fast hos faren. B har imidlertid ikke slike planer.

Hvis moren skulle få medhold i sitt krav om å bli tilkjent den daglige omsorgen for C, har B ikke noe å bemerke til punkt 2 og 3 i hennes påstand.

B, som har hatt fri sakførsel for lagmannsretten, men ikke for herredsretten og Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Ankemotparten/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Innledningsvis bemerkes at partene er enige om at de sammen skal ha foreldreansvaret for sønnen C. Tvisten gjelder bare spørsmålet om hvem av partene som skal ha den daglige omsorgen for gutten, hvilket innebærer at gutten skal bo fast hos vedkommende part. De er enige om at begge parter er skikket til å ha den daglige omsorgen, men er uenige om hva som vil være best for barnet, jfr. barneloven §34 tredje ledds tredje punktum. Løsningen av spørsmålet om samværsrett og bidragsplikt vil avhenge av hvem som får medhold når det gjelder den daglige omsorgen, men er i seg selv ikke omtvistet mellom partene.

Det dreier seg her om en snart 6 år gammel gutt, som til han var vel 3 år gammel bodde sammen med begge sine foreldre, så noen måneder bare sammen med faren, og de siste vel 2 år sammen med moren. Størstedelen av det sistnevnte tidsrom har han også bodd sammen med morens nåværende samboer og dennes to sønner av et tidligere ekteskap. Han har bodd sammen med de nevnte personer på sin nåværende bopel siden januar 1984. Samværet med den av foreldrene som han ikke har bodd sammen med, synes hele tiden å ha fungert tilfredsstillende.

For lagmannsretten var det oppnevnt én psykolog som sakkyndig, og det ble innhentet uttalelser fra en barnevernsnemnd og to sosialkontorer. Uttalelsene syntes å vise at sønnen C ville få det bra uansett hvilken av foreldrene som fikk den daglige omsorgen. Den sakkyndige fant ikke grunnlag for å anbefale at den ene av foreldrene fikk den daglige omsorgen for gutten fremfor den andre. Lagmannsretten bygget for en stor del sin avgjørelse på den usikkerhet som eksisterte med hensyn til stabiliteten av A's samboerforhold. Dette forhold var den gang forholdsvis nytt, og samboerne hadde bare bodd på sin nåværende bopel et par måneder.

De nye sakkyndige for Høyesterett har begge - uavhengige av hverandre - tilrådet at C blir boende hos sin mor. De sakkyndige har pekt på at det består et nært forhold mellom mor og sønn, og at C har tilpasset seg meget godt til det miljø som han lever i, og der han trives. De finner at C ville komme under gode forhold også hos faren, men ingen av dem finner at forholdene hos faren vil være bedre enn hos moren. De legger derfor avgjørende vekt på at det vil medføre en risiko å skille ham fra moren og rive ham ut av de tilvante forhold. B's prosessfullmektig har kommet med enkelte innvendinger mot de sakkyndiges erklæringer, men jeg kan ikke se at innvendingene er av slik karakter at de berører den konklusjon som de sakkyndige er kommet til.

Jeg er enig i de refererte synspunkter fra de sakkyndiges erklæringer.

Morens samboerforhold synes nå å være fast etablert. Etter mitt skjønn må det være forsvarlig å satse på at de gunstige forhold skal fortsette. Skulle man overføre gutten til faren, måtte det være enten fordi hans nåværende leveforhold anses utilfredsstillende, eller fordi forholdene hos faren klart ville være bedre for ham. Ingen av disse situasjoner foreligger her.

Jeg finner etter dette å måtte legge avgjørende vekt på den belastning flytting og miljøskifte vil måtte medføre. Jeg er således kommet til at A bør få den daglige omsorgen for sønnen C, slik at han skal bo fast sammen med henne. Hennes påstand vedkommende samværsretten og bidragsplikten må da også tas til følge.

Etter omstendigheten finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.

Jeg stemmer for denne dom:

1. A skal ha den daglige omsorgen for sønnen C, født xx.xx.1979.

2. B skal ha samværsrett i samsvar med partenes avtale.

3. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår avgjørelsen av spørsmålet om oppfostringsbidrag for sønnen C.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Hellesylt og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Dagfinn Breistein):

B og A inngikk ekteskap den 2. september 1978.

Mannen er født xx.xx.1955 og hustruen den 10. september 1959. Ved giftemålets inngåelse var de således henholdsvis 23 og innpå 19 år gamle.

Der ble i ekteskapet ett barn, gutten C født xx.xx.1979. - - -

Det som tvisten i denne saken i første rekke dreier seg om, er hvem av foreldrene som skal ha gutten C boende hos seg. Partene er således enige om at de skal være felles om foreldremakten. De har også gitt uttrykk for at de nok skal kunne bli enige om besøksrettens utstrekning og praktisering, når det først er endelig klarlagt hvor gutten skal vokse opp, henholdsvis på Æ eller på Z. For tiden bor barnet hos faren på Z.

C er i dag 3 1/2 år gammel. Han må således karakteriseres som et lite barn som i høy grad trenger foreldreomsorg - erfaringsmessig er avhengighetsforholdet til moren fremtredende. Når avgjørelsen i første rekke skal rette seg etter det som er best for barnet, jfr. barnel. §34,3, finner retten at dette i vårt tilfelle må tale i favør av moren. Men det vil ikke desto mindre være av stor betydning at barnet har god kontakt med faren og hans familie på Z.

Faren er beskjeftiget i en krevende sjåførjobb, som fører til at han må være meget borte fra hjemmet. Han driver med innhenting av melk pr. tankbil. Det skifter riktignok annenhver uke, da tar en leiesjåfør over.

Moren har i øyeblikket ingen fast stilling, men hun har antydet at hun i Æ kan etablere seg som dagmamma for flere barn. I og med at C - etter det partene er enige om - vil få rik anledning til også å pleie samværet med faren om han vokser opp på Æ, finner retten at det er nærliggende å la moren overta oppfostringen.

Det forhold som kompliserer situasjonen i denne saken, er at saksøkeren har flyttet ut av Nordhordland og slått seg ned i Æ. En så pass lang distanse vanskeliggjør gjennomføringen av samværet betydelig. Men ved godvilje fra begge foreldrenes side, er dette en utveksling som må kunne la seg gjennomføre, all den stund saksøkeren insisterer på å bli værende på Æ.

I denne sammenheng vil retten påpeke at saksøkte har gitt uttrykk for at han vil akseptere at moren får stå for oppfostringen, dersom hun slår seg ned hos sine foreldre i R eller på en annen nærliggende plass i S. Etter rettens mening burde saksøkeren i langt høyere grad enn hittil ha overveiet en slik løsning. Det kan være behagelig for saksøkeren å komme seg lengst mulig bort fra «folkesnakket» i T og i S for øvrig, men sett fra barnets synspunkt ville det utvilsomt ha vært en fordel at han kunne ha nær kontakt med sine slektninger på begge sider.

Alle forhold tatt i betraktning finner retten dog at moren må overlates oppfostringen av C, også i den tiden hun oppholder seg på Æ. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Melander, M. Lund og byskriver Johan Mevatne): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. - - -

Det legges til grunn og er ubestridt at begge parter er skikket og har de materielle forutsetninger for å ha C boende hos seg og å ha den daglige omsorg for ham. Det legges videre til grunn at begge foreldre har god kontakt med, og sterk tilknytning til gutten. Den sakkyndige har beskrevet forholdet mellom faren og gutten som et nært og åpent forhold som i hovedsaken synes å bygge på kroppskontakt og aktivitet, mens prating om tanker og følelser ikke synes å være en vanlig kontaktform. Faren viser ellers god evne til å møte guttens ulike behov for aktivitet og utfordring og til grensesetting i oppdragelsen. Forholdet mellom moren og gutten beskriver den sakkyndige som nært og godt. Moren viser god forståelse for guttens behov såvel kroppslig som verbalt.

Ut fra det som er opplyst i saken og særlig med støtte i den sakkyndiges uttalelse, legger lagmannsretten til grunn at når det gjelder det rent personlige forhold mellom gutten og foreldrene, står foreldrene likt. Heller ikke boligforhold eller økonomi synes å gå i favør av noen av partene og det samme kan sies om lekemuligheter. Den sakkyndige har konkludert med at han ikke finner grunnlag for å anbefale at den ene av foreldrene får den daglige omsorgen med gutten fremfor den annen.

På bakgrunn av parts- og vitneforklaringer og med støtte i den sakkyndiges uttalelser, er imidlertid lagmannsretten kommet til at det er momenter som må tillegges adskillig vekt og som trekker i retning av at faren bør få den daglige omsorg med gutten. Dette går da først og fremst på sikkerhet og stabilitet. Lagmannsretten har ikke funnet særlig grunn til å tvile på at samboerforholdet mellom ankemotparten og D og forholdet mellom de 3 gutter innbyrdes og til samboerne, foreløpig fungerer tilfredsstillende. Det er imidlertid av ny dato, ca 1 år gammelt, og refererer seg til et tidsrom da ankesaken har vært under forberedelse. Det synes å være usikkert om ankemotparten og D skal gifte seg når ankemotparten er skilt. Lagmannsretten er enig med den ankende i at her kan det være innebygget adskillig konfliktstoff og muligheter for problemer selv om samboerne er innstillet på å løse slike.

Det er vanskelig å fri seg fra den oppfatning at samboerne viser en vel stor optimisme og en viss mangel på forståelse av de vanskeligheter som kan oppstå. Særlig gjelder dette forholdene noen år frem i tiden når guttene vil være eldre og mere bevisste. Man kan ikke se bort fra at i den situasjon man her har, vil C lett kunne komme i vanskeligheter og stå alene overfor de 2 brødre, hvorav den ene er 3 år eldre enn han. Det er også en viss fare for at det da kan oppstå situasjoner som kan bli problematiske også for samboerne.

Når det så gjelder den ankende, er han alene og har opplyst at han ikke har planer om ekteskap eller å inngå i et samboerforhold, selv om det ikke kan utelukkes at noe slikt vil skje i fremtiden. Ved å flytte til faren vil C komme tilbake til det sted hvor han er født og bo i det hus som foreldrene bygget for seg og hvor C bodde sine første leveår. Den ankende har skaffet plass i barnehage for C i skoleåret 1984/85, og barnehagen er åpen 3 dager i uken fra kl. 9.30 til kl. 12.30. B har fremlagt en avtale som han har inngått med sin sjåfør med henblikk på å ha en ordnet fritid til å ta seg av C. Videre har han avtale med sin kusine som har møtt som vitne og forklart at hun vil ta seg av C når hans far er opptatt på sitt arbeid og at både hun og hennes 3 barn har et godt og fortrolig forhold til C. Lagmannsretten har det bestemte inntrykk at den ankende er innstillet på og har evne og vilje til å skape et hjem for C i trygge og gode omgivelser. Det kan heller ikke sees at den ankendes arbeidstid fratar ham muligheten for samvær med sønnen i større grad enn hva som vil være tilfellet i mange familier. Et spørsmål som reiser seg er hvordan flytting vil virke på C. Om dette har den sakkyndige uttalt at han ikke har særlige betenkeligheter, og lagmannsretten antar at det her er av vesentlig betydning at flyttingen vil skje til kjente forhold og omgivelser som C er fullt fortrolig med, også fra samvær med faren i den senere tid. Det er i denne forbindelse også grunn til å legge vekt på at C ved å bo hos sin far får kontakt og samvær også med andre slektninger, hvilket det synes å være mindre mulighet for hvis han bor hos sin mor.

Etter en samlet vurdering er da lagmannsretten kommet til at den største sannsynlighet taler for at det vil være best for C å bo fast sammen med sin far. - - -