Rt-1985-78

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-01-30
Publisert:	Rt-1985-78 (23-85)
Stikkord:	Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 30. januar 1985 i l.nr. 17/1985
Parter:	1. Camilla Borch Glomsrød m. fl. (10 parter) Hjelpeintervenient: Arkitektenes Fagforbund (advokat Geir Høin - til prøve) mot Norges Kooperative Landsforening (høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Løchen, Philipson, Skåre, Sandene
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §70

Dommer Schweigaard Selmer: Saken gjelder gyldigheten av pålegg om forlengelse av den ordinære arbeidstid ved Norges Kooperative Landsforening også for de ansatte arkitekter.

Ved stevning av 5. mai 1980 til Oslo byrett reiste Camilla Borch Glomsrød, Øystein Grønning, Rolf Jacobsen, Egil Kvarud, Bjørn Larsen, Steen Petterson, Reidar Ringkilen, Fredrik Riul, Solveig Tvenge og Knut Arne Østby med Fagforening for Arkitekter, som senere har endret sin betegnelse til Arkitektenes Fagforbund, som hjelpeintervenient søksmål mot Norges Kooperative Landsforening, i det følgende kalt NKL.

De 10 saksøkerne var pr. 1. september 1978 ansatt som arkitekter ved NKLs arkitektkontor. Søksmålet gjaldt gyldigheten av NKLs forlengelse av den ordinære arbeidstid fra 38 3/4 timer til 40 timer pr. uke med virkning fra 1. oktober 1978. For tilfelle av at arbeidstidsforlengelsen ble kjent ugyldig, krevde saksøkerne lønnstillegg og overtidsgodtgjørelse slik det var nærmere spesifisert i påstanden.

Oslo byrett avsa dom i saken 14. desember 1981 med slik domsslutning:

«1. Norges Kooperative Landsforenings pålegg om forlenget ordinær arbeidstid fra 38 3/4 til 40 timer med virkning fra 1. oktober 1978 kjennes ugyldig for så vidt angår Camilla Borch Glomsrød, Øystein Grønning, Rolf Jacobsen, Egil Kvarud, Bjørn Larsen, Steen Petterson, Reidar Ringkilen, Fredrik Riul, Solveig Tvenge og Knut Arne Østby.

2. Norges Kooperative Landsforening dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til Camilla Borch Glomsrød kr. 354,40 - trehundreogfemtifire 40/100 - pr. måned fra 1. oktober 1978 til 1. oktober 1979, og kr. 207,90 - tohundreogsyv 90/100 - pr. måned fra 4. februar til 1. mai 1980, Øystein Grønning kr. 346,20 - trehundreogførtiseks 20/100 - pr. måned fra 1. oktober 1978 til 1. mai 1980, Rolf Jacobsen kr. 362,40 - trehundreogsekstito 40/100 - pr. måned fra 1. oktober 1978 til 1. mai 1980, Egil Kvarud kr. 402,70 - firehundreogto 70/100 pr. måned fra 1. oktober 1978 til 1. mai 1980, Bjørn Larsen kr. 491,30 - firehundreognittien 30/100 - pr. måned fra 1. oktober til 1. april 1979 og kr. 422,40 - firehundreogtjueto 40/100 - pr. måned fra 1. april 1979 til 1. mai 1980, Steen Petterson kr. 334,25 - trehundreogtrettifire 25/100 - pr. måned fra 1. oktober 1978 til 1. mai 1980, Reidar Ringkilen kr. 389,20 - trehundreogåttini 20/100 - pr. måned fra 1. oktober 1978 til 1. mai 1980, Fredrik Riul kr. 414,75 - firehundreogfjorten 75/100 - pr. måned fra 1. oktober 1978 til 1. mai 1980, Solveig Tvenge kr. 442,90 - firehundreogførtito 90/100 - pr. måned fra 1. oktober til 1. november 1979 og kr. 221,45 - tohundreogtjueen 45/100 - pr. måned fra 1. november 1979 til 1. mai 1980 og Knut Arne Østby kr. 354,40 - trehundreogfemtifire 40/100 - pr. måned fra 1. oktober 1978 til 1. mai 1980, alle med tillegg av overtidsgodtgjørelse og 10 - ti - % årlig rente av de enkelte månedsbeløp fra dato for lønnsutbetaling til betaling skjer.

3. Norges Kooperative Landsforening dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale tilsammen kr. 12690 - tolvtusensekshundreognitti - i saksomkostninger til Camilla Borch Glomsrød, Øystein Grønning, Rolf Jacobsen, Egil Kvarud, Bjørn Larsen, Steen Petterson, Reidar Ringkilen, Fredrik Riul, Solveig Tvenge og Knut Arne Østby.»

NKL påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som 28. januar 1983 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Norges Kooperative Landsforening frifinnes.

2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for å stadfeste byrettens dom.

Arkitektene Camilla Borch Glomsrød, Øystein Grønning, Rolf Jacobsen, Egil Kvarud, Bjørn Larsen, Steen Petterson, Reidar Ringkilen, Fredrik Riul, Solveig Tvenge og Knut Arne Østby med Arkitektenes Fagforbund som hjelpeintervenient har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 21.-23. november og 19. desember 1983. Tre parter, en representant for hjelpeintervenienten og fem vitner avgav forklaring. En av partene og tre vitner er nye for Høyesterett. En del nye dokumenter er også fremlagt.

Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for de tidligere instanser.

De ankende parter, arkitektene, og hjelpeintervenienten har fremholdt at kjernepunktet i saken er om NKL i henhold til lov eller avtale hadde rett til å gjøre arbeidstidsforlengelsen gjeldende også for de arkitektansatte. Det hevdes at NKL manglet hjemmel for dette.

Bestemmelse om arbeidstiden, som var en del av et mer omfattende tariffmessig avtalekompleks, var inntatt i NKLs arbeidsreglement. Arkitektene har prinsipalt anført at arbeidsmiljøloven §70 nr. 1, som er påberopt av NKL, ikke medfører at arbeidstiden kan forlenges for deres vedkommende. De tilhørte et mindretall som var ubundet av tariffavtalen mellom NKL og Handel og Kontor, og deres arbeid lå ikke «innenfor de arbeidsområder avtalen gjelder for». I den forbindelse har de blant annet vist til arkitektarbeidets særegne karakter, arkitektkontorets autonome stilling innen NKLs organisasjon, at de var organisert i eget fagforbund og hadde egne tillitsmenn. Arkitektene mener at i forhold til dem skulle arbeidsreglementet ha vært fastsatt etter reglene i arbeidsmiljøloven §70 nr. 2.

Subsidiært gjør arkitektene gjeldende at selv om NKL skulle ha rett i at arbeidsmiljøloven §70 nr. 1 isolert sett hjemler anvendelse av arbeidsreglementet også i forhold til dem, er dette likevel utelukket fordi arbeidsreglementet må stå tilbake for de individuelle arbeidsavtaler. Arkitektene viser for så vidt til det som er uttalt av lagmannsrettens mindretall, og slutter seg også til mindretallets tolking av ansettelsesbrevene. Arkitektene, som var fritatt for organisasjonsplikt i Landsorganisasjonen i Norge, heretter kalt LO, gikk ut fra at henvisningen i ansettelsesbrevet til «de vanlige vilkår» og at «alle ansatte plikter å følge arbeidsreglementet» måtte forstås slik at det var arbeidstiden på ansettelsestidspunktet som skulle gjelde for dem. Dersom NKL mente noe annet, måtte det ha vært sagt klart fra om dette. Når det ikke ble gjort, må avtalen på dette punkt tolkes i favør av arkitektene. For øvrig hevdes det å ha all formodning mot seg at arkitektene skulle ha villet inngå en arbeidsavtale som overlot til andre å forhandle om lønn og arbeidstid.

I anledning av at lagmannsretten ved sin vurdering har vist til at arkitektenes arbeidsavtaler var oppsigelige, anføres at oppsigelse som middel for å endre arbeidsvilkårene er ukjent i norsk arbeidsrett. Etter det opplyste har NKL heller ikke vurdert en slik fremgangsmåte.

Til NKLs anførsel om at ufravikelighetsprinsippet i arbeidstvistloven §3 nr. 3 taler for at arkitektene må følge den tariff-festede arbeidstid, bemerker arkitektene at de ikke var parter i tariffavtalen og at §3 nr. 3 derfor ikke får anvendelse.

Camilla Borch Glomsrød, Øystein Grønning, Rolf Jacobsen, Egil Kvarud, Bjørn Larsen, Steen Petterson, Reidar Ringkilen, Fredrik Riul, Solveig Tvenge og Knut Arne Østby og hjelpeintervenienten, Arkitektenes Fagforbund, har nedlagt slik påstand:

«1. Oslo byretts dom av 14. desember 1981, pkt. 1, 2 og 3 stadfestes, dog slik at det i pkt. 2 gjøres den endring at Norges Kooperative Landsforening betaler 15% renter pro anno med virkning fra 1. desember 1980, av de til enhver tid skyldige beløp.

2. Norges Kooperative Landsforening betaler de ankende parter og hjelpeintervenientens saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Fra NKLs side er det ikke gjort innsigelse mot endringen i rentekravet fra 1. desember 1980. For øvrig nevnes at det er enighet om kravenes størrelse dersom arkitektene skulle få medhold.

Ankemotparten, NKL, har anført at arkitektenes personlige arbeidsavtaler gav hjemmel for å gjøre den forlengede arbeidstid gjeldende også for dem. I ansettelsesbrevene er blant annet vist til «de vanlige vilkår» og til arbeidsreglementet. Ansettelsesbrevene er følgelig ikke uttømmende og må suppleres fra andre kilder, blant annet arbeidsreglement og tariffavtale. I praksis har tariffavtalene med Handel og Kontor vært gjort gjeldende også for de av NKLs ansatte som var uorganiserte. Denne praksis ligger innenfor avtalenes ordlyd, som riktig forstått må innebære at det er de vanlige arbeidsvilkår til enhver tid som gjelder også for arkitektene.

Arbeidstidsforlengelsen var en del av en større tariffmessig «pakkeløsning» som siktet mot lik arbeidstid for alle ansatte. Etter prinsippet i arbeidstvistloven §3 nr. 3 var det utelukket at NKL ville gi uorganiserte arbeidstakere bedre vilkår enn de organiserte. Arkitektenes arbeidsavtaler må tolkes i lys av dette ufravikelighetsprinsipp.

Videre hevder NKL at også arbeidsmiljøloven §70 nr. 1 hjemlet adgang til å gjøre arbeidsreglementet, som var lovlig fastsatt, gjeldende for alle arbeidstakere. Etter en konkret vurdering, som her må legges til grunn, lå arkitektenes arbeidsområde innenfor rammen av tariffavtalen, som blant annet omfattet funksjonærer, også spesialister, på alle nivåer.

Norges Kooperative Landsforening har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom, pkt. 1, stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til å betale saksomkostninger til Norges Kooperative Landsforening for byretten. De ankende parter og hjelpeintervenienten dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til Norges Kooperative Landsforening for lagmannsretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten - flertallet - men med noe annen begrunnelse.

Arkitektenes ansettelsesbrev er skrevet på NKLs standardformular, hvor det i den trykte tekst blant annet står: «Ansettelsen skjer på grunnlag av de vanlige vilkår for vårt personale», og videre: «Alle ansatte plikter å følge arbeidsreglementet og den organisasjonsplan og instruks som til enhver tid gjelder for vedkommende avdeling og stilling.» Generelt har arbeidstakere i NKL plikt til å være faglig organisert i LO, men dette gjelder likevel ikke for alle ansatte, blant annet ikke for arkitektene. I den trykte tekst er derfor setningen om organisasjonsplikt i LO strøket ut. Lønnsfastsettelsen er skrevet med maskin. Nederst på brevet er trykt: «Vedlegg: NKL's arbeidsreglement.» Det er opplyst at de nyansatte også fikk utlevert NKLs personalhåndbok.

I det arbeidsreglement som gjaldt da arkitektene ble ansatt, var arbeidstiden for kontorfunksjonærene fastsatt til 38 3/4 time pr. uke, spisepauser medregnet. Denne arbeidstid gjaldt også for arkitektene.

I forbindelse med tariff-forhandlingene i 1978 kom NKL og Handel og Kontor, som en del av et større avtalekompleks, frem til enighet om lik arbeidstid for de lager-ansatte og kontorfunksjonærene. Med virkning fra 1. oktober 1978 ble arbeidstiden satt til 40 timer pr. uke, inklusiv spisepauser. Bestemmelse om dette ble etter avtale tatt inn i arbeidsreglementet. Den endrede arbeidstid betydde at ca 500 lager-ansatte fikk sin arbeidstid forkortet mens ca 1000 kontor-funksjonærer, som var organisert i Handel og Kontor, fikk arbeidstiden forlenget med et kvarter pr. dag, det vil si 1 1/4 time pr. uke. For den utvidede arbeidstid ble det, etter det opplyste, gitt en kompensasjon på kr. 162 pr. måned, som var ens for alle. Beløpet var blant annet for arkitektene vesentlig mindre enn det tillegg som måtte være gitt som full kompensasjon for arbeidstidsforlengelsen. I tillegg til dem som var organisert i Handel og Kontor ble forlengelsen av arbeidstiden og den flate kompensasjon også gjort gjeldende for ca 300, fortrinnsvis høyere, funksjonærer som var fritatt for organisasjonsplikt i LO. Til dem hørte også arkitektene. De var de eneste som protesterte overfor ledelsen i NKL og hevdet at de ikke kunne pålegges forlenget arbeidstid.

Arkitektenes nærmere arbeidsvilkår fremgår ikke av ordlyden i ansettelsesbrevet. Der er, som allerede nevnt, i hovedsak bare vist til «de vanlige vilkår for vårt personale». Hva disse vilkår går ut på, må derfor søkes i andre kilder. Opplysninger av betydning er blant annet å finne i arbeidsreglementet og tariffavtale. Bestemmelse om arbeidstiden er inntatt i arbeidsreglementet, mens eksempelvis bestemmelse om individuell lønnsfastsettelse for høyere funksjonærer - som også ble anvendt for arkitektene - er å finne i tariffavtalen mellom NKL og Handel og Kontor. Ansettelsesbrevet må følgelig blant annet suppleres med bestemmelser fra arbeidsreglement og tariffavtale.

Arkitektene har gjort gjeldende at det følger av deres ansettelsesvilkår at den arbeidstid som gjaldt da de ble ansatt, er avtalefestet for deres vedkommende. Jeg kan ikke være enig i dette. Når det i ansettelsesbrevet er vist til «de vanlige vilkår», må dette etter min oppfatning naturlig forstås slik at det refererer seg til de arbeidsvilkår som til enhver tid gjelder for kategorier av ansatte som det er rimelig å sammenligne med. Slik har det da også vært forholdt i praksis. Resultater oppnådd ved tariff-forhandlinger har regelmessig også vært gjort gjeldende for arkitektene. Stort sett har det vært tariffbestemmelser til gunst for de ansatte hvor arkitektene ingen grunn har hatt til å protestere, men denne praksis viser etter min mening likevel at forutsetningen har vært at arbeidsvilkårene til enhver tid skulle være de samme for arkitektene som for andre ansatte. Den praksis som har vært fulgt, er i god overensstemmelse med ordlyden i ansettelsesbrevet.

Fra arkitektenes side har det vært anført at når de var fritatt for organisasjonsplikt i LO og følgelig ikke parter i tariffavtalen mellom NKL og Handel og Kontor, kan de heller ikke pålegges å følge tariffavtalens bestemmelser om arbeidstid. Jeg er enig i dette så langt at den tariff-festede arbeidstid ikke umiddelbart ble bindende for arkitektene, men gjennom sine ansettelsesvilkår ble de bundet.

Arkitektene har også påberopt seg at om de hadde vært klar over forholdet, ville de aldri inngått en arbeidsavtale som bandt dem til å følge tariffbestemmelser som andre hadde forhandlet seg frem til. NKL hevdes derfor ikke å kunne påberope seg en slik avtalebestemmelse når arkitektene ikke ved inngåelsen av avtalen ble gjort uttrykkelig oppmerksomme på at avtalen skulle være slik å forstå. Heller ikke denne anførsel kan etter min mening føre frem. For den som ansettes i ny stilling kan det ikke anses upåregnelig at arbeidsvilkårene etter hvert i noen grad endres. I atskillig utstrekning vil det nok også være ønsket. Ikke minst når det gjelder forlengelse av arbeidstiden er det dessuten innlysende at det lett vil kunne by på problemer på arbeidsplassen dersom et mindretall av de ansatte skulle få beholde den kortere arbeidstid. Når så situasjonen er den at det i ansettelsesbrevet uttrykkelig er vist til «de vanlige vilkår», synes det derfor vel så nærliggende å vente at arkitektene hadde tatt opp spørsmålet dersom de mente at endrede vilkår, som gjaldt for flertallet av de ansatte, ikke skulle kunne gjøres gjeldende i forhold til dem.

At arkitektene var fritatt for organisasjonsplikt i LO, var organisert i eget fagforbund og hadde egne tillitsmenn, finner jeg heller ikke å kunne tillegge noen betydning. Fritaket betydde i og for seg ikke annet enn at de kunne ta ansettelse i NKL uten å måtte knytte seg til LO. NKL hadde i det aktuelle tidsrom ingen tariffavtale med arkitektenes fagforbund. Først i 1980 ble det inngått en tariffavtale, og da mellom NKL og de ansatte ved NKLs arkitektkontor. Avgjørende for denne sak, som for lagmannsrett og Høyesterett bare gjelder krav før dette tidspunkt, må bli at arkitektene gjennom sine ansettelsesvilkår hadde bundet seg til å følge gjeldende arbeidsvilkår til enhver tid og uten forbehold om egne forhandlinger.

Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes. Etter mitt syn på saken er det ikke nødvendig å gå inn på forståelsen av arbeidsmiljøloven §70 nr. 1.

Jeg finner at saksomkostninger etter omstendighetene ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Philipson, Skåre og justitiarius Sandene: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Anders Melteig): - - -

Saksforholdet - så langt partene forstås å være enige - synes å kunne fremstilles slik:

Saksøkerne var alle sammen 1. september 1978 ansatt som arkitekter på NKL's arkitektkontor og iallfall de fleste etter NKL's alminnelige trykte ansettelsesbrev der det er foretatt strykning av setningen «plikt til å være organisert i et forbund tilsluttet Landsorganisasjonen i Norge i henhold til gjeldende hovedavtale mellom Den Kooperative Tarifforening og Landsorganisasjonen», men der det ellers blant annet heter:

«Ansettelsen skjer på grunnlag av de vanlige vilkår for vårt personale. - - - Alle ansatte plikter å følge arbeidsreglementet og den organisasjonsplan og instruks som til enhver tid gjelder for vedkommende avdeling og stilling.»

Før 1. september 1978 hadde «Arbeidsreglement for ansatte i Norges Kooperative Landsforening» følgende bestemmelser «om arbeids- og hviletider»: «B 1 For kontorfunksjonærer er den alminnelige daglige arbeidstid 7 3/4 time, iberegnet hvilepause på 1/2 time. På lørdager holdes stengt. Den ordinære ukentlige arbeidstid er altså 36 1/4 time når vi ikke regner med hvilepausene. B 2 For ansatte i produksjonsavdelinger, lagerfunksjonærer, sjåfører og andre er den alminnelige daglige arbeidstid 8 1/2 time, iberegnet en hvilepause på 1/2 time. For disse grupper blir altså den ordinære ukentlige arbeidstid 40 timer når vi ikke regner med hvilepausene.»

Før 1. september 1978 arbeidet arkitektene 38 3/4 time iberegnet spisepause og 36 1/4 time ikke iberegnet spisepause pr. uke.

Den 7. september 1978 ble det i forbindelse med tariffrevisjonen innført følgende bestemmelse i overenskomsten mellom Den Kooperative Tarifforening, Norges Kooperative Landsforening og dennes datterselskaper på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge - nedenfor oftest betegnet LO -. Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund - nedenfor oftest betegnet Handel og Kontor - og forbundets avdelinger på den annen side: «§3. Arbeidstid. Den ordinære arbeidstid skal ikke overstige 40 timer pr. uke for kontor og lager. Den daglige arbeidstid for lagerfunksjonærer skal legges mellom kl. 07.00 og kl. 17.00, lørdager slutter arbeidet senest kl. 14.00.»

Omtrent samtidig ble det foran gjengitte punkt B i arbeidsreglementet forandret til å lyde:

«Den alminnelige arbeidstid er 8 timer, iberegnet hvilepause på 1/2 time. På lørdager holdes stengt. Den ordinære ukentlige arbeidstid er altså 37 1/2 timer når vi ikke regner med hvilepausene.»

Umiddelbart deretter ble det kunngjort ved oppslag på arbeidsplassen at arbeidstiden fra 1. oktober 1978 var den samme for alle ansatte, og altså at noen fikk sin arbeidstid forkortet med 2 1/2 time mens andre fikk den forlenget med 1 3/4 time.

I brev av 20. september 1981 til direktøren protesterte arkitektene mot forlengelsen av arbeidstiden, idet de blant annet anførte:

«Vi har ikke vært med på forhandlinger om øking av arbeidstida. Vi har heller ikke vært med på noen avstemning om øking av arbeidstida, eller for øvrig blitt rådspurt på noen måte.

- - -

Private Arkitekters Gruppe (PAG) og Privat Ansattes Gruppe (PAN) i Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) har i år forhandlet om 37 1/2 timers arbeidsuke, inkludert spisepause, for de ansatte på private arkitektkontorer. PAG (arbeidsgiverne) anbefaler i et skriv av dette gjennomføres i løpet av høsten 1978. Derved gjennomføres i hele bransjen en arbeidstid som en rekke arkitektkontorer allerede praktiserer. Vi ser ingen grunn til at ikke NKL skal gjennomføre den praksis for sitt arkitektkontor, som vil gjelde ellers.

Vi krever egne forhandlinger før vi godtar arbeidstidsøkningen.»

I brev av 29. september 1978 til arkitektene svarte NKL blant annet:

«Arbeidstid er blant de områder som fastsettes etter avtale mellom arbeidstakernes tillitsvalgte og arbeidsgiver i et arbeidsreglement. Vår bedrift er bundet av tariffavtale og utvidelse av arbeidstiden med 1 1/4 timer pr. uke fremkom i forbindelse med en «pakkeløsning» ved årets tariffrevisjon. Avtalen ble godkjent av begge parter over bordet og gjort gjeldende for alle arbeidstakere som behandles etter Handel og Kontor's tariffavtale d.v.s. også for arkitekter.»

- - -

Saksøkerne har ved sin prosessfullmektigs anførsler, hjelpeintervenientens og noen av partenes forklaringer og det som ellers forstås påberopt - slik det er oppfattet - i det vesentlige gjort gjeldende:

Innføringen av like lang arbeidstid med virkning fra 1. oktober 1978 for alle ansatte i NKL, som innebar at enkelte fikk sin arbeidstid forlenget fra 38 3/4 til 40 timer pr. uke, mens andre fikk sin arbeidstid forkortet fra 42 1/2 til 40 timer pr. uke, fant sted etter forhandlinger og tariffavtale av 7. september 1978 mellom Handel og Kontor på arbeidstagersiden og NKL på arbeidsgiversiden.

Arkitektene, som ikke var medlemmer av NKL, fikk således sin arbeidstid forlenget uten å være forespurt, orientert eller gitt anledning til å uttale seg og altså uten å ha deltatt i noen form for forhandlinger mot et felles helt utilstrekkelig tillegg i lønnen på kr. 162 pr. mnd. eller kr. 1944 pr. år, til tross for at de lønnsmessig allerede lå så dårlig an i forhold til andre arkitekter at de 1. mai 1980 måtte gis et lønnstillegg på 20-30%.

NKL hadde ingen rett til på denne måten å legge tariffavtalen for Handel og Kontor til grunn som personlig arbeidsavtale for arkitektene og til ensidig å forandre arbeidsavtalen med arkitektene og forrykke forholdet mellom lønn og arbeidstid. Det er da også uttalt i brevet av 25. januar 1980 fra Direktoratet for statens arbeidstilsyn.

Tariffavtalen av 7. september 1978 med Handel og Kontor kunne ikke gjelde for arkitektene, som hadde personlige arbeidsavtaler og som ved «ut-xing» på det alminnelige trykte ansettelsesbrev og bestemmelse i nr. 3 i protokolltilførsel til §4 i «Hovedavtale av 1978 mellom Den Kooperative Tarifforening og Landsorganisasjonen i Norge» var uttrykkelig unntatt fra den for øvrig tvilsomme organisasjonsplikt i LO for alle andre ansatte i NKL, og som altså nå har inngått egen tariffavtale med NKL gjennom Fagforening for Arkitekter.

NKL hadde heller ingen plikt like overfor Handel og Kontor til å la tariffavtalen av 7. september 1978 med Handel og Kontor gjelde som personlig arbeidsavtale med arkitektene, så meget mindre som NKL like overfor arkitektene ikke hadde følt seg bundet av bestemmelsen i §3 i hovedavtalen med LO om at «lønns- og arbeidsvilkår og sosiale fordeler ved DKT's medlemsbedrifter skal til enhver tid være likeverdige med tilsvarende vilkår i private bedrifter av samme slag på sammenliknbare steder».

Ufravikelighetsprinsippet i arbeidstvisteloven §3, nr. 3 om ugyldighet for bestemmelser som strider mot tariffavtale gjelder bare i forhold til arbeidsgiver og arbeidstager, som begge er bundet av en tariffavtale, jfr. Paal Berg og Thoralf Evje og Magnus Bjerkholt: Arbeidstvistloven (1973) 47. Det var således intet til hinder for at NKL inngikk (opprettholdt) personlige arbeidsavtaler med uorganiserte arbeidstagere som arkitektene, jfr. Paal Berg: Arbeidsrett (1930) 182, Kristen Andersen: Arbeidsretten og organisasjonene (1955) 186-188, og Kristen Andersen: Fra arbeidslivets rett (1967) 51-56.

Og ufravikelighetsprinsippet gjelder etter arbeidsmiljøloven §46, nr. 8 i tilfelle bare for «arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter».

Arkitekter utfører et særegent arbeid og er en særskilt faggruppe med egne normer for lønn og arbeid, som på det tidspunkt organiserte seg under «paraplyorganisasjonen» Norske Arkitekters Landsforbund i egne fagforbund og som med virkning fra 1. mai 1979 ved hjelp av Fagforening for Arkitekter har oppnådd en landsomfattende tariffavtale med Private Arkitekters Gruppe med bestemmelse om en arbeidstid på 37 1/2 time pr. uke. Arkitektkontoret er ikke sammenlignbart med andre avdelinger ved NKL og arkitektene er like lite som advokatene ved NKL sammenlignbare med vanlig kontorhjelp. Det gjelder her som ellers strenge fagskiller og avgrensede tariffområder.

NKL hadde heller ikke i arbeidstvistloven §70, nr. 1 noen hjemmel for ensidig å forlenge arbeidstiden for arkitektene fra 38 3/4 til 40 timer pr. uke. Etter arbeidsmiljøloven §69 kan arbeidstidens lengde ikke fastsettes ved arbeidsreglement. Og etter arbeidsmiljøloven §70, nr. 1 kan et arbeidsreglement av arbeidsgiveren i alle tilfelle bare gjøres gjeldende for uorganiserte «arbeidstakere innenfor de arbeidsområder avtalen gjelder for», og altså ikke for arkitektene, som har et helt annet arbeids- og tariffområde enn medlemmene av Handel og Kontor, jfr. Odd Friberg: Arbeidsmiljøloven (1978), note 51 til §46 nr. 8 243 og 225.

Arbeidsreglementet kunne derfor i tilfelle bare bli gyldig like overfor arkitektene etter godkjennelse av Direktoratet for arbeidstilsynet etter arbeidsmiljøloven §70, nr. 2, jfr. §72 og §73.

Det er i det hele tatt helt usedvanlig og antagelig stridende mot redelighet og god tro at en arbeidsgiver betinger seg adgang til ugunst for arbeidstageren. NKL må derfor iallfall ha den fulle bevisbyrde for at en slik adgang skulle være betinget i dette tilfelle.

Det som står igjen er derfor de personlige arbeidsavtaler mellom den enkelte arkitekt og NKL, som innebar en arbeidstid på 38 3/4 time pr. uke, som må løpe uforandret inntil arkitektene på den ene side og NKL på den annen side i tilfelle er blitt enige om en annen arbeidstid. - - -

Saksøkte har ved sin prosessfullmektigs anførsler, vitnets forklaring og det som ellers forstås påberopt - slik det alt sammen er oppfattet - i det vesentlige gjort gjeldende:

Bestemmelsen i tariffavtalen for Handel og Kontor om lik lang arbeidstid for kontorfunksjonærer og andre ansatte i NKL kom inn ved en «vri» og som en del av en «pakkeløsning» ved en «avtale over bordet» under selve forhandlingene etterat forskjellen i arbeidstid for de forskjellige arbeidstagergrupper gjennom flere tariffrevisjoner hadde blitt gradvis mindre. Arkitektene kunne derfor like lite som andre ha vært informert på forhånd, men ble underrettet etterpå så snart det var mulig. Det er riktig at de som fikk arbeidstiden forlenget ikke fikk tillegg for forlengelsen i forhold til sin lønn. Men det er ikke en usedvanlig følge av tariffforhandlinger, som ofte går ut på «å gi og ta», og ble altså godtatt av andre i høyere stillinger som advokater og lignende, selvom enkelte vel kan ha gitt uttrykk for misnøye. Det dreier seg altså om en avtalemessig og ikke om en ensidig forlengelse av arbeidstiden for alle ansatte. Uttalelsen fra Direktoratet for arbeidstilsynet i brevet av 29. september 1978 er derfor for så vidt misvisende, og ellers uklar og altså avgitt før NKL's uttalelse i brev av 4. februar 1980.

At arkitektene i NKL muligens allerede på forhånd hadde dårligere vilkår enn arkitekter andre steder og var blitt «hengende etter» i lønn har ingen avgjørende betydning. Arkitektene hadde for øvrig på den tid ikke kommet særlig langt med sin organisering i fagforeninger og det var derfor høyst problematisk å foreta noen sammenligning. Arkitektene hadde for øvrig som alle ansatte i NKL mange fordeler som ikke andre arkitekter hadde, nemlig selve det å være ansatt i en bedrift av NKL's størrelse og støpning, pensjonsordning, ferieordninger og adgang til å kjøpe nær sagt alle slags varer til engrospris.

Hvis arkitektene ikke skulle ha fått sin arbeidstid forlenget ville det ha betydd en forskjellsbehandling i forhold til andre med betydelige følger, som ville ha krevd et særlig rettsgrunnlag. At arkitektene utfører et særlig arbeid er ikke noe slikt grunnlag, fordi arbeidstidsbestemmelsene ikke var basert på det arbeid som ble utført og derfor altså også innført for andre som utfører et særlig arbeid som f.eks. jurister (advokater), ingeniører, siviløkonomer og statistikere.

Den personlige arbeidsavtale mellom den enkelte arkitekt og NKL består av noe mer enn det som umiddelbart kan leses ut av selve ansettelsesbrevet, som f.eks. ikke sier noe om arbeidstiden, men henviser til «de vanlige vilkår for vårt personale» og til «arbeidsreglementet og den organisasjonsplan og instruks som til enhver tid gjelder for vedkommende avdeling og stilling». Henvisningene i ansettelsesbrevet må bety at ansettelsesbrevet må utfylles (suppleres) med tariffavtalen for Handel og Kontor, selvom arkitektene ikke var medlem der, og med arbeidsreglementet. Ansettelsesbrevet, tariffavtalen for Handel og Kontor og arbeidsreglementet «henger således i hop» og utgjør arbeidsavtalen også for arkitektene.

Ansettelsesvilkårene er foranderlige og fastsettes i hovedtrekk ved tariffavtale og arbeidsreglement. At arbeidstidens lengde forandres ved flertallsvedtak er derfor ikke noe nytt, men bare en spesialanvendelse av et alminnelig prinsipp. Arkitektene kunne derfor ikke mer enn andre under henvisning til ansettelsesbrevet, som jo nettopp pålegger den ansatte å følge de bestemmelser «som til enhver tid gjelder», kreve en uforandret arbeidstid.

Men selvom det ikke skulle være slik at tariffavtalen for Handel og Kontor utgjorde en del av arbeidsavtalen mellom Handel og Kontor, så måtte den allikevel ha vært gjort gjeldende også for arkitektene. Det er nemlig en tariffrettslig grunnsetning at en arbeidsgiver ikke kan inngå personlige arbeidsavtaler på andre vilkår - dårligere eller bedre - enn i tariffavtalen med uorganiserte arbeidstagere, jfr. Kristen Andersen: Arbeidsretten og organisasjonene (1955) side 186-188, Kristen Andersen: Fra arbeidslivets rett (1967) 51-56, særlig 53, Odd Friberg: Arbeidsmiljøloven (1980) note 51 til §46, nr. 8 253-254 og Stein Evju og Henning Jackhelln m.fl.: Arbeidsrettslige emner (1979) 439-444. At arbeidsgiveren må sørge for at de uorganiserte får samme vilkår som de organiserte er et prinsipp som er kommet til uttrykk også i arbeidsmiljøloven §46 om arbeidstid og i §70 om arbeidsreglement. En annen ordning ville da også «slå bena unna» hele den organiserte bevegelse. NKL var derfor like overfor Handel og Kontor bundet til å følge tariffavtalens bestemmelser også overfor arkitektene.

Selvom det på et teoretisk grunnlag vel er tenkelig å inngå personlige arbeidsavtaler som avviker fra tariffavtale og i og for seg er gyldige partene imellom, så er det på det praktiske plan lite mulig og for en bedrift som NKL, som arbeider ut fra den kooperative tanke, utenkelig å ville gi den uorganiserte bedre vilkår enn den organiserte. Derfor er det nevnte prinsipp også gjentatt i ansettelsesbrevet, som alle får, ved henvisningene til «de vanlige vilkår» og «arbeidsreglementet og den organisasjonsplan og instruks som til enhver tid gjelder».

Tariffavtalen for Handel og Kontor omfatter «det beskjeftige personale som har sitt arbeid på lager, kontor eller som regningsbud» og følgelig etter sin ordlyd også arkitektene som arbeider på kontor slik som andre som utøver kontorvirksomhet, deriblant advokatene. At arkitektene får sin lønn fastsatt individuelt er også i overensstemmelse med fremgangsmåten overfor andre ansatte og med bestemmelsen om slik lønnsfastsettelse for «funksjonærer med arbeidsoperasjoner som krever bedre kvalifikasjoner og større fagkunnskap enn arbeid nevnt under gruppe 2 og utføres selvstendig og på eget ansvar» i tariffavtalens §11. Ses ikke bare på ordlyden, men tas også i betraktning praksis, gjelder tariffavtalen for alle på kontor uten at det skjelnes mellom vanlig kontorpersonale eller andre og mellom arbeid av den ene eller den annen art.

Det er rett og slett ikke «hjemmel» for noen særbehandling av arkitektene.

Etter arbeidsmiljøloven §70, nr. 1 kan for øvrig arbeidsreglement fastsettes ved skriftlig avtale mellom arbeidstagernes tillitsvalgte og arbeidsgiveren uten noen offentlig godkjennelse. Det nye arbeidsreglement, som - overensstemmende med det som er vanlig, jfr. Odd Friberg: Arbeidsmiljøloven (1980) note 4 til §70 352 - til dels bare gjengir loven og tariffavtalens bestemmelser, ble endret for å bli i overensstemmelse med den nye tariffavtale. Det er avtalt og formelt iorden og iallfall uten videre bindende for et flertall av arbeidstagerne i NKL ettersom 90% av de ialt 85% organiserte er medlem av Handel og Kontor.

Etter arbeidsmiljøloven §70 nr. 1 kan imidlertid dette arbeidsreglement gjøres gjeldende for «alle arbeidstakere innenfor de arbeidsområder avtalen gjelder for» eller som det het i den tidligere arbeidervernlov §48, nr. 2 «alle arbeidere innenfor det eller de arbeidsområder ved bedriften som avtalen gjelder for», noe som viser at arbeidsreglementet kan gjelde flere arbeidsområder og ikke bare arbeid av en og samme art, jfr. Odd Friberg: Arbeidsvernloven (1968) note 2 til §48 196, note 11 til §48 197 og note 14 til §23 100. Arbeidsreglementet er dermed en indirekte «hjemmel på toppen» for forlengelsen av arbeidstiden også for arkitektene, som altså som f.eks. advokatene arbeider på kontor. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jørgen Wilberg, N. P. Langvand og Georg Lund): - - -

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Wilberg og Langvand, er kommet til at anken må føre frem og bemerker:

Arkitektenes ansettelsesvilkår sammenholdt med bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §70 nr. 1 må føre til at arkitektene er bundet av arbeidstidsforlengelsen mot slikt vederlag som er fastsatt.

Av arkitektenes ansettelsesbrev går det frem at ansettelsen skjedde «på grunnlag av de vanlige vilkår» som gjaldt for N.K.L.s personale. En riktig forståelse av ansettelsesbrevet må være at arkitektenes arbeidsforhold var regulert av de tariffavtaler og det arbeidsreglement som til enhver tid gjaldt for deres arbeidsområde. At arkitektene var fritatt fra organisasjonsplikten kan ikke føre til at de var ubundet av de arbeidstidsbestemmelser som gjaldt for de øvrige ansatte. Det er i denne sammenheng grunn til å bemerke at arkitektene, selv om de var fritatt fra den organisasjonsplikt som gjaldt for de fleste av N.K.L.s øvrige ansatte, hadde full anledning til å organisere seg og dermed til gjennom forhandlinger å ivareta sine interesser. Den interesse arkitektene hadde i å beholde sin arbeidstid, var dernest representert under tariffforhandlingene. Kontorfunksjonærene fikk forlenget sin arbeidstid, de fleste mot ufullstendig lønnskompensasjon. Dette var en del av en pakkeløsning blitt til etter forhandlinger mellom arbeidstakernes organisasjoner og arbeidsgiveren. Man står således ikke overfor en ensidig forlengelse av arbeidstiden fra arbeidsgiverens side.

Etter flertallets oppfatning omfattet tariffavtalen også arbeid av den art som utføres av arkitekter. Tariffavtalens ordlyd kan ikke sees å være til hinder for en slik forståelse; og det kan heller ikke antas å være i strid med tariffavtalens formål å regulere arbeid av denne art. Ut fra en slik forståelse av tariffavtalen følger det av arbeidsmiljøloven §70 nr. 1 at de arbeidstidsbestemmelser som i kraft av avtalen er bindende for flertallet av N.K.L.s ansatte, også kan gjøre gjeldende for de øvrige ansatte, herunder arkitektene, når arbeidstidsbestemmelsene er inntatt i arbeidsreglementet.

Det er på det rene at de resultater til gunst for arbeidstakerne som har vært en følge av tariff-forhandlingene har vært lagt til grunn også for arkitektenes vedkommende. Arkitektene har også, under henvisning til §3 i Hovedavtalen av 1978 mellom Den Kooperative Tarifforening (DKT) og LO, ment seg berettiget til lønnsjustering fordi de var sakket akterut i forhold til sammenliknbare grupper i det private næringsliv. I §3 heter det bl.a.:

«Lønns- og arbeidsvilkår og sosiale fordeler ved DKTs medlemsbedrifter skal til enhver tid være likeverdige med tilsvarende vilkår i private bedrifter av samme slag på sammenliknbare steder.» På denne bakgrunn er det etter flertallets oppfatning ikke urimelig at en tariffbestemt endring av arbeidstidsbestemmelsene mot en nærmere fastsatt lønnskompensasjon er bindende for arkitektene som for N.K.L.s øvrige ansatte når formålet har vært å komme frem til ens arbeidstid for alle ansatte så langt dette var mulig. Det er her grunn til å påpeke at det er tale om en relativt liten forlengelse av arbeidstiden.

Av betydning for vurderingen av om arkitektene kan motsette seg den endrede arbeidstid, bør det også være at en arbeidsavtale er oppsigelig. Arbeidstakeren har følgelig heller ikke krav på å få beholde sine rettigheter uendret. Etter flertallets oppfatning ville det imidlertid være lite tjenlig om arbeidsgiveren i en situasjon som den foreliggende måtte gå til oppsigelse for å få gjennomført også for arkitektene en endring av arbeidstiden som ble akseptert av de øvrige ansatte. - - -