Rt-1985-810
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-06-28 |
| Publisert: | Rt-1985-810 (238-85) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 28. juni 1985 i l.nr. 243 K/1985 |
| Parter: | Saxon & Lindstrøm Norge A/S (h.r.advokat Jon Tenden) mot A/S Gyldendal Norsk Forlag (h.r.advokat Gunnar Thommessen). |
| Forfatter: | Michelsen, Holmøy, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174 |
Ved stevning av 28. desember 1983 anla A/S Gyldendal Norsk Forlag sak mot Saxon & Lindstrøm Norge A/S med krav på kr. 20000 i erstatning for overtredelse av åndsverkloven. Oslo byrett avsa 20. februar 1985 dom med slik slutning:
«1. Den bruk som forlaget Saxon & Lindstrøm Norge A/S v/Alle Menn har gjort i juninummeret for 1983 av utdrag fra Den svenske kvinnerapporten ved lån av artikkel fra avisen Kvællsposten er ulovlig.
2. Forlaget Saxon & Lindstrøm Norge A/S dømmes til innen 3 - tre - dager å betale erstatning til Gyldendal Norsk Forlag med kr. 10000 - kronertitusen 00/100 - samt saksomkostninger med kr. 15000 - kronerfemtentusen 00/100 -.»
Saxon & Lindstrøm Norge A/S påkjærte byrettens omkostningsavgjørelse til Eidsivating lagmannsrett som 29. mars 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Kjæremålet forkastes. - - -»
Saxon & Lindstrøm Norge A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Den kjærende part har blant annet gjort gjeldende:
«Det vil bli anført at lagmannsrettens kjennelse er basert på feil tolking av lovforskrift (tvistemålsloven §174 annet ledd) og at det foreligger feil saksbehandling, jfr. tvistemålsloven §404, nr. 3 og nr. 2.
Den kjærende part er klar over at dette som videre kjæremål innebærer en ytterligere begrensning i kjæremålsadgangen i forhold til tvistemålsloven §181 annet ledd.
Den kjærende part slutter seg til lagmannsrettens mindretall både når det gjelder forståelsen av byrettens dom, og med hensyn til fortolkningen av tvistemålsloven §174, og jeg viser til dette votum. På dette punkt har såvel byretten som lagmannsrettens flertall fortolket bestemmelsen feil med hensyn til alternativene: Ikke vunnet frem i tvistepunkt av liten betydning, eller: Et tvistepunkt som har voldt uvesentlige utgifter, jfr. tvistemålsloven §174. For det første alternativs vedkommende har byretten og lagmannsrettens flertall fortolket tvistemålsloven §174 annet ledd dithen at «tvistepunkt av liten betydning» omfatter det forhold at krav reduseres med 50%. Dette må være feil lovfortolkning.
Den kjærende part vil for Høyesterett hevde at byretten har fortolket forliksalternativet i tvistemålsloven §174 annet ledd feil når det innfortolkes at det i en erstatningssak som denne foruten å tilby som forlik et erstatningsbeløp også i tillegg gis en egen erkjennelse for at handlingen er ulovlig. Jeg viser her til kjæremålserklæringen til lagmannsretten, pkt. 3. Dette er feil fortolkning av forliksalternativet i tvistemålsloven §174 annet ledd.
Jeg forstår også lagmannsrettens mindretall dithen at den slutter seg til dette, idet det heter i mindretallets votum in fine at «også virkningen av det fremsatte forlikstilbud fra saksøktes side må vurderes mot det tilkjente erstatningsbeløp».
Dette fortolkningsspørsmål kan jeg ikke se at lagmannsrettens flertall har tatt standpunkt til, og dette må følgelig lede til opphevelse, jfr. tvistemålsloven §384 nr. 5.» - - -
A/S Gyldendal Norsk Forlag har i tilsvar gjort gjeldende:
«Saken ble dels tapt og dels vunnet, men byretten fant å ville avgjøre saksomkostningsspørsmålet etter skjønnsregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd. Ved avgjørelsen vurderte byretten betydningen av de påberopte og relevante momenter, herunder saksøkerens behov for å få fastslått det ulovlige i saksøktes handlemåte og det forlikstilbud som saksøkte hadde fremsatt. Den skjønnsmessige side ved byrettens omkostningsavgjørelse kunne ikke overprøves av lagmannsretten, hvis flertall med rette fastslo at byretten ikke hadde avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd.
Det kan ikke sees at byretten eller lagmannsretten har lagt til grunn en feilaktig tolkning av noen lovforskrift, jfr. tvistemålsloven §404 nr. 3. Det kan heller ikke sees å være noe å utsette på saksbehandlingen ved lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §404 nr. 2.» - - - ,
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder et videre kjæremål, hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. I den foreliggende sak kan kjæremålsutvalget bare prøve om lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig tolking av tvistemålsloven §174 annet ledd og om dens saksbehandling er korrekt. Det bemerkes at også lagmannsrettens overprøving av omkostningsavgjørelsen er begrenset, nemlig til om omkostningsspørsmålet er «avgjort i strid med loven», tvistemålsloven §181 annet ledd.
Kjæremålet vedrørende tvistemålsloven §174 annet ledd retter seg særlig mot det forhold at lagmannsretten har erklært seg enig med byretten i at erstatningsutmålingen kan vurderes som et tvistepunkt av mindre betydning. Den kjærende part hevder at dette må bero på en uriktig lovtolking under henvisning til at påstandsbeløpet vedrørende erstatningsspørsmålet var kr. 20000, mens det bare ble gitt dom for kr. 10000.
Kjæremålsutvalget vil i denne forbindelse understreke at tvistemålsloven §174 annet ledd ikke innebærer at det alltid må legges avgjørende vekt på forholdet mellom påstandsbeløp og domsbeløp. Bestemmelsen innebærer at retten kan idømme delvise eller fulle saksomkostninger etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.
Det er dessuten slik at byrettssaken ikke bare omfattet erstatningsspørsmålet. Riktignok var kjæremålsmotpartens (saksøkerens) påstand frem til hovedforhandlingen begrenset til et erstatningskrav, men under hovedforhandlingen utvidet kjæremålsmotparten påstanden til også å omfatte fastsettelsesdom for at den kjærende parts bruk av artikkelen fra Kvællsposten var ulovlig. Domsslutningens pkt. 1 med fastsettelsesdom er ikke påanket, og det må ved den videre behandling av saksomkostningsspørsmålet legges til grunn at det er skjedd en lovlig utvidelse av kjæremålsmotpartens påstand under hovedforhandlingen. At bruken var ulovlig, var for øvrig også grunnlaget for det erstatningskrav som var fremmet. Dette understreker at det forlikstilbud som ble fremsatt under saksforberedelsen ikke ensidig kan vurderes mot det tilkjente erstatningsbeløp.
På denne bakgrunn finner kjæremålsutvalget ikke at lagmannsrettens standpunkt gir uttrykk for en feilaktig fortolkning av §174 annet ledd. Den konkrete vurdering av hvorvidt det bør tilkjennes saksomkostninger etter §174 annet ledd kan utvalget ikke prøve. Under henvisning til den kjærende parts anførsler nevner man at man ikke finner grunnlag for å hevde at det her foreligger en vilkårlig avgjørelse.
Det fremgår av dette at den kjærende part ikke har rett i at byrettens standpunkt hviler på den forståelse av §174 annet ledd at et forlikstilbud i en erstatningssak som denne alltid også må inneholde en egen erkjennelse for at handlingen er ulovlig. Det er derfor heller ikke noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke drøfter dette.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålet har ikke ført frem. Kjæremålsutvalget finner at den kjærende part må pålegges å erstatte kjæremålsmotpartens saksomkostninger for utvalget, og fastsetter beløpet til kr. 600.
Kjennelsen er enstemmig. - - -