Rt-1985-860
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-08-22 |
| Publisert: | Rt-1985-860 (294-85) |
| Stikkord: | Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 22. august 1985 i l.nr. 128/1985 |
| Parter: | Statsadvokat Walter Wangberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Bugge, Endresen, Røstad, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39 |
Dommer Bugge: Tromsø byrett avsa 15. mars 1985 dom med denne domsslutning:
«Påtalemyndigheten bemyndiges til i sikringsøyemed etter straffeloven §39 nr. 1-4 for et tidsrom av ikke utover 10 - ti - år å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1, a-f, mot A, født xx.xx.1955.»
Grunnlaget for sikringsbemyndigelse er at domfelte 9. april 1984 i sinnssykdom begikk et knivdrap i Tromsø, og saken er blitt fremmet av påtalemyndigheten i medhold av straffeloven §39b nr. 1. Når det gjelder sakens faktiske omstendigheter og domfeltes personlige forhold - som jeg vil komme nærmere tilbake til - viser jeg til byrettens domsgrunner.
Domfelte har anket over omfanget av sikringsbemyndigelsen. Han gjør gjeldende at det ikke burde gis adgang til fengslig forvaring - §39 nr. 1 bokstav f - og at sikringstiden burde vært begrenset til 5 år.
Jeg nevner først at domfeltes oppnevnte hjelpeverge for byretten ikke har vært forelagt anken eller har uttalt seg i anledning av den. Ved påtalemyndighetens tilkjennegivende etter straffeprosessloven §383 siste ledd er dog hjelpevergen blitt gjort kjent med at anke er uttatt. Forholdet får ikke betydning for adgangen til å behandle anken, jfr. Rt-1979-1079.
Jeg er kommet til at anken må forkastes. I det vesentlige kan jeg tiltre det byretten uttaler om behovet for å kunne sikre domfelte i det omfang retten har besluttet. Jeg finner det likevel riktig å gå noe nærmere inn på dette, i lys av de opplysninger som foreligger om domfeltes psykiske og kriminelle utvikling.
Av den rettspsykiatriske erklæring fremgår at domfelte har hatt problemer helt siden barneårene, og allerede fra 13-14 års alder har han hatt idéer som har hatt karakteren av vrangforestillinger. Gjennom en årrekke har han hatt kontakt med det psykiske helsevern. Han ble første gang innlagt på X sykehus i 1976 og har siden vært innlagt der i alt 15 ganger. Tre ganger har han også vært innlagt på Y sykehus. Under de første opphold på X ble han ikke ansett som sinnssyk, men som karakteravviker, stoff- og alkoholmisbruker. Fra 1980 av har han under oppholdene på X og Y frembudt klare sinnssykelige symptomer, blant annet i form av vrangforestillinger, og tilstanden har vært oppfattet som en paranoid form av schizofreni.
I erklæringen fremholdes det videre at domfeltes tilværelse fra 18 års alder har vært skiftende, «med tilhør blant kriminelle og alkoholmisbrukere». Etter hvert er han glidd inn i alkohol- og stoffmisbruk og kriminell aktivitet. Han er fem ganger blitt straffedømt; en av dommene, summarisk omtalt i Rt-1974-767 (l.nr. 114), gjaldt blant annet en voldsforbrytelse. Det nevnes i erklæringen at domfelte ellers flere ganger har vist voldelig atferd, med overgrep mot nærstående og overfor pasienter og personale ved sykehusene. Han har også gjentatte ganger i den siste tiden før drapet vært anmeldt for voldsforgåelser mot sakesløse personer. Ved enkelte anledninger har han gitt uttrykk for at han selv er redd han kunne komme til å skade noen.
De psykiatrisk sakkyndige har ansett domfelte som sinnssyk på gjerningstiden, og antar at han lider av både mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. Om gjentagelsesfaren uttales det i erklæringen:
«Vi antar at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger, også lignende handlinger som han nå har erkjent å ha gjort seg skyldig i, dels som følge av hans mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, dels som følge av hans sinnssykdom. Dersom hans sinnssykdom blusser opp eller forverrer seg, vil faren ytterligere øke.»
I en tilleggserklæring datert 6. mars 1985 har den ene av de sakkyndige, overlege Harald Reppesgaard, gitt uttrykk for at domfelte under oppholdet på Y sykehus i observasjonstiden og senere har vist en meget god utvikling, etter at regelmessig medisinering ble påbegynt i august 1984. Det uttales at hans psykose ved siste årsskifte var kompensert, og at hans lidelse «selv om den nå er symptomfattig, må sies å være til dels kronifisert». Jeg må oppfatte dette slik at domfeltes fortsatte utvikling i positiv retning vil være avhengig av at han i lang tid fremover undergis medisinering og aktiv psykiatrisk behandling. Dette fremheves også av overlege Reppesgaard. Han understreker behovet for videre kontinuerlig behandling i psykiatrisk institusjon «med konkret struktur, sysselsettingsplan, undervisning og daglig kontakt med en eller to støttekontakter». Etter overlegens mening bør domfelte være i det psykiatriske hjelpeapparat i 3-5 år og senere i psykiatrisk ettervern utenfor institusjon.
Byretten har sluttet seg til de sakkyndiges konklusjoner, og har funnet at det vil være fare for at domfelte kan begå nye straffbare handlinger som nevnt i straffeloven §39 nr. 2, særlig handlinger av voldelig karakter. Jeg er enig i dette, og finner det klart at alle vilkår for sikring er til stede og at bemyndigelse til sikring må gis.
Ut fra det jeg har referert om domfeltes psykiske lidelse og om det meget langsiktige behandlingsbehov som foreligger, vil det etter min mening ikke være riktig å sette lengstetiden for bruk av sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 3 annet ledd kortere enn byretten har gjort, til 10 år.
Videre er jeg enig med byretten i at det ikke vil være forsvarlig å foreta noen begrensning av de sikringsmidler som kan anvendes. Forsvareren for Høyesterett har med støtte i overlege Reppesgaards tilleggserklæring sterkt fremholdt at det domfelte trenger er behandling, og at bruk av fengslig forvaring vil kunne skade de rehabiliteringsutsikter som nå synes å være til stede. Jeg ser dette, men etter min oppfatning kan det ikke ses bort fra at det kan oppstå situasjoner hvor vanskeligheter med å ta hånd om domfelte innenfor det psykiske helsevern vil gjøre det påkrevd å kunne sikre ham midlertidig etter straffeloven §39 nr. 1 bokstav f, om sikringen skal fylle sin funksjon. Jeg viser i denne sammenheng også til bestemmelsen i §39b nr. 4. Noe annet er at sikringsmidlene i størst mulig utstrekning må søkes anvendt under særlig hensyn til domfeltes uttalte behandlingsbehov. Denne forutsetning er også understreket av byretten.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende i at sikringsbemyndigelsen også bør omfatte fengslig forvaring etter straffeloven §39 nr. 1 bokstav f. Jeg finner imidlertid at så vel behovet for sikring som omfanget av sikringsbemyndigelsen bør prøves rettslig før det er gått et så langt tidsrom som ti år. Selv om man mener at det vil være behov for sikring i så lang tid, bør dette spørsmål prøves rettslig, jfr. straffeloven §39 nr. 3 annet ledd.
Jeg stemmer for at sikringsbemyndigelsen begrenses til fem år.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Bugge.
Røstad og Blom: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (byfogd Willy Haugli med domsmenn):
Statsadvokaten i Troms og Finnmark har ved tiltalebeslutning av 30. januar 1985 etter statsadvokatens ordre av 23. januar 1985 satt A, født xx.xx.1955, i Z - - -
under tiltale ved Tromsø byrett til ervervelse av dom på sikringsbemyndigelse etter straffeloven §39 nr. 1 a-f, for i sinnssykdom å ha foretatt en ellers straffbar handling, nemlig brudd på
straffeloven §233 første ledd -
for å ha forvoldt en annens død
ved at han mandag 9. april 1984 ca kl. 18.00 i Vestregaten 66 i Z, med en brødkniv stakk Truls Petter Dahl flere ganger i brystet, hvorav ett stikk gikk inn i høyre lunge slik at han kort tid etter døde av indre blødning.
I tiltalebeslutningen er videre anført: - - -
Tiltalte A er født xx.xx.1955 i Z av foreldre B og fraskilt hustru C, uten fast arbeid, for tiden i varetekt med opphold i Y sykehus under psykiatrisk behandling, tidligere bøtelagt og domfelt flere ganger, senest ved Tromsø forhørsretts dom av 7. desember 1977 til fengsel i 120 dager for tyveri og bilbrukstyveri. - - -
Retten finner etter en samlet vurdering av alle opplysninger i saken slik de er fremlagt under hovedforhandlingen, herunder også de sakkyndiges samstemmige erklæring, og den møtende psykiaters forklaring at tiltalte har en behandlingstrengende sinnslidelse, og at han har varig svekkede sjelsevner og at det på grunn av denne tilstand er fare for at tiltalte atter vil foreta en straffbar handling. Retten finner at det på grunn av den beskrevne tilstand vil være fare for at tiltalte kan begå handlinger som nevnt i straffeloven §39 nr. 2, og da særlig handlinger av voldelig karakter, hvis han ikke holdes under løpende behandling med kontinuerlig medisinering.
Retten finner ut fra dette at vilkårene for å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 er tilstede.
Retten finner å måtte bemyndige påtalemyndigheten til å anvende alle de i straffeloven §39 nr. 1 nevnte sikringsmidler. Retten finner såvel ut fra de psykiatrisk sakkyndiges samstemmige erklæring og de øvrige opplysninger i saken, og sitt inntrykk av tiltalte under hovedforhandlingen at det ikke er forsvarlig å begrense sikringsmidlene til de som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a-e. Tiltalte ansees å være i en psykisk tilstand med varig svekkede sjelsevner hvor faren for voldelige utbrudd med forøvelse av nye straffbare handlinger av voldelig karakter som nevnt i straffeloven §39 nr. 2 er til stede. Tiltalte synes avgjort fortsatt å være behandlingstrengende og for tiden lite i stand til å møte det åpne samfunn.
Retten antar at det bare rent unntaksvis i sikringstiden vil være aktuelt å benytte fengslig forvaring, og under ingen omstendighet så lenge behandlingsbehov foreligger.
Den møtende psykiatrisk sakkyndige har pekt på tiltaltes positive utvikling under oppholdet i Y sykehus frem til hovedforhandlingen. Tiltalte har god evne til læring og tilpassing. Den sakkyndige har uttalt at sikring bør skje med mulighet for adekvat psykiatrisk behandling med tett støtte fra omgivelsene. Retten er enig i dette, men finner at det ved vekslende bruk av sikringsmidlene kan inntre perioder hvor fengslig forvaring i kortere tid vil være nødvendig som det eneste tilgjengelige. Bruken av sikringsmidlene hører imidlertid under påtalemyndigheten, og de anvendes ikke i større grad, og heller ikke i lengre tid enn hva som er nødvendig, jfr. straffeloven §39 nr. 3 og 4. Ut fra disse forhold, og med bakgrunn i den kroniske lidelse tiltalte er funnet å ha, settes lengste tiden for bruk av forholdsreglene i straffeloven §39 nr. 1 a-f til 10 år, jfr. §39 nr. 3 annet ledd.