Rt-1985-864
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1985-08-23 |
| Publisert: | Rt-1985-864 (295-85) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 23. august 1985 i l.nr. 130/85 |
| Parter: | Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Bugge, Endresen, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §56 |
Dommer Røstad: Hålogaland lagmannsrett avsa 8. september 1984 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1941, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd til en straff av fengsel i 7 - sju - år. Herfra går 371 - trehundreogsyttien - dager for varetektsfengsel.
Saksomkostninger pålegges ikke.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen på grunn av straffutmålingen. Han har fremholdt at retten skulle ha bedømt hans tilstand som en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten.
Ankeforhandling ble avholdt 2. mai 1985. Det fremkom at anken var blitt utvidet til også å omfatte feil i saksbehandlingen, under henvisning til forhold som skulle ha foregått under hovedforhandlingen for lagmannsretten. De forhold som ble påberopt, forelå imidlertid lite opplyst og gav ikke tilstrekkelig grunnlag for å bedømme angrepet på saksbehandlingen. Forsvareren anmodet om at ankeforhandlingen måtte bli utsatt slik at det i nødvendig utstrekning kunne innhentes opplysninger, blant annet ved vitneavhør. Aktor erklærte seg enig i at ankeforhandlingen burde utsettes, og retten avsa kjennelse for at ankeforhandlingen ble utsatt til ny berammelse.
På grunnlag av det som var fremholdt under ankeforhandlingen om at forsvareren under hovedforhandlingen i lagmannsretten hadde vært syk (indisponert), rettet domfeltes forsvarer for Høyesterett anmodning til aktor i ankesaken om at det ble søkt innhentet uttalelse fra lagmann, de to lagdommere, statsadvokaten, vedkommende forsvarer, de sakkyndige, lagrettens ordfører og protokollsekretæren. Domfelte har i politiavhør og i en skriftlig redegjørelse fastholdt at forsvareren var indisponert - alkoholpåvirket - under forhandlingene i lagmannsretten og at hans forsvar ble svekket gjennom dette og gjennom en mangelfull kommunikasjon med forsvareren. Det er ellers innhentet slike erklæringer som den oppnevnte forsvarer hadde anmodet om.
De fremlagte erklæringer gir ikke støtte for anførselen om at forsvareren var indisponert under bevisførselen og prosedyren for lagmannsretten. Jeg kan for så vidt si meg enig i det syn som denne selv har formulert om at han ikke var syk (indisponert) «under hovedforhandlingen så langt jeg hadde oppdrag under denne».
Jeg kan således ikke se at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Under den nye ankeforhandling har forsvareren utdypet anken over straffutmålingen. Han har pekt på at det ved lagmannsrettens kjennelse er fastslått at drapet har skjedd under «særdeles formildende omstendigheter». Drapshandlingen er - etter domfeltes syn - forøvd under meget særegne omstendigheter. Det må være berettiget å anse at han ved anledningen har befunnet seg i en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten. De uholdbare forhold i hjemmet må også tilsi at handlingen blir å anse som forøvd «i berettiget harme». I denne sak må det være rom for en vesentlig mildere straffutmåling enn den lagmannsretten kom frem til. Det foreligger her et godt grunnlag for å sette straffen lavere enn den minstestraff som er fastsatt i straffeloven drapsbestemmelse.
Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.
Jeg bemerker først at det i det ytre foreligger en meget grov forbrytelse - drap av mor, forøvd under utøvelse av massiv vold, slik lagmannsretten har beskrevet forholdet.
Drapshandlingen må imidlertid ses i lys av de helt særegne forhold som lenge har preget domfeltes hjem og livssituasjon.
Det må legges til grunn at domfelte har hatt en særdeles vanskelig oppvekst. Alt som barn registrerte han at foreldrene hadde et stort alkoholforbruk, og at dette førte til heftige diskusjoner og konfrontasjoner mellom foreldrene. Morens utstrakte alkoholforbruk ledet til en kverulerende og aggressiv holdning under rus og brakte med seg betydelige problemer for domfelte i hans forhold til hjemmet og til andre mennesker, som kunne bli utsatt for morens aggresjon og kverulans. Den rettspsykiatriske erklæring som ble dokumentert under hovedforhandlingen, inneholder utførlige opplysninger om morens intrigante og hatske innstilling overfor slektninger og overfor domfeltes samboer - i tidligere periode også overfor domfeltes daværende ektefelle.
Det er i saken fremlagt et brev som Porsanger kommune, Sosialavdelingen, skrev 22. juni 1983 - vel to måneder før drapshandlingen. Brevet inneholdt en anbefaling om støtte til utvidelse av den bolig hvor domfelte bodde sammen med samboer og sin mor. Det heter i brevet blant annet at moren «i ca 20 år har misbrukt alkohol. Hun har flere ganger vært innlagt ved forskjellige klinikker for avvenning uten resultat og er pr. i dag så alkoholisert at noen bedring ikke kan forventes, heller tvert om. Ved overtakelsen av boligen har A forpliktet seg til, på best mulig måte å sørge for sin mor så lenge hun lever. Dette må en jo si er prisverdig i dag da alle mer eller mindre synest å ha nok med seg selv.» Det uttales videre at A's unge samboer har «kommet i konflikt med - og har fått et vanskelig forhold til sin svigermor. Hele familiens situasjon i nåværende boform er uakseptabel og uhyre vanskelig og slitsom, dette gjenspeiler seg i samboerforholdet som til tider er svært tilspisset.»
Det fremlagte materiale viser at de vanskelige livsforhold tilspisset seg sommeren 1983. Moren kom medio juli tilbake til fellesboligen etter et opphold på institusjon på grunn av alkoholmisbruk. Moren klarte en tid å holde seg borte fra alkohol, men 3. september viste hun klare sinnsforandringer. Hun ble aggressiv i holdningen overfor domfelte og rettet bebreidelser mot denne. Hun ville ikke høre på ham da han tilbød seg å skaffe legehjelp. Det eneste hun ønsket var brennevin. Han fant at han måtte etterkomme denne anmodningen, og klarte å få låne en flaske hos en bekjent. Han porsjonerte ut 1/4 til moren og gjemte resten. Utpå ettermiddagen utviklet moren en sint og aggressiv holdning. Hun kom med grove utsagn mot domfeltes samboer, som gjennom lang tid hadde måttet tåle trakasserier fra svigermoren. Det bygde seg opp en spenningstilstand som senere endte opp i den gruoppvekkende drapshandling.
Domfelte har vært undergitt judisiell observasjon som har gitt negativ konklusjon, både med hensyn til utilregnelighet og til spørsmålet om forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten. I begrunnelsen for den sistnevnte konklusjon har de sakkyndige blant annet anført: «På tiden for de påklagede handlinger var han klar og bevisst, han var klar over situasjonen og registrerte det som foregikk omkring seg og har senere kunnet reprodusere handlingsforløpet meget detaljert, bortsett fra enkelte detaljopplysninger. Det er således ingen holdepunkter for bevisstløshet eller forbigående sterk innsnevring av bevisstheten på tiden for de påklagede handlinger, da kriteriene for slike tilstander mangler. Men en lettere nedsettelse av bevisstheten antas å ha vært til stede som følge av sterk affekt.»
Etter mitt skjønn har de sakkyndige her tillagt domfelte en reproduksjon av hendelsesforløpet som nok rekker lenger enn hva han selv har opplyst. Jeg kan ikke se det annerledes enn at amnesi synes å ha foreligget også utover «enkelte detaljopplysninger». Overfor de sakkyndige har domfelte således forklart hvordan morens kjeftbruk, larm og ståk utover kvelden har gått ham på nervene løs - det steg ham «over hodet». Det forutgående forløp til drapshandlingen har domfelte beskrevet slik overfor de sakkyndige:
«Mens gutten ligger i sengen går han inn til mor. Han finner henne stående midt på gulvet og holder på å ta på seg ytterbukse. Han spør hvorfor hun bråker slik og ber henne ta hensyn til C. Da snur hun seg mot ham med vidt åpne øyne, fråde om munnen. Hun virker sinnssyk. Det er et skrekkbilde han ser. Hun går imot ham med fingrene krøket og sier: «Jeg skal ødelegge dere og få dere ut av huset.» Han blir livende redd for C. Da er det at det sprekker for ham. Han vet ikke hva som skjer. Han føler panikk og angst for gutten. Han tenker han må få stoppet dette mennesket og bråket. Han husker at han legger begge fingrene rundt halsen til moren og løfter henne opp og tror han klemmer til. Alt blir nå rødt for ham. Han mener at han kjørte henne mot sengen - han har et slikt synsbilde. Han har ikke begrep om tid eller noe. Han kommer til seg selv og hører sin egen stemme si: «Du skal aldri få ødelegge et annet menneske, det skal være slutt.» Nå har han noe tungt i hånden. Han kommer til seg selv idet han avslutter en «ugjerning», idet han slår mot en rød masse og da stopper han opp med en gang. Men da var det for sent. Morens ansikt var uformelig og knust, intet var igjen av trekkene. Han oppdager at han holder et kjøkkenlodd i hånden. Han gråter og hulker. Han vet ikke hva han har gjort.»
De sakkyndige har ved drøftelsen av domfeltes bevissthet - og for øvrig ved vurderingen av spørsmålet om mulig bevisstløshet - fremholdt at domfelte ved handlingen har befunnet seg i sterk affekt - dertil kommer en lettere nedsettelse av bevisstheten som følge av den sterke affekt.
Jeg tør ikke utelukke at affekten og bevissthetnedsettelsen samlet representerer en slik betydelig nedsettelse av bevisstheten som er en forutsetning for anvendelsen av straffnedsettelsesregelen i §56 nr. 1 b. Den tvil som i så henseende måtte være til stede, må etter mitt skjønn komme domfelte til gode. Jeg må legge til grunn at domfelte ved forøvelsen av drapet har befunnet seg i en sinnstilstand som i den avgjørende fase av hendelsesforløpet har påvirket hele hans bevissthet. Han har sett sin mor i et skrekkbilde - med fråde om munnen. Han har opplevd en panisk angst for sin lille sønn - en angst som må ses i sammenheng med at domfelte temmelig nøyaktig ett år tidligere hadde opplevd at han var nær ved å miste gutten ved «krybbedød». Man klarte da å få liv igjen i gutten, og denne ble reddet ved omgående transport til og innleggelse i sykehus. Kort etter innleggelsen fikk han epileptisk krampeanfall som varte i tolv timer. Domfelte og samboeren levde imidlertid med frykten for tilbakefall - en mulighet som plaget domfelte, ikke bare ved en kortvarig depresjon etter september 1981, men som vedvarende tynget ham og som ved denne skjebnesvangre anledning ble aktivert i tilslutning til den sterke affekt.
Jeg er etter dette kommet til at domfelte må anses å ha handlet under en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten, og at det således er grunnlag for å sette straffen under den minstestraff som er fastsatt i §233 første ledd.
Jeg vil anse en straff av fengsel i 5 år som passende ved anvendelse av regelen i §56 nr. 1 b.
Domfelte har sittet i varetekt også etter lagmannsrettens dom, og tilkommer et ytterligere fradrag på 349 dager for varetektsfengsel. Det samlede fradrag vil etter dette utgjøre 720 dager.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 5 - fem - år, med fradrag av i alt 720 - sju hundre og tjue - dager for varetektsfengsel.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende.
Bugge, Endresen og Blom: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Jon Fjalstad, byfogd Kjell Hugaas og sorenskriver Bjørn Solbakken):
Tiltalte, A, er født xx.xx.1941. Han bor i - - -veien 18, X. Han er utdannet telegrafist. Høsten 1978 ble han uføretrygdet. Han får utbetalt trygd med ca kr. 6000,- pr. måned. Han har ikke formue. Han er fraskilt. Han har en sønn på ca 2 år med sin samboer.
Statsadvokaten i Troms og Finnmark har den 23. mai 1984 satt ham under tiltale ved Hålogaland lagmannsrett, Finnmark lagsogn, til fellelse etter
straffeloven §233 første ledd,
for å ha forvoldt en annens død,
ved lørdag 3. september 1983 ca kl. 20.00 på bopel i - - -veien 18 i X, med et grytelodd å ha slått sin mor, B, flere ganger i hodet, slik at hun døde av hodeskadene hun ble påført. - - -
Etter anmodning fra forsvareren har lagretten dessuten vært forelagt tilleggsspørsmål i medhold av straffeprosessloven §346 om særdeles formildende omstendigheter. Lagretten har svart ja på tilleggsspørsmålet.
Retten legger ved straffutmålingen til grunn at svaret på tilleggsspørsmålet skyldes drapshandlingens situasjonsbetonte karakter og tiltaltes affekt ved anledningen. Tiltalte hadde i noen tid bodd sammen med sin samboer og deres barn sammen med tiltaltes mor, fornærmede i saken, i - - -veien 18 i X. Fornærmede hadde siden 1950-årene vært alkoholmisbruker og hadde hatt gjentatte opphold på kursteder. I de godt og vel 1 1/2 år som tiltalte bodde sammen med moren, påhvilte omsorgen for moren ham, bortsett fra perioder da hun var på kursted, senest frem til juli 1983. Hans mor hadde en negativ innstilling til tiltaltes samboer, og tilværelsen i deres felles hjem ble av tiltalte opplevd som konfliktsfylt og stressende. Morens adferd førte under tiden også til konflikter mellom tiltalte og hans samboer. I tiden før drapet hadde tiltalte, i forståelse både med moren og samboeren, arbeidet med planer om et tilbygg til huset, for å få generasjonsbolig for moren. I dagene før drapet oppsto det akutte problemer bl.a. av økonomisk karakter i forbindelse med byggeprosjektet.
Drapsdagen befant tiltalte, som hadde vært uføretrygdet siden slutten av 1970-årene på grunn av mageonde og nervøse plager seg i hjemmet sammen med fornærmede og barnet, som da var ca 1 år. Samboeren var på arbeid. Moren, som hadde holdt seg borte fra alkohol siden siste kuropphold, var i dårlig humør, oppfarende og irritabel. Tiltalte fant at han måtte etterkomme hennes anmodning om å skaffe brennevin, og moren begynte å drikke. Da samboeren kom hjem, var tiltaltes mor fremdeles sint, aggressiv og trakasserende, og hun ga flere ganger uttrykk for misnøye med samboeren. Det oppsto krangel mellom dem og også en scene mellom tiltalte og samboeren. Etter at barnet var blitt bragt til sengs for natten, hadde samboeren et ærend til arbeidsstedet sitt. Mens hun var borte satte moren igang med et voldsomt og vedholdende bråk. Det førte til at barnet våknet og ble urolig. Barnet hadde en tid i forveien vært utsatt for noe som i saken har vært betegnet som krybbedød, og tiltalte hadde bekymring for barnets tilstand. Tiltalte var nå sterkt fortvilet og forsøkte å roe ned moren, men forgjeves. Til slutt gikk han inn på morens soverom, der hun reagerte med et hysterisk og sinnssykt preget utfall mot ham. Han tok tak rundt halsen hennes og presset henne ned mot sengen, der hun ble liggende. Bevisførselen har ikke klarlagt de nærmere detaljer ved det videre handlingsforløpet. Men det er på det rene at tiltalte, mens moren lå i sengen, tilføyde henne flere slag med et grytelodd mot hodet slik at hun straks etter mistet livet. Det var tiltalte selv som senere på kvelden tilkalte politiet, etter at samboeren, og senere en omgangsvenn, var kommet til stede. Tiltalte fortalte både de sistnevnte og vedkommende lensmannsbetjent at han hadde tatt livet av moren.
Tiltalte har vært undergitt judisiell observasjon. De sakkyndige, som ikke har funnet noen holdepunkter for sinnssykdom, har uttalt at tiltalte antas «å ha handlet impulsivt, aggressivt og under sterk affekt hvorunder latente innestengte og over lengre tid opparbeidede aggressive følelser er kommet til utløsning». De har også karakterisert handlingen som nærmest eksplosjonsartet.
Forsvareren har, under henvisning til lagrettens bekreftende svar på tilleggsspørsmålet og til de spesielle omstendigheter i det hele henstilt om at straffen nedsettes under minstemålet i medhold av straffeprosessloven §56, 1 b. Forsvareren gjør gjeldende at handlingen er foretatt i berettiget harme og dessuten under en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten som ikke er en følge av selvforskyldt rus. Retten er imidlertid kommet til at vilkårene for å anvende §56, 1 b ikke er til stede. For det første er retten ikke enig i at tiltaltes tilstand i gjerningsøyeblikket hadde karakter av berettiget harme. Og når det gjelder bevissthetstilstanden legger retten i samsvar med de psykiatrisk sakkyndiges erklæring til grunn at det bare har foreligget en lettere nedsettelse av bevisstheten.
Etter lagrettens svar på tilleggsspørsmålet må de formildende omstendigheter i saken, som det er redegjort for foran, få betydelig utslag ved straffutmålingen. Samtidig gjør det seg imidlertid gjeldende momenter som trekker i motsatt retning. Det er tale om en brutal handlemåte, med utøvelse av massiv vold, nemlig gjentatte slag i hodet med et grytelodd som veide over 3 kg, mot et offer som var helt vergeløst. Slagene førte tilsammen til større, gapende lesjoner i panne- øye- og ansiktsregionen, med knusningsskader. Hensynet til den alminnelige rettsfølelse må veie tungt. - - -