Rt-1986-1122

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-10-31
Publisert:	Rt-1986-1122 (404-86)
Stikkord:	Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 31. oktober 1986 i l.nr. 148/1986
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Johan Fr. Remmen) mot 1. Kåre Berglund m.fl. (11 parter) (advokat Erik Bryn).
Forfatter:	Christiansen, Backer, Skåre, Bugge, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1899)

Kst. dommer, lagmann Christiansen: Saken gjelder tvist om eiendomsretten til et ca 150-160 km2 stort høyfjellsområde - en del av det såkalte Stormheimfeltet i Tromsø og Balsfjord kommuner - mellom staten og eierne av de omkringliggende bruk. Stormheimfeltet er i nord begrenset av Breidvikseidet, i øst og sydøst av Sørfjorden - en utløper av Ullsfjorden -, i syd av Sjøvassbotn-Laksvatnområdet og Balsfjorden og i vest av Lavangsdalen og Ramfjord. Staten har akseptert at en nordøstlig del av feltet - Stormheimfjellet og Nakkenfjellet - eies av de nedenforliggende bruk. Uenigheten gjelder et gjenværende område innenfor en påstandslinje som stort sett er trukket mellom fjelltopper øverst i liene ned mot de omkringliggende dalfører og fjorder.

Tvistens kjerne er knyttet til forståelsen av to kongeskjøter fra 1666 og 1761. Ved det første av disse skjøter overdrog Fredrik III krongodset i Nordland og Troms til Joachim Irgens. Skjøtet fra 1761 gjaldt blant annet almenningene i det tidligere Tromsø fogderi - der tvisteområdet ligger - og var utstedt til Johan Hvid, Joachim Irgens' rettsetterfølger. Staten hevder at ingen av skjøtene gjelder høyfjellsstrekningene i det tidligere Tromsø fogderi, og at disse følgelig fremdeles tilhører staten. Hvid solgte sine eiendommer i Tromsø fogderi i 1764, og godset ble i 1783 splittet i tre deler, som fra midten av 1800-tallet ble oppstykket og solgt til leilendingene. Også staten har kjøpt deler av de tre proprietærgodsene. Eierne av de bruk som omgir tvisteområdet mener at høyfjellet fulgte med ved skjøtningene fra Kongen og at de kan utlede sin eiendomsrett til området som rettsetterfølgere til skjøtemottagerne.

Spørsmålet om eiendomsretten til Stormheimfeltet har vært behandlet av Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms, som avgav innstilling i saken 13. august 1976. Innstillingen er trykt som NOU 1977:16. Et flertall på 3 medlemmer frarådet at staten skulle gjøre krav på å eie noen del av feltet, mens mindretallet på 2 medlemmer mente at staten i hvert fall eide det område det nå tvistes om.

I 1980 reiste staten ved Landbruksdepartementet sak ved Malangen herredsrett mot eierne av 11 av de omkringliggende bruk med påstand om å være eier innenfor den avgrensning som mindretallet i utvalget hadde gått inn for. De 11 saksøkte var av staten ansett som representative for de bruk som ble berørt av tvisten. Herredsretten, som var satt med domsmenn, avsa 25. februar 1982 dom med slik domsslutning:

«Statens påstand om eiendomsrett til et midtre område i Stormheimfeltet tas ikke til følge.»

Staten ved Landbruksdepartementet påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten, som var satt med 2 domsmenn, avsa 8. oktober 1983 dom med slik domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes.»

Om sakens faktiske bakgrunn for øvrig og partenes anførsler om de tidligere instanser, viser jeg til lagmannsrettens dom. Jeg innskyter at det verken for herredsretten eller lagmannsretten ble nedlagt saksomkostningspåstander, idet staten påtok seg å dekke grunneiernes utgifter for begge instanser.

Lagmannsrettens dom er av staten ved Landbruksdepartementet påanket til Høyesterett. Anken gjelder dommen i sin helhet og retter seg mot så vel rettsanvendelsen som bevisbedømmelsen. Saken står for Høyesterett stort sett i samme stilling som for herredsretten og lagmannsretten. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak med forklaringer fra 6 ankemotparter og 7 vitner. 2 av vitnene er nye for Høyesterett. Det er for Høyesterett fremlagt et omfattende dokumenttilfang, som med enkelte unntak var kjent også for de tidligere instanser. Som for herredsretten og lagmannsretten har staten påtatt seg å dekke ankemotpartenes saksomkostninger.

Staten har for Høyesterett i hovedsak anført det samme som for lagmannsretten, og jeg kan for så vidt vise til lagmannsrettens dom. For sammenhengens skyld skal jeg imidlertid i det følgende oppsummere hva jeg anser som hovedpunktene i statens syn.

Staten fastholder for Høyesterett at verken Irgensskjøtet fra 1666 eller Hvidskjøtet fra 1761 omfatter høyfjellsområder.

Irgensskjøtet gjelder etter statens mening bare ryddede gårder med tilhørende skog og utmark. At skjøtet overdrar blant annet retten til lappeskatten, innebærer ingen konsekvenser for eiendomsretten til fjellstrekningene. Lappeskatten i Troms var ikke, som i Helgeland, en godtgjørelse for bruk av beiteområder, men en personlig skatt. Bakgrunnen for at Hvid i 1761 kjøpte blant annet almenningene i Tromsø fogderi, var en strid om forståelsen av Irgensskjøtet, og denne løsningen på konflikten innebar at det fra Hvids side ble akseptert at Irgensskjøtet ikke gjaldt annen grunn enn den som knyttet seg til ryddede gårder.

Når det i Hvidskjøtet tales om almenninger, siktes det etter statens mening utelukkende til skogstrekninger og områder som kan ryddes. Ordlyden er imidlertid ikke klar, og skjøtet må fortolkes på bakgrunn av forholdene på skjøtetiden og den senere utvikling.

Staten medgir at almenningsbegrepet i lovgivningen som gjaldt da Hvidskjøtet ble utstedt, omfattet all grunn som ikke var i privat eie, også høyfjellsstrekninger. Det er imidlertid feilaktig, slik flertallet i statseiendomsutvalget gjør det, uten videre å legge loven almenningsbegrep til grunn ved fortolkningen av skjøtet.

Staten godtar videre at bruken av almenningsbegrepet i et annet kongeskjøte fra samme tid - skjøtet i 1750 til Petter Dass på almenningene i Rana og Vefsn - også tok sikte på fjellstrekningene innenfor området. Det kan imidlertid ikke trekkes noen slutning på dette grunnlag. Bakgrunnen for de to skjøter var forskjellig, og den etterfølgende utvikling når det gjelder høyfjellsområder har vært en annen i Helgeland enn i Troms.

Bakgrunnen for skjøtet til Hvid - uenigheten mellom ham og Rentekammeret om hvorvidt Irgensskjøtet omfattet gårder som ble ryddet etter 1666 - anføres som et vesentlig moment for å begrense skjøtet fra 1761 til å gjelde bare områder som kunne ryddes samt skogstrekninger. Også de opplysninger som foreligger for Troms om bruken av almenningsbegrepet i administrativ praksis før 1761, viser etter statens oppfatning at man med få unntak nær hadde for øye skog og områder som egnet seg for rydning.

De etterfølgende omstendigheter underbygger etter statens mening at høyfjellsstrekningene ikke ble overdratt ved Hvidskjøtet. Den forståelse av skjøtet som ankemotpartene bygger på, har ikke nedfelt seg i senere disposisjoner.

Under behandlingen for Høyesterett har statens prosessfullmektig foretatt en omfattende gjennomgåelse av delinger og overdragelser av det eiendomskompleks i Tromsø fogderi som i sin tid tilhørte Hvid. Herunder er det blant annet vist til at Hvid i 1764 videresolgte godset og at almenningene da ble beskrevet som skoger. Når det spesielt gjelder grensebeskrivelsene for de gårder som omgir tvistefeltet, hevder staten at disse viser at meningen ikke har vært at brukene skulle ha rettigheter innover i fjellet, men bare så langt opp som det foregår regelmessig bruksutøvelse som storfebeite, slått og hugst. I det hele er grensebeskrivelsene - slik staten ser det - som ellers i Nordland og Troms for eiendommer som ikke omfatter ovenforliggende fjell. Staten mener videre at også delinger og overdragelser innen de øvrige områder i det tidligere Tromsø fogderi indikerer at høyfjellet ikke var omfattet av Hvidskjøtet. I denne sammenheng vises til et forlik fra 1909 mellom staten og gruveselskapet «The Venture Corporation Limited» som gikk ut på at selskapet aksepterte at staten eide høyfjellsstrekningene til et område selskapet hadde kjøpt i Kåfjorddalen. På den annen side er riktignok fjellstrekninger mot grensen til Sverige omfattet av kjøp som staten foretok i 1910, men dette forhold må ses på bakgrunn av den daværende utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjon.

Staten medgir at den såkalte Moursundlinjen, som ble oppgått i 1806, foruten å markere grensen mellom Tromsø og Senjen fogderier, også skulle tjene som eiendomsgrense mellom statens eiendommer i Senjen fogderi og Moursundgodset. Linjen går riktignok gjennom en del høyfjell, men for en stor del dreier det seg her om områder som fremtrer som naturlige impedimentstillegg til de nærmestliggende bruk.

Subsidiært gjør staten gjeldende at den eiendomsrett til høyfjellet som måtte ha ligget til proprietærgodsene, må anses i forbindelse med salgene til leilendingene, med den følge at områdene er tilfalt staten.

Staten har for Høyesterett nedlagt påstand som for de tidligere instanser og som lyder slik:

«1. Staten er eier av et midtre fjellområde i Stormheimfeltet.

2. Grensen mellom statens og privates eiendom trekkes etter følgende linjer: Mot nord: Fra Fagerfjell i vest over Bjørnskardalen, Gabrielfjell - Teppehaugdalen - Stormheimtind:

1. Høyde 965 på Fagerfjellet.

2. Elvedelet i Bjørnskardalen.

3. Høyde 789 i Rundfjell.

4. Høyde 993 i Gabrielfjellet.

5. Stormheimtind, høyde 1212. Mot øst: Fra Stormheimtind, over Namdalen, Sennedalen, Ritadalen til Bertheustind:

6. Punkt på skarpeste rygg av Namdalsfjellet, rett i sør (200 grader) for punkt 5 Stormheimtind.

7. Høyde 981 sørvest på Namdalsfjellet.

8. Høyde i Sennedalsfjellet (kartet ref. 412-127) ca 1,2 km nord for nordbredden av Fjerdedalsvatn.

9. Punkt på nordøstre ende av Tverrfjellet, rett i sør (200 grader) for elvemøtet mellem Sennedalselva og Vasselva.

10. Sjursnestind, høyde 1115.

11. Knausen, høyde 803. Mot sør-øst: Fra Bertheustind, over Skognesdalen, Sieidde, Gjømmerdalen til Blåtind.

12. Bertheustind, høyde 913.

13. Liten høyde (kartet refødt xx.xx.098) 1 km sørøst for punkt 12 Bertheustind.

14. Liten høyde på nordøstenden av St. Rieppecacca ca 300 m rett sør for utløpet fra St. Rieppvatn.

15. Punkt på skarpeste åsrygg (kart refødt xx.xx.073) ca 800 m vest for elvemøtet mellom Sennedalselva og Rieppeelva («Skogvokst kolle på Sennedalsryggen»).

16. Nordøstre ende av Vassoalgge (kart refødt xx.xx.053) ca 600 m sørøst for utløpet fra 1. Rieppevatn.

17. Nordøstre ende av fjellet Sieidde (kart refødt xx.xx.028) ca 2,3 km nordøst for pkt. 18.

18. Høyde 1056 i fjellet Sieidde.

19. Gjømmertind, høyde 1097.

20. Hatten, høyde 712.

21. Blåtind, høyde 1182. Mot vest: Fra Blåtind, over Smalatdalen, Mellomdalen, Saltdalen til Fagerfjellet.

22. Smalattind, høyde 1244.

23. Mellomdaltind, høyde 845.

24. Durmålstind, høyde 1265.

25. Durmålstind, høyde 1142.

26. Rundfjell, høyde 517 i Saltdalen. 2

7. Høyde (kart refødt xx.xx.139) ca 500 m øst for høyde 1004 nord for Saltdalen).»

Også ankemotpartene har for Høyesterett stort sett gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Deres argumentasjon kan i det vesentlige sammenfattes slik:

De private grunneiere hevder prinsipalt at de har eiendomsrett til det omtvistede område i kraft av kongeskjøtene fra 1666 og 1761.

Etter deres mening var skjøtet til Irgens i 1666 altomfattende, slik at eiendomsretten til høyfjellsstrekningene ble overført allerede da. De viser i denne sammenheng blant annet til at lappeskatten, som var en godtgjørelse for bruk av reinbeiteområder, også ble overskjøtet.

Under enhver omstendighet ble eventuelle gjenværende områder - herunder fjellstrekningene - etter grunneiernes oppfatning overført ved Hvidskjøtet i 1761. Den alminnelige oppfatning av almenningsbegrepet på skjøtetiden var, som nå, at alle områder som ikke var undergitt privat eiendomsrett, var omfattet av Kongens almenning - også de øde villfjell - eller goldfjellområder. Denne rettsoppfatning var Rentekammeret vel kjent med og la også denne forståelse til grunn ved salg av almenningene, for eksempel i 1727 da Nordherredsmarkens almenning - nå Skjåk bygdealmenning - ble solgt. Når det i Hvidskjøtet er vist til almuens rettigheter i almenningene etter loven, er dette et uttrykk for at Rentekammeret har hatt loven almenningsbegrep for øye. Ankemotpartene har videre spesielt påberopt seg at almenningene i Vefsn og Rana ble solgt til Petter Dass i 1750 og at det er på det rene at salget gjaldt alt område inn til riksgrensen. Etter deres mening er det ikke holdepunkter for å anta at Hvidskjøtet skulle ha et snevrere omfang. Grunneierne har med styrke gjort gjeldende at høyfjellet i Troms ikke var uten interesse på skjøtetiden. Tvert imot var det gjenstand for en intensiv utnyttelse, særlig fra samenes side. Fjellet ble brukt til beiting med rein og sau, bærplukking, jakt og fiske og høsting av sennegress og syregress.

De etterfølgende forhold viser etter grunneiernes mening klart at alt område innen Tromsø fogderi var frasolgt staten i 1666 eller 1761. De har i denne forbindelse for det første påberopt seg grenseoppgangen i 1806 av den såkalte Moursundlinjen, som uomtvistelig er en eiendomsgrense, hvilket etter ankemotpartenes oppfatning innebærer at staten ikke eier noen av de områder som ligger nordøst for linjen og således innenfor grensene for det tidligere Tromsø fogderi. For det annet gjør grunneierne gjeldende at forliket mellom staten og «The Venture Corporation Limited» i 1909 ikke innebærer noen anerkjennelse av at staten hadde opprinnelig eiendomsrett til områdene, slik staten gjør gjeldende. Selskapet på sin side oppnådde ved forliket betydelige fordeler blant annet ved at staten frafalt sin deltagerrett i driften og selskapet ble gitt fallrettigheter. Etter ankemotpartenes oppfatning kan man i realiteten se forliket som et eiendomskjøp fra statens side. Grunneierne viser endelig til de innkjøp av høyfjellsstrøk mot svenskegrensen som staten foretok i 1910 etter at staten på forhånd hadde vurdert om de aktuelle områder allerede tilhørte staten.

Subsidiært gjør ankemotpartene gjeldende at hele det omtvistede område ved oppløsning av proprietærgodsene er delt mellom de omkringliggende gårder, og at det ikke er tilbake noen del som er undergitt opprinnelig statlig eiendomsrett. For så vidt kommer Stormheimfeltet i samme stilling som Tromsdalstindområdet, Kvaløy og Ringvassøy. Ankemotpartene har vist til at det er tale om en tidligere almenning - et fellesbruksområde - og at det derfor ikke er nødvendig å påvise utøvelse av noen særrett for å underbygge en påstand om privat eiendomsrett. Det er på det rene at området innenfor statens påstandslinje i betydelig grad har vært brukt av de nærmestliggende bygdelag, også av dem som ikke eide jord. På den annen side er det ingen opplysninger om at staten noen gang har opptrådt som eier i området. Ankemotpartene har, særlig på grunnlag av grenseforretninger, forsøkt å trekke grenser som viser hvilke deler av Stormheimfeltet som tilhører de forskjellige grupper av omkringliggende bruk, og de mener at de ved dette har påvist at praktisk talt alt høyfjellsområde er blitt delt.

Ankemotpartene bestrider statens subsidiære grunnlag om at det omtvistede område var å anse som derelinkvert etter oppløsningen av proprietærgodsene, og derfor må anses som tilfalt staten. De hevder at statens syn på dette punkt hviler på den misforståelse at ikke-bruk skulle være ensbetydende med oppgivelse av eiendomsrett. For øvrig understreker de at området har vært i bruk både før og etter oppløsningen av proprietærgodsene.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten, og kan langt på vei slutte meg til de betraktninger som lagmannsretten har anført som begrunnelse for sin avgjørelse. I likhet med lagmannsretten kan også jeg i stor utstrekning vise til den grundige drøftelse som flertallet i statseiendomsutvalget har foretatt og som er inntatt i NOU 1977:16 side 56-68. Min oppfatning er således at Hvidskjøtet i 1761 også gjaldt høyfjellsområdene i det tidligere Tromsø fogderi og at grunneierne rundt Stormheimfeltet, som utleder sin rett fra skjøtemottageren, derfor er eiere av det omtvistede område. Jeg behøver etter dette ikke ta stilling til om eiendomsretten til fjellområdene ble overdratt allerede i 1666. I første rekke bygger jeg mitt syn på en fortolkning av skjøtet fra 1761 ut fra forholdene den gang. Jeg finner dessuten støtte for resultatet i den etterfølgende utvikling. Jeg anser det unødvendig å vurdere alle momenter som partene har trukket frem i sine omfattende redegjørelser. Jeg skal i det følgende først og fremst omtale de forhold som for meg har vært avgjørende eller som på annen måte har stått sentralt i saken.

Jeg skal først se på forståelsen av Hvidskjøtet ut fra tolkningsmomenter som knytter seg til forholdene på skjøtningstiden.

Innledningsvis finner jeg grunn til å påpeke at de to skjøter fra 1666 og 1761 overdrog alle rettigheter som den gang hadde aktuell økonomisk verdi og som hadde tilhørt kronen innen Tromsø fogderi. Staten har medgitt at dette var situasjonen selv med den forståelse staten har av de to skjøter. Den avkastning som knytter seg til fjellområdene, måtte i tilfelle være lappeskatten, som var overdratt allerede ved skjøtet av 1666. Partene kan i 1761 neppe ha hatt noen forestillinger om at kronen skulle ha i behold rettigheter av privatrettslig karakter i fogderiet. Med dette som bakgrunn er det etter min oppfatning en sterk presumsjon for at alt det område som staten disponerte over, er gått over i privat eie, og at det må kreves solide holdepunkter for å komme til et annet resultat.

Staten har for Høyesterett hevdet at almenningsbegrepet i Hvidskjøtet er brukt utelukkende med sikte på skog og ryddbare områder, og har i denne forbindelse vist til bakgrunnen for skjøtet, nemlig uenigheten mellom Hvid og Rentekammeret om hvorvidt Irgensskjøtet omfattet områder som ikke var oppdyrket i 1666. Dessuten mener staten å finne støtte for sitt syn i praktiseringen av almenningsbegrepet på 1700-tallet. Etter min mening kan ingen av de forhold staten her påberoper seg, i tilstrekkelig grad støtte den forståelse av Hvidskjøtet som staten gjør gjeldende.

I skjøtet er det som overføres beskrevet flere steder nærmest likelydende, eksempelvis slik: «Almindingerne i Tromsøe Fogderie for saavidt disse Almindinger ej rører ved andre Eieres Gods, men ligger Afsides til Fields eller ved Søe-Kanten». På et sted er det tilføyd at overdragelse skjer «med de Vilkaar, at Almuen i følge av Loven derav fremdeles nyder det som Loven dennem derav bevilger og de bestandingen derav tilforn nødt haver». I likhet med lagmannsretten finner jeg det unødvendig å gå inn på hva som menes med at almenningene ikke skal røre ved andres gods. At almenningene kan ligge avsides til fjells, kan være et uttrykk for at høyfjellet også var omfattet av overdragelsen. Avgjørende er imidlertid hva partene har lagt i bruken av ordet «Almindingerne» og oppfatningen av almenningsbegrepet på 1700-tallet.

Det er på det rene, og uomtvistet mellom partene, at almenningsbegrepet i Norske Lov omfattet all grunn som ikke var i privat eie, også høyfjellet. Denne lovforståelsen gjaldt også på den tid Hvidskjøtet ble utstedt. En avvikende lovforståelse fikk innpass i Brandts tingsrett og jaktloven av 1899, men denne oppfatning ble senere forkastet av Høyfjellskommisjonen og av Høyesterett, se eksempelvis Rt-1916-1249. At høyfjellet inngår i almenningen, har på 1700-tallet vært lagt til grunn ved andre almenningssalg og ved almenningsbeskrivelser. Jeg viser om dette til hva flertallet i statseiendomsutvalget uttaler på side 57-59 i NOU 1977:16. Når det spesielt gjelder Troms, viser jeg til major Schnitlers såkalte grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-45 som det er redegjort for i NOU 1977:16 side 60 og der det fremgår at man også i Tromsø fogderi anså høyfjellet som en del av almenningen. Foranlediget av en diskusjon mellom partene under behandlingen for Høyesterett, skal jeg innskyte at jeg legger til grunn at Rentekammeret var kjent med Schnitlers arbeider. Jeg viser i denne forbindelse til en utredning fra arkivar Tank til Landbruksdepartementet om almenningene i Rana og Vefsn, datert 26. mai 1928, hvor det fremgår at Rentekammeret var forelagt et andragende fra Schnitler om utferdigelse av bygselsedler til samene. Som påvist av staten kan det i enkelte tingsvitner og skylddelinger for Tromsø fogderi finnes eksempler som kan tyde på en snevrere bruk av almenningsbegrepet. Totalinntrykket er imidlertid en relativt fast og alminnelig akseptert forståelse som inkluderer høyfjellsstrekningene.

Det er all grunn til å regne med at Rentekammeret var vel kjent med denne oppfatning, som var lagt til grunn for andre almenningssalg fra kronen. Det har videre formodningen mot seg at Rentekammeret har bygget på et snevrere almenningsbegrep ved utstedelsen av Hvidskjøtet. I så fall hadde det vært grunn til å vente en uttrykkelig reservasjon på dette punkt. Når det i skjøtet er vist til almuens almenningsrettigheter etter loven, må det etter min mening snarere kunne sies at skjøtet understreker at det er loven almenningsbegrep utstederne har hatt i tankene. Riktignok er det så at Hvids interesse i første rekke var knyttet til de omtvistede nyryddingsområder, men det er vanskelig å se at Rentekammeret av den grunn skulle ha interesse av å holde tilbake almenningsstrekningene til fjells.

Et vesentlig moment til støtte for min forståelse av Hvidskjøtet er overdragelsen av almenningene i Rana og Vefsn til Petter Dass i 1750. Denne overdragelsen har spesiell interesse, både fordi den ligger Hvidskjøtet nær i tid og begge skjøtningene gjelder landområder som var omfattet av krongodssalget til Irgens i 1666. I en innstilling fra Rentekammeret til Kongen i 1743 fremgår at salget av almenningene i Rana og Vefsn er ment å gjelde «fornte Alminding udi sit fulde District fra de boefaste Bøygder indtil Field Ryggen med Skov og Marck samt de oprydede og uoprydede Pladser». Med «Field Ryggen» menes her Kjølen mot Sverige. I skjøtet er samene forbeholdt bruk til «de Pladser eller Strækninger hvor ingen Rydning kan skje eller Bofolk sig nedsætte». Det er alminnelig godtatt at alt høyfjell fulgte med ved salget til Dass. Jeg viser i denne forbindelse til NOU 1977:16 side 59-60. Dass' motiv for kjøpet var å kunne stå som jorddrott for rydningsmenn i almenningen og derigjennom støtte oppdyrkingen av landsdelen. Bakgrunnen for skjøtningen kan sies å være av lignende art som ved overdragelsen til Hvid 11 år senere i og med at det var interessen for oppdyrkingsområdene som var motivet for begge salgene. Like lite som fjellstrøkene i Helgeland av denne grunn er unntatt fra almenningssalget, bør overdragelsene av almenningene i Tromsø fogderi oppfattes som undergitt noen slik begrensning. At Dass-skjøtet, i motsetning til Hvidskjøtet, inneholder en reservasjon med hensyn til samenes rettigheter til ubeboelige eller ikke ryddbare strekninger, kan jeg ikke tillegge noen vekt i den retning at bare det førstnevnte skjøte omfatter fjellstrekninger. Bakgrunnen for denne forskjell i utformingen av dokumentene kan ha vært at samenes bruksutøvelse og forholdet vedrørende lappeskatten hadde vært sterkere fremme i forbindelse med salget på Helgeland enn i Tromsø fogderi, og at det derfor ikke har vært like aktuelt å innta en klausul om regulering mellom konkurrerende interesser ved salget av almenningene i det sistnevnte område.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om fortolkningsmomenter fra den etterfølgende utvikling kan gi grunnlag for en annen forståelse av Hvidskjøtet enn den jeg er blitt stående ved ut fra forholdene da skjøtet ble utstedt. Jeg er kommet til at det som er anført fra staten i denne forbindelse, ikke kan tillegges avgjørende vekt. Enkelte deler av det fremlagte materiale synes tvert imot å bekrefte den oppfatning av Hvidskjøtet jeg har gitt uttrykk for.

Staten har til støtte for sitt syn påberopt seg en lang rekke dokumenter som gjelder blant annet matrikuleringer, skyldsettinger og almenningsinnberetninger. Staten har også gjennomgått overdragelser og deling av proprietærgodsene, både når det gjelder Stormheimfeltet og andre deler av Tromsø fogderi. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på det omfattende materiale som her er presentert for Høyesterett. Vel er det så at de påberopte dokumenter viser at man fortrinnsvis har hatt for øye skog og dyrkbare arealer hva enten det er snakk om almenninger eller grunn som er undergitt særeiendomsrett. Dette forhold er imidlertid ingen avgjørende indikasjon på at ikke også høyfjell er omfattet. I mange tilfelle vil den mest nærliggende forklaring være at det har vært mest naturlig å omtale bare de deler som hadde aktuell økonomisk verdi, eksempelvis ved salg eller skyldsettinger. Jeg viser for øvrig til uttalelser fra statseiendomsutvalgets flertall - inntatt i NOU 1977:16 side 61-62 og side 63-64 - som jeg i det vesentlige kan slutte meg til.

I det fremlagte materiale er det ingen dokumenter som positivt gir et klart uttrykk for at høyfjellet i Tromsø fogderi tilhører staten med opprinnelig eiendomsrett. Det er tvert imot eksempler på at den motsatte oppfatning kommer frem eller er lagt til grunn. Jeg nevner i denne forbindelse først en almenningsbeskrivelse fra 1778 hvor «vidløftige» strekninger til fjells i Senjen fogderi er oppgitt å være Kongens eiendom, mens det for Tromsø fogderi er sagt at Kongen eier bare enkelte gårder og at almenningen er solgt uten at det er gitt tilsvarende opplysninger om «vidløftige» fjellstrekninger.

Også grensegangsforretningen fra 1806, fastsettelsen av den såkalte Moursundlinjen, synes å bygge på den oppfatning at staten ikke hadde beholdt eiendomsrett til høyfjellet i Tromsø fogderi. Den grense som ble fastsatt, er sammenhengende fra sjøen til svenskegrensen, den går gjennom betydelige høyfjellsstrekninger, og det er uomtvistet at den, foruten å markere skillet mellom Senjen og Tromsø fogderier, også var en eiendomsgrense mellom statens eiendom på sydsiden og proprietærgodset på nordsiden.

Jeg nevner endelig statens kjøp av fjellstrekninger innen det tidligere Tromsø fogderi mot grensen til Sverige i 1910. Kjøpet var visstnok motivert av forsvarshensyn, men viser etter min mening like fullt at staten ikke pretenderte å være eier i et tilfelle der det nettopp var høyfjellsstrekningene som var av interesse. Fra statens side har det vært vist til forliket året før mellom staten og «The Venture Corporation Limited» der sistnevnte aksepterte statens eiendomsrett til fjellstrekninger mot svenskegrensen innenfor Kåfjord. Som påpekt av ankemotpartene fikk selskapet på sin side fordeler som det hadde vesentlig interesse av. Det er for så vidt betegnende at statsråden i et internt PM i Landbruksdepartementet i oktober 1909, som gjaldt de tidligere nevnte innkjøp langs svenskegrensen i 1910, bemerker at Kåfjorddalens øvre del allerede er ervervet for staten.

Fra begge parter har det for Høyesterett vært foretatt en omfattende gjennomgang av grensebeskrivelser m.v. for å påvise i hvilken utstrekning det omtvistede område har vært delt mellom de omkringliggende bruk. Ankemotpartene har behandlet dette spørsmål i tilknytning til sitt subsidiære grunnlag, som det ikke er nødvendig for meg å ta stilling til. Men forholdet har også betydning som en av flere etterfølgende omstendigheter ved fortolkningen av Hvidskjøtet. Jeg er enig med staten i at det er uklart hvor langt de beskrevne nabogrenser fortsetter oppover og innover i fjellet. Som regel er de angitt å gå «til høieste Fjeld» eller ved tilsvarende betegnelser. Etter min mening kan slike upresise angivelser når det gjelder fjellet ikke ses som noen avgjørende veiledning for eierforholdene i de indre fjellområder, og langt mindre kan de ses som en bekreftelse på at staten skulle være eier her fordi områdene ikke fulgte med ved skjøtningen i 1761. Når grensebeskrivelsen er omtrentlig, henger dette sammen med at det i første rekke var påkrevd å beskrive de deler av eiendommen som hadde økonomisk interesse. Enkelte av de beskrevne linjer i den nordlige del av tvistefeltet går for øvrig åpenbart langt innenfor statens påstandslinje, slik som påvist av ankemotpartene med støtte i de aktuelle dokumenter. Ikke noe av det materiale som spesielt har tilknytning til Stormheimfeltet, gir uttrykk for at staten skulle være eier i de indre områder. De opplysninger som foreligger om utstykkingen av de tidligere proprietærgods i Stormheimfeltet, er således etter min oppfatning ikke egnet som grunnlag for å fravike den forståelse av Hvidskjøtet som jeg er blitt stående ved.

Det er ikke klart om hele det omtvistede område er delt mellom de enkelte bruk eller grupper av bruk, eller om noe av feltet ligger udelt mellom dem. Det er ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på dette spørsmål. Det avgjørende for den tvist som nå foreligger til avgjørelse, er at tvistefeltet må antas å være overlatt de omkringliggende bruk i forbindelse med oppløsningen av proprietærgodsene, enten i fellesskap eller som særteiger for det enkelte bruk eller grupper av bruk. Jeg skal innskyte at det er opplyst at det ikke gjøres noe krav på området fra etterkommerne av eierne av de to proprietærgods som Stormheimfeltet skriver seg fra.

Subsidiært har staten påberopt seg at fjellområdene ble derelinkvert ved oppløsningen av proprietærgodsene og derved er tilfalt staten. Jeg kan vanskelig se at staten kan få medhold på et slikt grunnlag, som forutsetter at proprietærene skulle ha holdt høyfjellet tilbake. Det er ikke lett å skjønne hvilken interesse de skulle ha i å unnta noe av eiendommen på denne måten. Jeg kan for min del ikke komme til annet enn at brukene må være solgt med all den eierrådighet selgerne har hatt etter en fullstendig oppstykking av proprietærgodsene.

Som allerede nevnt har staten påtatt seg å dekke ankemotpartenes utgifter for samtlige instanser. Det foreligger derfor ikke noe saksomkostningsspørsmål som Høyesterett skal ta stilling til.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre, Bugge og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Martin Beer med domsmenn):

Saken er reist av Staten v/Landbruksdepartementet ved stevning av 16. april 1980 uttatt av Regjeringsadvokaten v/advokat Johan Fr. Remmen.

Tvisten gjelder eiendomsretten til et goldt høyfjellsområde, Stormheimfeltet, som i det vesentlige ligger i Tromsø kommune, men delvis også i Balsfjord, og som omfatter ca 150-160 km2.

De saksøkte er eierne av 11 omkringliggende gårdsbruk, som er tatt ut som representative for de langt flere som bor eller driver gårdsbruk ved utkantene av området. - - -

Det er på det rene i saken at eiendomsretten til området som saken gjelder, har vært på statens hånd.

Men ved et kongeskjøte 12. januar 1666 overdro Fredrik III til Joachim Irgens sitt krongods blant annet i «Tromsøen».

Det oppsto senere uenighet om omfanget av salget, hvorvidt det også omfattet almenningene. For å få denne tvist ut av verden, kjøpte Johan Hvid dem på auksjon 26. april 1759, og på samme auksjon kjøpte han også den gjenløsningsrett som kongen hadde betinget seg i kongeskjøtet av 12. januar 1666.

Det etterfølgende skjøte på det som ble solgt på auksjonen ble utstedt av Fredrik V 25. mai 1761 etterat kjøpesummen var betalt med 1750 riksdaler for gjenløsningsretten og 200 riksdaler for Almendinger som finnes udi Tromsøe Fogderie uden at røre ved andre Ejeres Gods, men ligger afsides til Fields, eller ved Søekanten..»

eller som det er formulert annensteds i samme skjøte:

«Almindingerne i Tromsøe Fogderie for saavidt disse Almindinger ej rører ved andre Eieres Gods, men ligger afsides til Fields eller ved Søekanten, med derpaa værende og rettelig tilhørende skov..»

eller også:

«. . Almindingerne udi Tromsøe, med alt det som dertil hindindtil lagt haver og med rette tilligge bør, baade av Skov med videre; dog allene forsaavidt samme Almindinger ej rører ved andre Eieres Gods, men ligger afsides til Fields eller ved Søekanten, og med de Vilkaar, at Almuen i følge av Loven derav fremdeles nyder det som Loven dennem derav bevilger og de bestandigen derav tilforn nødt haver . . .»

Ved kgl. res. av 11. juni 1971 ble Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms oppnevnt, med bl.a. følgende mandat:

å klarlegge den rettslige karakter av grunnarealer - fjellområder og annen grunneiendom - som staten gjør krav på å eie i Nordland og Troms og å gi tilrådning om grensedragningen mellom slik statseiendom og privateiendom.

For Stormheimfeltets vedkommende avsa utvalget sin innstilling til Landbruksdepartementet 13. august 1976. Den foreligger som nr. 16 blant Norges Offentlige Utredninger for 1977.

Komiteens flertall på tre kom med følgende tilrådning:

«Staten bør ikke gjøre krav på å være eier av fast eiendom i «Stormheimfjellet».»

Utvalgets mindretall på to kom imidlertid til motsatt resultat og anga også grensene for det område som staten etter deres mening skulle gjøre krav på. Mindretallet tok sitt utgangspunkt i at det var på det rene at høyfjellsområdet en gang hadde vært statens og at det ikke var ført bevis for at det var skjedd noen overgang til de private.

Retten ser det ikke som noen naturlig oppgave å gi noen detaljert redegjørelse om saksforholdet og partenes anførsler, idet NOU nr. 16/77 gir dette.

Retten viser for så vidt til utredningen, som er bakgrunn for saksanlegget. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Kjell H. Jakobsen, sorenskriver Halvdan Harkjerr og ekstraordinær lagdommer Håvard Nesheim): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger: - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som flertallet i utvalget for statseiendom. Flertallets begrunnelse er inntatt i utredningens side 56 til side 68, og som det vil fremgå nedenfor av lagmannsrettens premisser, er lagmannsretten også i det alt vesentlige enig med flertallet i den begrunnelse som det har gitt for sin tilrådning.

Fortolkningen av Hvid-skjøtet må skje etter vanlige tolkningsprinsipper hvor man foruten ordlyden også trekker inn foreliggende opplysninger om bakgrunn for salget, ledsagende omstendigheter, samt opplysninger om hvordan skjøtet i ettertiden er blitt praktisert. I dette helhetsbildet har det også interesse å se på andre allmenningsskjøter utstedt i samme tidsrom, og det omfang disse salgene er blitt tillagt. Lagmannsretten har da særlig festet seg ved skjøtet til Petter Dass av 1750, samt salget av Skjåk-allmenningen i 1727. Videre foreligger det en del opplysninger i allmenningsbeskrivelser fra tiden like etter skjøtningen.

Det er mellom partene ingen uenighet om at Stormheimfeltet var av de områder innen Tromsø fogderi som ved skjøtet av 1761 ble overdratt til Johan Hvid. Utgangspunktet for fortolkningen er her som ellers skjøtets ordlyd. Salget gjaldt Kongens allmenninger i Tromsø fogderi, og det sentrale poeng med fortolkningen er å søke klarlagt om dette salget ikke bare omfattet rydningsjord og skogstrekninger med de til jordbruksnæringen hørende fjellområder, men om høyfjellspartiene også medgikk i salget. Allmenningene er i skjøtet beskrevet på forskjellige måter, jfr. utredningens side 24, 2. spalte:

«. . . Almindinger som findes udi Tromsø Fogderie, uden at røre ved andre Eieres Gods, men ligger afsides til Fields, eller ved Søe-Kanten . . .»

«. . . Almindingerne i Tromsøe Fogderie forsaavidt disse Almindinger ej rører ved andre Eieres Gods, men ligger afsides til Fields eller ved Søekanten med derpaa værende og rettelig tilhørende skov; . . .»

«Almindingerne udi Tromsøe, med alt det som dertil hidindtil lagt haver og med rette tilligge bør, baade av Skov med videre; dog allene for saavidt samme Almindinger ej rører ved andre ejeres gods, mens ligger avsides til Fields eller ved SøeKanten, og med de Vilkaar, at Almuen i følge Loven derav fremdeles nyder det som Loven dennem derav bevilger og de bestandigen derav tilforn nødt haver, . . .»

Lagmannsretten finner ingen grunn til å komme nærmere inn på betydningen av forbeholdet «uden at røre ved andre ejeres gods», i det dette forbeholdet under enhver omstendighet ikke kan ses å vedrøre spørsmålet om hvorvidt høyfjellet fulgte med i salget eller ikke. Man står her overfor et i skjøtet klart formulert forbehold som forutsatte en nærmere oppfølgning og avklaring i forbindelse med tildeling av nye rydninger i allmenning.

For allmenningenes beskrivelse i forhold til fjellet, finnes det ikke i skjøtet noe tilsvarende uttrykkelig forbehold. Riktignok er «Skov-strekninger» fremhevet, men i skjøtet er også allmenningen beskrevet som liggende til fjells og ved sjøkanten. Skjøtet preges av datidens bruk av standardformuleringer. Tilsvarende beskrivelser går igjen i andre skjøter fra samme epoke, såsom skjøtet av 1750 til Petter Dass, hvor «Alminding og Almindings skove» samt «fra Fjeld til Fjære» er nevnt. I skjøtet av 1727 vedrørende Skjåkallmenningen er likeledes uttrykket «til Fjelds og udi Fjære» benyttet. Denne bruken av standardformuleringer gir i seg selv et inntrykk av at det ikke lar seg innfortolke noen konkret vurdering av uttrykkenes betydning i forbindelse med det enkelte salg. Slik lagmannsretten ser det, er bruken av standardbeskrivelser et moment som taler for at man i tvilstilfelle må falle tilbake på allmenningsbegrepet slik det ble benyttet i datidens lovgivning.

I denne forbindelse nevnes at Taranger, Jur. utdr. I side 21, antar at forbeholdet i skjøtet til Dass om «lappestrækninger» innebar at disse ikke ble solgt. Idag er det ingen uenighet om at skjøtet også omfattet høyfjellet og dermed «lappestrækningene». Forbeholdet i skjøtet må vel på denne bakgrunn ses som forbehold om at salget ikke skulle gripe inn i samenes reindriftsrett med den dertil hørende bruksutøvelse. Med andre ord at Dass for fremtiden skulle ta hensyn til reindriften ved sine disposisjoner i allmenningen. Dette viser at man ikke uten videre kan legge opp til en restriktiv fortolkning av skjøter fra denne tiden. I så fall ville skjøtet til Petter Dass mer enn kanskje noe annet skjøte fra denne tiden legge opp til en fortolkning hvoretter høyfjellet ikke kan anses som allmenning.

Lagmannsretten er således enig med flertallet i utvalget når det hevder, utredningens side 57, 1. spalte, «at det i Rentekammeret, som stelte med allmenningene for hele landet, rådet den samme oppfatning av hva allmenninger var og hva de omfattet i Tromsø fogderi som i det øvrige land hvis det ikke finnes holdepunkter for noe annet».

Når det gjelder omfanget av allmenningsbegrepet i datidens lovgivning, er partene enige om at allmenningslovgivningen omfattet høyfjellet.

Lagmannsretten er videre enig med flertallet i utvalget når det - etter gjennomgåelse av rettspraksis, litteratur og allmenningsbeskrivelser for Sør-Norge - på side 58, 2. spalte konkluderer med at allmenningene i Sør-Norge og Trøndelag «ble ansett for å omfatte foruten de skogkledte områder, engsletter og sætertraktene med beitestrekningene, også snaufjellene og andre impedimenta som geografisk og topografisk lå til disse». Forestillingene om et høyfjell som eies av staten og som ikke kunne betraktes som allmenning, lar seg - som påpekt av utvalgets flertall - ikke konkret etterspore i den tidsepoke Hvid-skjøtet ble utstedt, hverken for Sør-Norge eller Nord-Norge.

I sin utredning av 26. mai 1928 har Tank gjennomgått korrespondansen i forbindelse med Petter Dass' kjøp av de uoppryddede almenninger i Rana og Vefsn. Forholdet til samene er relativt inngående behandlet i denne korrespondansen, og dette viser at man i Rentekammeret på denne tiden var klar over hvordan høyfjellsområder i Nord-Norge ble utnyttet.

Forholdet til fjellstrekningene ble ytterligere fokusert på 1750-tallet i og med at Johan Hvid protesterte mot skjøtingen til Petter Dass. Tvisten mellom Hvid og Rentekammeret på 1750-tallet om forståelsen av skjøtet av 1666, omhandlet ikke bare rydninger i allmenningen, men også lappeskatten. Selv om det måtte være noe uklart om lappeskatten på den tiden ble sett på som en rett til å kreve leie av beiter, og dermed knyttet til eiendomsretten til beitestrekningene, er det av en viss betydning å merke seg at Johan Hvid oppfattet salget til Petter Dass som et tap av retten til lappeskatt i Rana og Vefsn allmenning. Det vises til hans brev av 22. desember 1753.

Enn videre må Rentekammeret etter det materiale som major Schnitler hadde frembrakt ved sine høringer, ha vært klar over at beiteområdene i Tromsø fogderi strakk seg inn til svenskegrensen, og at disse omfattet betydelige fjellstrekninger. Dersom man på denne tiden hadde forestillinger om et høyfjell som ikke ble omfattet av allmenningsbegrepet, er det påfallende at en slik forestilling hverken kan spores i korrespondansen forut for skjøtet av 1761 eller som et klart uttalt forbehold i skjøtet.

Lagmannsretten er etter dette enig med flertallet i utvalget når det uttaler, utredningen side 60, 2. spalte, at da «fjellstrekningene hadde vært gjenstand for spesiell oppmerksomhet såvidt kort tid forut for salget av allmenningene til Johan Hvid, kan en vanskelig anta at det under dette salg ikke ble tenkt på høyfjellet».

Når det gjelder den etterfølgende praktisering av skjøtet, er lagmannsretten enig med staten i at dette er et fortolkningsmoment av betydning. Det foreliggende materiale om praktiseringen av skjøtet, kan grupperes slik:

1. Dokumenter vedrørende senere salg og delingen av proprietærgodset.

2. Allmenningsinnberetninger.

3. Matrikkelen av 1838 og forarbeidene til denne, herunder grenseoppgangen av 1806 (Moursundlinjen).

4. Statens innkjøp av jord i Tromsø fogderi.

5. Oppløsningen av proprietærgodsene ved salg til oppsitterne, herunder om disse salgene gir grunnlag for oppfatninger med hensyn til høyfjellet.

Lagmannsretten har for oversiktens skyld foretatt en slik grovinndeling av materialet, dels fordi materialet i tid spenner over en periode på ca 150 år, og dels fordi materialet også omhandler de enorme områdene fra fylkesgrensen mot Finnmark til Målselvvassdraget. Materialet må imidlertid ses i sammenheng idet vesentlige aspekt som kan trekkes ut av de forskjellige enkeltgruppene gjensidig belyser hverandre.

Ved skjøte av 2. januar 1764 ble proprietærgodset overdratt fra Johan Hvid til Johan Hysing. I skjøtet er allmenningene omtalt som «Almendings Skaugene» og «Almendings Skove». Godset gikk deretter ved auksjonsskjøte av 29. juli 1771 over til Johan Hysings bror, Alhert Hysing. Godset ble ved kontrakt av 10. juni 1783 delt i tre deler: Bentsjordgodset som omfattet Hillesø og Tromsø sogn, Karnesgodset som omfattet Karlsøy, Lyngen og Helgøy sogn, og Skjervøygodset som omfattet Skjervøy sogn og Kåfjorden. Bentsjordgodset tilfalt Hans Moursund, Karnesgodset tilfalt Georg Vasmuth og Skjervøygodset tilfalt Alhert Hysings sønn, Johan Hysing. Delingskontrakten av 1783 nevner i punkt 11 allmenningene slik: «Skulle nogen af den eene Part af Godsets Opsiddere behøve Undsætning til Baader, Jegter og Tømmer udi den anden Ejers Alminding, da maae samme mod Saug Precognitions Betaling ikke nægtes ham».

Vedrørende Bentsjordsgodset er det videre dokumentert skjøte av 14. september 1784 fra Albert Hysing til Hans Moursund, og auksjonsskjøte av 28. juni 1804 etter avdøde Hans Moursund til Christian Ameln. Allmenningene er i skjøtet av 1784 kun nevnt innledningsvis i forbindelse med en henvisning til Hvid-skjøtet av 1761. I skjøtet av 1804 er det foretatt en beskrivelse av Bentsjordgodset hvor det er nevnt «samt Balsfjordens og Malangens almenningsskove».

En sammenfatning av de ovennevnte dokumenter gir ingen opplysninger med hensyn til høyfjellet. Dokumentene gir både enkeltvis og sett i sammenheng klart inntrykk av at det sentrale har vært de inntekter som kunne vinnes ved driften av godsene. På denne bakgrunn kan det ikke trekkes noen slutninger ut fra det forhold at allmenningene er benevnt som allmenningsskoger. Dette er for øvrig en uttrykksmåte som er kjent også fra andre deler av landet hvor høyfjellsstrekninger utvilsomt inngikk.

I årene 1772, 1778 og 1826 er det gitt innberetninger som også nevner allmenninger i Tromsø fogderi. Innberetningene er detaljert gjennomgått av flertallet i utvalget i innstillingens side 61 til 62, 1. spalte. Det som er av interesse i innberetningene av 1772 og 1778 er sitert her av utvalgets flertall, og lagmannsretten er enig med flertallet i utvalget når det på side 62, 1. spalte konkluderer med at innberetningene har begrenset verdi når det gjelder spørsmålet om hvem som ble ansett for å eie høyfjellet i Tromsø fogderi på denne tiden. Flertallet i utvalget uttaler videre: «Når de vidløftige fjellstrekninger i Senjens fogderi er omtalt som Kongens allmenning, og det ikke er nevnt noe om Kongelige allmenninger i Tromsø fogderi, synes dette dog å tyde på at fjellstrekningene i Tromsø fogderi, i motsetning til fjellstrekningene i Senjens fogderi, ble ansett for å være privat eiendom.» Lagmannsretten er enig i at dette er et moment av betydning.

I matrikkelen av 1838 nevnes 5 allmenninger i Tromsø fogderi: Storskogen allmenning i Tromsø tinglag, Storfjorden og Skibotn allmenning i Lyngen samt Reisen og Kvænangens allmenning i Skjervø tinglag. Disse allmenningenes beliggenhet og utstrekning fremgår av sitat fra distriktsmatrikuleringskommisjonens forhandlingsprotokoll fra 1819-20, inntatt i utredningens side 29. Allmenningene tilsvarer de områdene i Tromsø fogderi hvor det fantes (og finnes) drivverdige forekomster av furuskog. Det kan av dette ikke sluttes at det ikke fantes allmenninger andre steder innen fogderiet. Det bemerkes imidlertid at disse 5 allmenningene hadde grenser som gikk inn i fjellet.

Staten kjøpte i 1866 Kvænangen og Reisen allmenning av Foreningen til opphevelse av leilendingevesenet i Skjervø. I tillegg til disse allmenningene kjøpte staten også en del tidligere fradelte eiendommer. I statens fortegnelse over innkjøpte eiendommer av 1911 er fjellarealet angitt til 56000 ha. jfr. utredningens 32. Lagmannsretten har også merket seg at fortegnelsen over statens eiendommer av 1880 skiller mellom: A. Statens opprinnelige jordegods, B. Statsallmenninger og opprinnelige statsskoger, og C. Innkjøpte eiendommer.

Under gruppe A og B er det ikke nevnt eiendommer i tidligere Tromsø fogderi.

Lagmannsretten viser for så vidt til den gjennomgåelse som utvalget har foretatt i utredningen side 30-33, 1. spalte hvor det dessuten gis opplysninger om statens innkjøp av Rendalen statsskog i Nordreisa i 1903, samt tvisten i 1908 vedrørende høyfjellet i Kåfjorddalen. Videre viser lagmannsretten til statens innkjøp av deler av Storskogen allmenning av 4. juni 1892. Også dette kjøp omfatter foruten skog også høyfjellsareal. Statens grenselinje for Storskogen er således beskrevet over Hattevarre, et fjell på 1408 meter, jfr. fotomappe.

Grensegangsforretningen av 1806, Moursundlinjen, trekker etter det lagmannsretten kan forstå grensen mellom Senja fogderi og det privat eide Bentsjordgodset tilhørende Moursund. Grensen ble, grovt skissert, trukket fra de indre deler av Malangen over høyfjellet ved Mårtind, og videre over Heia og Mauken opp Rostaddalen til Store-Rosta ved svenskegrensen.

Forretningen forutsetter klart at fogderigrense og eiendomsgrense faller sammen, og den avsluttes med erklæring om at «Den nu saaledes oppgaaede og ved merke bestemte linje . . . ansees for det rette grenseskjil imellom Hans Majestæt Kongens almindinger og proprietær Moursunds tilstøtende skove eller imellom Senjens og Tromsø fogderier». Forretningen ble godkjent av Rentekammeret, og i godkjennelsesbrevet av 18. juli 1807 nevnes «grensene mellom Mallangens Kongl. Alminding i Senjens Fogderie og proprietær Moursunds tilgrænsende eiendome i Tromsø Fogderie».

Denne grenselinje går for en vesentlig del langs Storskogen allmenning, og at Moursund ble ansett som eier av høyfjellet nord for denne grense må synes ganske klart etter som staten ved innkjøp av deler av Storskogen allmenning i 1892 trakk grenselinjen over Hattevarre.

De statsinnkjøp som lagmannsretten har behandlet i sammenheng med de fem særskilt skyldsatte allmenningene og Moursundlinjen, har det til felles at innkjøpene skjedde ut fra skogvernhensyn. I dette tidsrommet, fra ca år 1800 til ca 1892, synes det klart såvel fra statens side som fra de privates side at allmenningene omfattet betydelige høyfjellsstrekninger.

Statens innkjøp i denne perioden av allmennings-jord i Tromsø fogderi står i en annen stilling enn de innkjøp som staten foretok i henhold til Kgl. res. av 30. april 1910, idet de sistnevnte innkjøpene skjedde ut fra en forsvars- og sikkerhetspolitisk målsetting. Ut fra dette synes det noe uklart om man i det hele tatt kan trekke noen konklusjoner av innkjøpene i 1910, og det materiale som foreligger om disse innkjøpene.

Det pekes imidlertid på at man i forbindelse med forberedelse av disse innkjøpene, samt også i forbindelse med tvisten i 1908 om høyfjellet i Kåfjorddalen innen Tromsø fogderi, for første gang treffer på forestillingen om et statens høyfjell som ikke inngikk i allmenningsbegrepet. At staten ikke forfulgte dette synspunktet den gang, er ut fra målsettingen med innkjøpene forståelig. På den annen side kan det heller ikke ses bort fra at statens innkjøp ytterligere har festnet en forestilling om at staten ikke har noen opprinnelig eiendomsrett til høyfjell innen det gamle Tromsø fogderi. I hvert fall er det med bakgrunn i statens innkjøp vanskelig å forstå at høyfjellsområdene andre steder i Tromsø fogderi, så som Stormheimfeltet, skulle være oppgitt eiendom.

Når det gjelder oppløsning av proprietærgodsene ved salg til brukerne, viser skylddelingsforretningene innen samtlige proprietærgods klare likhetstrekk for så vidt gjelder grensedragning mot fjellet. Her er det gjennomgående ikke trukket noen tverrgrenser i fjellet, og de vanlige betegnelser om eiendommenes utstrekning går igjen, så som «høyeste fjell» o.l. Et annet likhetstrekk er at det fra de særskilt skyldsatte fem allmenningene er fradelt en rekke bruk uten at dette har nedfelt seg i noen annen praksis med hensyn til grensebeskrivelse mot fjellet.

Stormheimfeltet representerer i så måte intet unntak. Topografisk kan vel dette feltet sies å være typisk innenfor allmenningene i Tromsø fogderi. Området har noe mer høyfjell og impediment enn det tilgrensende Tromsdalstindområdet. I andre deler av Tromsø fogderi, for eksempel på Lyngen-halvøya, finnes til gjengjeld større områder av villfjell og impediment.

Om man ellers på fritt grunnlag skulle avgrense gårdene innen Stormheimfeltet mot et høyfjell, mener lagmannsretten at grensene til dels måtte trekkes betydelig annerledes enn statens påstandslinje. Lagmannsretten er for den nordligste delen av feltet enig med grunneiernes prosessfullmektig i at gårdsgrensene sett i sammenheng danner en naturlig tverrgrense i fjellet. Feltet gjennomskjæres her av beitedaler som i betydelig grad også har vært utnyttet til uteslåtte. Dette gjelder Bjørnskardalen, Namdalen med Sennedalen (den nordligste). Videre har man på Ramfjordsiden Saltdalen med Gryta som likeledes - på ellers fritt grunnlag - må henføres til Sakariasjord. På samme måte må den sydligste Sennedalen etter topografi og bruk sies å være privateiet.

I den sydligste delen av feltet eier gården Laksvatn Ytre grunnen på begge sider av Blåtind. Grensebeskrivelse og bruk tilsier da at Blåtindområdet under enhver omstendighet hører til denne gården.

Et sammenhengende høyfjellsområde har man da i området fra Gjømmertind langs grensen mellom Balsfjord og Tromsø kommune og nordøstover rundt Blåisen og brinken av Tverrfjellet, tilbake sydvestover mot Store Rieppefjellet, rundt brinken av Sennedalen (den sydligste) og høydedraget fra Rieppefjellet (høyde 1133) og Vassåalge og videre rett syd mot Seidefjellet og derfra til Gjømmertind.

Denne avgrensning mot høyfjell illustrerer også de praktiske vanskeligheter som ville ha vært forbundet med en gjennomføring av en sondring mellom allmenning og høyfjell som ikke anses som allmenning. Lagmannsretten peker i denne forbindelse på at en hovedhensikt ved kjøpet av allmenningene i 1761 må ha vært å øke inntektene av godset ved nyryddinger. Dette fremgår da også av alle de skylddelingsforretninger som ble avholdt fra midten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet, samt striden på 1750-tallet om rydningsplassene. Dersom Kongen forbeholdt seg høyfjellet, ville det i hvert fall være å vente at spørsmålet om en grensedragning mot «Kongens høyfjell» skulle meldt seg temmelig snart etter skjøtningen på samme måte som avgrensningen mot «andre ejeres gods».

Lagmannsretten vil sluttelig peke på at det blant partene hersket relativt uklare forestillinger med hensyn til hvem som var eier av de forskjellige impedimentsområdene høyest til fjells. Denne uklarheten synes ikke å være av noen særlig vekt, idet en slik problemstilling må ha fortonet seg som nokså lite aktuell for gårdbrukerne. Mer vesentlig synes det da å være at ingen av partene eller vitnene noen gang hadde hørt at staten skulle være eier av noe høyfjell i Stormheimfeltet.

Lagmannsretten finner det for så vidt ikke nødvendig å gå nærmere inn på bevisbyrdeproblemene i det man finner det klart mest sannsynlig at allmenningene i Tromsø fogderi - på samme måte som ellers i landet - ble solgt med høyfjellet ved skjøtet av 1761 til Johan Hvid.

Lagmannsretten vil videre, når det gjelder statens subsidiære anførsel, anta som meget lite sannsynlig at proprietærene ved frasalg av grunnen til oppsitterne skulle ha holdt tilbake høyfjell som senere må antas å være oppgitt. I og med salgene av bygselbrukene opphørte fremtidige inntektsmuligheter i området for proprietæren, og det må allerede av den grunn antas som lite sannsynlig at han skulle hatt noe ønske om å sitte igjen med uproduktivt høyfjell. Det må antas at bygselsmennene ikke hadde en slik forhandlingsposisjon overfor proprietæren at de på denne måten kunne «skumme fløten». Det er videre på det rene at Moursund mente å ha solgt hele proprietærgodset. Stormheimfeltet omfattes for det meste av eiendom tidligere liggende under Karnesgodset, men heller ikke her har man noen kunnskap om at etterkommere fra disse eierne mente å ha noen eiendom igjen i dette området. Hertil kommer at topografien i Stormheimfeltet stort sett har ført til naturlig bruksdelinger i den utstrekning høyfjellet har vært utnyttet. Det naturlige må her som ellers være å anta at høyfjellet med impedimentsstrekninger tilligger de nærmest liggende gårder uten at lagmannsretten har grunnlag for å uttale seg nærmere om eierforholdene etter eierkonstruksjonen grunneierne imellom. - - -