Rt-1986-1139

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-10-31
Publisert:	Rt-1986-1139 (405-86)
Stikkord:	Familierett, Foreldreansvar
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 31. oktober 1986 i l.nr. 161 B/1986
Parter:	A (advokat Kjell Nygård) mot B (advokat Thorer Ytterbøl).
Forfatter:	Holmøy, Hellesylt, Schei, Halvorsen, Christiansen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §36, §37, Tvistemålsloven (1915) §180, Barnevernloven (1953) §32, §33, §34, §35, §36, §37, §38, §34, §41

Dommer Holmøy: A og B inngikk ekteskap 8. mars 1974. De har ett barn, C, født xx.xx.1974. Ektefellene ble separert 18. april 1978, og skilt 24. august 1979. Ved separasjonen var de enige om at moren skulle ha foreldreansvaret for gutten, og at faren skulle ha rett til samvær annen hver weekend, og i høytider og ferier etter nærmere avtale.

C har fra han var ganske liten, også mens foreldrene levde sammen, bodd hos morens foreldre, D og E i Z. Ved vedtak av 27. mai 1980 av barnevernsnemnda i Z ble D og E godkjent som fosterforeldre og deres hjem som fosterhjem for C. Faren har gjort enkelte forsøk på å få foreldreansvaret overført til seg. I 1982 undertegnet partene også en ny avtale som gikk ut på at gutten skulle bo hos faren. Fostermoren motsatte seg imidlertid at gutten ble flyttet, og både moren og fosterforeldrene har gitt uttrykk for at denne avtale fra morens side ble inngått under et slikt press at den var ugyldig.

A anla 20. juni 1983 sak mot sin tidligere ektefelle ved - - - byrett der han krevet foreldreansvaret for C. Byretten avsa 25. juni 1984 dom med slik domsslutning:

«1. Foreldreansvaret til C, født xx.xx.1974, gis til faren, A.

2. Saksøkte B frifinnes.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

B anket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som 8. mars 1985 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Foreldreansvaret over C skal fortsatt være hos B.

2. Saksomkostninger pålegges hverken for byrett eller lagmannsrett.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til domsgrunnene. For Høyesterett foreligger det endel nye opplysninger som jeg kommer tilbake til.

Til bruk for Høyesterett har begge parter og ialt 14 vitner forklart seg ved bevisopptak. Seks av vitnene er nye for Høyesterett. C ble avhørt av dommer utenfor rettsmøte. Som sakkyndig for Høyesterett ble oppnevnt magister Cato Hambro, som har avgitt to skriftlige uttalelser i saken.

Ankeforhandlingen for Høyesterett var berammet til 17. juni 1986. Den sakkyndige hadde da avgitt sin første uttalelse der han konkluderte med å tilrå at A ble tilkjent foreldreansvaret for sønnen. I den sakkyndiges begrunnelse er det imidlertid vist til at A overfor den sakkyndige hadde gitt uttrykk for at han var kommet til at han, i tilfelle han ble tilkjent foreldreansvaret, ville la sønnen fortsette å bo hos fosterforeldrene. Når det gjelder B, viste den sakkyndige blant annet til at hun nesten ikke hadde hatt samvær med sønnen, og at hun i realiteten hadde gitt fra seg omsorgen til sine foreldre. Under forutsetning av at den ankende part ville la sønnen fortsette å bo hos fosterforeldrene, la også ankemotpartens prosessfullmektig ned påstand om at han ble tilkjent foreldreansvaret. Ved innledningen av ankeforhandlingen ga imidlertid den ankende parts prosessfullmektig uttrykk for at den sakkyndige hadde misforstått hans part.

På bakgrunn av den uklarhet som forelå om A, dersom hans anke skulle føre frem, ville la C bli boende hos fosterforeldrene, ble ankeforhandlingen ved Høyesteretts kjennelse av 18. juni 1986 utsatt til ny berammelse. Det ble forutsatt at A's standpunkt ville bli klarlagt ved nytt bevisopptak, og at det eventuelt kunne bli spørsmål om å innhente en tilleggsuttalelse fra den sakkyndige.

A har deretter gitt ny forklaring ved bevisopptak der han benekter å ha uttalt at han vil la C bli boende hos fosterforeldrene hvis han blir tilkjent foreldreansvaret. Han er fast bestemt på at han i så fall vil bringe gutten til sin bopel i Æ. Dersom det viser seg at han ikke tilpasser seg der, kan han flytte tilbake til fosterforeldrene.

Den sakkyndige har deretter gitt en ny uttalelse der han konkluderer med at:

«Hvis avgjørelsen først og fremst skal ta hensyn til barnets beste, vil den sakkyndige - selv om dette kan føles urimelig av den ankende part - måtte råde til at C blir boende hos sine morforeldre, mens hans biologiske far får vanlig - kanskje utvidet - samværsrett.»

Fra den ankende part, A's side, er det for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

C ble opprinnelig anbragt hos morens foreldre fordi hun ikke ville ta seg av ham. Han bodde imidlertid sammen med sine egne foreldre til han var vel ett år gammel. Tidligere var han hos besteforeldrene mens partene var på arbeid.

Det fremheves at barnevernsnemnda ikke har truffet noe vedtak om å plassere gutten i fosterhjem. Det som skjedde etter at barnevernsnemndas formann ble oppmerksom på at gutten bodde hos besteforeldrene, var at disse ble godkjent som fosterforeldre og hjemmet som fosterhjem. Godkjenningen skjedde etter innhentet søknad fra besteforeldrene. Det er misvisende slik det er angitt i innstillingen til barnevernsnemnda, at anbringelsen er foretatt av barnets foreldre. Realiteten er at det er bestemoren som har tatt ansvaret for gutten.

I denne forbindelse hevder den ankende part at bestemoren også har satt seg i veien for hans forsøk på å få omsorgen. Han har hele tiden opprettholdt kontakt med sønnen, bortsett fra i to perioder etter separasjonen da han var så deprimert at han valgte å reise vekk. Han gjorde tjeneste i de militære styrker i Libanon. Det er ikke riktig, som forutsatt av lagmannsretten, at han ikke før høsten 1982 arbeidet aktivt for å få omsorgen. Allerede høsten 1980 fremsatte han ønske overfor B om å få overta foreldreansvaret. Dette ble da avvist. I 1982 ble det imidlertid undertegnet avtale mellom partene om at gutten skulle bo hos faren. Senere gjorde både moren og hennes foreldre gjeldende at avtalen var ugyldig fordi den var inngått under sterkt press fra farens side, noe han bestemt bestrider.

Den ankende part gjør videre gjeldende at det ikke er tilstrekkelig - som gjort av lagmannsretten - å konstatere at C har det bra. Avgjørelsen av tvisten om foreldreansvar skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, og det må legges vekt på hva som er best for barnet på sikt. Det som skal vurderes er hvem av foreldrene som skal ha foreldreansvaret. Det er deres forhold som skal sammenlignes. Det er i strid med loven og med rettspraksis å basere seg på at andre, f.eks. besteforeldrene, skal ha foreldreansvaret. Etter det som er opplyst om morens forhold, må det utelukkes at hun selv kan utøve foreldreansvaret. Ansvaret må da tilkjennes faren.

Det er for øvrig den ankende parts mening at det vil være best for C å flytte til faren fremfor å bli boende hos besteforeldrene. Han mener at han har bedre personlige forutsetninger enn besteforeldrene til å oppdra gutten. Miljøet på Æ er godt, og gutten er fortrolig med dette ved regelmessige besøk. Faren har giftet seg igjen og nylig fått barn. Han bor sammen med sin familie i et moderne hus i Æ. Etter lagmannsrettens dom har han fullført sin utdannelse i EDB og fått en fast stilling. Også hans ektefelle har fast arbeid utenfor hjemmet, men har for tiden permisjon. Han viser til uttalelser fra flere vitner om at han og hans ektefelle er meget godt skikket til å ha ansvaret for barn.

Det kan etter forholdene ikke være grunn til å legge vesentlig vekt på at C selv har uttalt ønske om å fortsette å bo hos besteforeldrene. Han er åpenbart påvirket av sin bestemor til å si hva hun vil, noe også den dommer som avhørte gutten har gitt uttrykk for. Som allerede nevnt, vil det være opp til C om han vil flytte tilbake til besteforeldrene om han ikke trives på Æ.

Den ankende part finner ikke grunn til å nedlegge noen subsidiær påstand om samværsrett for det tilfelle at han ikke får foreldreansvaret. Samværsretten har i flere år fungert tilfredsstillende etter den avtale som er inngått.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. - - - byretts dom stadfestes.

2. B tilpliktes å betale det offentlige sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Prosessfullmektigen for ankemotparten som er ny for Høyesterett, opplyser at det ikke har vært mulig å holde en helt tilfredsstillende kontakt med henne under saksforberedelsen for Høyesterett. Han har fått opplyst at hun har fått et barn, og lever i et samboerforhold, men at hun ellers holder seg nokså isolert. Hun har ikke hatt noen kontakt med sønnen det siste året. Hun har tidligere gitt uttrykk for at hun ønsket at han senere skulle flytte til henne, men på dette punkt har hun endret oppfatning. Som hun senest har gitt uttrykk for i bevisopptak for Høyesterett, mener hun at sønnen bør fortsette å bo hos hennes foreldre.

For ankemotparten, B, gjøres ellers i det vesentlige gjeldende:

For C vil det åpenbart være det beste at han får fortsette å bo hos besteforeldrene, slik også den sakkyndige for Høyesterett har gitt uttrykk for. For å oppnå dette, er det nødvendig at moren får beholde foreldreansvaret, som hun fortsatt vil utøve ved å la gutten bo hos hennes foreldre. Det kan etter loven ikke være noe hinder for at hun får foreldreansvaret under denne forutsetning.

Det bestrides at besteforeldrene er noe å bebreide for at de har beholdt omsorgen for C også mot farens ønske, og at de i sin tid også søkte om formell godkjenning som fosterforeldre.

Det fremheves at C har bodd hos sine besteforeldre fra han var ca tre måneder gammel. Han bor i et godt miljø, han har en nær følelsesmessig tilknytning til besteforeldrene og har utviklet seg på en sunn og god måte. Det bestrides ikke at faren kan tilby C tilfredsstillende forhold og at han er kjent med farens miljø fra besøk. En permanent flytting vil imidlertid være noe helt annet enn besøk.

Det må legges avgjørende vekt på at C selv vil fortsette å bo hos besteforeldrene. Det er ikke grunn til å tvile på at det ønske gutten har uttalt, senest overfor den oppnevnte sakkyndige, er uttrykk for hans egen mening.

Under henvisning til at det i rettspraksis har vært lagt vekt på hvilken løsning som sikrer den beste kontakt med begge foreldre, gjøres det i dette tilfelle gjeldende at C, dersom han blir boende hos besteforeldrene, fortsatt kan opprettholde kontakten med faren, som har samværsrett. Besteforeldrene har imidlertid ingen samværsrett etter loven. Det vil kunne få negative konsekvenser for gutten dersom kontakten med besteforeldrene brytes.

Etter ankemotpartens mening må man unngå en «prøvesituasjon» hos faren, slik denne legger opp til. Dersom C først har bodd hos faren en tid, vil han kunne få problemer med å gi uttrykk for at han vil flytte tilbake til besteforeldrene. Et slikt ønske ville også kunne virke negativt i forholdet til faren.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. A tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Jeg vil først peke på at saken formelt fremstår som en tvist om hvem av foreldrene som skal ha foreldreansvaret. Sakens reelle kjerne er imidlertid om C fortsatt skal bo hos besteforeldrene, eller om han skal flytte til faren.

Etter de opplysninger som foreligger, er jeg ikke i tvil om at det beste for C vil være at han fortsatt får bo hos sine besteforeldre. Han har bodd hos dem siden han var spebarn. C er nå nærmere 13 år gammel. Det er ingen grunn til å tvile på at han har hatt det godt hos besteforeldrene. Det er de som reelt sett har fungert som hans foreldre, og det er hos dem han har sitt hjem. Han er etter det opplyste en sunn og veltilpasset gutt.

Det er etter min mening ingen grunn til å tvile på at også faren er vel skikket til å overta omsorgen for C, og at han kan by ham et godt miljø. Selv om C har hatt regelmessig samvær med faren, kan likevel kontakten med faren og hans miljø ikke måle seg med den tilhørighet han har til besteforeldrene og deres miljø.

C selv har ved flere anledninger uttalt ønske om at han ikke vil flytte fra besteforeldrene. Dette ønske har han gitt uttrykk for både i en uformell samtale med en av lagmannsrettens dommere, under et dommeravhør under saksforberedelsen for Høyesterett, og senest i en samtale med den oppnevnte sakkyndige for Høyesterett. Faren har vist til at sønnen er så sterkt påvirket av sin bestemor at det derfor ikke kan legges noen vesentlig vekt på hans uttalelser om hvor han vil bo. Det er særlig vist til at den dommerfullmektig som foretok dommeravhøret for Høyesterett, uttaler at gutten var «drillet» i hva han skulle si. Under hensyn til uttalelsen fra den sakkyndige, som også har hatt personlig kontakt med gutten, er jeg imidlertid ikke i tvil om at C har gitt uttrykk for et helt selvstendig ønske. Jeg slutter meg for så vidt til den sakkyndiges mening.

Jeg er videre enig med den sakkyndige når han uttaler at «guttens alder og tilknytning til fosterforeldrene taler sterkt for at hans ønske bør tillegges avgjørende vekt». En flytting under de omstendigheter som foreligger ville etter min vurdering kunne få negative virkninger for hans videre utvikling. Det er også en risiko for at hans forhold til faren og hans nye familie ville ta skade.

Den løsning av den foreliggende tvist som kan sikre at C fortsatt får bo hos sine besteforeldre, er at moren har foreldreansvaret. Fra farens side er uttalt at han, dersom han får foreldreansvaret, vil gjennomføre at C flytter til hans hjem i Æ. Han har dog uttalt at gutten etter en tid vil få anledning til å flytte tilbake dersom han ønsker det. Jeg er imidlertid enig med ankemotparten i at en slik prøveordning vil være uheldig. Jeg viser også i denne forbindelse til den sakkyndiges vurdering. Den sakkyndige gir sterkt uttrykk for at C ikke kan ha unngått å føle den spenning og usikkerhet som har ligget i luften i flere år. Dette har i noen grad gått ut over hans psykiske trivsel, og han bør skånes for å få lagt på seg ansvaret for selv å avgjøre at han eventuelt skal tilbake til Z. Han føler at han nødig vil såre noen av partene.

Jeg finner ikke grunn til å gå inn på en detaljert vurdering av besteforeldrenes personlige forhold og miljø sammenlignet med farens, idet det helt dominerende moment er at C ikke bør flyttes. Jeg skal likevel nevne at besteforeldrene er relativt unge, henholdsvis 51 og 53 år. Det er opplyst at de har hatt en del konflikter med datteren, som de i den senere tid heller ikke har hatt noen kontakt med. Det foreligger imidlertid ikke opplysninger som kan gi grunnlag for noen vurdering av deres forhold i den forbindelse. Som det fremgår av lagmannsrettens dom har mormoren i den senere tid hatt et arbeid som innebærer at hun er borte fra hjemmet flere dager av gangen. I disse perioder er det morfaren og mormorens mor som har tilsyn med C. I likhet med lagmannsretten legger jeg til grunn at han også i disse perioder har en forsvarlig omsorg. Jeg finner for øvrig ikke grunn til å trekke i tvil at besteforeldrene har vært gode omsorgspersoner for C, og at han har et godt hjem hos dem.

Avgjørelsen av en tvist om foreldreansvar skal etter barneloven §34 tredje ledd først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Det som imidlertid må vurderes i denne sak er om det er rettslig adgang til å tilkjenne moren foreldreansvaret, da hun etter det som nå er opplyst, ikke lenger har noen kontakt med sønnen. Kontakten har også tidligere vært meget beskjeden, men til og med lagmannsrettens dom synes dog moren å ha hatt et ønske om at hun engang selv kunne overta omsorgen for C. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett er dette ikke lenger tilfelle. Årsaken til dette er ikke tilstrekkelig opplyst. Reelt sett er situasjonen den at hun fullt ut har overlatt omsorgen til sine foreldre, og man må nå gå ut fra at denne situasjon neppe vil bli endret.

Etter barneloven §34 tredje ledd skal foreldreansvaret tilkjennes en av foreldrene. Det er videre loven forutsetning at foreldreansvaret ikke kan overdras.

Det er på den annen side på det rene at foreldrene, eller den som eventuelt har foreldreansvaret alene, kan overlate den daglige omsorg for et barn til andre for kortere eller lengre tid. Det vil i slike tilfelle være en nødvendig følge av den faktiske situasjon at de som har den daglige omsorg, også i noen grad må kunne ta avgjørelser om barnets personlige forhold. Den av foreldrene som overlater den daglige omsorg til andre, kan ikke av den grunn bli diskvalifisert til å ha foreldreansvaret etter loven. Ved vurderingen av hvem av foreldrene som i tilfelle tvist bør få foreldreansvaret, må man i slike tilfelle også vurdere omsorgspersonenes forhold og barnets tilknytning til dem. Dette er ikke noen eksepsjonell situasjon i saker om foreldreansvar.

Denne sak er imidlertid særegen ved at moren ikke har noen kontakt med barnet. Når situasjonen er at foreldrene, eller den som i tilfelle har foreldreansvaret alene, har overlatt den daglige omsorg til andre, kan det riktignok ikke bero på en nærmere vurdering av kontakten med foreldrene til en hver tid om de fortsatt kan ha foreldreansvaret etter loven. Dette ville være helt uakseptabelt, først og fremst av hensyn til barnet. Heller ikke i den foreliggende sak kan man se bort fra at moren senere vil gjenoppta en viss kontakt med sønnen og bli mer aktiv i sitt forhold til ham.

Jeg vil i denne sammenheng også peke på at moren, selv om hun ikke har hatt noen direkte kontakt med sønnen i den senere tid, dog faktisk har utøvet den helt sentrale del av foreldreansvaret som ligger i å bestemme hvor han skal bo. Etter den forklaring moren har gitt i bevisopptaket til Høyesterett, legger jeg til grunn at hennes standpunkt om at sønnen fortsatt bør bo hos hennes foreldre, bygger på en selvstendig vurdering av hva som vil være til hans beste.

Jeg vil videre peke på at barneloven ikke inneholder særskilte regler om foreldreansvaret i tilfelle dette ikke utøves av den av foreldrene som har ansvaret, enten det nå er fordi han eller hun ikke kan eller ikke vil. Slike regler er imidlertid gitt for det tilfelle at den som har foreldreansvaret dør, se barneloven §36 og §37. Disse regler har etter min mening interesse også for vurderingen av den foreliggende sak.

Lovens ordning i dødsfallsituasjonen er at den gjenlevende av foreldrene ikke uten videre får foreldreansvaret. Selv om han hadde foreldreansvaret sammen med avdøde, vil han ikke uten videre beholde foreldreansvaret alene etter dødsfallet med mindre barnet bodde hos ham. I andre tilfelle må den gjenlevende av foreldrene fremsette krav for herreds- eller byretten om at han ønsker foreldreansvaret. Også andre enn foreldrene kan fremsette krav om dette, og er det flere som fremsetter krav, skal retten avgjøre spørsmålet på grunnlag av hva som er det beste for barnet.

Etter min mening ville det være lite i samsvar med den vurdering som ligger til grunn for disse regler dersom man i en så spesiell sak som denne, skulle være bundet til å tilkjenne faren foreldreansvaret fordi moren selv ikke har noen kontakt med barnet.

Jeg finner grunn til å nevne at en løsning som innebærer at moren har foreldreansvaret, samtidig som man forutsetter at gutten blir boende hos besteforeldrene, ikke innebærer noen tilfredsstillende løsning for den delen av foreldreansvaret som ikke gjelder avgjørelsen av hvor gutten skal bo. Jeg finner imidlertid ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette forhold. Avgjørelsen av hvor gutten skal bo, og hvem som således skal ha den daglige omsorg, må i dette som i de fleste tilfeller anses som den klart viktigste del av foreldreansvaret. I dette tilfelle er for øvrig gutten i den alder at hans selvbestemmelsesrett i egne forhold vil få en stadig større betydning.

For ordens skyld skal jeg nevne at jeg ikke legger noen vekt på den usikkerhet som foreligger med hensyn til om partene i 1982 inngikk en gyldig avtale om at faren skulle ha foreldreansvaret. Avtalen er ikke effektuert, og foreldreansvaret må nå i alle fall avgjøres uten hensyn til tidligere avtaler.

Endelig vil jeg nevne at det etter min mening ikke vil være riktig å tilkjenne faren foreldreansvar under henvisning til at spørsmålet om å nekte flytting av barnet i tilfelle må vurderes av barnevernsnemnda etter barnevernloven §37. Tvisten mellom foreldrene om foreldreansvaret må etter min mening avgjøres etter barneloven. Jeg nevner ellers at det i dette tilfelle antakelig ville være tvilsomt om barnevernsnemnda etter barnevernsloven §37 kunne nekte flytting, iallfall permanent.

Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste hva realiteten angår. Jeg nevner at det heller ikke er grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter sakens karakter finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, jfr. reservasjonen i tvistemålsloven §180 første ledd. Jeg nevner at begge parter har hatt fri sakførsel for alle retter.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Halvorsen og Christiansen: Likeså.

Av herredsrettens dom (byrettsdommer Oddvar Ryen):

Saken gjelder krav om overføring av foreldreansvaret for fellesbarnet C, født xx.xx.1974, (9 år). Kravet om overføring er reist av guttens far A ved - - - byrett den 30. juni 1983.

Det er avholdt saksforberedelsesmøte i saken den 9. november 1983. Hovedforhandling er holdt den 30. mai 1984. Partene har avgitt forklaring. Det ble ført 4 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Psykolog Rolf Egeland er oppnevnt av retten som sakkyndig, og har avgitt skriftlig uttalelse datert 17. januar 1984. Han møtte ikke under hovedforhandlingen. - - - Barnevernsnemnd har i henhold til barneloven §41 avgitt uttalelse.

Ektefellene A, født xx.xx.1951, og B, født xx.xx.1954, ble gift 8. mars 1974. I ekteskapet fikk de sønnen C. De ble separert ved fylkesmannsbevilling av 18. april 1978 og skilt 24. august 1979. Moren fikk foreldreansvaret for sønnen og faren samværsrett. Fellesbarnet har imidlertid bodd hos besteforeldrene D og E siden det var 3 måneder gammelt. Den 27. mai 1980 godkjente - - - Barnevernsnemnd besteforeldrene som fosterforeldre og deres hjem som fosterhjem for dattersønnen. Vedtaket ble fattet etter barnevernsloven §32, §33, §34, §35, §36, §37 og §38 kap. 4. Tilsyn med fosterhjem. Flytting. Barnevernsnemnda anfører bl.a.:

«C har bodd hos sine besteforeldre siden han var ca 3 måneder gammel. Anbringelsen er foretatt av barnets foreldre som nå er skilt. Årsaken til at spørsmålet om godkjenning av anbringelse ikke tidligere er fremlagt for barnevernsnemnda til behandling er ifølge bestemoren manglende kjennskap til barnevernsloven bestemmelser angående dette. En vil tilrå at barnevernsnemnda godkjenner ekteparet D og E som fosterforeldre for dattersønnen C samt at nemnda oppnevner tilsynsfører med hjemmel i barnevernsloven §32».

Som tilsynsfører ble oppnevnt daværende formann i barnevernsnemnda F.

Plasseringen av sønnen hos besteforeldrene kom istand fordi begge foreldrene var i arbeid, og fant at det var en praktisk ordning. Forholdet mellom ektefellene utviklet seg dårlig og søknad om separasjon ble sendt Fylkesmannen den 12. april 1978. Inntil separasjonen bodde partene sammen.

I april 1978 meldte saksøkeren seg til tjeneste ved de norske styrker i Libanon. Han tjenestegjorde i 6 måneder, og fortsatte tjenesten ytterligere 6 måneder fra februar 1979. Etter tjenestegjøringen i Libanon tok han opp spørsmålet om å få overført foreldreansvaret for sønnen til seg. Den 17. november 1980 skrev hans daværende juridiske rådgiver til saksøkte som meddelte at faren ønsket å overta foreldreansvaret. Anmodningen ble avslått. Den 21. oktober 1982 inngikk partene avtale om at sønnen skulle bo hos faren. Avtalen ble gjentatt med ny avtale 29. oktober s.å. med den endring at foreldrene skulle ha felles foreldreansvar. Endelig ble korrigert melding sendt folkeregisteret den 29. november 1982 om at sønnen skulle bo hos faren i - - -veien 5 i - - -stad. Avtalene ble imidlertid ikke gjennomført og gutten bor fremdeles hos sine besteforeldre.

Saksøkeren giftet seg den 19. februar 1983 og er nu bosatt på Ø i eget hus. Han og hans kone har ingen fellesbarn. Saksøkeren ble i mai 1982 skadet i bilulykke og omskoleres nu i EDB. Saksøkte har ikke inngått nytt ekteskap. Hun bor alene i eget hus og arbeider som bingovertinne. - - -