Rt-1986-1177
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-10-30 |
| Publisert: | Rt-1986-1177 (416-86) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Voldgift |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 30. oktober 1986 i l.nr. 419 K/1986 |
| Parter: | Dick de Graaf (advokat Alf Kvaal) mot Kvakland & Heisholt A/S (advokat Cato Johannessen). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §469, §472, §3, §452, §464, §468, §470, §87, §97 |
Ved stevning 15. februar 1985 til Strømmen herredsrett reiste Kvakland og Heisholt A/S søksmål mot Dick de Graaf med krav om betaling av vel 58000 kroner med tillegg av renter og saksomkostninger. Beløpet gjelder oppgjør for oppføring av enebolig for de Graaf. Saksøkte påsto seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger, og reiste motsøksmål med krav om betaling av vel 26000 kroner med tillegg av renter og saksomkostninger. Kvakland og Heisholt A/S påsto seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger i motsøksmålet.
Etter begjæring fra partene oppnevnte herredsretten sakkyndige domsmenn ved kjennelse 10. februar 1986.
Herredsretten innkalte til hovedforhandling i saken, som i samsvar med innkallingen ble holdt 18. februar 1986. Det går frem av rettsboken, der saken er betegnet som sak nr. A. 28/1985, at partene og deres prosessfullmektiger møtte, og at det, etter innledningsforedragene, ble avhørt fem vitner i tillegg til partene, og foretatt befaring.
I rettsboken er videre protokollert følgende:
«Advokat Johannesen hadde ordet til prosedyre. Han opprettholdt påstandene.
Advokat Kvaal hadde ordet til prosedyre. Han opprettholdt påstandene.
Det ble avgitt replikk og duplikk.
Partene erklærte deretter at de voldga saken til retten.
Rettens formann erklærte deretter forhandlingene for avsluttede, og saken tatt opp til doms.
Retten hevet.»
Rettsboken er undertegnet av rettens formann og de to domsmennene.
Retten avsa så 3. mars 1986 dom, betegnet som voldgiftsdom, med slik slutning:
«1. I hovedsøksmålet: Dick de Graaf dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Kvakland og Heisholt A/S kr. 45056,28 - kronerførtifemtusenogfemtiseks 28/100 - med 15 - femten - prosent rente pro anno fra 1. april 1984 og til betaling skjer.
2. I motsøksmålet: Kvakland og Heisholt A/S frifinnes.
3. I saksomkostninger betaler Dick de Graaf til Kvakland og Heisholt A/S kr. 10000,- - kronertitusen 00/100 - innen 14 - fjorten - dager.»
Dick de Graaf påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett på grunnlag av feil i saksbehandlingen, lovanvendelsen og bevisbedømmelsen. Han bestred at det forelå noen gyldig voldgiftsavtale, og krevet dommen opphevet som ugyldig i medhold av blant annet tvistemålsloven §468 nr. 1 og nr. 3. I denne sammenheng gjorde han blant annet gjeldende at det ikke forelå noen avtale mellom partene om voldgift, og at rettsformannens spørsmål om voldgift, som ble reist flere ganger under hovedforhandlingen, bestemt ble avslått, senest ved avslutningen av bevisføringen. Det ble ikke ført noe til protokolls under rettsmøtet.
I ankeerklæringen gjorde han videre rede for øvrige feil som etter hans mening heftet ved dommen.
I ankeerklæringen la de Graaf ned påstand om at herredsrettens dom med hovedforhandling skulle oppheves, og saken tas opp til behandling ved lagmannsretten som vanlig ankesak. Videre la han ned påstand for lagmannsretten tilsvarende påstandene for herredsretten.
I tilsvar påstod Kvakland og Heisholt A/S anken avvist, fordi det etter voldgiftsavtale mellom partene forelå en upåankelig voldgiftsdom. Subsidiært påstod motparten herredsrettens dom stadfestet.
Eidsivating lagmannsrett avsa 2. september 1986 under dissens kjennelse med slik slutning:
«1. Ankesaken avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Mindretallet mente at ankesaken måtte fremmes. - - -
Dick de Graaf har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens - flertallets - lovforståelse, saksbehandling og bevisbedømmelse.
Flertallet har uriktig lagt til grunn at det dreier seg om en voldgiftsdom. Den ankende part gikk ikke med på noen voldgiftsavgjørelse, og motpartens påstand om at han på dette punkt uttaler seg mot bedre vitende, bestrides på det kraftigste.
Lagmannsrettens flertall har uten begrunnelse bare henvist til at det er protokollert i rettsboken at partene voldga saken til retten. Det er uimotsagt at slik nedtegnelse ikke skjedde under rettsmøtet. En slik voldgiftsavtale måtte vært gjort skriftlig, jfr. §452 annet ledd, som også må gjelde under rettsak. Et så uvanlig standpunkt som voldgift ville være i dette tilfellet, måtte ha vært protokollert og underskrevet av partene, og konsekvensen med hensyn til overprøvelse skulle vært klargjort. Disse innsigelsene har lagmannsretten ikke vurdert.
Mindretallets syn på spørsmålet om voldgiftsavtale er inngått, må være riktig. Det stilles strenge krav til at en voldgiftsavtale skal være gyldig, jfr. Rt-1970-1101. Det vises til at man ikke ville falle på å unnlate å protokollere et rettsforlik.
Hvis grunnlaget for voldgift svikter, må konklusjonen bli den som er trukket av lagmannsrettens mindretall: Avgjørelsen er å betrakte som en vanlig dom slik at de ordinære ankeregler kommer til anvendelse. Som også flertallet i lagmannsretten har bemerket, oppfyller herredsrettens avgjørelse alle betingelser for en ordinær dom.
Det gjøres videre gjeldende at selv om man skulle komme til at det foreligger en gyldig voldgiftsavtale, må anke til lagmannsretten være riktig rettsmiddel, ikke nytt søksmål for herredsretten slik flertallet har antatt. Det må være uriktig lovforståelse når flertallet har antatt at tvistemålsloven §472 får anvendelse selv om herredsretten har fungert som voldgiftsrett. Det fastholdes at §472 ikke har hatt for øye en situasjon som denne. Det følger ikke bare av ordlyden, men vil stride mot hele tvistemålsloven system om samme rett skulle bedømme og avgjøre holdbarheten av egen dom. Når loven ikke har noen direkte regel om et tilfelle som dette, må man falle tilbake på reglene om rettsforlik, der anke er rettsmidlet. Den foreliggende dom er avsagt av herredsretten, slik at noen strid med tvistemålsloven §3 ikke foreligger. Og saken for herredsretten, betegnet som sak A 28/85, ble, som påpekt av mindretallet, ikke hevet. Det anføres også at det er noe uklart hvorfor flertallet har vurdert tvistemålsloven §470.
Dersom kjæremålsutvalget mot formodning skulle komme til at riktig rettsmiddel i dette tilfellet ikke er anke, men søksmål for Strømmen herredsrett, anføres det subsidiært at herredsretten uriktig har oversendt anken til lagmannsretten, og at herredsretten i henhold til tvistemålsloven §87 og §97 skulle ha gjort oppmerksom på at anke ikke var riktig rettsmiddel og gitt frist til rettelse. Lagmannsretten skulle på samme måte ha gjort oppmerksom på feilen. - - -
Kvakland og Heisholt A/S har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Det ble inngått voldgiftsavtale under hovedforhandlingen, og den kjærende part må skrive mot bedre vitende på dette punkt. Dette må også den kjærende parts prosessfullmektig, som var til stede under rettsmøtet, vite. At motparten, hans prosessfullmektig og de tre dommerne alle skulle ha misforstått den kjærende part på dette punkt, faller på sin egen urimelighet. Avtalen om voldgift ble for øvrig inngått før prosedyreinnleggene. Det er riktig at den ankende part var skeptisk til en voldgiftsavtale dersom domsmennene skulle avgjøre saken på egen hånd. Avtalen om voldgift ble derfor inngått under den forutsetning at også rettens administrator skulle delta. Det er ikke riktig at det er uimotsagt at nedtegnelse i rettsboken ikke skjedde i rettsmøtet. Rettens administrator spurte partene om det var nødvendig å føre inn en skriftlig avtale om voldgift i rettsboken. Ingen av partene ba om at så ble gjort. Om rettsboken ble ført under rettsmøtet eller senere, har motpartens prosessfullmektig ikke opplysninger om. Lagmannsrettens flertall har vurdert saken riktig når det er kommet til at det er inngått en bindende avtale om voldgift. Tvistemålsloven bestemmelser om rettsforlik kan ikke ha noen betydning for avgjørelsen av dette spørsmålet.
Det er også riktig når flertallet er kommet til at rettsmidlet mot voldgiftsdommen i dette tilfellet må være søksmål i første instans.
Til de subsidiære anførsler anføres blant annet at hverken herredsretten eller lagmannsretten har begått noen feil ved behandlingen av ankeerklæringen. Allerede i tilsvaret ble den ankende part møtt med påstand om avvisning av anken. Det foreligger her ikke uforsettlige feil som kan rettes. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enstemmig kommet til samme resultat som lagmannsretten og bemerker:
Den angrepne dom av Strømmen herredsrett betegner seg som en voldgiftsdom, og det fremgår såvel av rettsboken som av dommen selv (domsutskriften side 2) at retten har oppfattet det slik at partene under hovedforhandlingen var blitt enige om å voldgi saken til retten. Den kjærende part gjør gjeldende at dommen er ugyldig fordi det ikke er inngått noen gyldig avtale om voldgift, jfr. tvistemålsloven §468 første ledd nr. 1. Det er også anført at det foreligger ugyldighetsgrunner som nevnt i §468 første ledd nr. 2 og 3. Utvalget bemerker at det da følger av loven §469 jfr. §472 at rettsmidlet er søksmål til vedkommende herredsrett med sikte på å få voldgiftsdommen opphevet. Utvalget viser også, på samme måte som lagmannsretten, til bestemmelsen i §470.
Den kjærende part har ikke - etter det som er protokollert i herredsretten - forbeholdt seg innankning for en ny voldgiftsrett, slik at lagmannsretten eventuelt på et slikt grunnlag skulle kunne være ankedomstol. Det vises til tvistemålsloven §464 annet ledd.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det ved oversendelsen av anken fra herredsretten til lagmannsretten er blitt gjort noen feil som får betydning for avgjørelsen av kjæremålet.
Utvalget er etter dette enig med lagmannsretten i at anken må avvises. Etter resultatet må den kjærende part pålegges å erstatte motparten saksomkostningene for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes i samsvar med motpartens oppgave til kr. 1200. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse finner utvalget etter omstendighetene ikke grunn til å endre. - - -