Rt-1986-1200
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-11-07 |
| Publisert: | Rt-1986-1200 (421-86) |
| Stikkord: | Tingsrett, Beiterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 7. november 1986 i l.nr. 154/1986 |
| Parter: | Statsadvokat Tor-Aksel Busch, aktor mot A (forsvarer advokat Karl Wahl-Larsen). |
| Forfatter: | Schei, Endresen, Philipson, Christiansen, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Beiteloven (1961), Beiteloven (1961) §16, §6 |
Dommer Schei: Politimesteren i Sunnmøre utferdiget 15. oktober 1985 forelegg mot A for overtredelse av beiteloven av 16. juni 1961 §16 jfr. §6. Forelegget gikk ut på at A sommerhalvåret 1984 og sommerhalvåret 1985 hadde latt sine geiter beite i B's utmark under gnr. 133 bnr. 1 i X kommune til tross for at han var uberettiget til å ha sine geiter der. Boten var satt til kr. 1000.
A nektet å vedta forelegget, og saken ble sendt Søre Sunnmøre herredsrett til pådømmelse, jfr. straffeprosessloven av 1887 §377 fjerde ledd. Ved herredsrettens dom av 25. juni 1986 ble A frifunnet. Dommen er avsagt under dissens. Samtlige dommere fant det bevist at A's dyr hadde beitet i B's utmark. De to meddommerne fant imidlertid, i motsetning til sorenskriveren, at det ikke kunne bebreides A som uaktsomt at hans dyr kom inn på B's eiendom.
Om saksforholdet for øvrig viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Sunnmøre har anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen - domsgrunnene. Han gjør gjeldende at herredsrettens flertall har stilt for små krav til aktsomheten. Tiltalte var klar over at hans geiter flere ganger hadde kommet inn på B's eiendom. Han hadde derfor en særlig oppfordring til å sørge for at dette ikke gjentok seg. Dersom Høyesterett skulle komme til at det ikke er grunnlag for å konstatere uriktig rettsanvendelse, er det iallfall ikke mulig å se at en riktig aktsomhetsnorm er lagt til grunn. I premissene mangler det viktige momenter for aktsomhetsvurderingen. Det er således ikke vurdert om tiltaltes eiendom var tilstrekkelig til å fø hans geiteflokk, eller om næringsgrunnlaget var så snaut at geitene faktisk var tvunget til å søke ut over eiendommens grenser.
Tiltalte har ved sin forsvarer gjort gjeldende at herredsrettens rettsanvendelse er riktig. Han har poengtert fire forhold han mener er av vesentlig betydning i aktsomhetsvurderingen.
For det første må det foretas en interesseavveining. Den risiko for skade som B utsettes for, må veies mot de ulemper og byrder det medfører for tiltalte å sikre mot at geitene kommer inn på naboeiendommen. Naboloven §2 er et konkret utslag av dette interesseavveiningsprinsipp, som må gis generell anvendelse i naboforhold.
For det andre må det ha betydning for aktsomhetsplikten at det er en lokal rettsoppfatning for at geit og sau kan streifbeite på annen manns grunn. Slik streifbeiting er en forutsetning for opprettholdelse av geitehold.
For det tredje må B's egen opptreden få betydning for tiltaltes aktsomhetsplikt. B har motsatt seg å være med på fellesgjerde mot A's eiendom eller å gjerde inn den skogstrekning som er utsatt for skade. Han har heller ikke villet være med på et makeskifte som kunne sikre ham mot å få sin skog ødelagt av tiltaltes geiter.
For det fjerde må det telle i aktsomhetsvurderingen at A har fulgt Landbruksnemndas anbefalinger om hvilke tiltak som bør treffes for å unngå at dyrene trekker inn i B's utmark.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Beiteloven §16 første ledd setter straff for «Den som med vilje eller aktløyse er årsak til at husdyr kjem ulovleg inn på annan manns grunn . . .». Herredsretten har poengtert at det er denne bestemmelsen og ikke loven §6 som skal anvendes i nærværende sak. Jeg er i og for seg enig i at beiteloven §16 inneholder den handlingsnorm det medfører straff å overtre. Beiteloven §6 har imidlertid interesse for vurderingen etter §16, dels ved at den fastsetter en generell plikt for eieren m.fl. av husdyr til å sørge for at disse ikke kommer inn på annen manns grunn og dels ved at den fastsetter hvilke dyr som loven regner som husdyr. Forarbeidene til §6 viser at det nettopp er plikten etter denne bestemmelsen §16 setter straff for overtredelse av.
Herredsrettens flertall har angitt som begrunnelse for at tiltalte ikke kan bebreides som uaktsomt at hans dyr kom inn på B's utmark:
«Rettens flertall legger til grunn at tiltalte søkte å unngå at geitene hans kom inn på fornærmedes skogteig ved at han ved utslepping førte dem i motsatt retning. Det at geitene deretter snudde og forholdsvis få ganger kom inn på B's skogteig, kan ikke bebreides tiltalte på straffbar måte. Det var ikke mulig å hindre ulovlig beiting uten kontinuerlig gjeting. Det kan ikke stilles slikt strafferettslig krav til aktsomheten at tiltalte pliktet å ha dyrene under kontinuerlig gjeting. Det var ikke økonomisk overkommelig. Tiltalte kan av samme grunn heller ikke strafferettslig bebreides at han ikke sørget for gjerde mot B eller for at han ikke benyttet - - -dalen til beiting.»
Slik jeg oppfatter flertallets bemerkninger, har det vurdert om det kan bebreides tiltalte at han ikke traff slike tiltak at geitene til enhver tid ble hindret i å komme inn på B's eiendom. Etter min mening er en slik problemstilling ikke det riktige rettslige utgangspunkt for aktsomhetsvurderingen. Det sier seg selv, ikke minst ved geitehold, at dyrene fra tid til annen vil kunne komme inn på annen manns grunn. Selv om det generelt sett foreligger en mulighet for dette, etablerer ikke beiteloven §6 og §16 en plikt for eieren til kontinuerlig å gjete sine dyr. Men i situasjoner hvor det foreligger en særlig risiko for at dyrene kan komme inn på annen manns grunn, og ikke minst hvor det i forbindelse med dette foreligger muligheter for skade, skjerpes eierens plikt til å passe på dyrene. Det er ut fra en slik plikt til tiltak at spøtsmålet om tiltalte kan bebreides at han ikke holdt dyrene borte, må vurderes. Retten skulle i aktsomhetsvurderingen blant annet ha trukket inn om det var mulig for tiltalte å forutse i hvilke situasjoner det var en særlig risiko for at geitene kunne komme inn på B's eiendom og hvilke praktiske muligheter han i disse situasjonene hadde til å hindre dette.
Det uriktige rettslige utgangspunktet flertallet har hatt for aktsomhetsvurderingen, må føre til at herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Foranlediget av forsvarerens prosedyre legger jeg til:
Jeg kan ikke se at et «interesseavveiningssynspunkt» slik forsvareren har gjort gjeldende er relevant i aktsomhetsvurderingen. Riktignok er det av betydning hvilke praktiske muligheter eieren har til å hindre sine dyr i å komme inn på naboeiendommen. Det samme gjelder hvilken risiko for skadeforvoldelse som foreligger. Men dette er noe annet enn en interesseavveining som skulle medføre at aktsomhetskravet er oppfylt så lenge tiltalte har grunn til å tro at geitene ikke volder urimelig stor skade om de beiter på B's eiendom. Jeg tilføyer at et interesseavveiningssynspunkt langt på vei tilsvarende det tiltalte har gjort gjeldende, forgjeves er anført i forhold til reindriftsloven regler om voktingsplikt og utdrivingsplikt, jfr. Rt-1986-403.
Heller ikke synspunktet om at aktsomhetsplikten må ses på bakgrunn av at det skal foreligge en lokal rettsoppfatning for godtakelse av streifbeiting, kan jeg se har noe for seg. Det er på det rene - fastsatt ved rettskraftig dom - at A ikke har beiterett for sine dyr i B's utmark. Allerede av denne grunn virker det her kunstig å snakke om noen slik godtakelse. En annen sak er at aktsomhetsplikten, som jeg har vært inne på, må ses i lys av at det ikke i enhver situasjon og til enhver tid er mulig for eier av geiter å hindre at disse streifer inn på annen manns eiendom. Noen godtakelse av streifbeiting som svekker aktsomhetsplikten i situasjoner hvor eieren har oppfordring til å gripe inn, foreligger imidlertid ikke.
Jeg kan ikke se at det kan få betydning for tiltaltes aktsomhetsplikt at B selv kan treffe tiltak i form av gjerding eller makeskifte av grunn for å verne sin eiendom mot A's geiter. Som tiltalte har fremholdt med styrke, og herredsretten lagt til grunn, er det ikke økonomisk forsvarlig å gjerde mellom eiendommene. B kan ikke ha plikt til å gjerde inn deler av sin eiendom for å beskytte denne mot A's geiter. Heller ikke kan det komme B til skade at han har motsatt seg makeskifte av deler av sin eiendom med naboeiendommen.
Heller ikke det fjerde momentet tiltalte har trukket frem, kan jeg se har betydning for aktsomhetsvurderingen, slik saksforholdet er her. Selv om A har søkt å legge opp til den beiterutine for geitene som Landbruksnemnda anbefalte i 1982, hadde han før det tidsrom tiltalen omfatter, høstet erfaring for at dette tiltaket ikke var tilstrekkelig. Han kan ikke da slå seg til ro med at han har fulgt fagmyndighetens råd.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Endresen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter mitt syn bør anken forkastes.
På tiltaltes småbruk har det vært drevet med geiter i generasjoner, mens skogreising er av forholdsvis ny dato. Geitehold er også den driftsform som anbefales for tiltaltes eiendom.
Herredsrettens flertall, bestående av de to meddommere med kjennskap til de lokale forhold, er kommet til at tiltalte ikke fyller de subjektive krav til strafferettslig uaktsomhet. De har funnet at tiltaltes geiter forholdsvis få ganger er kommet inn på fornærmedes skogteig. Tiltalte har forsøkt å forhindre dette ved å føre geitene i motsatt retning for å unngå dette. Denne hans fremgangsmåte er for øvrig i samsvar med det råd han har fått fra landbruksmyndighetene. Han har også etter det som er opplyst for Høyesterett, straks han har fått beskjed om at dyrene er kommet inn på en annen nabos eiendom, sørget for at dyrene ble fjernet.
I nærværende sak er det samstemmighet om at gjerding er økonomisk urealistisk. Det samme gjelder kontinuerlig geiting. På bakgrunn av de betydelige investeringer tiltalte har hatt med ny driftsbygning, er det også urealistisk å henvise til beiting i - - -dalen på den annen side av - - -fjorden hvor det ikke lenger er driftsbygning.
Jeg kan heller ikke se at det er noe misforhold mellom tiltaltes foringsmuligheter på egen grunn og det antall geiter han med samtykke fra landbruksmyndighetene holder.
Det må, slik jeg ser det, som fremholdt av forsvareren foretas en interesseavveining mellom den skade geitene kan forvolde og de krav som skal stilles til eierens aktsomhet. Jeg finner støtte for en slik forståelse i en dom inntatt i Rt-1968-624.
I dette tilfelle anser jeg etter en totalvurdering skadene på naboeiendommen, som for øvrig på objektivt grunnlag skal erstattes etter beiteloven §7, som mindre betydningsfulle enn de foranstaltninger som måtte foretas av eieren for å hindre at dyrene engang imellom skulle komme inn i skogteigen. Disse er etter mitt syn større enn man med rimelighet etter forholdene kan kreve for å kunne konstatere subjektiv skyld hos tiltalte.
Dommer Philipson: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Schei.
Dommer Christiansen og justitiarius Sandene: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Einar A. Raae):
Den 15. oktober 1985 har politimesteren i Sunnmøre utstedt forelegg mot A for overtredelse av
«Beiteloven av 16. juni 1961 §16, jfr. §6,
- hvoretter «eigar og innehavar av husdyr skal syta for at husdyr ikkje kjem inn på område der eigaren eller innehavaren ikkje har rett til å la dyra vera. Same skyldnaden har den som for eigaren eller innehavaren har tilsyn med husdyr»,
ved at han i sommerhalvåret i 1984 og 1985 i X kommune har latt sine geiter beite i B's utmark under gnr. 133 bnr. 1 på - - - i - - -fjord, til tross for at han var uberettiget til å ha sine geiter i B's utmark/skogteiger.» - - -
Tiltalte er eier av gnr. 134 bnr. 2 i X etter skjøte 22. mai 1979 fra faren C. Bruket er ett av brukene på Y. Nabogård i syd er D og i nord er B.
Etter det opplyste er tiltaltes eiendom på ca 50 dekar innmark. Det meste av innmarken er dyrket. Til eiendommen hører utmark fra innmark til fjells i en gjennomsnittsbredde på ca 200 m. Beite i utmark på Y er etter tiltaltes opplysning felles for brukene under gården Y.
Eiendommen til tiltalte blir brukt til geitedrift. Det er en gammel driftsform på eiendommen, brukt i mange generasjoner. Tiltalte og hans familie har helt ut sitt inntektsgrunnlag i geitedriften. Han har bygget driftsbygning som er tatt i bruk høsten 1981 og våningshus som han og hans familie flyttet inn i i 1979. Det er opplyst at driftsbygningen kostet ca kr. 1200000,-. Den er i stor utstrekning finansiert ved lån.
Tiltalte har vanligvis 150 geiter om høsten. Antallet reduseres noe utover vinteren. Våren 1986 var antallet 95. I tillegg kommer kje.
Sommerhalvåret 1984 hadde han ca 134 geiter og i tilsvarende periode 1985 ca 110 geiter.
Det er opplyst at tiltaltes bruk er det eneste på Y som driver med geit. Det er 5 gårdsbruk på Y. På B er det 1 bruk som driver med geit. Det er bruket til E. Der er 2 gårdsbruk på B.
I utmarken på eiendommen til fornærmede B ble det plantet skog i 1959. Han har 2 ganger anmeldt tiltalte for ulovlig beite med geit i skogteigen hans. Disse er henlagt av politimesteren i Sunnmøre 17. november 1982 og 11. april 1984 på grunnlag av manglende bevis. Straffesaken nå er basert på ny anmeldelse fra den samme. - - -
Retten finner det godtgjort at tiltalte sine geiter i sommerhalvåret 1984 og 1985 flere ganger beitet i barskogteigen til B i utmark på gnr. 133 bnr. 1 i X.
Det er godtgjort at tiltalte ikke hadde rett til å beite med sine geiter i nevnte skogteig og at beitingen der var uberettiget i sommerhalvåret 1984 og 1985.
I den nevnte periode sleppte tiltalte ut geitene og lot de beite i et område som grenser til fornærmedes skogteig og som ikke var vernet med gjerde mot den. Tiltalte sørget ikke for å ha geitene under kontinuerlig oppsikt under beitingen. Tiltalte var dermed årsak til at husdyrene hans ulovlig kom inn på annen manns grunn.
De objektive vilkår for straff etter beiteloven §16 er dermed oppfylte. - - -