Rt-1986-127
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-01-23 |
| Publisert: | Rt-1986-127 (19-86) |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 23. januar 1986 i l.nr. 13 K/1986 |
| Parter: | A (advokat Clement Endresen) mot B (advokat Atle Helljesen). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Skåre, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §236, Barneloven (1981) §48, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, §49 |
Etter forlik mellom A og B har A samværsrett med partenes fellesbarn C født xx.xx.1974 og D født xx.xx.1976. I prosesskriv 4. februar 1985 til Stavanger namsrett begjærte A at B skulle ilegges tvangsbot for at hun skulle medvirke til at samværsretten med den eldste datteren C lot seg gjennomføre.
Stavanger namsrett avsa 29. april 1985 kjennelse med slik slutning:
«1. Saksøkte frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A påkjærte avgjørelsen til Gulating lagmannsrett, som 20. november 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr. 1500,- - kronerettusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjennelsen hevdes å bygge på en uriktig tolking av barneloven §48 jfr.tvangsfullbyrdelsesloven §236. Det er etter den kjærende parts mening ikke riktig når lagmannsretten legger til grunn at tvangsmulkt ikke kan anvendes dersom den som har foreldreansvaret har oppfordret barnet til å besøke den andre av foreldrene, og for så vidt lojalt har innrettet seg i overensstemmelse med bestemmelsene om samværsrett. Den som har foreldreansvaret må som utgangspunkt ha plikt til å ta standpunkt for barnet, det er ikke tilstrekkelig å argumentere overfor barnet for at dette selv skal innta et riktig standpunkt til beste for seg selv. Etter den kjærende parts mening må det være et minstekrav at den som har foreldreansvaret tar et standpunkt og gir et pålegg til barnet. I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
«Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves.»
I tilsvar gjør B gjeldende at det ikke foreligger noen uriktig lovtolking. Det vises til at den kjærende part ikke påstår at B holder datteren tilbake eller motsetter seg samværet. Det som hevdes er at B burde foreta seg mer enn den kjærende part mener hun gjør til aktivt å tvinge gjennom et samvær. Det er dette det videre kjæremål bygger på. Dette er imidlertid en skjønnsmessig vurdering av fakta og ikke en lovfortolking. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
«Kjæremålet avvises og kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger med kr. 1000,-.» ,
Høyesteretts kjæremålsutvalg viser til at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Det som anføres i kjæremålet til utvalget er at lagmannsretten har tolket barneloven §48 sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §236 uriktig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enstemmig kommet til at kjæremålet må forkastes.
Lagmannsretten har lagt til grunn at datteren C bestemt motsetter seg samvær med faren og videre - slik utvalget forstår kjennelsen - at moren lojalt har søkt å tilskynde datteren til slikt samvær. På denne bakgrunn kan utvalget ikke se at lagmannsretten har tolket barneloven §48, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §236 uriktig når den har kommet til at vilkårene ikke er tilstede for å ilegge moren løpende tvangsbot. Lagmannsrettens bevisbedømmelse er utvalget avskåret fra å overprøve.
Utvalget bemerker imidlertid at vilkårene for tvangsfullbyrdelse av samværsretten heller ikke for øvrig er tilstede. Kravet bygger på et utenrettslig forlik mellom partene inngått i forbindelse med at ankesak for lagmannsretten om foreldreansvar og samværsrett ble begjært hevet. Avtalt samværsrett kan imidlertid bare kreves gjennomført ved tvangsbot når avtalen er kommet til uttrykk i et rettsforlik, jfr. Backer: Barneloven side 292 og NOU 1977:35 side 133 spalte 2 til §49 (loven §48). Allerede av den grunn kan derfor kravet om tvangsfullbyrdelse ikke tas til følge i dette tilfelle.
Kjæremålet har vært forgjeves og A bør betale saksomkostninger til B etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes til 1000 kroner. - - -