Rt-1986-1322
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1986-12-11 |
| Publisert: | Rt-1986-1322 (444-86) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Trygderett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 11. desember 1986 i l.nr. 188 B/1986 |
| Parter: | Norsk Stålpress A/S (advokat Reidar Vigen - til prøve) mot Staten v/Rikstrygdeverket (Regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Tjomsland). |
| Forfatter: | Philipson, Sinding-Larsen, Halvorsen, Christiansen, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Ferieloven (1947) §6, Folketrygdloven (1966) §16-1, §1, §3 |
Dommer Philipson: Saken gjelder gyldigheten av Rikstrygdeverkets vedtak om at Norsk Stålpress A/S ikke har rett til å få refundert utgifter til feriegodtgjørelse etter §6 i ferieloven for selskapets daglige leder. Det ble lagt til grunn at vedkommende som også var styremedlem og hadde aksjemajoriteten i selskapet ikke kunne anses som arbeidstaker etter ferieloven bestemmelser.
Ved stevning av 9. januar 1985 til Oslo byrett reiste Norsk Stålpress A/S sak mot staten v/Sosialdepartementet, senere endret til Staten v/Rikstrygdeverket. Oslo byrett avsa dom i saken 31. januar 1986 med slik domsslutning:
«1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Norsk Stålpress A/S påanket byrettens dom og Høyesteretts kjæremålsutvalg har etter søknad fra den ankende part besluttet å tillate anke direkte til Høyesterett og uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens dom.
Saken står i samme stilling for Høyesterett som for byretten. Anken gjelder lovanvendelsen.
Den ankende part, Norsk Stålpress A/S hevder at byretten har tatt feil når det er lagt til grunn at disponent Finn Henriksen faller utenfor arbeidstakerbegrepet i ferieloven. En naturlig forståelse av ordlyden i §1 første ledd i lov om ferie må føre til at Henriksen anses som arbeidstaker i loven forstand. Heller ikke loven forarbeider tilsier etter Norsk Stålpress A/S' mening at det skal legges vekt på hans eierforhold til aksjer i selskapet og styredeltakelsen. I det hele tatt er det feilaktig å foreta en «samlet» vurdering slik byretten har gjort.
Norsk Stålpress A/S gjør prinsipalt gjeldende at det må være avgjørende at det foreligger et ansettelsesforhold mellom to selvstendige rettssubjekter. Under enhver omstendighet må det i denne sak legges avgjørende vekt på at det foreligger et reelt ansettelsesforhold som ikke skiller seg fra andre ansettelsesforhold i bedriften. Bedriften betaler også arbeidsgiveravgift for Henriksen og han står i trygdemessig henseende i samme stilling som andre arbeidstakere. Norsk Stålpress A/S viser til at det i rettspraksis er lagt til grunn at arbeidstakerbegrepet i ferieloven må gis en vid tolkning, jfr. Rt-1984-1044.
I forarbeidene til ferieloven er det uttalt at loven vil omfatte personer som «må sies å stå i et avhengig arbeids- eller tjenesteforhold», jfr. Ot. prp. nr. 104 for 1947 4 første spalte. Når avhengighetsforhold her er nevnt, er dette som en avgrensing mot selvstendige oppdragstakere og personer med en løsere tilknytning til bedriften.
Hensett til at Norsk Stålpress A/S betaler arbeidsgiveravgift for disponent Henriksen vil det også være rimelig at bedriften får refusjon for utbetaling av feriegodtgjørelse til Henriksen for den ekstra ferieuke. Det er ikke reelle grunner til å holde Henriksen utenfor ordningen. Hadde man tenkt på ansatte i hans kategori ved innføringen av den ekstra ferieuke, må en kunne gå ut fra at det ville bli gitt adgang til refusjon også i disse tilfelle. Norsk Stålpress A/S viser i denne forbindelse til at arbeidstakere som er i slekt med arbeidsgiveren og som ellers er unntatt fra rett til ferie etter ferieloven, jfr. loven §1 annet ledd, likevel har fått rett til den ekstra ferieuke etter fylte 60 år og med rett til refusjon for arbeidsgiveren.
Forvaltningspraksis kan ikke være avgjørende i saken. Norsk Stålpress A/S viser i den forbindelse til at Rikstrygdeverket først gikk ut offentlig med sitt syn i 1981. Den tolkning Rikstrygdeverket bygger på skaper store avgrensningsproblemer, og er vanskelig å praktisere.
Norsk Stålpress A/S har nedlagt slik påstand:
«1. Rikstrygdeverkets vedtak av 16. august 1984 vedrørende krav fra Norsk Stålpress A/S om refusjon for oppgjort feriegodtgjørelse for den 5. ferieuke for disponent Finn Henriksen kjennes ugyldig.
2. Norsk Stålpress A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»
Staten v/Rikstrygdeverket gjør gjeldende at byrettens rettsanvendelse er riktig. Ferieloven §1 må tolkes ut fra det som har vært formålet med loven. Det fremgår klart av forarbeidene at forutsetningen for at en person skulle gå inn under ferieloven, har vært at det foreligger «et avhengig arbeids- eller tjenesteforhold». Det er ikke noe behov for å regulere ferie og feriegodtgjørelse, når vedkommende, som i denne sak, har styring over bedriften.
Ved innføringen av den ekstra ferieuken i 1976 skjedde det ikke noen utvidelse av arbeidstakerbegrepet. Rikstrygdeverkets praksis har vært konsekvent bortsett fra noen få tilfelle i det første år etter innføringen av den ekstra ferieuke. Rikstrygdeverket har således i ca 50 tilfelle avslått refusjon i tilsvarende saker.
Staten v/Rikstrygdeverket har nedlagt denne påstand:
«1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Staten v/Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Norsk Stålpress A/S krevet i 1983 refusjon for utbetalt feriegodtgjørelse til den daglige leder, Finn Henriksen for den ekstra ferieuke etter at han var fylt 60 år. Henriksen eier 575 aksjer i Norsk Stålpress A/S, hvilket utgjør 54,8% av aksjene. De øvrige aksjonærene (i alt 72) har forholdsvis små aksjeposter. Noen stemmerettsbegrensning følger ikke av vedtektene, men det kreves 2/3 dels flertall for å endre disse. Henriksen er også medlem av styret som har 7 medlemmer, herunder 2 som representerer de ansatte. Jeg anser det etter dette klart at Henriksen i det alt vesentlige hadde styring over selskapet.
Rett til ferie etter ferieloven har «enhver som arbeider i annens tjeneste», jfr. ferieloven §1 første ledd. Det heter i Ot. prp. nr. 104 for 1947 4, første spalte om komitéens forslag:
«En person vil da gå inn under ferieloven (forutsatt han ikke rammes av et positivt unnatak), når han etter sine arbeids- og tilsettingsvilkår må sies å stå i et avhengig arbeids- eller tjenesteforhold.»
Det heter videre på 10:
«Departementet skal merke at utkastet til ferielov bare tar sikte på arbeidstakere, dvs. på personer som står i en annens tjeneste, i et personlig og avhengig arbeidsforhold.»
Jeg finner ikke at avhengighetsforholdet bare kan tillegges vekt ved avgrensning mot selvstendige oppdragstakere o.l. Formålet med ferieloven har vært å lovregulere rett til ferie og feriegodtgjørelse. Dette tilsier etter min mening at et arbeidsmessig avhengighetsforhold generelt må være forutsetningen for at en person skal gå inn under ferieloven bestemmelser og anses som arbeidstaker i loven forstand.
Jeg kan heller ikke se at arbeidstakerbegrepet er blitt utvidet ved innføringen av den ekstra ferieuke og refusjonsordningen i den forbindelse. Jeg nevner her at betegnelsen arbeidstaker slik den er brukt i forskjellige forbindelser i loven §3 og §6, herunder «arbeidstaker som har fylt 60 år», klart må referere seg til definisjonen av arbeidstaker i loven §1. At den nye ordningen også ble gjort gjeldende for slektninger til arbeidsgiver, og at disse ellers er unntatt fra ferieloven, kan ikke være avgjørende. Det dreier seg her om personer som klart ville gått inn under arbeidstaker-begrepet i ferieloven, dersom de ikke hadde vært uttrykkelig unntatt.
Jeg viser også til at Rikstrygdeverket, etter det som er opplyst, har fulgt en konsekvent praksis i saker av denne karakter.
Etter dette legger jeg til grunn at disponent Finn Henriksen ikke kan anses som arbeidstaker i ferieloven forstand. Norsk Stålpress A/S har dermed ikke rett til refusjon etter ferieloven §6, og det er ikke grunnlag for å kjenne Rikstrygdeverkets vedtak ugyldig. Etter dette blir staten v/Rikstrygdeverket å frifinne. Da saken gjelder et prinsipielt spørsmål som ikke tidligere har vært prøvet av Høyesterett finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne dom:
Byrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Halvorsen, kst. dommer, lagmann Christiansen og dommer Holmøy: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Guri Sunde):
Finn Henriksen, født xx.xx.1923 er disponent i firma Norsk Stålpress A/S, Bergen. Han er også aksjonær i selskapet og medlem av styret.
Den 31. oktober 1983 fremsatte Norsk Stålpress A/S krav om refusjon for oppgjort feriegodtgjørelse for den 5. ferieuke til Finn Henriksen. Kravet ble fremmet med hjemmel i ferieloven §6 første ledd, jfr. folketrygdloven §16-1 nr. 1.
Bergen trygdekontor forela saken for Arbeidstilsynet 8. distrikt som avga sin uttalelse i saken i brev av 14. juni 1984. Brevet avsluttes slik:
«Etter en samlet vurdering synes det likevel tilstrekkelig klart at en såvidt betydelig eierposisjon kombinert med avgjørende posisjoner i styret og daglig ledelse, må føre til at det er vanskelig å anse den daglige leder i dette tilfelle for reelt sett å arbeide i en annens tjeneste, jfr. §1 i ferieloven.
I brev av 18. juni 1984 fra Bergen trygdekontor ble Norsk Stålpress A/S orientert om at refusjonskravet var avslått.
Vedtaket ble av Norsk Stålpress A/S påanket til Rikstrygdeverket 22. juni 1984.
I brev av 16. august 1984 til Bergen trygdekontor har Rikstrygdeverket truffet følgende avgjørelse:
«Refusjon for feriegodtgjørelse.
Med hjemmel i §5 i forskrifter fastsatt ved Kgl. res. den 18. juni 1976 har Rikstrygdeverket stadfestet at Finn Henriksen ikke kan anses som arbeidstaker etter ferieloven bestemmelser. Firmaet Norsk Stålpress A/S har derfor ikke rett til å få refundert feriegodtgjøring for ham etter §6 i ferieloven.
Rikstrygdeverket har i sin avgjørelse lagt til grunn at Finn Henriksen eier 51 prosent av aksjekapitalen og at han er daglig leder av firmaet. Han er også medlem av firmaets styre, og han representerer dermed både eierinteressene og styringsfunksjonene i firmaet på en slik måte at han ikke faller inn under arbeidstakerbegrepet i ferieloven forstand . . .»
- - -
Retten skal bemerke:
Etter det opplyste var Finn Henriksen pr. 31. desember 1983 eier av 575 aksjer i Norsk Stålpress A/S. Det er enighet mellom partene om at hans aksjepost utgjorde over 50% av aksjekapitalen. De øvrige aksjer er fordelt på 70-80 aksjonærer, - det høyeste antall aksjer fordelt på andre enkeltaksjonærer synes å være 60. Bare fåtall av aksjonærene har 10 eller flere aksjer hver.
Etter vedtektene for aksjeselskapet §4 avholdes ekstraordinær generalforsamling når styret eller aksjeeiere som tilsammen eier 1/10 del av aksjekapitalen forlanger det. Finn Henriksen kan således når som helst forlange ekstraordinær generalforsamling holdt og på den måte få omgjort en styrebeslutning han ikke er enig i, jfr. §4 i vedtektene som sier at styret leder selskapet overensstemmende med bl.a. generalforsamlingens beslutninger.
Henriksen er medlem av selskapets styre. Han er samtidig daglig leder av firmaet. Han har en sentral posisjon i selskapet som gir ham betydelig innflytelse for så vidt gjelder styringen av det.
Retten finner det ikke naturlig å se hans stilling som daglig leder, disponent, isolert fra hans verv som styremedlem og hans faktiske stilling som eier av over 50% av selskapets aksjekapital.
Det riktige må her være å foreta en samlet vurdering. Etter en slik vurdering finner retten det vanskelig å oppfatte denne daglige leder for reelt sett å arbeide i en annens tjeneste og stå i noe avhengig arbeidsforhold til virksomheten. Han representerer både den alt overveiende del av eierinteressene og styrefunksjonene i selskapet. Retten er således kommet til at Finn Henriksen ikke kan anses som arbeidstaker i ferieloven forstand. - - -