Rt-1986-1386

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-12-19
Publisert:	Rt-1986-1386 (449-86)
Stikkord:	Entrepriserett, Erstatningsrett, Obligasjonsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. desember 1986 i l.nr. 161/1986
Parter:	G. Block Watne A/S (advokat Gunnar Sørlie - til prøve) mot Arne Olav Lund A/S (advokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Aasland, Schei, Philipson, Michelsen, justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1

Dommer Aasland: Saken gjelder erstatningskrav fra byggherren mot hovedentreprenøren i anledning av skade som en underentreprenør har voldt på byggherrens eiendom.

G. Block Watne A/S - heretter kalt Block Watne - påbegynte i 1977 utbyggingen av et område i Sørmarka i Røyken kommune med boliger. Selskapet bygget ut for egen regning, og overdrog boligene til kjøpere utpekt av kommunen. Utbyggingen skjedde etappevis. Etter anbudskonkurranse fikk Arne Olav Lund A/S - heretter kalt Lund - kontrakt med Block Watne på de kommunaltekniske arbeider, det vil si opparbeidelse av vei, vann og kloakk - kontrakt I. Ved kontraktene II-V satte Block Watne videre bort til Lund de tomtetekniske arbeider, det vil si grunn- og betongarbeider for boligene, innenfor de enkelte, nærmere avgrensede felter av utbyggingsområdet. Lund engasjerte for sin del firmaet Erling Galleberg - heretter kalt Galleberg - som underentreprenør for sprengningsarbeider under kontraktene I-IV.

Kontrakt III, som gjaldt tomtetekniske grunn- og betongarbeider for 11 eneboliger innenfor et nærmere avgrenset tomtefelt, ble underskrevet på vegne av henholdsvis Lund og Block Watne 17. og 30. april 1979. Utførelsen av arbeidet under kontrakten hadde da allerede pågått en tid. Under Gallebergs arbeid med utsprengning av byggegruben for en av eneboligene inntraff det 15. mars 1979 et sprengningsuhell, som medførte skade på hus under oppføring på det tilgrensende felt, som gikk inn under kontrakt II. Disse hus var eid av Block Watne, og lå i en avstand fra 25 meter opp til 160 meter fra sprengningsstedet. Skadene beløp seg til kr. 287600,40. Av dette beløp fikk Block Watne dekket kr. 93196 av det forsikringsselskap hvor Galleberg hadde sin ansvarsforsikring. Denne forsikringen var imidlertid beløpsmessig begrenset. Block Watne krevde det resterende beløp, kr. 194404,40, av Lund, som bestred ansvar og hevdet at kravet måtte rettes mot Galleberg. Da Block Watne var uenig i dette, trakk bedriften beløpet fra i sitt oppgjør med Lund.

Derpå gikk Lund til søksmål mot Block Watne for Jæren herredsrett. Samtidig tok Lund ut stevning til Holmestrand herredsrett mot Galleberg med krav om erstatning av det beløp Block Watne hadde tilbakeholdt. Etter søknad overførte Høyesteretts kjæremålsutvalg saken mot Block Watne til Holmestrand herredsrett, som forente de to saker til felles behandling. Herredsretten avsa dom 22. mars 1984 med slik domsslutning:

«Sak 40 for 43A: G. Block Watne A/S dømmes til å betale til Arne Olav Lund A/S kr. 194404,40 med 10% renter p.a. av kr. 140365,86 fra 4. juli 1980 og til 30. november 1980, og 10% renter p.a. av kr. 54038,14 fra 8. oktober 1980 til 30. november 1980 og deretter 15% renter p.a. av 194404,40 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Sak 30/83 A. Firma Erling Galleberg frifinnes.

I begge saker: Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Block Watne erklærte anke til Agder lagmannsrett, lagmannsrettens ankesak nr. 122/1984, og Lund anket på sin side i forhold til Galleberg for tilfelle av at Block Watne skulle få medhold, rettens ankesak nr. 123/1984. Lagmannsrettens dom av 19. desember 1984 har slik domsslutning:

«Ankesak nr. 122/1984:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. G. Block Watne A/S tilpliktes å erstatte Arne Olav Lund A/S dets saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 8500,- - åttetusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.

Ankesak nr. 123/1984:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for lagmannsretten.»

Både byretten og lagmannsretten fant at Lund som hovedentreprenør ikke kunne holdes ansvarlig for skade som Galleberg i egenskap av underentreprenør og selvstendig oppdragstaker hadde voldt på byggherrens, Block Watnes, eiendom utenfor hva kontrakten omfattet.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Block Watne har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Lund erklærte, som for lagmannsretten, anke i forhold til Galleberg. Denne del av ankesaken ble imidlertid hevet ved Høyesteretts kjennelse av 15. desember 1986, etter at partene hadde begjært det fordi de var blitt enige.

Tvisten for Høyesterett gjelder etter dette bare forholdet mellom Block Watne og Lund. Det er enighet mellom partene om at Galleberg har voldt sprengningsskaden på erstatningsbetingende måte, uten at det tas standpunkt til hvorvidt ansvaret kan bygges på uaktsomhet eller om det er tale om et rent objektivt ansvar. Videre er partene enige om størrelsen av Block Watnes erstatningskrav. Tvisten er således begrenset til spørsmålet om Block Watne hadde adgang til å rette kravet mot Lund.

Block Watne har påberopt seg tre grunnlag for at Lund hefter for skaden. Det gjøres gjeldende at Lund ikke har overholdt sin plikt etter kontrakten til å sørge for at det forelå ansvarsforsikring for inntil kr. 500000 ved skade på byggherrens eiendom. Alternativt anføres det at Lund må hefte for den skade Galleberg har voldt, etter de alminnelige regler om ansvar for kontraktshjelpere. Endelig er det som en subsidiær anførsel fremholdt at Lund har forsømt seg ved å velge en underentreprenør som verken hadde tilstrekkelig forsikringsdekning eller klar økonomisk evne til å dekke mulig erstatningsansvar.

Når det gjelder det første grunnlag, peker Block Watne på at kontraktens punkt 8.2 pålegger Lund å tegne ansvarsforsikring som blant annet skal dekke tingsskade med inntil kr. 500000. Det heter uttrykkelig at forsikringen også skal omfatte skade på byggherre/oppdragsgivers eiendom. Slik skade var det særlig nærliggende å tenke seg fordi det skulle foretas sprengning. Kontraktsbestemmelsen må forstås slik at hele utførelsen av arbeidet skulle skje under den foreskrevne forsikringsdekning, ikke bare den del av arbeidet som skulle utføres av Lund selv. Dette følger også når man sammenholder med punkt 6.1 i Norsk Standard 3401, som er gjort til en del av partenes avtale. Etter denne bestemmelsen har entreprenøren rett til å la deler av arbeidet utføres av underentreprenør «uten at dette endrer hans ansvar overfor byggherren». Sammenhengen med kontraktens punkt 8.2 må lede til at selv om arbeidet utføres ved underentreprenør, skal det skje under forsikringsdekningen. Lund kan ikke tømme forsikringsplikten for innhold ved å bruke underentreprenør. Denne plikten kunne Lund ha oppfylt enten ved å tegne en polise som omfattet underentreprenørens ansvar, eller ved å sørge for at underentreprenøren selv hadde tilstrekkelig ansvarsforsikring.

At Block Watne, for øvrig på et tidspunkt etter sprengningsuhellet, fikk kopi av Lunds polise uten å gjøre noen innvendinger, må være uten betydning.

Når forsikringsplikten er forsømt, må dette etter Block Watnes mening lede til at Lund må erstatte den skaden forsikringen skulle ha dekket. Hadde forsikringen vært tegnet i henhold til kontrakten, ville Block Watne ha fått dekket sitt tap under forsikringen. Mot dette kan det ikke anføres at Block Watne kunne ha fått erstatning ved å holde seg til Galleberg. For det første er det uvisst om Galleberg var i stand til å dekke beløpet. Videre hadde Block Watne ikke foranledning til å forfølge sitt krav mot Galleberg, idet bedriften mente å ha fått det dekket gjennom motregning i oppgjøret med Lund. Foranledning til å forfølge kravet mot Galleberg fikk Block Watne først da Lunds forliksklage i denne sak ble forkynt for Block Watne 18. mars 1982, tre dager etter at det var inntrådt foreldelse i forhold til Galleberg. Men for øvrig fremhever Block Watne at bedriften under enhver omstendighet måtte kunne holde Lund ansvarlig for det som skulle ha vært dekket under forsikringen, uten å gjøre forsøk på å få dekning hos Galleberg først.

Om det annet erstatningsgrunnlag, kontraktshjelperansvaret, anfører Block Watne at entreprenøren, Lund, må hefte for underentreprenørens, Gallebergs, forhold som om Lund selv hadde utført sprengningsarbeidet. Rett nok ville Lund neppe hefte overfor tredjemann for skader voldt av Galleberg, fordi arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven §2-1 ikke omfatter selvstendige oppdragstakere. Men i forhold til Block Watne som Lunds kontraktspart må det avgjørende være om Gallebergs forhold representerer en kontraktsstridig oppfyllelse av de plikter Lund hadde påtatt seg. Sprengningsuhellet og den derav følgende skadeforvoldelse på Block Watnes eiendom må anses som en slik kontraktsstridig oppfyllelse. Det er ikke grunnlag for å begrense kontraktshjelperansvaret til skade på den ting hovedentreprenørens forpliktelse direkte knytter seg til; også skade på andre av byggherrens eiendeler må omfattes når skaden, som her, står i naturlig sammenheng med oppfyllelsen av kontrakten.

Til belysning av denne sammenhengen har Block Watne fremholdt at skaden skjedde innenfor et bygge- og anleggsområde, avstengt for alminnelig ferdsel, hvor bare Block Watne og Lund med sine underentreprenører var i virksomhet. De arbeider som pågikk der, knyttet seg til kontraktene I, II og III, og det ble på skadetidspunktet utført arbeid under alle disse kontrakter. Lund var hovedentreprenør og Galleberg underentreprenør under alle tre. Det må da være uten betydning at skaden, som skjedde under oppfyllelsen av kontrakt III, inntraff utenfor kontraktens område.

Block Watne er uenig med herredsretten og lagmannsretten i at punkt 14.1 i Norsk Standard 3401, hvoretter entreprenøren er ansvarlig etter «alminnelige erstatningsregler» for skade på byggherrens ting som ikke omfattes av kontrakten, utelukker ansvar for en kontraktshjelper som er selvstendig oppdragstaker. Når bestemmelsen viser til alminnelige erstatningsregler, må dette også omfatte reglene om erstatning i kontraktsforhold. I motsatt fall ville bestemmelsen inneholde en viktig ansvarsbegrensning som er lite forenlig med dens generelle form.

Endelig har Block Watne, som før nevnt, gjort gjeldende som et subsidiært grunnlag at Lund har vist forsømmelighet ved valg av underentreprenør. Hvis hovedentreprenøren er uten ansvar for skade som hans underentreprenør volder byggherren, må motstykket være at det pålegges hovedentreprenøren en meget streng aktsomhetsplikt ved valg av underentreprenør. Lund måtte da anses forpliktet til å velge en underentreprenør med tilstrekkelig forsikringsdekning med mindre dette fremstilte seg som klart unødvendig, noe som ikke var tilfellet her. Hadde Lund vist tilstrekkelig aktsomhet på dette punkt, ville det ikke ha oppstått tap for Block Watne.

Block Watne har nedlagt slik påstand:

«G. Block Watne A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Lund har for Høyesterett, når det gjelder spørsmålet om ansvar for manglende overholdelse av kontraktens punkt 8.2, ikke fastholdt som innsigelse at den aktuelle kontrakten, kontrakt III, først ble underskrevet i april 1979 og altså etter at sprengningsuhellet var inntruffet. Derimot fremholder Lund at den forsikringsplikt kontrakten pålegger, er overholdt. Lund har tegnet, og overensstemmende med kontrakten forelagt for Block Watne, en ansvarsforsikring som oppfyller de rammer kontrakten foreskriver. Ansvarspolisen, som er Lunds generelle ansvarspolise, gjelder Lunds eget ansvar. Kontraktsansvar, herunder ansvar for kontraktshjelpere, kunne på den aktuelle tid ikke forsikres, og man kan ikke tolke kontraktsbestemmelsen slik at Lund skulle tegne slik forsikring. Heller ikke kan bestemmelsen forstås derhen at Lund selv skulle tegne forsikring av Gallebergs ansvar, eller påse at Galleberg hadde slik forsikring, av størrelse som foreskrevet i kontrakten. Bestemmelsen i punkt 8.2 inneholder ikke noe om dette, og det burde i tilfelle ha vært særskilt nevnt, så meget mer som kontrakten er inngått på Block Watnes kontraktsformular. Videre fremholder Lund at Block Watne har vært kjent med innholdet både i den aktuelle polise og i tidligere polise som Lund hadde tegnet, uten å fremkomme med bemerkninger, til tross for at man var klar over at sprengningsarbeidet var overlatt til Galleberg som underentreprenør.

Subsidiært til dette ansvarsgrunnlag hevder Lund at selv om det skulle ha foreligget en plikt til å sørge for at Gallebergs ansvar var forsikret i samsvar med kontraktens punkt 8.2, utløser ikke dette ansvar for Lund med mindre Block Watne er påført økonomisk tap som følge av forsømmelsen. Imidlertid har Block Watne hatt full anledning til å fremme sitt krav mot Galleberg, som var og er søkegod. Om Block Watne har latt dette kravet forelde, må være bedriftens egen risiko.

Lund anfører videre at det ikke er grunnlag for et kontraktshjelperansvar. Det er på det rene at Lund hadde adgang til å bruke underentreprenører, jfr. også Norsk Standard 3401 punkt 6. januar Når en underentreprenør volder skade på byggherrens ting som ikke omfattes av kontrakten, fremgår det av samme kontraktsdokument punkt 14.1 at entreprenøren er erstatningsansvarlig overfor byggherren så langt det følger av alminnelige erstatningsregler. Dette må bety at ansvaret følger reglene om erstatningsansvar utenfor kontraktsforhold. Her er det sikker rett at en oppdragsgiver ikke har ansvar for skade voldt av en selvstendig oppdragstaker.

At hovedentreprenøren etter punkt 14.1 ikke har kontraktshjelperansvar for skade som selvstendig oppdragstaker volder på byggherrens eiendom utenfor kontrakten, må anses å stemme med praksis og vanlig oppfatning i entrepriseforhold.

Forutsetningen for at Lund skulle bli ansvarlig, er altså at skaden er voldt på ting som omfattes av kontrakten. De hus som ble skadet, var ikke omfattet av kontrakten mellom Lund og Block Watne. Husene var oppført av Block Watne etter at Lund hadde fullført arbeidet med grunnmurene og Block Watne hadde overtatt disse. Selv om man skulle se kontraktene I, II og III som en samlet kontrakt, er skaden skjedd på ting utenfor kontrakten. Men det er heller ikke riktig å bedømme disse kontraktene som ett kontraktsforhold. De er inngått til forskjellige tidspunkter, har vært gjenstand for separat behandling, og de gjaldt forskjellige felter og selvstendige arbeidsoppgaver.

Videre påpeker Lund at et kontraktshjelperansvar måtte bygge på at Gallebergs forhold ved utførelsen av sprengningsarbeidet representerte mislighold av Lunds kontraktsforpliktelser overfor Block Watne. Dette er det imidlertid ikke grunnlag for. Kontrakten har, som for øvrig vanlig ved entreprisekontrakter, ingen bestemmelser om utførelsesmåten. Og man kan heller ikke bygge på at Galleberg subjektivt er å bebreide for sprengningsuhellet. Dette er ikke engang påberopt, og opplysningene i saken gir ikke grunnlag for å ta standpunkt til det. At Galleberg under enhver omstendighet har objektivt ansvar overfor Block Watne etter reglene om erstatningsansvar utenfor kontraktsforhold, gir ikke grunnlag for å påføre Lund et kontraktshjelperansvar.

Lund bestrider å ha forsømt seg ved valget av Galleberg som underentreprenør. Videre fremholdes det at et ansvar på dette grunnlag bare ville bli aktuelt såfremt Galleberg ikke var søkegod.

Lund, som har foretatt en liten tallmessig korreksjon, har nedlagt slik påstand:

«1. G. Block Watne A/S dømmes til å betale til Arne Olav Lund A/S kr. 194404,40 med tillegg av 10% rente p.a. av kr. 140365,86 fra 4. juli 1980 til 30. november 1980 og med 10% rente p.a. av kr. 54038,54 fra 8. oktober 1980 til 30. november 1980 og med 15% rente p.a. av kr. 194404,40 fra 1. desember 1980 til betaling skjer.

2. G. Block Watne A/S tilpliktes å betale til Arne Olav Lund A/S saksomkostninger for herredsretten med tillegg av 15% rente p.a. fra 12. april 1984 til 1. februar 1986 og deretter med 18% rente p.a. til betaling skjer, for lagmannsretten med kr. 8500,- med tillegg av 15% p.a. fra 13. februar 1985 til 1. februar 1986 og deretter med 18% p.a. til betaling skjer og saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av 18% rente p.a. fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Larvik herredsrett med avhør av 3 vitner, hvorav ett er nytt. Det er lagt frem en del nytt dokumentmateriale, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Med de forandringer som følger av at det er inngått forlik mellom Lund og Galleberg og at Lund ikke lenger påberoper seg at kontrakten med Block Watne først ble underskrevet etter sprengningsuhellet, står saken i det vesentlige i samme stilling som tidligere.

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter.

Jeg behandler først spørsmålet om Lund har forholdt seg i strid med kontraktens punkt 8.2 ved ikke å sørge for at det var tegnet tilstrekkelig ansvarsforsikring for Gallebergs ansvar. Overensstemmende med Lunds erkjennelse legger jeg til grunn at det er uten rettslig betydning at kontrakten først ble underskrevet etter sprengningsuhellet; Lund hadde for øvrig tidligere inngått en kontrakt med tilsvarende innhold med Block Watne.

Kontraktens punkter 8.2 og 8.3 har følgende ordlyd: «8.2 Underentreprenøren skal tegne ansvarsforsikring som skal ha en forsikringssum på inntil kr. 1000000 ved personskade, inntil kr. 500000 ved tingskade samt kr. 1000000 ved produktansvar. Forsikringen skal også omfatte skade på byggherre/oppdragsgivers eiendom. 8.3 Kopi av gyldig ansvarsforsikring sendes hovedentreprenøren etter kontraktsinngåelsen og denne skal være gyldig i hele avtaleperioden. Dersom hovedentreprenøren får melding om at ansvarsforsikringen er strøket på grunn av misligholdelse, kan hovedentreprenøren holde tilbake et beløp av underentreprenøren's tilgodehavende for å dekke nødvendig forsikring i avtaleperioden.»

Jeg bemerker at kontraktsbestemmelsene har fått en noe misvisende utforming. Dette skyldes etter det som er opplyst, at man har benyttet et kontraktsformular som Block Watne har utarbeidet for kontrakter med underentreprenører i tilfelle hvor bedriften selv er hovedentreprenør. I forhold til de refererte bestemmelser må Block Watne anses både som byggherre/oppdragsgiver og som hovedentreprenør, mens Lund er å anse som underentreprenør. Jeg ser imidlertid bort fra denne misvisende språkbruk i det følgende, og omtaler stadig Block Watne som byggherre, Lund som hovedentreprenør og Galleberg som underentreprenør.

Det som direkte følger av punkt 8.2 ut fra en naturlig lesemåte, er at Lund skal tegne ansvarsforsikring for eget ansvar. At Lund også skulle tegne slik forsikring for ansvar som hans underentreprenører måtte pådra seg, er ikke positivt sagt. Jeg må imidlertid være enig med Block Watne i at tungtveiende reelle hensyn kunne tale for en slik forståelse. Slik skade som bestemmelsen påbyr forsikring mot, vil selvsagt også kunne voldes av underentreprenører, og det synes da mindre konsekvent om ikke forsikringsplikten skulle dekke også disses ansvar. Videre fremgår det av bestemmelsen at man har hatt skade på byggherrens eiendom særskilt for øye, og at altså byggherren skulle være beskyttet gjennom forsikringen mot tap som følge av slike skader. Det synes nærliggende at Block Watnes eiendom måtte være særlig utsatt for skaderisiko som følge av sprengningsarbeidene, og det kan da virke noe påfallende om disse skulle falle utenfor forsikringsplikten ved at Lund satte dem bort til en underentreprenør.

Selv om disse resonnementer springer klart i øynene for en etterfølgende betraktning, er jeg imidlertid under noen tvil kommet til at en plikt til å tegne forsikring også for underentreprenører ikke fremtrer tilstrekkelig klart av den kontrakt Lund inngikk med Block Watne. Jeg legger her vekt på at det er tale om å pålegge Lund en spesiell handleplikt hvor en forsømmelse under uheldige omstendigheter kunne få store økonomiske konsekvenser. Det er videre tale om å utlede denne plikten gjennom slutninger fra innholdet i en kontraktsbestemmelse hvor plikten ikke er uttrykkelig nevnt. Jeg legger videre vekt på at det ville ha vært en enkel sak for Block Watne å utforme en uttrykkelig bestemmelse om at ansvarsforsikringen også skulle omfatte underentreprenørers ansvar. Det er her av betydning at Block Watne var en profesjonell forhandlingspart, som selv hadde utformet kontrakten og som forsikringsplikten skulle tilgodese. De slutninger Block Watne mener å kunne utlede av sammenhengen mellom kontraktens punkt 8.2 og punkt 6.1 i Norsk Standard 3401, anser jeg av de grunner jeg nå har nevnt, for å ha liten betydning.

Jeg tilføyer at Lund - overensstemmende med kontraktens punkt 8.3 - med brev av 26. mars 1979 oversendte kopi av sin ansvarspolise til Block Watne, som ikke fremkom med noen bemerkninger. Galleberg hadde på denne tid vært underentreprenør på boligområdet i ca to år. Det er videre opplyst at Block Watne også - på et tidligere tidspunkt - ble forevist Lunds forutgående polise. Hvis Block Watne mente at det pålå Lund å sørge for ansvarsforsikring også for underentreprenører, måtte det vært nærliggende å etterlyse slik forsikring. Men avgjørende for meg er - som allerede nevnt - at Lund ikke gjennom kontrakten ble tilstrekkelig klart pålagt en slik plikt.

Når jeg således legger til grunn at Lund ikke har forsømt sin forsikringsplikt etter kontraktens punkt 8.2, er det ikke nødvendig for meg å gå inn på det omtvistede spørsmål om en slik forsømmelse ville ha ledet til erstatningsansvar i dette tilfellet.

Jeg går så over til det annet erstatningsgrunnlag Block Watne har gjort gjeldende, det såkalte kontraktshjelperansvaret.

Etter alminnelige kontraktsregler må det gjelde at den som bruker en medhjelper til å oppfylle en kontraktsmessig forpliktelse, som hovedregel hefter for kontraktsbrudd som følge av medhjelperens handlinger på samme måte som om disse var foretatt av ham selv. Dette kontraktshjelperansvaret gjelder også i utgangspunktet når medhjelperen er å anse som en selvstendig oppdragstaker. For entreprisekontrakter som reguleres av Norsk Standard 3401, slik tilfellet er med den foreliggende kontrakt, er for øvrig kontraktshjelperansvaret kommet til uttrykk i punkt 6.1 første ledd:

«Entreprenøren har rett til å la deler av arbeidet utføres av underentreprenør uten at dette endrer hans ansvar overfor byggherren.»

Block Watne hevder, som før nevnt, at hovedentreprenørens alminnelige kontraktshjelperansvar må gjelde også for skade som en underentreprenør volder på andre av byggherrens eiendeler enn kontrakten direkte gjelder, når skaden står i naturlig sammenheng med kontrakten og må anses som utslag av kontraktsstridig oppfyllelse. Det hevdes videre at den foreliggende sprengningsskade oppfyller disse kriterier, og at Lund dermed har et ansvar overfor Block Watne etter de alminnelige kontraktsrettslige regler om kontraktshjelperansvar. Endelig hevdes det at Norsk Standard 3401 punkt 14.1 ikke gjør noe unntak fra disse regler, idet den henviser til alminnelige erstatningsregler så vel i som utenfor kontraktsforhold.

Slik jeg ser det, gir denne sak ikke foranledning til å gå nærmere inn på rekkevidden av det alminnelige kontraktshjelperansvar, generelt eller i anvendelse på den foreliggende skadeforvoldelse. Det erstatningsspørsmål saken reiser, må etter min mening avgjøres på grunnlag av bestemmelsen i Norsk Standard 3401 punkt 14. januar Bestemmelsen har denne ordlyd:

«Medfører utførelsen av arbeidet skade på byggherrens person eller ting som ikke omfattes av kontrakten, er entreprenøren erstatningsansvarlig overfor byggherren i den utstrekning dette følger av alminnelige erstatningsregler. Tilsvarende gjelder overfor entreprenøren hvor byggherren volder skade på entreprenørens person, redskaper, materialer, maskiner eller andre ting.

At kontrakten pålegger en part å tegne ansvarsforsikring, innebærer ikke at hans ansvar er begrenset til det som kan kreves dekket under polisen.»

Jeg anser det ikke påkrevd med noen nærmere drøftelse for å fastslå at de hus som ble skadet ved sprengningen, var «ting som ikke omfattes av kontrakten». Avgjørende blir dermed hva det innebærer at entreprenøren er ansvarlig «i den utstrekning dette følger av alminnelige erstatningsregler». Jeg kan ikke se annet enn at dette etter formål og sammenheng må bety en henvisning til erstatningsreglene utenfor kontraktsforhold. Bestemmelsen tar sikte på en særlig regulering av den erstatningssituasjon den beskriver, som har klare trekk til felles med tilfelle hvor det voldes skade utenfor kontrakt. Det ville gi liten mening om henvisningen til alminnelige erstatningsregler ikke skulle ha selvstendig betydning, men bare referere til erstatningsregler i sin alminnelighet, både i og utenfor kontraktsforhold.

Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at punkt 14.1 gir plass for et kontraktsrettslig ansvar for skade voldt av underentreprenør. Etter min mening kan Lund bare holdes ansvarlig for skaden dersom et slikt ansvar følger av erstatningsregler utenfor kontrakt. Og dermed er det ikke grunnlag for å holde Lund ansvarlig for skade som er voldt av Galleberg i egenskap av selvstendig oppdragstaker. Skadeserstatningsloven §2-1 om arbeidsgiveransvar får ikke anvendelse på erstatningsansvar for selvstendige oppdragstakere, og slikt erstatningsansvar kan i vår sak heller ikke bygges på ulovfestede erstatningsregler utenfor kontraktsforhold. Jeg tilføyer at så vidt jeg forstår, hevder heller ikke Block Watne at det skulle være grunnlag for et utenkontraktsrettslig ansvar.

Den forståelse av punkt 14.1 som jeg her har lagt til grunn, har støtte i Tore Sandviks kommentar til Norsk Standard 3401 side 143-145. Mot en slik forståelse har Block Watne anført at bestemmelsen da vil medføre en viktig begrensning av det alminnelige kontraktshjelperansvar. Nå kan det vel diskuteres hvor langt det alminnelige kontraktshjelperansvar er en gitt størrelse som det kan trekkes sikre slutninger fra. Men under enhver omstendighet står partene i prinsippet fritt til å treffe avtale om kontraktshjelperansvarets rekkevidde. I den foreliggende sak er det tale om en kontrakt inngått mellom profesjonelle parter innenfor bygge- og anleggsbransjen med henvisning til bransjens standardkontraktsvilkår. Jeg kan da ikke se at det er grunnlag for å fravike den naturlige forståelse av punkt 14.1, som jeg må anta også er den vanlige i bransjen.

Etter dette går jeg over til det tredje erstatningsgrunnlag som er påberopt av Block Watne. Det hevdes at Lund har pådradd seg erstatningsansvar ved valg av underentreprenør, idet man engasjerte Galleberg uten å forvisse seg om at denne underentreprenør hadde tilstrekkelig ansvarsforsikring eller økonomisk evne til å møte et erstatningskrav. Etter min mening fører dette grunnlag ikke frem, allerede av den grunn at et slikt erstatningsgrunnlag måtte forutsette at Block Watne var påført tap som følge av manglende oppfyllelsesevne hos Galleberg. Imidlertid har Block Watne ikke gjort noe forsøk på å inndrive sitt krav hos Galleberg, og det er ikke engang forsøkt godtgjort at denne ikke er søkegod.

Etter det resultat jeg er kommet til, har Block Watne anket forgjeves. Saken har imidlertid reist vanskelige spørsmål, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

G. Block Watne A/S dømmes til å betale til Arne Olav Lund A/S 194404,40 - etthundreognittifiretusenfirehundr eogfire 40/100 - kroner med tillegg av 10% årlig rente av kr. 140365,86 fra 4. juli 1980 til 30. november 1980 og med 10% årlig rente av kr. 54038,54 fra 8. oktober 1980 til 30. november 1980 og med 15% årlig rente av kr. 194404,40 fra 1. desember 1980 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Philipson, Michelsen og justitiarius Sandene: Likeså.