Rt-1986-1422
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-12-19 |
| Publisert: | Rt-1986-1422 (458-86) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Renteberegning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 19. desember 1986 i l.nr. 479 K/1986 |
| Parter: | Einar Grasmyr mot Bamble kommune (advokat Lars Aspeflaten). |
| Forfatter: | Røstad, Endresen, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §11, Tvistemålsloven (1915) §404, Forsinkelsesrenteloven (1976) |
Etter begjæring av Bamble kommune holdt namsmannen i Bamble 9. februar 1983 overleveringsforretning hos Einar Grasmyr. Forretningen gjaldt et område på 166585,4 kvadratmeter av eiendommen Grasmyr i Bamble. Grunnlaget for begjæringen var Skien og Porsgrunn byretts skjønn av 2. juni 1978. Skjønnet hadde slik slutning:
«1. Erstatningen til Einar Grasmyr for avståelse av en parsell på ca 167 da og en parsell på ca 7 da, begge fra eiendommen Grasmyr, gnr. 26, bnr. 2 i Bamble, settes til henholdsvis kr. 7,- og kr. 6,50 pr. m2.
2. I tillegg til den erstatning som er nevnt under punkt 1 betaler Bamble kommune til Einar Grasmyr 7% rente p.a. av erstatningen for 8 da fra 1. april 1977, da dette areal ble tatt i besittelse, og til 1. januar 1978 og deretter 10% rente p.a. til betaling skjer.
3. Erstatning for nyttbart virke settes til ialt kr. 215821,-.
4.
. . . . .»
For så vidt gjelder de gjengitte punkter i slutningen ble skjønnet stadfestet ved Agder lagmannsretts dom av 26. mai 1982. Einar Grasmyrs anke over lagmannsrettsdommen ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 29. oktober 1982 nektet fremmet for Høyesterett.
Einar Grasmyr gjorde gjeldende flere innvendinger mot namsmannens avgjørelse. Hans klage ble behandlet av Porsgrunn og Skien namsrett, som avviste klagen ved kjennelse av 6. mars 1984. Etter kjæremål fra Einar Grasmyr ble namsrettens kjennelse opphevet ved Agder lagmannsretts kjennelse av 12. juli 1985.
Porsgrunn og Skien namsrett avsa 27. februar 1986 ny kjennelse i saken med slik slutning:
«1. Klagen forkastes.
2. Klagen avvises for så vidt gjelder kravet om erstatning for alle tap m.v. - - -»
Einar Grasmyr påkjærte namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, som 22. september 1986 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Bamble kommune v/ordføreren settes i besittelse av den eksproprierte del av eiendommen «Grasmyr» gnr. 26 bnr. 2 i Bamble kommune mot å gi forvaring til namsmannen i Bamble et erstatningsbeløp som pr. 9. februar 1983 utgjorde kr. 1510000,-.
2. Namsrettens kjennelse av 27. februar 1986 i sak 701/84 D pkt. 2 stadfestes. - - -»
- - -
Einar Grasmyr har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er begrunnet slik:
«Lagmannsretten har tatt feil av loven når den ikke har beregnet renter av erstatningsbeløpene i samsvar med endringene i morarenteloven.
Likeså har retten feiloppfattet skjønnet og tatt feil ved å godta og følge kjæremotpartens definering av grunnlaget for erstatning og beregning av renter angående de 8 da. og 27 da. Mine anførsler er ikke blitt tatt hensyn til. Heller ikke angående de resterende 131 da..
Det arealet kan ikke påvises, der prisen er satt til kr. 6,50 pr. m2 av skjønnet den 22. juni 1978.
Lagmannsretten har også brukt feil verdi på umålt tømmerkvantum på de forhåndstiltrådte arealer, som grunnlag for morarenteberegning. En gjennomsnitt kan ikke aksepteres i dette tilfellet. Brukes tvang skal alt først være riktig og sikkert. Kjærende parts eiendomsrett til 131 da. med påstående skog og dermed følgende verdi av tilveksten, gjaldt etter skjønnet minst til den 9. februar 1983, men noen tall nevnes ikke i beregningene. En ekspropriat er vel ikke rettsløs i denne tiden.
I sin slutning godkjenner lagmannsretten i realiteten tvangsforretningen den 9. februar 1983, som burde vært opphevet. Dette tiltrods for at beløpet som blev betalt var for lite. Dersom kjærende part ikke hadde visst bedre og tatt imot beløpet denne dato, vilde det betydd et tap for ham og en tilsvarende vinning for motparten. Det viser at man ikke kan ha tillit til det offentlige. - - -.»
Bamble kommune har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig når retten ikke har tatt til følge påstanden om renteberegning i samsvar med endringer i morarenteloven. Skjønnet har fastsatt renten for de arealer som er tatt i besittelse før skjønnet ble avholdt, i samsvar med ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 §11. Morarenteloven kommer ikke til anvendelse i ekspropriasjonsaker. Den erstatning og renteberegning som lagmannsretten har lagt til grunn for sin kjennelse er i samsvar med skjønnet. Som nevnt i kjennelsen side 76 skal det ikke betales renter for grunn og påstående skog før fra 9. februar 1983. Det er således intet grunnlag for den kjærende parts påstand.
Kjæremotparten erkjenner at det var en feil at det i den beregning som fulgte begjæringen om overleveringsforretning, ikke var medregnet renter av erstatningen for påstående skog. Denne feil har lagmannsretten rettet opp ved at erstatning for påstående skog er fordelt på det samlede areal, 166584,2 kvadratmeter. Dette utgjør ca 1300 kroner pr. dekar. Det vises til kjennelsen side 75-76. Siden skogvirket er oppmålt og beregnet for hele arealet, er dette den eneste praktiske måten feilen kan bli rettet opp på. - - -
Den kjærende part har i prosesskrift av 12. november 1986 innledningsvis påpekt at motpartens tilsvar først ble oversendt ham etter hans påkrav.
Til tilsvaret bemerker han at det er riktig at skjønnsretten fastsatte renten for 8 dekar av arealet. Retten anvendte da morarentesatsene, som var 7% i 1977 og steg til 10% i 1978 da skjønnet ble avholdt. Siden er morarentesatsen forhøyet til 15% i 1980 og til 18% i 1985 uten at dette er fulgt opp ved kommunens beregninger eller i lagmannsrettens kjennelse.
Når det gjelder de 27 dekar som ble forhåndstiltrådt i 1979 etter at skjønn var avholdt, men før det var blitt rettskraftig, er renten ikke fastsatt av skjønnet, men av kommunen selv, jfr. advokat Aspeflatens brev av 3. mars 1983 til teknisk sjef. Også for dette arealet skulle det vært beregnet morarente.
Lagmannsretten har lagt til grunn at 7000 kvadratmeter skal erstattes med kr. 6,50 pr. kvadratmeter, mens det øvrige areal skal erstattes med kr. 7 pr. kvadratmeter. Men i skjønnet er prisen fastsatt til kr. 7 pr. kvadratmeter for hele det areal nærværende sak gjelder. Det er en grunnleggende og avgjørende saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har fulgt motpartens feilaktige oppgaver uten å undersøke i sakens dokumenter om disse er riktige. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Dette er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse etter tvistemålsloven §404 er begrenset. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolkning av en lovforskrift.
Kjæremålet retter seg dels mot lagmannsrettens saksbehandling, og dels mot dens fortolkning av en lovforskrift uten at det nærmere er presisert hvilke lovforskrifter det dreier seg om.
Utvalget finner grunn til å gjøre følgende bemerkninger til den kjærende parts anførsler: - - -
Det anføres videre som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har fastsatt uriktig beløp for det den kjærende part har til gode i henhold til skjønnet. For en del av det areal som forretningen gjelder er det regnet med en m2 pris på kr. 6,50 i stedet for kr. 7,-.
Utvalget vil på dette punkt slutte seg til den kjærende parts anførsel. Den kjærende parts prosesskrift skulle ha gitt lagmannsretten tilstrekkelige opplysninger for å gi den kjærende part medhold. Prisen på kr. 6,50 gjaldt et areal på 7000 m2 hvor ekspropriasjonen er frafalt. Det areal som forretningen gjelder skulle således i sin helhet vært betalt med kr. 7,- pr. m2. At lagmannsretten her har gått ut fra en uriktig kvadratmeterpris, er en saksbehandlingsfeil som etter utvalgets oppfatning må lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse. - - -
Den kjærende part anfører videre at lagmannsretten har fortolket dagjeldende ekspropriasjonserstatningslov §11 uriktig ved at det ikke er regnet morarente, med dens endringer over tid.
For den del av området som ble forhåndstiltrådt forut for skjønnet, har skjønnsretten fastsatt avsavnsgodtgjørelsen til en rente. For den del er avgjørelsen rettskraftig avgjort ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 29. oktober 1982 hvor anken over skjønnet ble nektet fremmet.
For de arealer som senere ble overtatt før skjønnet ble rettskraftig, har skjønnsretten ikke fastsatt noen rente. Utvalget antar at kjæremålsmotparten ensidig ikke kan fastsette hvilken rentefot som her skal legges til grunn. Den erstatning den kjærende part tilkommer etter dagjeldende ekspropriasjonserstatningslov §11, må fastsettes etter de retningslinjer som er trukket opp i Høyesteretts dom i sak lnr. 51/1984, Rt-1984-476. - - -
Kjæremålet har etter dette delvis ført frem, men utvalget finner at det ikke er grunnlag for at den kjærende part, som ikke har opptrådt ved prosessfullmektig, tilkjennes saksomkostninger hverken for lagmannsrett eller for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig. - - -