Rt-1986-171
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-02-21 |
| Publisert: | Rt-1986-171 (32-86) |
| Stikkord: | Ran, Legemsfornærmelse, Narkotika, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 21. februar 1986 i l.nr. 29 B/1986 |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Bugge, Dolva, Philipson, Røstad, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §268, §267, §162 |
Dommer Bugge: Frostating lagmannsrett avsa 28. november 1985 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1966, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §268 annet ledd jfr. §267 første ledd, mot §268 første ledd jfr. §267 første ledd, mot §258 jfr. §257, mot §257 og mot §162 første ledd jfr. legemiddelloven §20 jfr. kgl. res. av 16. desember 1977 og narkotikaforskrifter av 30. juni 1978 §2 og §3 samt narkotikalisten av 10. september 1984, alt sammenholdt med straffeloven §62, samt for de forhold han ble dømt for ved Trondheim forhørsretts betingede dom av 22. juni 1984, jfr. straffeloven §54 nr. 3 til en straff av fengsel i 2 - to - år med fradrag av 148 - etthundreogførtiåtte - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. Han frifinnes for de forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningens post III og post IV d.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens domsgrunner.
Om straffutmålingen var det dissens i lagmannsretten. En av meddommerne stemte for å sette straffen til fengsel i 1 år og 9 måneder, som var i samsvar med statsadvokatens påstand.
Dommen er påanket både av statsadvokaten i Trondheim og av domfelte. Påtalemyndighetens anke gjelder lovanvendelsen for så vidt domfelte er frifunnet for forbrytelse mot straffeloven §228, tiltalebeslutningens post III. Domfeltes anke retter seg mot lovanvendelsen på to punkter. Det hevdes for det første at han ikke skulle vært dømt for grovt ran, straffeloven §268 annet ledd, og for det annet at han med urette er blitt dømt etter straffeloven §162 første ledd for å ha overdradd narkotika, tiltalebeslutningens post VI b. Videre anker domfelte over straffutmålingen, som han mener er vesentlig for streng.
Jeg er kommet til at begge anker må forkastes og behandler først påtalemyndighetens anke.
Tiltalebeslutningen bygget på at den ransforbrytelse som domfelte begikk 18. oktober 1984, også var straffbar etter straffeloven §228 annet ledd jfr. første ledd, fordi fornærmede fikk brukket høyre håndledd og ankel ved ranet. Om dette uttalte lagmannen i rettsbelæringen, som på dette punkt er protokollert, at skyldspørsmålet etter §228 måtte besvares med nei, fordi legemsfornærmelsen var konsumert ved gjerningsbeskrivelsen om voldsanvendelsen ved ranet. Etter lagmannens oppfatning ville en legemskrenkelse kunne straffes som et selvstendig forhold i konkurrens med ran bare dersom den hadde bestått i en forsettlig forbrytelse mot straffeloven §229 eller andre strengere, forsettlige voldsforbrytelser.
Denne lovforståelse er påtalemyndigheten uenig i. Statsadvokaten ser det slik at når voldsanvendelsen ved ranet har hatt til følge at ransofferet er blitt påført skade på legeme eller helbred, må forvoldelsen av denne skadefølge anses som et selvstendig straffbart forhold, som rammes av straffeloven §228 annet ledd, jfr. §43.
Etter min oppfatning er den rettsoppfatning lagmannen har gitt uttrykk for riktig. Selve legemsfornærmelsen kan utvilsomt ikke straffes etter §228 ved siden av ransforbrytelsen, og den skade fornærmede ble påført, er en uforsettlig skadefølge som ikke i seg selv representerer et straffbart forhold, men som bare får betydning for straffutmålingen. Noe praktisk behov for å kunne anvende §228 annet ledd i konkurrens med ransbestemmelsen i §267 kan jeg av denne grunn heller ikke se at det er. Jeg peker for øvrig på at det ville skape et problem ved spørsmålsstillingen til lagretten om man skulle følge påtalemyndighetens rettsoppfatning. Lovens vanlige ordning er at det - som det også ble gjort i denne sak - skal stilles hovedspørsmål om legemsfornærmelsen, §228 første ledd, og tilleggsspørsmål om den har hatt skade på legeme eller helbred til følge, §228 annet ledd. Tilleggsspørsmålet skal imidlertid bare besvares dersom hovedspørsmålet besvares med ja, jfr. straffeprosessloven §345. Hovedspørsmålet måtte i denne sak besvares med nei, da ransforbrytelsen konsumerer legemsfornærmelsen.
Jeg tar så for meg domfeltes anke.
Som nevnt gjøres det gjeldende at ranet den 18. oktober 1984 ikke skulle vært bedømt som grovt; etter domfeltes mening dreide det seg om «en regulær veskenapping». Dette kan han åpenbart ikke høres med. Domfelte er funnet skyldig i med makt å ha revet til seg håndvesken fra en 60 år gammel kvinne på gaten slik at hun falt over ende et par ganger, og lagretten har svart ja på tilleggsspørsmål om ranet ble forøvet overfor en forsvarsløs person, jfr. straffeloven §268 annet ledd. Jeg viser ellers til lagmannsrettens nærmere beskrivelse av handlingen, som klart nok viser at det var et grovt ran.
Når det gjelder domfellelsen for å ha overdradd narkotika, gjør domfelte gjeldende at det som skjedde var at han stakk til en kamerat et lite kvantum marihuana, i en situasjon hvor han selv var i ferd med å bli pågrepet av politispanere, og utelukkende i den hensikt at han selv ikke skulle bli pågrepet med stoffet på seg. Han mener rettsanvendelsen er feil når dette av lagmannsretten er blitt ansett straffbart som overdragelse etter straffeloven §162 første ledd.
Lagmannens rettsbelæring er også på dette punkt protokollert og lyder slik:
«At den form for overdragelse som er omhandlet i narkotikaforskriftene er meget vidtfavnende og oppfanger de forskjellige former for spredning eller overleveringer som medfører fare for spredning. Hvis lagretten skulle legge til grunn at tiltalte overleverte det lille marihuanaparti til B fordi tiltalte forsto at han straks ville bli pågrepet av politiet, og derfor leverte partiet for å skjule at han hadde narkotisk stoff, skal lagretten likevel svare ja. Ved tiltaltes overlevering har det allerede skjedd spredning eller fare for spredning, og det er uten betydning om tiltalte mente at kameraten bare skulle oppbevare stoffet til tiltalte ble løslatt.»
Jeg er enig i det som her er uttalt. Straffebestemmelsen i §162, slik den lyder etter lovendringen 8. juni 1984, retter seg mot den som blant annet ulovlig «overdrar» narkotika. At det ikke er noe vilkår at overdragelsen skjer mot verderlag, må være klart, og skal straffebudet oppfylle sitt formål, antar jeg at det må være tilstrekkelig at besittelsen av stoffet og dermed kontrollen over det er blitt overlatt til en annen, selv om han bare skal oppbevare stoffet en kortere tid. Det lagmannen uttaler om spredningsfaren, taler etter min oppfatning for en slik forståelse.
Hva så angår straffutmålingen, bemerker jeg:
Lagmannsrettens dom inkluderer Trondheim forhørsretts dom av 22. juni 1984, som lød på 7 måneder betinget fengsel. Denne dom omfattet igjen samme forhørsretts betingede dom av 21. juli 1983, som gjaldt en lang rekke - i alt 48 - forhold, hovedsakelig vinningsforbrytelser. Domfelte er nå funnet skyldig i to ran, hvorav det ene er forøvet 18. oktober 1984, mindre enn 4 måneder etter den siste betingede dom. Dette ran er grovt, og av lagmannsretten betegnet som hensynsløst og brutalt. Fornærmede er blitt påført alvorlige og langvarige skader, også av psykisk art. Også det annet ran, begått 11. mars 1985, er av lagmannsretten ansett som meget alvorlig. I tillegg omfatter lagmannsrettens dom tre grove tyverier, to simple tyverier og fire overtredelser av straffeloven §162 første ledd.
Domfelte har i ankeerklæringen vist til sin problemfylte oppvekst, at han ikke tidligere er idømt ubetinget straff, og at han har søkt behandling for sitt rusmiddelproblem. Disse forhold har imidlertid lagmannsretten vært oppmerksom på og vurdert. Etter min mening er det intet misforhold ved den straff lagmannsretten har fastsatt.
For Høyesterett er opplyst at domfelte i januar 1986 er blitt overført til et korttidsopphold ved X Psykiatriske Sykehus, avdeling - - -, med sikte på at han skal tilbakeføres til den såkalte kontraktsavdeling ved X kretsfengsel. Dette er i samsvar med anbefaling fra psykolog Hans Karl Eide i en uttalelse avgitt 23. januar 1986.
Domfelte har vært holdt i varetekt også etter domsavsigelsen i lagmannsretten og skal ha fradrag for ytterligere 85 dager i straffen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankene forkastes.
I straffen fragår i alt 233 - to hundre og trettitre - dager for varetektsfengsel.
Dommer Dolva: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Philipson, Røstad og Blom: Likeså.