Rt-1986-313
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-03-20 |
| Publisert: | Rt-1986-313 (68-86) |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 20. mars 1986 i l.nr. 105 K/1986 |
| Parter: | A (advokat Einar Stueland) mot B (advokat Tom E. Torgersen v/advokatfullmektig Harald Brænd). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §164, §404 |
Oslo byrett avsa 18. oktober 1985 kjennelse i sak nr. 1665/85- XIX-88 med slik slutning:
«For den tid nærværende sak verserer bestemmes:
1. A skal ha daglig omsorg for C født xx.xx.1984. B skal ha utvidet samværsrett. - - -»
B påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 4. desember 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. B og A deler, i henhold til inngått avtale, omsorgen for C, født xx.xx.1984, frem til endelig avgjørelse foreligger. - - -»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsretten ikke har gitt tilstrekkelig begrunnelse for sin avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §164. Videre hevder han at avgjørelsen bygger på en feilaktig tolkning av barneloven §38, idet domstolene ikke har kompetanse til å fastsette delt omsorg i henhold til denne bestemmelse. - - -
B har tatt til gjenmæle. Hun gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er tilstrekkelig begrunnet og at avgjørelsen ikke er i strid med barneloven §38. Hun hevder at domstolene har prosessuell adgang til å avsi kjennelse om delt omsorg for fellesbarn. Hun viser til uttalelse i Ot. prp. nr. 62 (1979-80) side 50 om at barneloven §38 første ledd ikke er ment å være til hinder for at retten fastsetter felles foreldreansvar. Noen tilsvarende uttalelse om omsorgsspørsmålet finnes ikke i loven forarbeider, men på bakgrunn av den utforming §38 har fått, støtter den nevnte uttalelse også en tilsvarende utvidende fortolkning av bestemmelsens annet ledd om daglig omsorg for barnet.
Kjæremålsmotparten gjør videre gjeldende at foreldrene må ha adgang til å avtale delt omsorg og at domstolene ikke kan være avskåret fra å fatte en avgjørelse i samsvar med hva foreldrene rettsgyldig kan avtale. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens premisser er utilstrekkelige.
Lagmannsrettens avgjørelse bygger på at det etter barneloven §38 kan treffes midlertidig avgjørelse om at omsorgen for barnet skal deles mellom foreldrene, selv om foreldrene ikke er enige om en slik ordning. En ordning med delt omsorg hvor barnet skal flyttes frem og tilbake mellom foreldrene, stiller store krav til foreldrene og kan medføre påkjenninger for barnet. Vanskelighetene må antas å kunne bli betydelige dersom foreldrene ikke er enige og innstilt på en lojal gjennomføring av ordningen. På denne bakgrunn antar kjæremålsutvalget at loven ikke bør tolkes slik at foreldrene kan pålegges å dele omsorgen, med mindre det kan påvises holdepunkter for en slik tolkning i loven ordlyd eller i forarbeidene. Slike holdepunkter kan ikke ses å foreligge. Kjæremålsutvalget finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse må oppheves fordi den bygger på en uriktig forståelse av barneloven §38. - - -
Kjennelsen er enstemmig. - - -