Rt-1986-318
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-03-20 |
| Publisert: | Rt-1986-318 (71-86) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 20. mars 1986 i l.nr. 111 K/1986 |
| Parter: | Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokat Odd R. Tvedt) mot Kjell Johnsen (advokat Ingunn Aarbakke). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61c, Domstolloven (1915) §153, §156, §154, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Oslo Byrett avsa 3. juli 1985 dom med slik slutning:
«1. Oslo kommune frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Kjell Johnsen til Oslo kommune kr. 12000,- - kronertolvtusen - innen 2 - to - uker.»
Advokat Ingunn Aarbakke vedtok forkynnelse av dommen 5. juli 1985. I henhold til arbeidsmiljøloven §61c i.f. var ankefristen 1 måned. Kjell Johnsen innleverte ved sin advokat ankeerklæring og begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefrist 2. september 1985.
Oslo Byrett avsa 30. september 1985 kjennelse med slik slutning:
«Kjell Johnsen gis oppreisning mot forsømmelse av ankefristen over Oslo byretts dom av 3. juli 1985 i sak nr. 648/84 VIII.»
Oslo kommune ved kommuneadvokaten ved advokat Odd R. Tvedt påkjærte byrettens kjennelse til lagmannsretten.
Eidsivating lagmannsrett avsa 3. januar 1986 kjennelse med slik slutning:
«1. Kjæremålet forkastes. - - -»
- - -
Oslo kommune ved kommuneadvokaten ved advokat Odd R. Tvedt har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten ved sin avgjørelse har fortolket domstolsloven §153 første ledd og §156 annet ledd galt. Det er korrekt at den høyere domstol ikke kan prøve underinstansens bevisbedømmelse eller skjønnsutøvelse når oppreisning er gitt. I dette tilfellet har imidlertid byretten ved skjønnsutøvelsen lagt vekt på momenter som §153 første ledd ikke gir adgang til. Byretten har feilaktig lagt til grunn at det forhold at feilen skyldes prosessfullmektigen og ikke parten er en særlig omstendighet som i seg selv tilsier at det skal gis oppreisning. Det forhold at prosessfullmektigen har vært uaktsom, er imidlertid et moment som taler mot at oppreisning skal gis. Byretten har ikke pekt på andre særlige omstendigheter som tilsier at oppreisning skal gis. Byretten har således anvendt et skjønn som er i strid med loven. Lagmannsretten kunne da oppheve byrettens avgjørelse i medhold av domstolloven §156 annet ledd. Når lagmannsretten ikke gjorde dette, var det fordi den tolket §156 annet ledd galt. Denne lovtolking kan Høyesteretts kjæremålsutvalg prøve i medhold av tvistemålsloven §404 nr. 3. - - -
Kjell Johnsen har ved advokat Ingunn Aarbakke inngitt tilsvar til kjæremålserklæringen. Det anføres at byretten ved sin avgjørelse har utøvet et skjønn hvor det er lagt vekt på flere momenter. Dette skjønn kan ikke overprøves av en høyere domstol. Det er ikke i strid med loven når byretten har tatt hensyn til at det var prosessfullmektigen og ikke parten som hadde utvist uaktsomhet. Det vises for øvrig til Jon Skeie: Den norske sivilprosess, bind 2 (1931) 101: «Det må videre gjøre væsentlig forskjel, om en part skal lide for sin egen eller for en repræsentants uagtsomhet.» - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404.
Byrettens kjennelse må forstås slik at den etter en vurdering av forholdene er kommet til at det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning.
Om forståelse av domstolsloven §156 annet ledd bemerker lagmannsretten:
«Etter domstolsloven §156 annet ledd kan en avgjørelse om å gi oppreisning bare angripes ved kjæremål eller anke på det grunnlag at det etter loven ikke har vært adgang til å gi oppreisning. Dersom fristene i domstolsloven §154 er overholdt, og forsømmelsen ikke er forsettlig hverken fra partens eller fra prosessfullmektigens side, vil spørsmålet om hvorvidt oppreisning skal gis for øvrig bero på et skjønn. Rettens vurdering av arten eller graden av uaktsomhet hos parten selv eller prosessfullmektigen, eller av om disse momenter eller andre utgjør «særlige omstendigheter» som taler for oppreisning, kan etter lagmannsrettens mening ikke gjøres til gjenstand for kjæremål.»
Denne forståelse av domstolsloven §156 annet ledd er riktig. Kjæremålet må etter dette forkastes.
Ankemotpartens krav om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg må tas til følge. Omkostningene settes til kr. 600.
Kjennelsen er enstemmig. - - -