Rt-1986-395

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-04-21
Publisert:	Rt-1986-395 (134-86)
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 21. april 1986 i l.nr. 60/1986
Parter:	Vidar Øverby (advokat Chr. Haneborg) mot Bjørn Øverby (advokat Cato Johannessen - til prøve).
Forfatter:	Michelsen, Røstad, Schei, Halvorsen, justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §21, §52, Odelsloven (1974), Odelsloven (1821), §20

Dommer Michelsen: I boet etter Asbjørn Øverby og før avdøde hustru oppstod det tvist mellom brødrene Bjørn og Vidar Øverby om hvem som etter odels- og åseteslovgivningen hadde rett til å få utlagt til seg boets faste eiendom Øverby, gnr. 193 bnr. 8 i Aurskog-Høland. Eiendommen er i alt på 45 dekar, 30 dekar er dyrket mark, 10 dekar skog og 5 dekar tun og hage. Vidar Øverby, som er den yngste av brødrene, hevdet at han etter unntaksregelen i odelsloven §52 siste ledd måtte gis fortrinnsrett fremfor broren. Videre anførte Vidar at Bjørn overfor ham hadde gitt avkall på å gjøre bruk av sin odelsrett, og at den eldres bedre rett i alle fall var tapt ved passivitet.

Vidar reiste sak mot Bjørn, og i dette søksmål avsa Nes skifterett den 3. september 1982 dom med slik domsslutning:

«1. Bjørn Øverby, 1930 Aurskog, frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Vidar påanket skifterettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Dommen i lagmannsretten er av 4. juni 1984 og har slik domsslutning:

«1. Nes skifteretts dom av 3. september 1982 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Vidar Øverby å betale til Bjørn Øverby 14500 - fjortentusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Lagmannsrettens dom er av Vidar Øverby påanket til Høyesterett. Anken grunner seg på feil i bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nes herredsrett. Her har partene og 3 vitner avgitt forklaringer. Ett vitne, ankemotpartens sønn Espen Øverby, har ikke tidligere forklart seg i saken. Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å omtale nærmere.

Den ankende part har for Høyesterett gjort gjeldende det samme som for lagmannsretten, dog med en annen prioritetsrekkefølge mellom anførslene. Prinsipalt hevder Vidar at broren overfor ham har gitt avkall på sin bedre odelsrett. Subsidiært anfører han at Bjørn ved passivitet har tapt retten. Som en atter subsidiær anførsel gjør Vidar gjeldende at han i kraft av unntaksregelen i odelsloven §52 siste ledd må ha fortrinnsrett fremfor sin eldre bror. Når man bortser fra den forskjellige vektlegging mellom anførslene, står saken for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.

Om de tre anførsler jeg har nevnt, har den ankende part i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsretten har tatt feil når den har bygget på at Vidar ut fra sine samtaler med Bjørn bare kunne ha en forventning om at broren ikke ville gjøre sin odelsrett gjeldende til fortrengsel for ham. Det må etter bevisførselen legges til grunn at Bjørn overfor Vidar har gitt avkall på sin odelsrett til eiendommen.

I en samtale mellom brødrene i 1970 da det var klart at andre enn søsteren Elsa og hennes mann måtte overta tilsynet med faren som var sykelig, uttalte Bjørn at det var rimelig at Vidar som hadde utført meget av arbeidet på gården, bygget på eiendommen og senere overtok den.

Vidars oppfatning av hva som ble sagt mellom brødrene ved denne anledning, finner støtte i andre bevisligheter i saken, således i forklaringene fra søsteren og svogeren, som begge gjengir hva faren den gangen mente var bestemt om hvem som skulle overta bruket. Også andre faktiske opplysninger, Vidars byggeplaner, farens søknad til myndighetene om å få feste tomt til sønnen, og i det hele situasjonen den gangen for begge brødrene, bestyrker Vidars standpunkt.

I årene etter 1970 utførte Vidar det alt vesentlige av arbeidet på bruket og investerte meget i driften. Bjørn bodde hjemme hos faren fra 1972 til 1976 og var ukependler til sitt hjem i Halden, men deltok i disse årene ikke i gårdsarbeidet. Han så hva Vidar la ned i gården av arbeid og penger, men nevnte aldri noen interesse i å overta bruket. Bjørns interesse i eiendommen var på denne tiden ute av verden. Denne passivitet fra Bjørns side må få den følge at hans odelsrett må sies å være falt bort.

I 1978 ble det på Øverby holdt et familieråd hvor spørsmålet om hva som skulle skje med eiendommen ble drøftet. Faren og Vidar mente at Vidar nå måtte få overta. Bjørn på sin side nevnte at hans sønn Espen kunne ha interesse i å erverve bruket. Espen var på denne tiden i militærtjeneste i Nord-Norge, og man hadde under møtet ikke kontakt med ham. Bjørn talte senere med sin sønn i telefonen og snakket også med ham om overtakelse etter at han var kommet hjem. Spørsmålet ble av Bjørn ikke senere tatt opp med Vidar. Om dette har Bjørn under bevisopptaket uttalt at det viktigste var å skaffe Espen en jobb, og at Vidar drev gården så godt. Også denne passivitet fra Bjørns side må tas i betraktning.

Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det i denne saken ikke er plass for å gjøre bruk av unntaksregelen i odelsloven §52 siste ledd, jfr. §21. Det oppstår i dette tilfellet et klart urimelig resultat om man skulle følge den vanlige rekkefølgen for odels- og åsetesretten. Uttrykket «i særlege tilfelle» som nyttes i §52 siste ledd, har ingen selvstendig betydning. Når det kan fastslås at det foreligger en klar urimelighet, står man overfor et særlig tilfelle.

Oppregningen i §21 er ikke uttømmende. Vidars tilfelle dekkes dog av det som er nevnt i bestemmelsen. Han har vært hjemme og hjulpet til på gården i mange år. Hans tilknytning til gården er langt sterkere enn brorens, og han har i praksis vist at han er vel skikket til å drive bruket.

Det kan ikke legges vekt på at Vidar har et annet yrke, da det dreier seg om et støttebruk.

Bjørn har flyttet hjemmefra og har skaffet seg et godt yrke utenfor jordbruket. Han har ikke i nevneverdig grad deltatt i driften av eiendommen, og hans vesentlige interesse består nå i hans ønske om at hans sønn Espen skal overta. Denne har ingen tilknytning til gården, har aldri arbeidet i jordbruket, har ingen jordbruksutdannelse og kan ikke sies å være skikket til å drive bruket.

Når omstendighetene i saken ses på bakgrunn av loven ordlyd og Høyesteretts praksis, er det etter den ankende parts oppfatning intet til hinder for at man gir ham fortrinn fremfor hans eldre bror.

Vidar Øverby har lagt ned slik påstand:

«1. Vidar Øverby, 1932 Finstadbru, utlegges på skifte boets faste eiendom Øverby, gnr. 193 bnr. 8, i Aurskog-Høland etter åsetestakst.

2. Vidar Øverby tilkjennes omkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Vidar har ikke i særlig grad stelt for sine foreldre eller etter morens død i 1968 for sin far. Frem til omkring 1970 var det søsteren Elsa og hennes mann som stod for stellet av foreldrene og senere faren. Fra 1972 til 1976 bodde Bjørn - bortsett fra i weekendene - sammen med faren og gav ham den hjelp han trengte.

Det innrømmes at Vidar har utført et stort arbeid på eiendommen, og at han har investert i den. Det må dog fremheves at han ikke alene har utført alt arbeid.

Vidars begrunnelse for i 1972 å flytte til eiendommen var i det vesentligste at han ønsket et eget hus for sin familie og seg selv før han fylte 40 år.

Det kan etter bevisførselen ikke legges til grunn at Bjørn overfor Vidar har gitt avkall på odelsretten.

Spørsmålet om hvem som skulle ta over foreldrenes eiendom, ble tatt opp mellom brødrene i 60-årene, og før moren døde i januar 1968. Da gav Bjørn den yngre broren klar beskjed om at han ville gjøre bruk av sin bedre odelsrett.

Det fant også sted en samtale, som hevdet av Vidar, omkring 1970 da søsteren og svogeren hadde gitt uttrykk for at de ikke lenger kunne stelle for faren. Under denne samtalen ble det overhodet ikke snakket om at Bjørn skulle gi avkall på sin rett til fordel for Vidar. Drøftelsen gjaldt utelukkende Vidars planer om å bygge på eiendommen.

Det er i bevisførselen ikke grunnlag for å bygge på at andre enn Vidar har snakket med Bjørn i 1970 om eiendommen. Farens oppfatning av forholdet mellom brødrene når det gjaldt å overta bruket, som søsteren og hennes mann har forklart seg om, skriver seg fra Vidar, ikke fra Bjørn.

Det kan ikke legges avgjørende vekt på hva faren uttalte om overtakelsesspørsmålet i søknaden til jordbruksmyndighetene om å få feste en tomt til Vidar. Uttalelsen om at festeren senere skulle overta hovedbølet, kan være fremkommet nettopp for å få søknaden godtatt.

Også det som tildrog seg etter 1978, tjener til å vise at det Bjørn forklarer om innholdet i samtalen med Vidar i 1970 er riktig. I sine brev til søsknene etter at tvisten var oppstått, påberoper Vidar seg ikke at Bjørn skulle ha gitt avkall på retten til å overta eiendommen. Først i lagmannsretten har Vidar hevdet at det skulle foreligge et klart tilsagn fra Bjørn om at han frafalt odelsretten.

Bjørn har ikke utvist en passivitet som kan medføre at hans bedre odelsrett er gått tapt.

En passivitet som skulle skrive seg fra tiden før 1975, kan overhodet ikke tillegges vekt. Etter den tidligere odelslov gikk den eldre klart foran den yngre og behøvde ikke si ifra om odelsretten ville bli benyttet. I tiden etter 1975 var det faren og Vidar som i henhold til bestemmelsen i odelsloven §20 burde ha tatt opp spørsmålet om odelsrekkefølgen, og det er i tidsrommet etter 1975 intet forhold fra Bjørns side som kan utlegges som et frafall av odelsrett.

Odelsloven §52 siste ledd kan her ikke komme til anvendelse.

Uttrykket «i særlege tilfelle» som brukes i bestemmelsen, innebærer ikke at det stilles strengere vilkår enn dem som er nevnt i §21. Dog må det kunne sies at det regelmessig skal mer til i skiftetilfellene enn i løsningssakene for at vilkåret «klårt urimeleg» skal være oppfylt.

Når det i denne saken skal foretas en avveining, må man se Bjørns og Espens interesser i sammenheng.

Vidars forhold går ikke inn under oppregningen i loven §21. Man kan ikke si at han har vært hjemme fordi han har hjulpet til på gården. Han har ikke ytet noe stort offer. Sitt yrke har han, og sin inntekt vil han beholde. Han vil ikke bli fordrevet fra sitt hjem.

Bjørn har en akseptabel interesse i å overta gården og har vært innstilt på å gjøre det når hans tid kom. Han har hele tiden hatt den tilknytning til gården som etter hans forhold var naturlig, og har deltatt i driften så langt hans yrke har gitt anledning til det. Det er helt naturlig og i overensstemmelse med odelsinstituttets tanke at han vil søke å bevare eiendommen for sin sønn. Espen vil drive gården og vil være skikket til det.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 4. juni 1984 stadfestes med unntak av avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for skifteretten.

2. Bjørn Øverby tilkjennes saksomkostninger også for skifteretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn skifteretten og lagmannsretten, og har funnet at den anførsel som den ankende part for Høyesterett har gjort gjeldende som den prinsipale, må føre frem.

Det er mellom partene enighet om at det i 1970 fant sted en samtale dem imellom, og at det da ble snakket om farens eiendom. Uenigheten består i hva det nærmere innhold i samtalen var. Mens Vidar er av den oppfatning at Bjørn den gangen erklærte seg enig i at Vidar skulle bygge seg et hjem på gården, og i at han senere skulle overta den, hevder Bjørn at det bare var snakk om Vidars byggeplaner.

I Vidars forklaring om hva samtalen gjaldt, ligger det at Bjørn fremkom med et tilsagn om at han ikke ville gjøre sin bedre odelsrett gjeldende til fortrengsel for sin yngre bror.

Når man skal ta stilling til det bevisspørsmål man står overfor, må partenes avvikende forklaringer ses på bakgrunn av utviklingen vedrørende eiendommen frem til 1970, foranledningen til at samtalen dem imellom fant sted, og bevislighetene i saken for øvrig.

De to brødrene reiste begge, da de var 18 år gamle, ut fra gården, som er et støttebruk, for å skaffe seg et levebrød annetsteds. Bjørn bodde fra omkring 1947 i Halden, hvor han giftet seg og hadde sitt arbeid. Vidar ble i 1959 assistentingeniør i nabokommunen til Aurskog, Sørum, og i 1960 kommuneingeniør i Nordre Høland, som er en annen av nabokommunene. Da Nordre Høland og Aurskog ble slått sammen, ble han bygningssjef i den nye kommunen. Han bodde i nærheten av barndomshjemmet, først på Bjørkelangen, senere på Løken i Høland.

Foreldrene var sykelige. De led begge av en hjertesykdom og måtte ha hjelp til arbeidet på gården og til stellet. Moren døde i 1968. Faren var da og i årene som fulgte dårlig.

Fra omkring 1960 utførte Vidar det meste av arbeidet på bruket. Stellet av foreldrene og siden av faren alene var det i første rekke den eldre søsteren Elsa og hennes mann som stod for. Det er dog på det rene at også Vidar i ikke liten utstrekning tok seg av foreldrene.

Bjørn var i denne tiden bare hjemme fra Halden i feriene.

I 1970 var søsteren Elsas mann, Jørgen, blitt invalidepensjonert, og ekteparet måtte si at de ikke lenger maktet stellet av faren eller i det hele å utføre noe arbeid på gården. Dette var foranledningen til samtalen mellom Vidar og Bjørn.

I den situasjonen som var oppstått, var den eneste naturlige løsningen at Vidar måtte påta seg alt arbeid på bruket og stellet og omsorgen for faren. Bjørn var bundet til Halden og kunne ikke overta noe ansvar. Søskenflokken omfattet ellers en søster som i likhet med Elsa var noen år eldre enn Bjørn.

Skulle Vidar bli best mulig i stand til å greie oppgavene, måtte han flytte til gården, noe som for øvrig var i overensstemmelse med hans ønske.

Sett på bakgrunn av det som var gått forut for året 1970, foranledningen til at en endring måtte istandbringes og Vidars situasjon, er det nærliggende at han ble stilt i utsikt at han senere kunne få overta bruket.

Vidars forklaring om hva som ble avtalt mellom brødrene under samtalen i 1970, finner støtte i andre bevisligheter i saken.

Så vel søsteren Elsa som hennes mann har under bevisopptaket forklart at Jørgen på forsommeren 1970 sa til sin svigerfar at den som skulle overta Øverby, nå fikk flytte hjem og ta over «fordi vi ikke er noe tess lenger, hverken du eller jeg». De har også begge erklært at Asbjørn Øverby senere uttalte at Bjørn hadde sagt at det var i orden at Vidar flyttet til gården, bygget der og senere overtok eiendommen. Det er riktig, som fremholdt av ankemotparten, at Elsa og Jørgen ikke har hatt noen samtale med Bjørn om disse spørsmål. Det foreligger heller ikke opplysninger om at Asbjørn har drøftet saken med sin eldste sønn. Av de prov jeg har gjengitt, fremgår det dog hvilken oppfatning faren hadde dannet seg.

Også andre omstendigheter i saken er egnet til å vise at Bjørn i 1970 fremkom med et tilsagn overfor broren.

Som jeg har nevnt, var det tanken at Vidar skulle flytte til eiendommen og bygge der. Den aktuelle byggeplan da Vidar og Bjørn talte sammen, var at Vidar skulle bygge på våningshuset slik at det ble plass både til faren og Vidars familie. Dersom Bjørn ikke frafalt sin odelsrett, kunne Vidar etter denne plan risikere at han ikke bare måtte oppgi gården, men også fravike sitt hjem. Jeg har vanskelig for å anta at Vidar ville innlate seg på en ordning som kunne innebære slike utsikter.

Planen om å bygge på våningshuset strandet imidlertid på at faren ønsket å beholde det for seg selv, og Vidar bygget sitt eget hus på eiendommen. Skulle senere gården gå over til den best odelsberettigede, ville Vidar fremdeles kunne bli boende. Også etter den endelige plan må Vidar ha regnet med at han senere skulle overta bruket. Han bygget sitt hus i umiddelbar nærhet av driftsbygningen og våningshuset, og det må legges til grunn at han kunne ha skaffet seg en høvelig tomt på Bjørkelangen hvor han hadde sitt arbeidssted.

Da det ble til at Vidar skulle bygge hus på eiendommen, måtte det søkes om tillatelse fra jordbruksmyndighetene til å skille ut en tomt. Søknaden gikk ut på at Vidar skulle feste en tomt, og i den uttalte faren: «Bortfestingen er en rent midlertidig ordning da min sønn senere skal overta eiendommen.» Man har her et klart uttrykk for hva faren og også Vidar mente skulle bli den fremtidige ordning når det gjaldt hvem som skulle overta bruket. Denne opplysningen var blant andre momenter motiverende for myndighetene da de gav sitt samtykke til fradelingen. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å anta at opplysningen ikke hadde noen reell bakgrunn, men bare var gitt for å oppnå at saken lettere skulle gå igjennom.

Jeg legger ved bevisvurderingen vekt også på forholdet partene imellom i tiden mellom 1970 og 1978. Det var i denne tidsperiode Vidar som utførte alt arbeid på eiendommen. Han foretok også investeringer. Bjørn har selv under bevisopptaket uttalt at Vidar arbeidet utover det som var nødvendig for driften av gården, og at han aldri konfererte med broren før han satte i gang noe arbeid. Dette viser at Vidar på sin side handlet ut fra en fast oppfatning om at han skulle overta gården.

I tidsrommet fra 1972 til 1976 bodde Bjørn, som hadde skiftet arbeid, hos faren i våningshuset og var ukependler til Halden. Brødrene hadde således full anledning til å konferere om driften av bruket, men gjorde det ikke. I denne tiden deltok Bjørn overhodet ikke i arbeidet på gården. I 1976 bygget han seg det huset i Aurskog hvor han bor. Hans atferd i denne perioden tyder ikke på at han hadde noen tanke om noen gang å skulle overta etter faren.

Det må under bevisbedømmelsen legges vekt på at Bjørn, dersom han mente å gjøre bruk av sin odelsrett, hadde oppfordring til å gjøre dette klart for broren når han så hva Vidar la ned i eiendommen. Man må etter min oppfatning legge til grunn at Bjørn i denne tiden forholdt seg ut fra den tankegang at hans interesse for eiendommen var ute av verden.

På familierådsmøtet i 1978 fremholdt faren og Vidar at denne nå måtte overta. Også her finner man et uttrykk for hvordan de fra 1970 hadde oppfattet forholdet mellom brødrene.

Det kunne sies at det her taler mot å anta at Bjørn hadde gitt avkall på sin fortrinnsrett, at han på dette møtet tok forbehold om at hans sønn Espen kunne ville overta bruket. Bjørns standpunkt er dog vel forenlig med at han ikke selv skulle gjøre sin bedre rett gjeldende, da et avkall fra hans side ikke kunne omfatte også sønnens rett. Espen var og er bedre odelsberettiget enn sin onkel.

Det kan også anføres mot Vidar at han først da sak ble reist, påberopte seg at det skulle foreligge et tilsagn fra Bjørns side. Forklaringen på dette må være at Vidar gjorde regning med at det mellom brødrene, som alltid hadde stått på god fot med hverandre, skulle kunne finnes en ordning i minnelighet.

Jeg er ut fra en helhetsbetraktning kommet til at det må legges til grunn at Bjørn overfor Vidar har gitt avkall på å gjøre sin bedre odels- og åsetesrett gjeldende.

Det er da unødvendig for meg å gå inn på de øvrige anførsler Vidar har gjort gjeldende.

Etter det resultat jeg er kommet frem til, har anken ført frem, og jeg finner på bakgrunn av det grunnlag jeg bygger mitt standpunkt på, at Bjørn må betale motparten sakens omkostninger for alle retter.

Den ankende part har lagt frem omkostningsoppgave. Saksomkostningsbeløpet settes til kr. 61000. Av dette beløp er kr. 18082,75 til dekning av utlegg.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Vidar Øverby har på skiftet etter Asbjørn Øverby og tidligere avdøde hustru rett til å få utlagt til seg etter åsetestakst boets faste eiendom Øverby, gnr. 193 bnr. 8 i Aurskog-Høland.

2. I saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Bjørn Øverby til Vidar Øverby 61000 - sekstien tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Halvorsen og justitiarius Sandene: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Mary-Ann Hedlund med domsmenn):

Saken gjelder krav fra Vidar Øverby om åsetesrett til eiendommen «Øverby» gnr. 193 bnr. 8 i Aurskog-Høland.

«Øverby» er en landbrukseiendom på totalt ca 45 dekar, hvorav omlag 30 dekar er dyrket, ca 10 dekar er skog mens det resterende arealet - ca 5 dekar - er gårdsplass, tun, hage etc.

Eiendommen er en slektsgård som har tilhørt familien Øverby i mange år. Etter det som er opplyst ble den ervervet av partenes bestefar i 1906 og den har siden uten avbrudd vært i familiens eie. Siste hjemmelsinnehaver og eier var Asbjørn Øverby, som døde i 1980. Han satt da i uskifte etter sin hustru Wictoria som døde i 1968. Skiftet er bare delvis gjennomført, og boet etter Asbjørn og Wictoria Øverby - hvorav eiendommen «Øverby» utgjør det vesentligste aktivum - er nå under offentlig skiftebehandling. Ektefellene etterlater seg disse 4 barna nevnt i rekkefølge fra eldst til yngst: Elsa Ødegård, Gerd Sletner, Bjørn Øverby og Vidar Øverby. De to sistnevnte er henholdsvis saksøkt og saksøker i nærværende sak.

Saksøker har forpaktet eiendommen fra 1978. - - -