Rt-1986-454
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-04-15 |
| Publisert: | Rt-1986-454 (153-86) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Vitneplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 15. april 1986 i l.nr. 170 K/1986 |
| Parter: | Peder Martin Lysestøl (advokat Geir Hovland) mot Staten v/Justisdepartementet (advokat Johan Fr. Remmen). |
| Forfatter: | Røstad, Sinding-Larsen, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Lov om kontroll av post- og teletjenester (1915) §1, Tvistemålsloven (1915) §224, §180, §189, §374, §404, Forvaltningsloven (1967) §13a, §13 |
Peder Martin Lysestøl, som mener han har vært utsatt for ulovlig telefonavlytting, reiste i september 1980 sak ved Oslo byrett mot staten ved Justisdepartementet med krav om at den foretatte telefonavlyttingen skulle kjennes ulovlig, og at han skulle tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade etter rettens skjønn, begrenset seg oppover til 100000 kroner, samt saksomkostninger. Ved Oslo byretts dom 3. april 1984 ble staten frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Lysestøl anket til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom 1. februar 1985 stadfestet byrettens avgjørelse om sakens realitet og tilkjente staten saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. - - -
Peder Martin Lysestøl har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har 10. mai 1985 henvist anken til behandling i Høyesterett.
I prosesskriv 10. juni 1985 til Trondheim byrett begjærte den ankende parts prosessfullmektig advokat Geir Hovland bevisopptak av blant andre Kåre Syltebø.
Trondheim byrett avsa 10. september 1985 kjennelse med slik slutning:
«Retten finner ikke å kunne ta imot vitnesbyrd fra Kåre Syltebø.»
Peder Martin Lysestøl påkjærte byrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett, som 2. desember 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Trondheim byretts kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Peder Martin Lysestøl til Staten v/Justisdepartementet kr. 4000,- - kronerfiretusen -. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.»
Peder Martin Lysestøl har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende:
Den kjærende part førte både for byretten og lagmannsretten vitnet Per Hernes, som kunne bekrefte at det i 1979 ble funnet to telefonledninger som var koblet til Lysestøls telefon og som førte til politihuset i Trondheim. Hernes var en bekjent av Lysestøl og på denne tiden tilsatt i Televerket, og han undersøkte forholdet etter anmodning fra Lysestøl. Også andre telefonmontører undersøkte forholdet, og vitnet Kåre Syltebø, som er tilsatt som telemontør i Televerket, hevdes å kunne forklare at han observerte et dobbelt sett med ledninger knyttet til Lysestøls telefon, og at han eventuelt sammen med andre montører undersøkte dette ekstra sett med ledninger og konstaterte hvor de førte hen. Vitnet vil således ikke bli stilt direkte spørsmål om han har kjennskap til om Televerket har iverksatt telefonavlytting av Lysestøls telefon.
Lagmannsretten bygger på kongelig resolusjon 19. august 1960 (bestemmelser om post-, telegram- og telefonkontroll) §4 som grunnlag for at vitnet Syltebø ansees bundet av taushetsplikt når det gjelder de spørsmål han ønskes avhørt om. Byretten må derimot forstås slik at den har anvendt forvaltningsloven §13 nr. 2 om tekniske omstendigheter omkring telefonkontrollen som grunnlag for at vitnet var bundet av taushetsplikt. Byrettens bruk av denne bestemmelsen er uriktig, ettersom bestemmelsen ikke gjelder til fordel for offentlige interesser.
Heller ikke den kongelige resolusjonens §4 kan omfatte de spørsmålene som ønskes stilt til vitnet. En forutsetning for at denne bestemmelsen skal anvendes, må være at det dreier seg om iverksatt telefonkontroll i regi av Televerket eller overvåkingspolitiet. Det kan ikke være tilstrekkelig at det er en mulighet for at dette er tilfelle. Så lenge staten bestrider at slik telefonkontroll har funnet sted, kan heller ikke denne taushetspliktsbestemmelsen anvendes i dette tilfellet. Det forutsettes klart i bestemmelsen at det er iverksatt telefonkontroll og at vitnet har fått med denne å gjøre og i denne forbindelse fått opplysninger som omhandlet i bestemmelsen.
Det er riktig når lagmannsretten anfører at de spørsmålene som ønskes stilt, søker å avdekke om telefonkontroll kan ha foregått. Men dette kan i seg selv ikke innebære at §4 får anvendelse. Lagmannsrettens fortolking er for vid når bestemmelsen antas å kunne anvendes på enhver teletjenstemann som har iakttatt slike tekniske installasjoner som beskrevet i saken.
Lagmannsretten har ikke tatt stilling til om prinsippet i forvaltningsloven §13a nr. 3 får anvendelse i denne saken slik at taushetsplikten uansett ikke får anvendelse for opplysninger om forhold som er alminnelig kjent. Dette prinsippet må anses som generelt, slik at heller ikke taushetsplikten etter resolusjonens §4 kan anses å omfatte slike alminnelig kjente opplysninger. Etter den kjærende parts mening er det alminnelig kjent gjennom tekst og bilder i dagspressen og gjennom forklaringer fra to vitner for åpen rett at det fantes et dobbelt sett ledninger koblet til Lysestøls telefon. Også det forhold at ledningene førte til Trondheim politikammer, er bredt omtalt i pressen og bekreftet av vitnet Hernes overfor tre domstoler. Også dette må derfor sies å være opplysninger som er alminnelig kjent.
Rent subsidiært gjøres det gjeldende i omkostningsspørsmålet at det foreligger særlige omstendigheter som gjør at den kjærende part burde frikjennes for saksomkostninger selv om lagmannsrettens kjennelse for øvrig anses riktig, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd i.f.
Trondheim byretts kjennelse måtte på bakgrunn av det som skjedde på rettsmøtet og på bakgrunn av kjennelsens ordlyd forstås slik at det var forvaltningsloven §13 første ledd nr. 2 som ble anvendt som grunnlag for Kåre Syltebøs taushetsplikt. Dette er uholdbart, og ga den kjærende part særlige grunner til å påkjære avgjørelsen. - - -
Staten ved Justisdepartementet er enig i lagmannsrettens tolking av §4 i resolusjonen av 19. august 1960. Det ligger i sakens natur at også andre teletjenestemenn enn de som direkte har med etablering og gjennomføring av telefonkontroll å gjøre, kan få kjennskap til kontrollen. Behovet for å bevare taushet omkring forholdet er like stort enten vedkommende tjenestemann har vært med på etableringen av kontrollen eller ikke. Det er ingen aktverdig grunn til at en teletjenestemann som gjennom sin tjeneste mer tilfeldig blir klar over telefonkontroll, fritt skal kunne bringe dette videre til utenforstående. Det er derfor i valget mellom en snever og en mer rommelig tolking av bestemmelsen, ingen saklig grunn til å velge den snevre tolkingen.
Det anføres videre at Lysestøl nå åpner for den muligheten at eventuell avlytting kan ha vært gjort av andre enn overvåkingspolitiet eller Televerket, mens han hittil for alle instanser har hevdet at en eventuell avlytting må være foretatt av politiet. Det avgjørende må være opplysningenes art, jfr. kjennelse i Rt-1983-1438. Staten antar for øvrig at kompetansebegrensningene i tvistemålsloven §404 hindrer kjæremålsutvalget i å gå nærmere inn på dette spørsmålet.
Staten er fortsatt av den oppfatning at også den alminnelige taushetsplikten for Televerkets tilsatte i telefonreglementet får anvendelse på forholdet.
Det kan etter statens mening umulig være tilstrekkelig for å fylle kravet til «alminnelig kjent» at Lysestøl selv samt vitnet Hernes og evetuelt noen andre mener at faktum er slik eller slik. Det er for øvrig underlig at motparten ønsker å føre Syltebø som vitne, hvis forholdet han skulle forklare seg om var alminnelig kjent. Det vises til tvistemålsloven §189 nr. 2. Det er også tvilsomt om dette spørsmålet dreier seg om tolking av lovforskrift, jfr. tvistemålsloven §404.
Staten kan vanskelig se at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse lider av slike feil at kjæremålsutvalget kan endre denne, jfr. tvistemålsloven §404. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Peder Martin Lysestøl har begjært Kåre Syltebø avhørt ved bevisopptak for Trondheim byrett. Forklaringen skal anvendes under behandlingen av ankesak for Høyesterett. Grunnlaget for begjæringen er tvistemålsloven §374 annet ledd hvoretter avhør av vitner skal skje etter reglene om bevisopptagelse utenfor hovedforhandling. Etter tvistemålsloven §224 annet ledd kan den høyere rett som har hovedsaken ved kjennelse omgjøre en vitnedommers beslutning om å nekte å avhøre et vitne. Det følger etter kjæremålsutvalgets syn av denne bestemmelse at Trondheim byretts beslutning skulle ha vært innbrakt direkte for Høyesterett og ikke for lagmannsretten. Når saken nå foreligger for kjæremålsutvalget, gjelder således ikke de begrensninger i kjæremålsutvalgets kompetanse som følger av reglene for videre kjæremål, tvistemålsloven §404.
Det hevdes ikke fra noen side at Syltebø skal ha hatt noen tjenestlig befatning med en eventuell avlytting av Lysestøls telefon. Det Lysestøl hevder, er at Syltebø vil kunne bekrefte at det på telefonsentralen var tekniske innretninger - tråder - som viser av avlytting fant sted.
Kjæremålsutvalget er kommet til at Syltebø, etter bestemmelsene i kongelig resolusjon av 19. august 1960, må ha taushetsplikt om sine mulige iakttagelser på telefonsentralen. Bestemmelsene i den kongelige resolusjon er gitt i medhold av §1 i lov av 24. juni 1915 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler. Det skal nevnes at loven av 1915 har en særskilt taushetspliktbestemmelse i §2, som må antas først og fremst å gjelde opplysninger som fremkommer gjennom selve kontrollen. Det må anses å ligge innenfor loven ramme at det i bestemmelser etter §1 gis regler om taushetsplikt som også omfatter gjennomføring av kontrollen med videre.
Etter §4 i den kongelige resolusjon skal enhver som får med kontrollen å gjøre, bevare taushet både om tjenestesaker, om private forhold han får kjennskap til og om hvorledes kontrollen blir gjennomført.
Selv om bestemmelsen etter ordlyden retter seg mot den «som får med kontrollen å gjøre», finner utvalget at den må gjelde enhver som på grunnlag av sin tjenestestilling får kjennskap til slike opplysninger uansett om det skjer fordi han er pålagt oppgaver i forbindelse med en eventuell kontroll, fordi han benytter sin tjenestestilling til å skaffe seg opplysningene eller fordi han mer tilfeldig får kjennskap til dem.
Kjæremålsutvalget finner således at Kåre Syltebø ikke har adgang til å svare på spørsmål om sine mulige iakttagelser om avlyttingsutstyr på Televerkets område. Det anses ikke nødvendig å gå inn på forvaltningsloven §13a nr. 3 utover det som er anført av Staten.
Avgjørelse om saksomkostninger antas å burde utstå til den dom som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig. - - -