Rt-1986-459
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-04-17 |
| Publisert: | Rt-1986-459 (155-86) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 17. april 1986 i l.nr. 166 K/1986 |
| Parter: | Egil Gabrielsen (advokat Camillo Mordt) mot Finn Grønlien (advokatfullmektig Sven Iver Steen). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Tvistemålsloven (1915) §404, §263, §266, §2 |
Egil Gabrielsen, som er eier av gnr. 76 bnr. 80 og 81 i Onsøy, fremsatte 15. juli 1985 under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §263 begjæring til Fredrikstad namsrett om midlertidig forføyning, med påstand om at hans nabo Finn R. Grønlien skulle kjennes uberettiget til å ha visse nærmere angitte fortøyningsanordninger i sjøen utenfor sin eiendom og pålegges å fjerne disse. Namsretten avsa 17. september 1985 kjennelse med slik slutning:
«Finn R. Grønlien er uberettiget til å ha fortøyningsanordninger som strekker seg på sydsiden av den nordre grense for gnr. 76 bnr. 80 og 81 i Onsøy slik denne går ut i sjøen fra hjørnet av moloen og gjennom 4 moringer i sjøen. Finn R. Grønlien tilpliktes samtidig å ikke unødig hindre ferdselen til Egil A Gabrielsens brygge utenfor Gabrielsens ytterste pele i sjøen, ved i dette området ikke å ha fortøyningsinnretninger nærmere nevnte grense enn 1 meter. Forføyningen skal vare inntil grensesaken er rettskraftig avgjort, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §266. - - -»
Namsretten henviser i sin avgjørelse til tvangsfullbyrdelsesloven §262, men det fremgår ikke om det er forføyningsgrunnen i nr. 1 eller nr. 2 i denne bestemmelse som er blitt anvendt.
Finn R. Grønlien påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 6. januar 1986 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge. - - -»
Lagmannsretten antok at kravet om midlertidig forføyning i tilfelle måtte bygges på tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2, men fant at vilkårene etter denne bestemmelse ikke var oppfylt. Under vurderingen av dette spørsmålet la lagmannsretten blant annet vekt på at tvisten syntes utløst ved at Gabrielsen forlenget sin brygge i 1985 før forholdet til Grønlien og hans bruk av det omstridte området var avklart. Etter lagmannsrettens oppfatning bar Gabrielsen hovedansvaret for at brukskollisjonen var oppstått. Gabrielsen kunne under disse omstendighetene ikke påberope seg at han ble påført skade og ulempe ved Grønliens bruk av det omstridte området så lenge bruken tjente et fornuftig formål og ikke bare tok sikte på å legge hindringer i veien for Gabrielsen. Lagmannsretten kunne ikke se at det siste var tilfelle. - - -
Egil Gabrielsen har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt i betraktning omstendigheter som det etter loven ikke er adgang til å tillegge vekt, når det gjelder vurderingen av om den midlertidige forføyningen er nødvendig for å avverge ulemper. Etter Gabrielsens mening er det uriktig lovforståelse når lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at han selv har hovedansvaret for den brukskollisjon som er oppstått i det omstridte område og derfor ikke kan påberope seg at han påføres skade eller ulempe ved Grønliens bruk av området. Gabrielsen anfører at retten må ta utgangspunkt i forholdene slik de er når begjæringen blir fremmet, og at det ikke er riktig å trekke inn hva som tidligere er skjedd, ved avgjørelsen av hva som er nødvendig for å avverge en ulempe. - - -
Finn R. Grønlien har i tilsvar gjort gjeldende at kjæremålet i realiteten gjelder lagmannsrettens subsumsjon. Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsrettens lovtolking er riktig, og at det må være adgang til å legge vekt på forhistorien til tvisten også ved vurderingen av om vilkårene i §262 nr. 2 foreligger. Dette må gjelde både ved vurderingen av om «vesentlig skade eller ulempe» påføres og ved vurderingen av «motpartens atferd». Videre gir ordene «når det finnes nødvendig» retten adgang til å trekke partenes forutgående forhold inn i totalvurderingen. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2. Utvalget forstår kjæremålet dithen at det retter seg mot lagmannsrettens tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2.
Den kjærende part gjør gjeldende at det ved avgjørelsen av om en midlertidig forføyning er nødvendig for å avverge en vesentlig ulempe ikke kan legges vekt på at den som begjærer forføyningen, ved sine forutgående disposisjoner, selv har voldt eller bidratt til å volde ulempen.
Utvalget finner at kjæremålet må forkastes. Forføyningsgrunnen etter §262 nr. 2 er at forføyningen er nødvendig for å avverge en vesentlig skade eller ulempe - - - «som motpartens adferd gir grunn til å frykte for». Det vises til Altens kommentar til tvangsfullbyrdelsesloven §262, 2. utgave side 290 og til Rt-1969-1406. Det er da ingen uriktig lovforståelse når lagmannsretten har vurdert begge parters forhold, også deres forutgående opptreden, og lagt vekt på at Grønliens bruk av det omtvistede område tjener et fornuftig formål og ikke tar sikte på å legge hindringer i veien for Gabrielsens bruk av sin brygge.
Lagmannsrettens bevisbedømmelse i denne sammenheng kan ikke prøves av utvalget.
Motparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Oppgave over omkostningene er ikke fremlagt. Utvalget tar påstanden til følge og setter omkostningene til 1500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig. - - -