Rt-1986-524
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-05-23 |
| Publisert: | Rt-1986-524 (176-86) |
| Stikkord: | Hotelloven, Lukningsvedtekter, Saksbehandling, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 23. mai 1986 i l.nr. 78/1986 |
| Parter: | Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Halvorsen, Aasland, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Hotelloven (1983), Straffeloven (1902) §332, Hotelloven (1983) §3, §339, Lov om lukningstid for utsalgssteder (1913) |
Dommer Christiansen: Oslo byrett avsa 5. desember 1985 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av straffeloven §332, jfr. hotell-loven §3, straffeloven §339, nr. 2, jfr. lov av 25. juli 1913 nr. 5 om lukningstid for utsalgssteder, jfr. lukningsvedtekter for utsalgssteder i Oslo av 12. mai 1955 med senere endringer, jfr. §1, første og annet ledd, jfr. §3 første ledd til å betale en bot til Statskassen stor kr. 7500 - syvtusenfemhundre - subsidiært fengsel i 8 - åtte - dager.
Straffeloven §63 første ledd er gitt anvendelse.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har påanket dommen i sin helhet. Anken gjelder prinsipalt saksbehandlingen - det hevdes å foreligge uklare og mangelfulle domsgrunner - og lovanvendelsen. Subsidiært er det anført at straffutmålingen er for streng.
Jeg finner at anken må forkastes.
Domfelte drev fra juni/juli 1984 og frem til konkurs i oktober 1985 forretningen «- - -» i - - -veien 113 i Oslo. Den 11. april 1985 utferdiget Oslo politikammer forelegg mot domfelte for to straffbare forhold begått i tidsrommet medio juni 1984 til 5. mars 1985. Det første gjaldt overtredelse av straffeloven §332, jfr. hotelloven §3, ved i forretningen «å ha gjort seg næring av å servere forskjellige retter, blant annet varmretter, kaffe m.m., uten å inneha serveringsbevilling». Det annet forhold gjaldt overtredelse av straffeloven §339 nr. 2, jfr. lukningsloven og lukningsvedtektene for Oslo, ved «å ha holdt forretningen åpen på vanlige yrkesdager fra kl. 19.00 til kl. 22.00, på lørdager fra kl. 16.00 til kl. 22.00, samt på søn- og helgedager fra kl. 09.00 til kl. 22.00, til tross for at forretningen hadde et vareutvalg som bl.a. omfatter diverse kolonialvarer».
Forelegget ble nektet vedtatt, og saken ble sendt byretten til pådømmelse. Bortsett fra en viss korreksjon med hensyn til tidsrommet for overtredelsen av hotelloven, ble domfelte av byretten funnet skyldig i samsvar med forelegget.
Hotelloven §3 bestemmer at «Den som vil gjøre seg næring av å drive serveringssted, må ha serveringsbevilling». Domfelte gjør i anken gjeldende at byrettens domsgrunner er mangelfulle når det gjelder drøftelsen av vilkårene «gjøre seg næring av» og «serveringssted», slik at det ikke er mulig for Høyesterett å prøve lovanvendelsen. Under enhver omstendighet hevdes lovanvendelsen her å være feil. Domfelte anfører at etter nevnte §3 må serveringen ha et visst omfang før den faller inn under disse vilkår, noe som bestrides å ha vært tilfellet her. Det pekes blant annet på at det økonomiske omfang av serveringen var bagatellmessig hensett til forretningens øvrige omsetning, at det ikke ble tatt noe særskilt serveringsvederlag og at de 2 bord og 8 stoler hvor noen kunder fortærte kjøpte varer, egentlig tjente en rekke andre formål.
Jeg kan som allerede nevnt ikke se at anken fører frem. Byretten har gitt en fyldig beskrivelse av domfeltes forretning og den virksomhet han drev ved de 2 bord med stoler som var plassert i lokalet. Her kunne kunder nyte kaffe, melk, juice, tillagede varmretter og diverse bakervarer som ble kjøpt i forretningen, og forretningen holdt det nødvendige servise. At denne delen av forretningsdriften i høyden dreide seg om kr. 500 pr. dag og således utgjorde en liten del av den samlede omsetning, medfører ikke at forholdet faller utenfor hotelloven §3.
Hva videre angår overtredelsen av lukningsvedtektene, gjør domfelte gjeldende at byretten ikke har vurdert om hans virksomhet falt inn under unntaksbestemmelser. Domfelte har understreket at hans virksomhet har vært særegen. Den må etter hans mening ses som en kobinasjon av kiosk og gatekjøkken, med et noe annet vareutvalg enn hva som er alminnelig i de fleste gatekjøkkener.
Heller ikke her kan anken føre frem.
De lukningsvedtekter for utsalgssteder i Oslo som er aktuelle i denne sak, var vedtekter vedtatt av bystyret 12. mai 1955 med senere endringer. Etter vedtektenes §1 skulle utsalgssteder for varer som hovedregel på vanlige yrkesdager holdes lukket til kl. 7 og fra kl. 19 og på lørdager fra kl. 16. Etter §3 skulle det som hovedregel holdes helt lukket på søn- og helgedager. Det eneste unntak fra hovedreglene som har interesse i denne forbindelse, er vedtektenes §6, som bestemte at utsalgssteder som bare solgte varer som omhandlet i de såkalte porthandlerforskriftene, på hverdager skulle holdes lukket fra kl. 23.30 til kl. 6, og på søn- og helgedager holdes lukket til kl. 7, fra kl. 10 til kl. 13 og fra kl. 23.30. Selv denne unntaksbestemmelse gav altså ikke hjemmel for den åpningstid domfelte holdt på søn- og helgedager.
Når det gjelder porthandlerforskriftene, hadde disse i punktene 1 til 9 en nøyaktig oppregning av de vareslag som kunne selges. Byretten legger til grunn at domfeltes forretning har vært «enslags delikatesseforretning», hvor det foruten foredlede varer - hjemmelaget mat og selvbakte varer - også ble solgt frukt, grønnsaker, ost, kjøtt, melk og juice. Et slikt vareutvalg omfattes ikke av porthandlerforskriftene. Domfelte har i sin ankeerklæring også pekt på disse forskrifters punkt 10, som omfatter et videre varespekter. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på denne bestemmelse, da unntakene her i alle tilfelle er avhengig av en særlig tillatelse fra helserådet, hva domfelte ikke har hatt.
Det fremgår av det jeg har sagt, at byretten har dekning for sin lovanvendelse når den fastslår at de vanlige lukningsvedtekter gjaldt for domfeltes forretning.
Det gjenstår for meg å ta stilling til anken over straffutmålingen.
Domfelte har gjennom lengre tid forsettlig satt seg ut over de bestemmelser som gjaldt hans næringsvirksomhet, og han har ved sin opptreden utvist illojalitet i forhold til andre næringsdrivende som respekterte disse bestemmelser.
Det er da normalt nødvendig å reagere med en høy bot for at lovovertrederen ikke skal kunne spekulere i muligheten for økonomiske fordeler av sine handlinger. Ved utmålingen av boten i denne sak må det imidlertid, som påpekt av byretten, tas i betraktning at domfelte senere er gått personlig konkurs. Jeg finner ikke grunnlag for noen nedsettelse av den fastsatte bot. For ordens skyld tilføyes at jeg etter omstendighetene ikke ser grunn til å gå nærmere inn på byrettens generelle betraktninger om de formildende omstendigheter i saker av denne art. Byrettens betraktninger er her etter min mening mindre relevante.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Halvorsen, Aasland og Michelsen: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Carl Hugo Lund med domsmenn):
A, født xx.xx.1948, - - -vegen, X. Han er utdannet kokk, f.t. uten inntekt og formue. Gift og forsørger 1 barn. Ikke tidligere straffet eller bøtlagt. - - -
Også her må det anses som en formildende omstendighet at det var gitt politiske signaler om oppmyking av gjeldende bestemmelser, noe som kan ha medført at tiltalte anså det mindre risikobetonet å bryte gjeldende lukningsvedtekter. At tiltalte selv var uenig i gjeldende lukningsvedtekter kan ikke være avgjørende og heller ikke formildende, idet alle må innrette seg etter de bestemmelser som gjelder selv om man mener at bestemmelsene burde vært endret i tråd med samfundsutviklingen. Retten finner det altså her bevist at tiltalte har vært fullt klar over at lukningsvedtektene gjaldt for forretningen, og det blir da ikke aktuelt å gå noe inn på spørsmålet om faktisk eller rettslig villfarelse.
Tiltalte blir etter dette å domfelle i samsvar med forelegget. Retten har ovenfor nevnt de formildende omstendigheter som foreligger, og vil videre peke på at det samlet sett må anses som en formildende omstendighet at lovovertredelsen er begått ut fra motivet om å drive en god forretning med et skikkelig service-tilbud. Det er heller ingen tvil om at en slik forretning er et velkomment tilbud til forbrukerne, og forholdet er vel at gjeldende bestemmelser nok burde utformes slik at det var mulig å starte opp nye typer forretninger. Någjeldende bestemmelser ser ut til å gi ganske små muligheter for dette. - - -