Rt-1986-701
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-06-12 |
| Publisert: | Rt-1986-701 (218-86) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 12. juni 1986 i l.nr. 244 K/1986 |
| Parter: | Knut E. Eilertsen (advokat G. Berg-Rolness) mot K/S A/S Knut E. Eilertsens Rederi (advokat Gunnar Nerdrum). |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2, §181, §404, §192, §49, §65 |
På grunnlag av avholdt utleggsforretning fremsatte K/S A/S Knut E. Eilertsens rederi den 14. august 1985 begjæring om tvangsauksjon over bl.a. en aksjepost i Dymafisk A/S tilhørende Knut E. Eilertsen. Ved påtegning av 26. august 1985 tok namsmannen i Tromsø begjæringen til følge.
Knut E. Eilertsen påklaget namsmannens beslutning til Tromsø namsrett for så vidt gjaldt den nevnte aksjepost. Klagen var begrunnet i at utleggsforretningen ikke var lovlig etter tvangsfullbyrdelsesloven §65 annet ledd og at auksjonssalg av håndpantsatte løsøregjenstander bare kan skje etter utløsning av eller sikkerhetsstillelse overfor den bedre prioriterte rettighetshaver, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §192.
I protokollen fra utleggsforretningen er det anmerket at aksjeposten er deponert hos Olea Eilertsen som sikkerhet for at hun har pantsatt sin faste eiendom for Knut E. Eilertsens ansvar overfor Dymafisk A/S. Rederiet henvendte seg til Olea Eilertsen med forespørsel om størrelsen av det krav aksjeposten heftet for. Da dette krav ble oppgitt til kr. 318759,54, fant ikke rederiet grunnlag for å innfri eller stille sikkerhet for den foranstående heftelse, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §192 første ledd. Begjæringen om tvangsauksjon over aksjeposten ble derfor trukket tilbake 31. oktober 1985, før namsretten hadde avgjort klagesaken. I prosesskrift av 11. november konstaterte Knut E. Eilertsen at han hadde nådd frem med sin klage i og med at motparten trakk auksjonsbegjæringen tilbake. Han krevde derfor saksomkostninger av rederiet. Etter at motparten hadde fått anledning til å uttale seg, avsa Tromsø namsrett den 20. desember 1985 kjennelse med slik slutning:
«1. Saken heves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Etter kjæremål fra Knut E. Eilertsen over namsrettens saksomkostningsavgjørelse avsa Hålogaland lagmannsrett den 9. april 1986 kjennelse med slik slutning:
«Namsrettens kjennelse stadfestes i den utstrekning den er påkjært.» - - -
Knut E. Eilertsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har feiltolket tvistemålsloven §175 når retten ikke har tilkjent ham saksomkostninger for namsretten. Når rederiet har tatt konsekvensen av klagen over den ulovmedholdige auksjonsbegjæring og trukket denne før klagen kom til realitetsbehandling, må det følge direkte av tvistemålsloven §175, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2 at han skal tilkjennes saksomkostninger. - - -
Kjæremotparten har tatt til gjenmæle. Rederiet viser til at namsretten ikke fant grunnlag for å tilkjenne den kjærende part saksomkostninger under henvisning til at klagen ikke ville ha ført fram. Lagmannsretten, som etter tvistemålsloven §181 annet ledd bare kan prøve om «omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven», fant ikke slike feil ved namsrettens avgjørelse. Kjæremotparten viser videre til at kjæremålsadgangen til Høyesteretts kjæremålsutvalg er begrenset, jfr. tvistemålsloven §404, og antar at bare §404 nr. 3 om kjæremål som gjelder tolkningen av en lovforskrift, kan komme til anvendelse i nærværende sak. Den kjærende part har ikke påvist feil i lovfortolkningen.
Kjæremotparten bemerker at tvisten gjelder saksomkostningene i klagesaken. Etter tvistemålsloven §175 første ledd er det som hovedregel saksøkeren - her Knut E. Eilertsen - som skal pålegges å erstatte saksøktes - rederiets - omkostninger hvis klagesaken blir avvist eller ellers ender uten dom. Hjemmel for å pålegge saksøkte - her rederiet - omkostningsansvar finnes i §175 annet ledd, som gir retten skjønnsmessig adgang til å tilkjenne saksomkostninger. Når retten som her finner at klagen ikke under noen omstendigheter ville ha ført frem, må det være et selvsagt riktig resultat at klageren heller ikke kan tilkjennes saksomkostninger. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404.
Utvalget forstår kjæremålet slik at det er rettet mot den lovforståelse lagmannsrettens kjennelse bygger på, jfr. §404 nr. 3.
Etter at namsmannen hadde tatt til følge auksjonsbegjæringen fra K/S A/S Knut E. Eilertsens Rederi - heretter kalt rederiet - og etter at Eilertsen overensstemmende med tvangsfullbyrdelsesloven §49 hadde påklaget denne avgjørelse til namsretten, trakk rederiet auksjonsbegjæringen tilbake fordi det ikke fant det regningssvarende å innfri eller stille sikkerhet for foranstående panthavers krav etter tvangsfullbyrdelsesloven §192. Som følge av dette ble saken for namsretten hevet. Namsretten, som ikke tok uttrykkelig standpunkt til hvilke lovbestemmelser som fikk anvendelse på saksomkostningsspørsmålet, fant at klagen fra Eilertsen ikke ville ha ført frem, og tok av denne grunn ikke til følge hans krav om saksomkostninger i anledning av klagen. Lagmannsretten har bygd på en noe annen begrunnelse. Det heter i lagmannsrettens kjennelse:
«Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på om Knut Eilertsen hadde rett til å påklage namsmannens beslutning om å fremme tvangsauksjonen, samt fortolkningen av tvangsfullbyrdelsesloven §192.
Kjæremålet gjelder namsrettens omkostningsavgjørelse i klagesaken. Dette spørsmålet må avgjøres etter tvistemålsloven kap. 13, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2. Knut E. Eilertsens klage til namsretten kom ikke til realitetsavgjørelse. At tvangsauksjonsbegjæringen ble trukket i den utstrekning den var påklaget til namsretten, er en slik omstendighet som nevnt i tvistemålsloven §175 første ledd, og som ikke kan legges Knut E. Eilertsen til last. Dette innebærer kun at han ikke plikter å erstatte rederiet sakens omkostninger i anledning klagen - noe som da heller ikke er påstått. Noen hjemmel for å pålegge rederiet å erstatte Knut E. Eilertsens utgifter i forbindelse med klagen til namsretten, kan ikke ses å foreligge.
Lagmannsretten kan etter dette ikke se at namsrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med loven, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd.»
Utvalget er enig med lagmannsretten i at saksomkostningsspørsmålet må avgjøres på grunnlag av saksomkostningsreglene i tvistemålsloven kap. 13, jfr. henvisningen i tvangsfullbyrdelsesloven §2, og videre i at tvistemålsloven §175 første ledd om saksøktes krav på saksomkostninger når en sak blir avvist eller hevet, ikke kommer til anvendelse på Eilertsens krav om saksomkostninger for namsretten. Den sak som forelå for namsretten, var en klagesak med Eilertsen som klager. Ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet i klagesaken må tvistemålsloven §180 annet ledd gis tilsvarende anvendelse. Av denne følger det at tvistemålsloven §175 skal anvendes når klagesaken blir hevet. Men i denne situasjon må klageren - Eilertsen - behandles som saksøker.
Selv om utvalget således er enig i at tvistemålsloven §175 første ledd ikke får anvendelse, kan det ikke tiltre lagmannsrettens lovforståelse når den finner at det da ikke kan ses å foreligge noen hjemmel for å pålegge rederiet å erstatte Eilertsens saksomkostninger for namsretten. Etter tvistemålsloven §175 annet ledd kan saksøkeren tilkjennes saksomkostninger hos saksøkte dersom en sak blir hevet «fordi forpligtelsen er faldt bort ved efterfølgende omstændigheter». Selv om denne bestemmelsen etter ordlyden ikke passer godt på det foreliggende tilfelle, tilsier loven system at den må gis tilsvarende anvendelse når klagesaken heves fordi det rettergangsskritt klagen gjaldt, siden er frafalt.
Utvalget finner således at lagmannsrettens uttalelse om at det ikke foreligger noen hjemmel for Eilertsens krav på saksomkostninger, bygger på en uriktig forståelse av reglene i tvistemålsloven §175 og §180 annet ledd, sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §2.
Utvalget tilføyer at regelen i tvistemålsloven §175 annet ledd er diskresjonær. Dersom det må anses klart at klagen ikke ville ha ført frem, vil det vanligvis ikke være grunn til å tilkjenne klageren saksomkostninger. Namsretten har, som nevnt lagt til grunn at Eilertsens klage ikke ville ha ført frem. Men dette spørsmål har lagmannsretten ut fra sin lovforståelse ikke tatt standpunkt til. Lagmannsretten har kompetanse til å prøve spørsmålet så langt det beror på lovanvendelse, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves. Kjæremålet har reist et tvilsomt rettsspørsmål, og saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg blir ikke tilkjent.
Kjennelsen er enstemmig. - - -