Rt-1986-750
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-07-03 |
| Publisert: | Rt-1986-750 (281-86) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Avvisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 3. juli 1986 i l.nr. 285 K/1986 |
| Parter: | 1. Johan Bjørknes' dødsbo og 2. Otto Børresen (advokat Hans O. Kveli) mot Hattfjelldal Bygdekontor (advokat Kjell Nerva). |
| Forfatter: | Michelsen, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §176, §181, Tvistemålsloven (1915) §398a |
Dommerne Michelsen, Halvorsen og Backer.
Hattfjelldal Bygdekontor er en sammenslutning for jord- og skogbrukere med formål bl.a. å føre de nødvendige skatte- og avgiftsregnskaper for medlemmene. Bygdekontoret har gått til søksmål mot Johan Bjørknes og Otto Børresen for å innkreve regnskapsavgift for året 1981. I denne sak avsa Alstahaug herredsrett 12. april 1984 dom med slik slutning:
«1. Johan Bjørknes betaler til Hattfjelldal Bygdekontor kr. 2558,- - kronertotusenfemhundreogfemtiåtte 00/100 - med tillegg av 12 - tolv % rente fra 10. august 1982 og til betaling skjer.
2. Otto Børresen betaler til Hattfjelldal Bygdekontor kr. 910,- - kronernihundreogti 00/100 - med tillegg av 12 - tolv % rente fra 10. august 1982 og til betaling skjer.
3. I saksomkostninger betaler Johan Bjørknes og Otto Børresen - en for alle og alle for en - kr. 13150,- - kronertrettentusenetthundreogfemti 00/100 - til Hattfjelldal Bygdekontor. - - -»
Johan Bjørknes og Otto Børresen påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Etter Johan Bjørknes' død trådte hans dødsbo inn som part i saken.
Ankeforhandling ble berammet til 24. og 25. april 1986. Innkalling til ankeforhandlingen var vedtatt av de ankende parters prosessfullmektig 24. mars 1986. Den 21. april 1986 ble de ankende parters prosessfullmektig oppmerksom på at han hadde foretatt en dobbeltberammelse. Han ble opptatt i en sikringssak som ikke lot seg omberamme, 22. og 23. april, og han hadde berammet en ny straffesak 24. april. I tillegg hadde han planlagt en utenlandsreise om kvelden 24. april. Han kontaktet ankemotpartens advokat og informerte om situasjonen. Denne ga uttrykk for at han ikke ville motsette seg en utsettelse. Lagmannsretten nektet imidlertid å utsette ankeforhandlingen. De ankende parter ønsket ikke å møte uten prosessfullmektig, og det lot seg ikke gjøre å få noen annen prosessfullmektig til å møte på så kort varsel. Under ankeforhandlingen 24. april 1986 uteble derfor de ankende parter. De var heller ikke representert ved prosessfullmektig.
Etter begjæring fra ankemotparten avsa Hålogaland lagmannsrett 25. april 1986 kjennelse med slik slutning:
«1. Ankesaken avvises.
2. Johan Bjørknes, nå hans dødsbo og Otto Børresen tilpliktes in solidum innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av kjennelsen å betale til Hattfjelldal Bygdekontor saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 6635,- - kronersekstusensekshundreogtretti fem 00/100 -.» - - -
Johan Bjørknes' dødsbo og Otto Børresen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Det gjøres gjeldende at deres prosessfullmektig var i en fortvilet situasjon idet han ved en feil hadde foretatt en dobbeltberammelse dagen for ankeforhandlingen. Det var derfor ikke mulig for ham å møte i lagmannsretten. Dette ble han ikke klar over før tre dager i forveien, og han greide ikke å få noen annen til å overta saken på så kort varsel. Ut fra denne situasjon hevdes det at de ankende parter hadde gyldig forfall i lagmannsrettssaken og at de måtte ha krav på å få saken utsatt idet de ikke ønsket å møte uten prosessfullmektig.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Begjæringen om avvisning av ankesak nr. 86/84 A ved Hålogaland lagmannsrett tas ikke til følge.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger.»
Hattfjelldal Bygdekontor v/formannen har tatt til motmæle. Det bestrides at de kjærende parter og prosessfullmektigen hadde gyldig forfall 24. april 1986. Melding om tidspunktet for rettsmøtet var sendt prosessfullmektigen i god tid. Dobbeltberammelsen skyldes derfor prosessfullmektigens egen forsømmelse. Det må også antas at saken for Inderøy herredsrett som var berammet til 24. april, kunne utsettes. De påberopte hindringer kan ikke karakteriseres som uforutseelige.
Kjæremotparten oppfattet de kjærende parter slik at de imøteså uteblivelsesdom, men at de ikke var oppmerksom på muligheten for avvisning av ankesaken.
Det gjøres også gjeldende at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven. Lagmannsretten har redusert omkostningsoppgaven fra kroner titusen til kroner sekstusen. Dette er åpenbart utilstrekkelig. Det kan se ut som om retten mente at prosessfullmektigen ikke hadde behøvd å forberede seg i og med at advokat Kveli sa fra tre dager før forhandlingen at han ikke ville møte. Advokat Nerva hadde imidlertid forberedt seg før dette, fordi han skulle i retten dagene før forhandlingen. Han kunne heller ikke være helt sikker på at motparten ikke ville møte. Han måtte holde åpen muligheten for at han ville stille med stedfortreder. Det er også grunnen til at vitnene ikke ble frafalt før ankeforhandlingen. Av samme grunn var det nødvendig at ankemotparten stilte med tre partsrepresentanter. Dersom de ankende parter hadde møtt, ville det vært nødvendig at samtlige medlemmer av tiltaksnemnda møtte og avga forklaring. De må derfor ha krav på å få dekket sine utgifter i anledning fremmøte.
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse kreves etter dette opphevet og hjemvist til ny behandling.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes.
2. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
3. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger hos den kjærende part med kr. 2000,-.» ,
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Etter det som er opplyst, må Høyesteretts kjæremålsutvalg legge til grunn at lagmannsretten er kommet til et riktig resultat når den har bygget på at de ankende parters prosessfullmektig ikke hadde gyldig forfall ved ankeforhandlingen den 24. april 1986. Varsel om og senere innkalling til ankeforhandlingen ble av lagmannsretten sendt til de ankende parters prosessfullmektig i god tid før berammelsestidspunktet. Prosessfullmektigen vedtok innkallingen den 24. mars 1986. Av det som for kjæremålsutvalget er anført av de ankende parter, går det frem at partene personlig var fullt ut bekjent med berammelsen og tidspunktet for ankeforhandlingen. Det kan under disse omstendigheter ikke sies å medføre gyldig forfall etter loven at prosessfullmektigen ved en forsømmelse har latt seg overgå en dobbeltberammelse.
Avvisningskjennelsen er etter dette avsagt med rette.
Motparten har krevd lagmannsrettens omkostningsavgjørelse prøvet i forbindelse med kjæremålet. Det anføres at denne avgjørelse er i strid med loven. Det er imidlertid med hjemmel i tvistemålsloven §398a, første ledd, siste punktum, omkostningsavgjørelsen er brakt inn for kjæremålsutvalget. Det er da tvistemålsloven §181 første ledd, ikke dens annet ledd som regulerer kjæremålsinstansens kompetanse. Utvalget har således i dette tilfelle full kompetanse til å prøve lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
De ankende parter krevde for lagmannsretten sine omkostninger dekket med tilsammen kr. 15633,25. Av dette beløp utgjør kr. 10000,- salær til prosessfullmektigen. Det resterende beløp representerer de utgifter ankemotparten mente å ha krav på å få dekket av de ankende parter.
Lagmannsretten har redusert salærkravet til kr. 6000,-. Retten fant at det krevde salær lå høyere enn hva som var nødvendig til en forsvarlig forberedelse av saken. Kjæremålsutvalget finner ikke grunn for å gjøre noen endring i den skjønnsmessige avgjørelse lagmannsretten har truffet på dette punkt. I tillegg til de kr. 6000,- har prosessfullmektigen fått dekket sine reiseomkostninger med kr. 635,-.
De ankende parter ble ikke pålagt å dekke de øvrige omkostningene ankemotpartene mente å være påført. Lagmannsretten fant under henvisning til tvistemålsloven §176 at disse omkostningene ikke kunne anses nødvendige. Hensett til de omstendigheter som forelå i tidsrommet fra 21. til 24. april 1986, er kjæremålsutvalget kommet til at også denne delen av lagmannsrettens omkostningsavgjørelse må sies å være riktig. Slik situasjonen lå an, burde disse utgifter ikke vært påført.
Lagmannsrettens avgjørelse blir etter dette å stadfeste.
De ankende parter for lagmannsretten har etter dette forgjeves anvendt kjæremål over lagmannsrettens avvisningskjennelse. Motpartens angrep på lagmannsrettens omkostningsavgjørelse har ikke ført frem. Ut fra dette finner kjæremålsutvalget at hver av partene bør bære sine omkostninger i anledning kjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig. - - -