Rt-1986-841
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-08-22 |
| Publisert: | Rt-1986-841 (309-86) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksbehandling ved kjæremål |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 22. august 1986 i l.nr. 312 K/1986 |
| Parter: | A (advokat Jan Henden) mot 1. B, 2. C (advokat Tor Nordlie). |
| Forfatter: | Michelsen, Holmøy, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §404 |
Oslo namsrett avsa 29. april 1986 kjennelse med slik slutning:
«1. A kastes ut av de lokaler han leier i - - -gate 7, Oslo. - - -»
A påkjærte namsrettens avgjørelse til lagmannsretten. Eidsivating lagmannsrett avsa 18. juni 1986 kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes. - - -»
- - -
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har begått feil i saksbehandlingen. I sitt kjæremål til lagmannsretten tok han forbehold om å inngi ytterligere bevis. Innholdet i motpartens tilsvar var slik at retten burde forstått at det ville bli imøtegått fra hans side. Til tross for dette tok lagmannsretten saken opp til avgjørelse bare ni dager etter at tilsvaret ble forkynt for den kjærende part. Det var ikke gitt noen frist for å svare på tilsvaret, og den kjærende part fikk ingen underretning om at retten ville ta saken opp til avgjørelse. Dette anser den kjærende part for ikke å være forsvarlig saksbehandling. Han ble som følge av dette avskåret fra å ivareta sin parts interesser. Saken ble avgjort uten at viktige dokumenter som underbygget hans fremstilling av saken forelå. Det gjelder en annonse i Dagbladet og bevitnelser fra øvrige leietakere i gården.
Lagmannsrettens kjennelse påkjæres også på grunn av ufullstendig begrunnelse. Det går ikke frem av kjennelsen hvilke faktiske forhold lagmannsretten har lagt til grunn og det er derfor ikke mulig å avgjøre om det er lagt til grunn en riktig forståelse av loven. Dette må lede til at lagmannsrettens kjennelse oppheves. - - -
B og C har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. De gjør gjeldende at lagmannsrettens saksbehandling har vært fullt forsvarlig. Tvistemålsloven regler for behandling av kjæremål foreskriver at behandlingen skal skje hurtig og uten muntlig forhandling. Kjæremålet inneholdt et ordinært forhold om ytterligere anførsler og bevis. Tilsvaret inneholdt ikke noe som tilsa at lagmannsretten skulle innhente nye opplysninger. De tre skriftlige bevis som ble fremlagt med tilsvaret gjelder kun forhold som ble omtalt i gårdsbestyrerens muntlige forklaring for namsretten. De angår ikke den omtalte annonse i Dagbladet eller vitneutsagn fra øvrige leieboere. Annonsen kan for øvrig ikke tenkes å kunne ha fått betydning for lagmannsrettens avgjørelse av kjæremålet. De fremlagte vitneutsagn kan heller ikke antas å ha særlig betydning. En av leietakerne er selv fremleietaker hos den kjærende part og hadde opprinnelig partsstilling på saksøktes side. Utkastelsesbegjæringen ble frafalt overfor ham fordi han ved en feil ikke var lovlig varslet om rettsmøtet i namsretten. To av bilagene er datert henholdsvis 30. juni 1986 og 3. juli 1986, lang tid etter at den kjærende parts prosessfullmektig fikk vite at tilsvaret var oversendt lagmannsretten. Det må være hans egen risiko at han venter så lenge med å innhente uttalelser som han mener har vesentlig betydning for utfallet av saken. Hverken lagmannsretten eller namsretten, som lagmannsretten viser til, har begrunnet sin avgjørelse med klage fra naboer eller medleieboere. Utsagn fra dem om at de ikke har vært sjenert av den kjærende part med hensyn til bråk, forsøpling eller lignende, har derfor liten betydning. Det er ikke begått noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling, og om det skulle være begått noen feil, har dette ikke innvirket på avgjørelsens innhold.
Lagmannsrettens begrunnelse er fyldestgjørende. Lagmannsretten konstaterer at «namsretten har gitt en dekkende beskrivelse av den virksomhet som har vært drevet i lokalene, og lagmannsretten er enig med namsretten i at her foreligger vesentlig mislighold». Det går klart frem hvilke faktiske forhold lagmannsretten har lagt til grunn for sin avgjørelse. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem og skal bemerke:
Det foreligger her et videre kjæremål, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har derfor bare den kompetanse som går frem av tvistemålsloven §404. Fra den kjærende parts side gjøres det for utvalget gjeldende at lagmannsretten har begått feil i saksbehandlingen, jfr. §404 nr. 2.
Den kjærende part påberoper seg at det foreligger uforsvarlig saksbehandling fra lagmannsrettens side. Som grunnlag for denne kjæremålsgrunn anføres det at den kjærende part ikke ble satt frist til å inngi prosesskrift med imøtegåelse av tilsvaret, og at det ikke ble gitt underretning om at saken ble tatt opp til avgjørelse i lagmannsretten. Disse anførsler kan ikke føre frem. Dersom den kjærende part hadde mer å anføre eller ytterligere bevis å fremkomme med etter at tilsvaret forelå, hadde han full anledning til straks å gjøre lagmannsretten oppmerksom på at han ønsket å inngi et ytterligere prosesskrift. Når kjæremålsinstansen ikke mottar noen slik underretning, vil saken raskest mulig bli tatt opp til avgjørelse.
Den kjærende part gjør videre gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er mangelfullt begrunnet. Heller ikke denne kjæremålsgrunn kan gis medhold. Lagmannsretten må forstås dithen at man henholder seg til den begrunnelse som er gitt i namsrettens kjennelse. De avgjørende spøsrmål er her grundig drøftet.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Den kjærende part har etter dette forgjeves nyttet et rettsmiddel mot lagmannsrettens kjennelse, og må i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å erstatte motparten sakens omkostninger for kjæremålsutvalget. Motparten har inngitt omkostningsoppgave. Beløpet finnes passende å kunne settes til 2800 kroner.
Kjennelsen er enstemmig. - - -