Rt-1986-857

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-09-04
Publisert:	Rt-1986-857 (318-86)
Stikkord:	Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 4. september 1986 i l.nr. 126/1986
Parter:	1. Vegard Voll m.fl. (13 parter) (advokat Stig B. Harris) mot Per Øvrevoll (advokat Rolf Nybakk).
Forfatter:	Halvorsen, Langvand, Hellesylt, Endresen, Christiansen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Vassdragsloven (1940), Jordskifteloven (1979) §17, §2, §89

Dommer Halvorsen: Saken gjelder eiendomsretten til et sammenhengende areal for de gamle, nedlagte stølene Groven og Trolliden i Lærdal kommune. Området går opp fra vestsiden av Tynjadalen - som er en sidedal til Lærdal - og strekker seg innover fjellet til det støter mot andre stølstrekninger fra nordvest. Tvistespørsmålet er om grunnen hører under gnr. 15 Øvre Voll som ene-eie, idet det er denne gård som har beite-, støls- og hugstrett her, eller om grunneiendomsretten inngår i et eksisterende sameie mellom denne gård og brukene under fire andre gårder i Lærdal, nemlig gnr. 14 Nedre Voll, gnr. 16 Tønjum, gnr. 17 Øvregård og gnr. 18 Prestegården.

Det er uomtvistet at vestsiden av Tynjadalen nord for Groven/Trolliden opp mot fjellet fra gammelt av har ligget i sameie mellom disse gårdene, og at de alle har vår- og høststøler i Tynjadalen. I fjellet ovenfor ligger stølene Skigrov og Jøranbotn som brukes henholdsvis av gårdene Øvregård og Tønjum. Partene er videre enige om at gårdene har to fjellstøler på vestsiden av vannskillet, Breisete i fellesskap for gårdene Nedre og Øvre Voll og Hornadalen i fellesskap for gårdene Tønjum, Øvregård og Prestegården. Stølene Skigrov, Jøranbotn og Groven ligger alle i fjellbåndet. Partene er uenige om karakteren av disse stølene. Eieren av Øvre Voll, Per Øvrevoll, mener at de er vanlige fjellstøler eller langstøler som det heter på andre kanter av landet. Brukerne under de andre gårdene hevder derimot at stølene var mellomstøler - eller ventestøler - som ble brukt som utgangspunkt for føringen av buskapen over fjellet og inn til fjellstølene som ledd i en felles bruksordning i det området de mener er et stor-sameie. Disse brukere gjør i denne forbindelse gjeldende at gamle hustufter på nordsiden av elven Grovi er rester av en mellomstøl som Nedre Voll har brukt i Groven, hvor Øvre Voll da skulle ha hatt sin mellomstøl. De hevder at Øvre Volls bruk av Groven/Trolliden er ledd i bruksordningen i sameiet, selv om Øvre Voll i dette området har særrettigheter i tillegg til de rettigheter de øvrige sameiere har. Det er enighet om at Øvre Voll fra gammel tid av iallfall har hatt enerett til beite, støl og skog i Trolliden.

Villreinsjakten og mulig vassdragsutbygging gjorde uenigheten om grunneiendomsretten til tvisteområdet aktuell. Dette førte til at Per Øvrevoll krevet grensegangssak og klarlegging av eiendoms- og bruksrettsforhold for Groven og Trolliden. Med hjemmel i jordskifteloven §17 avsa Indre Sogn jordskifterett 26. juli 1982 dom med slik domsslutning:

«1. Eigaren av gnr. 15 bnr. 1 i Lærdal har ikkje eineeigedomsretten til grunnen for stølane Trolliden og Storegrova.

2. Kravet om grensegang av 29. september 1981 frå Per Øvrevoll vert avvist.

3. Sakskostnader vert ikkje pålagt.»

Per Øvrevoll påanket dommen til Gulating lagmannsrett som, med to domsmenn, den 5. oktober 1984 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Per Øvrevoll er for gnr. 15, bnr. 1 i Lærdal eier av stølene Groven og Trolliden.

2. Vestre og nordre grense for stølene Groven og Trolliden under gnr. 15, bnr. 1 i Lærdal, starter i grensen mellom Lærdal og Aurland kommune i Tissedalsvatnet (1405) og går til det punkt hvor bekk renner ut i vannet omlag midt på den halvdel som ligger i Lærdal kommune. Fra dette punkt går grensen i rett linje til Grønefjellstoppen (1631) og videre i rett linje østover til Grovanåsi, derfra østover langs åskammen til denne krysser tregrensa. Herfra går grensa sørøst langs tregrense til denne krysser Grovi som renner fra Grova. Fra dette krysningspunkt går grensen langs Grovi nordøst til det punkt denne renner ut i Kuvelda. Grensen i Tissedalsvatnet følger vassdragsloven regler.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for jordskifteretten eller lagmannsretten.»

De av brukerne under de fire andre gårdene som er sameiere i Tynjadalen og som for lagmannsretten var representert ved advokat Stig Harris - Vegard Voll m.fl. -, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse av eiendomsretten til stølene Groven og Trolliden, punkt 1 i lagmannsrettens dom. Det er ikke anket subsidiært over grensefastsettelsen. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. De øvrige ankemotparter for lagmannsretten har ikke anket. For øvrig er partsforholdet for Høyesterett som for lagmannsretten med følgende to endringer. Ankemotpart nr. 14 for lagmannsretten, Bjarne O. Voll er død etter lagmannsrettens dom. Hans eiendom og eiendommen som tilhørte ankemotpart nr. 19 for lagmannsretten, Martin Tønjums bo, er nå tilskjøtet henholdsvis Tørris Sanden og Knut Ingvar Berentsen som har inntrådt som parter også for disse eiendommers vedkommende.

Jeg viser til jordskifterettens og lagmannsrettens fremstilling av det nærmere saksforhold og gjengivelse av partenes anførsler for disse instanser.

Hans Oskar Tønjum og Per Øvrevoll har gitt partsforklaringer ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Begge har forklart seg tidligere. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter for Høyesterett, blant annet en utvidelse av det materiale som var fremlagt for lagmannsretten om forhandlinger for forlikskommisjonen i 1827 i en tvist med gården Grøthe og en påfølgende utskiftning fra samme år av denne gård. Saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten.

For Høyesterett anfører de ankende parter som sitt prinsipale grunnlag, at det følger direkte av de foreliggende dokumentbevis at Groven/Trolliden er deler av sameiet. Særlig fremheves her protokollen fra utskiftningsforretningen i 1831 over gårdene Øvre Voll, Nedre Voll, Tønjum, Øvregård og Prestegården, sammenholdt med forliket av 1827 med gården Grøthe og den påfølgende utskiftning av Grøthe.

Ved forlik inngått for forlikskommisjonen i 1827 blant annet mellom gårdene Øvre Voll og Grøthe, hvor ny grense ble fastlagt for Trolliden mot Grøthe, underskrev også representanter for gårdene Nedre Voll og Tønjum som «angrændsende Eiere». De ankende parter mener at disse må ha undertegnet forliket som deltagere i sameiet i Trolliden, idet deres eiendommer ellers ikke ville ha hatt grense mot Grøthe. I hvert fall hevdes dette å gjelde Tønjum. Nedre Voll - innrømmmer de ankende parter - kan ha grenset mot Grøthe i en spiss på et annet sted i området.

De ankende parter anfører videre at under utskiftningsforretningen i 1831 erklærte samtlige eiere reservasjonsløst at hele utskiftningsområdet ligger i sameie i vid forstand. Det henvises her til at det innledningsvis er protokollert at «samtlige Ejere af Gaardene Øvrevold, Nedrevold, Tønjum samt Øvregaard, har erklæret sig villig til Udskiftning af alt Fælledsskab af Ind- og Udmark, Skov m.v. af deres samtlige Gaarde». Presten gikk deretter med på utskiftning for Prestegårdens vedkommende. Noe senere i forretningen kommer så følgende protokollat som de ankende parter mener er helt avgjørende: «tog alle møde og anmeldte at deres Ejendomme ligger sammen aldeles i Fælledsskab, deels ved Teigebytte, og deels ved fuldkommen Fælledsskab». Her gis det direkte uttrykk for at det er to former for eiendomsrett i utskiftningsområdet, nemlig teigbytte, som gjelder innmarken, og «fuldkommen Fælledsskab» som må sikte til vanlig sameie. Hele Tynjadalen, Groven/Trolliden, samt fjellområdene ved Breisete og Hornadalen må da være et stor-sameie. Innen dette stor-sameiet har de enkelte gårder sær-rettigheter til skog og beite i visse områder, alene eller i fellesskap med enkelte av de andre sameierne.

I utskiftningsforretningen er inntatt en beskrivelse av yttergrensene for hele utskiftningsområdet, så vel for innmarken som for utmarken og fjellet. Beskrivelsen omfatter også yttergrensen for Groven/Trolliden mot Grøthe. Dette viser at erklæringen om at all grunn ligger i sameie, også omfatter Groven/Trolliden. Til ytterligere støtte for denne slutning viser de ankende parter til at det i grensebeskrivelsen blant annet er protokollert: «Gaarden Grøthe er tilstødende paa S.O. til samtlige disse Gaarde der nu skal udskiftes, og er Mærkeslinien beskrevet i en paa Gaarden Grøthe i f.A. afholdt Udskivtning». - Det er enighet om at den grenselinje fra forrige års utskiftning på Grøthe som det her er vist til, er den grense for Grøthe mot gårdene Øvre og Nedre Voll, Tønjum, Øvregård og Prestegården som er beskrevet allerede i utskiftningsforretningen av 1827. Denne omfatter Groven/Trollidens grense mot Grøthe i øst og sydøst helt opp i fjellet til Sauanosi. Det pekes på at det bare er i grenselinjen mot Groven/Trolliden at Grøthe er «tilstødende paa S.O.». Når det er protokollert at Grøthe her støter til samtlige gårder, kan dette derfor bare være riktig dersom Groven/Trolliden ligger i sameie mellom disse gårdene.

De ankende parter hevder at det klart fremgår av utskiftningsforretningen at tvisteområdet etter rettsoppfatningen i 1831 var omfattet av sameiet. Dersom rettsoppfatningen ikke skulle være riktig etter den historiske utvikling, gjøres det gjeldende at deltagerne i utskiftningen ved sin reservasjonsløse erklæring har vedtatt denne rettstilstand.

Subsidiært anføres de samme sameie- og bruksordningsbetraktninger som for de tidligere retter og som jordskifteretten bygget sin avgjørelse på.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«Jordskifterettens avgjørelse stadfestes.

De ankende tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten, lagmannsretten og for Norges Høyesterett.»

Ankemotparten har henholdt seg til lagmannsrettens dom som han mener er riktig så vel i resultat som i begrunnelse. Han bestrider de ankende parters forståelse av de påberopte dokumentbevis. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

2. De ankende parter, Vegard Voll m.fl., dømmes til å betale saksomkostninger for jordskifteretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Det er ikke fremkommet noe nytt under behandlingen for Høyesterett som gir grunnlag for å fravike den bevisbedømmelse lagmannsretten har foretatt etter også å ha vært på åstedsbefaring. Jeg slutter meg i det vesentlige til den begrunnelse lagmannsretten har gitt, og er således også enig i at dokumentet fra 1704 angående sak mellom Øvre Voll og Grøthe strekt trekker i retning av at Øvre Voll fra gammelt av ble ansett som eier av tvisteområdet. Noe bevis for at også Nedre Voll hadde støl her, foreligger ikke. For øvrig nøyer jeg meg med å behandle de dokumentbevis som har stått sentralt under prosedyren for Høyesterett.

I 1714 ble det gjennomført utskiftning av skogen mellom gårdene i sameiet så langt det var fellesskap i Tynjadalen. Utskiftningen begynte «aller fremmerst i dahlen Vdj Mercke med Trollelien» og gikk ned dalen til bygds, der hjemmemarken begynte. Systemet var slik at hver gård fikk en skogteig fra lien og ned til dalbunnen inntil alle hadde fått hver sin, og så begynte man på nytt igjen. Fordelingen skjedde i forhold til hver enkelt gårds løbelskyld, uten at Øvre Voll måtte tåle noen avkortning i sin andel til tross for at gården allerede hadde eksklusiv bruksrett til skogteigen Trolliden. Trolliden ble ikke tatt med i utskiftningen. I tillegg til de dokumentbevis lagmannsretten har gjennomgått, er dette forhold etter min mening et sterkt argument for at Trolliden tilhørte Øvre Voll på forhånd som ene-eier og derfor lå utenfor sameiet. Jeg tilføyer at det ikke er bestridt at Groven/Trolliden fysisk er et sammenhengende område hvor rettsforholdene må være de samme. Dette syn la også lagmannsretten til grunn.

I 1823 var en bruksberettiget fra Nedre Voll innstevnet for forlikskommisjonen for å ha «havnet med sine Heste på Klagerens Støel, Groven kaldet». Også dette mener jeg trekker i retning av at Groven var Øvre Volls eiendom og at Nedre Voll ikke hadde støls- eller beiterett i området.

Når det gjelder forliket av 1827 mellom Øvre Voll og Grøthe, er jeg ikke enig med de ankende parter i at det er noe bevis for sameieretter til Groven/Trolliden at representanter for bruk under Nedre Voll og Tønjum var til stede og medundertegnet som «angrændsende Ejere». Grense- og rettighetsforholdene synes å ha vært uklare. Forliket er heller ikke undertegnet på vegne av Øvregård og Prestegården som i tilfelle også skulle ha vært sameiere her. For øvrig lå det på den tid flere bruk under Nedre Voll og Tønjum. Bare eierne av ett bruk under hver av disse gårdene var til stede og underskrev.

Jeg kommer så til utskiftningsforretningen i 1831. På bakgrunn av de øvrige bevis i saken kan jeg ikke se at dette dokument sammenholdt med grensebeskrivelsen for Grøthe mot Groven/Trolliden i utskiftningsforretningen av 1827, gir uttrykk for en slik rettsoppfatning som de ankende parter hevder. Etter min mening kan man ikke oppfatte bokstavelig protokollatet om at alle eiendommene «ligger sammen aldeles i Fælledsskab», og at alt fellesskap skal utskiftes. Jeg leser disse innledende protokollasjoner som et noe upresist uttrykk for at det i utskiftningsområdet var teigblanding og fellesskap som partene ønsket utskiftet. Etter ordlyden skulle all utmark utenfor teigblandingen ligge i fullstendig sameie mellom samtlige gårder. Dette kan ikke være riktig. For det første er det på det rene at det er forskjellige rettigheter og fellesskap innen utskiftningsområdet. Beite-, støls- og hugstrettene i store områder for stølene Breisete og Hornadalen ligger således i fellesskap henholdsvis mellom gårdene Voll og mellom Tønjum, Øvregård og Prestegården. Skogen i Breisetlien - Breisete-stølen - ble senere - i 1918 - utskiftet mellom gårdene Voll. Bortsett fra beskrivelsen av yttergrensene i 1831, befattet utskiftningsretten seg ikke med disse stølsområder. Det samme gjelder Tynjadalen nord for Trolliden, hvor skogen, som allerede nevnt, var utskiftet i 1714. Dernest er det på det rene at gårdene Voll ikke var medeiere i området Tønjumshagen nord for det utskiftningsområdet som ble ferdigbehandlet under utskiftningsforretningen i 1831. Utskiftningen av Tønjumshagen ble 15. juni 1831 utsatt og senere fullført i 1833 mellom gårdene Tønjum, Øvregård og Prestegården.

Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes så langt den er påanket, idet jeg også er enig i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. For Høyesterett bør imidlertid de ankende parter ilegges saksomkostninger i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Jeg finner at saksomkostningene, overensstemmende med omkostningsoppgave fremlagt av ankemotpartens prosessfullmektig, bør settes til kr. 52000, hvorav kr. 5600 er utgifter.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Vegard Voll, Magnus Midtvoll, Knut Eltun, Anders O. Voll Lunde, Hans Oskar Tønjum, Tørris Sanden, Knut Ingvar Berentsen, Ragnhild Paasche, Gjertrud Eri, Botolv Hagen, Jonas Hagheim, Tor Øvregaard og Opplysningsvesenets fond en for alle og alle for en til Per Øvrevoll 52000 - femtito tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Langvand: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hellesylt, Endresen og Christiansen: Likeså.

Av jordskifterettens dom (jordskiftedommer Olav Solberg med jordskiftemenn):

Saka gjeld: I skriv av 29. september 1981 sette saksøkjaren Per Øvrevoll fram krav om grensegang for stølsområda Trolliden og Grova i Lærdal herad. Under saksførebuinga og sakshandsaminga kom det klårt fram at det var usemje om eigedoms- og brukshøva i dei nemnde områda. I rettsmøte 8. juli 1982 krev så saksøkjaren saka utvida til også å omfata rettsutgreiing. I samsvar med jordskiftelova §89 2. stykket er det høve til i ei grensegangsak å setja fram krav om jordskifte. Ei slik sak kan fremjast med dei same jordskiftemennene som er oppnemnde i grensegangsaka.

Kravet om rettsutgreiing kan retten handsama i samsvar med jordskiftelova §2 pkt. h, klårleggja og fastsetja eigedoms- og bruksrettshøve i sameiger.

Etter dette gjeld saka rettsutgreiing og turvande grensefastsetjing for stølane Trolliden og Grova under gnr. 15 Øvrevoll i Lærdal herad.

Tynjadalen er ein side-dal til Lærdalsdalføre og går sørover frå dette omlag 1 mil sør for Lærdalsøyri. Dalen er smal med høge og bratte fjell på begge sidene. Fjellsidene opp til fjellbruna er tilvokse med lauvskog. Tynjadalen strekker seg sør og søraustover til høgdene mot Aurlandsfjella. Omlag midt framme i Tynjadalen tek Grovi og vesle Tissedalen av mot sørvest og vest. Dalen er smal og bratt opp mot høgfjellet der den har hatt sitt utspring aust for Tissedalsvatnet.

I Tynjadalen eit stykke nord for der Grovi og Vesle Tissedalen munnar ut, ligg stølen Tynjadalen på vestsida av elva Kuvelda. Dette er vår- og hauststøl for gardane Voll nedre, Voll øvre, Tønjum, Øvregard og Prestgarden.

Området vest for Tynjadalen er høgfjell med Grønafjell som høgste punkt - 1631. Området er uproduktiv skarv. Eit utprega døme på impediment.

Vest for dette fjellplatået går lendet nedover til øverste luten av Erdalen og Hornadalen.

På fjellbruna ovafor skogvakse ned mot Erdal ligg stølen Breiseter. Fjellstøl for gardane nedre og øvre Voll. I Hornadalen - som strekker seg frå Sluppen i Erdalen og sørover - ligg stølen Hornadal. Fjellstøl for gardane Tønjum, Øvregard og Prestgarden. Hornadalen strekker seg sørover til høgfjellet mot Aurland, her bøyer den austover og får nemnet Tissedalen. Denne held fram austover til Tissedalsvatnet. Tissedalen og vesle Tissedalen avgrensar såleis tvistefeltet i sør frå Hornadalen austover til Sauanosi - 1408. Herfrå går grensa rett nedover til elva frå Tynjadalen.

På vestsida av Tynjadalen i fjellbruna og mindre botnar er det synt til mindre og gamle stølsbol. Desse ligg opp mot høgfjellet. Rekna frå nord er det Skigrov, Jøronbotten, vesle Grova og Storegrova. Veslegrova og Storegrova ligg på kvar si side av elva frå vesle Tissedalen. Nedafor og aust for Storegrova ligg ein gamal støl Trolliden på vestre side av elva i Tynjadalen. Dette er stølar som er nedlagde for lang tid attende. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Bjarne Danielsen, Alf Bruland og W. Haaland): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten.

Lagmannsretten legger til grunn at Trolliden fra meget lang tid tilbake har vært støl for Øvre Voll. Så langt tilbake som i 1704 ble stølen således betegnet å ha tilhørt Øvre Voll fra «alders Tid». Det legges videre til grunn at Øvre Voll alene har hatt beite og skog i dette området. Det forhold at det er påvist to stølstufter gir ikke holdbart grunnlag for å trekke andre slutninger. Øvre Voll skal ha vært delt i perioder og det kan også være spørsmål om husmenn som har stølt. Det foreligger intet i dokumenter - eller på annen måte - som gir holdepunkter for at andre enn Øvre Voll har stølt på Trolliden.

Når det gjelder Groven er det på det rene - og erkjent - at Øvre Voll har hatt støl der. Det er imidlertid gjort gjeldende at Nedre Voll har stølt i dette område, og det er påvist tre tufter på andre siden av elven. Det er bl.a. anført at disse tuftene korresponderer med at det var tre bruk på Nedre Voll - og at disse ikke hadde andre støler de kunne nytte som mellomstøler. Det synes å ha vært den alminnelige oppfatning at Øvre Voll hadde stølen Groven alene og hvilken betegnelse en eventuell ytterligere støl skal ha hatt er uklart. «Vesle-Grova» som har vært nevnt tidligere i tvisten mellom partene knytter seg til dalføret utenfor tvistefeltet og denne betegnelsen beror - såvidt retten forstår - på at det er oppstått en misforståelse. Slik lagmannsretten ser det er det intet i dokumentene som gir grunnlag for den slutning at Nedre Voll har stølt her. I Høyfjellskommisjonens opplysninger om støler er således bare Groven nevnt. Lagmannsretten finner ikke at de påviste tufter, og det som er anført angående mellomstøler, er tilstrekkelig til å trekke den slutning at Nedre Voll har hatt støl i området. At det finnes flere stølstufter kan bl.a. ha sin naturlige sammenheng med flere brukere på Øvre Voll og med husmenn. Slik lagmannsretten ser det er det også utfra adkomst og beliggenhet nærliggende å se Groven-området som en naturlig fortsettelse av Trolliden. Områdets størrelse og de beiter som her foreligger taler også mot at det foruten Øvre Voll også skulle være støler for tre bruk under Nedre Voll i dette området.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Øvre Voll alene har hatt stølene Trolliden og Groven.

Tvisten i saken gjelder da om Øvre Voll også er grunneier - eller om grunnen ligger i sameiet og at Øvre Voll - foruten å være sameier - har eksklusiv bruksrett til beite og skog. Man kjenner ikke nærmere til opprinnelsen til ervervet av stølene Trolliden og Groven. Av 1704-dokumentet fremgår - som tidligere nevnt - at Trolliden allerede da hadde vært støl for Øvre Voll i «alders Tid». Det er sannsynlig at også Groven er en meget gammel støl. Formentlig står man her overfor okkupasjon ut fra et vanlig mønster. Den bruksutøvelse som var sentral var beitingen, men også skogen har vært av betydning. Når det gjelder skog må dette for øvrig først og fremst ha vært i Trollidområdet. Øvre Voll fikk etter det som foreligger hånd om all bruksrett som var av betydning. Utgangspunktet vil da etter rettspraksis være at eiendomsretten også følger en okkupasjon gjennom bruksutøvelse av slik karakter - med mindre det skulle være holdepunkter for at rettsforholdet er et annet.

Lagmannsretten kan ikke se at det ut fra bruksforhold eller dokumenter er holdepunkter for å anta at grunnen skulle ligge i sameiet. Det har vært anført at rettsforholdet kan være slik at det foreligger et stor-sameie - og da innen grenser som er innlagt på fremlagt kart. Foruten saken fra 1704 - som retten senere kommer tilbake til - taler bl.a. sak fra 1764 angående Breisete og en sak angående Horndalen fra 1866 klart mot at det skulle forholde seg slik. Det kan heller ikke sees å være dokumenter som taler for det syn at tvistefeltet er en fortsettelse av sameie i Tønjadalen - således kan ikke lagmannsretten se at utskiftningen i Tønjadalen gir grunnlag for en slik slutning. Lagmannsretten kan heller ikke se at man ut fra det som er fremholdt om vår- og høststøler, mellomstøler og fjellstøler kan trekke slutninger om at det foreligger sameie når det gjelder Trolliden og Groven. Man vet ikke hvor stort behovet for beiting var på Øvre Voll da Trolliden og Groven ble tatt i bruk. Etter støling på vårstølen på Tønjadalen har Øvre Voll både hatt Trolliden deretter Groven til støling. Hvorvidt dette var tilstrekkelig den gang er vanskelig å vurdere i dag. Dette kan tenkes, men det er også mulig at buskapen har vært ført videre oppover dalen og til Breisete hvor det også er uomtvistet at Øvre Voll har stølt. Det er klart nok mulig å drive dyr over til Breisete, men det forhold at rekkjeveg ikke er innlagt på kartet av 1864 tyder på at dette ikke har vært alminnelig kjent og brukt. For lagmannsretten er det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse forhold da det ikke kan være avgjørende for spørsmålet om eiendomsrett om det foreligger fjellstøl eller mellomstøl. Det sentrale i denne sammenheng må være at Øvre Voll alene har hatt alt beite og all skog i området og har utnyttet de ressurser som var der. I denne sammenheng er det også av betydning at man - når det gjelder stølene Trolliden og Groven - står overfor områder som ligger for seg og naturlig avgrenset.

Lagmannsretten finner videre at flere dokumenter i saken gir støtte for det syn at Øvre Voll er eier. Lagmannsretten viser særlig til dokumentet fra 1704 angående sak mellom Øvre Voll og Grøthe. Selv om det bør utvises forsiktighet når det gjelder forståelsen av formuleringer i eldre dokumenter er ordlyden på flere punkter så vidt klar og entydig at dokumentet må tillegges atskillig vekt. Det er bl.a. sagt at Trolliden hørte Øvre Voll til og at saken gjaldt rette merker mellom Øvre Voll og Grøthe. I avgjørelsen heter det bl.a. følgende som tillegges vekt:

«Efftersom begge parters indstefndte widnisbiurd Eenstemmende forklarer, at Throlle lien hører Øfre wold til, huilchet og grøtenss opsiddere og leilendinger iche kand fragaae eller benegte, saa falder der Vdinden ingen Dispute, at dend Joe frembdeelis hereffte som tilforne bør følge og tilhøre bemelte øfre wold til fuldkommen Eiendomb V-behindret i alle maader. Men som denne indstefndte Sag har sin oprindelse om Merchet imellem Throllelien og Grøtenss Egendeeler, og . . .»

Grensen ble i denne forretning trukket for å «schille Eigendeelerne ad» og det er da også av noen vekt at ikke andre enn eieren av Øvre Voll møtte. Det er på det rene at en av oppsitterne på Tønjum var dommer i saken og etter det som foreligger var han en av medeierne i sameiet på Tønjadalen. Dette antas å vise at han har ment at Trolliden lå utenom sameiet og at han ikke hadde noen eier- eller andre interesser der.

Det legges videre vekt på et dokument fra 1827/1828 som gjelder utskiftning for Grøthe. I forretningen heter det bl.a.:

«Betræffende Mærket imellom Gaardene Grøthe og Øvrevold da indgaar disse Opsiddere herved følgende Forening angaaende Trollelien og Qvitesteenslien, hvorom hidindtil har været Tvist imellem bemeldte Opsiddere, saaledes:

a. Mærket skal for Fremtiden gaae nedenfra Troldliehullet og i lige Linie op i Sauenaasen, men ikke længere.

b. Øvrevolds Opsidder skal følgelig herefter ikke have nogen Eiendom eller Ret til Brugen i Skoven i Qvitesteenslien . . .»

Det er meget som taler for at det her er spørsmål om eiendomsgrenser for gårdene Øvre Voll og Grøthe, og det som er angitt under b synes å vise at man var klar over forskjellen og at man skilte mellom eiendomsrett og bruksrett.

Når det gjelder stølen Groven finnes det ikke dokumenter av samme karakter som for Trolliden. Lagmannsretten ser det imidlertid slik at det som foreligger dokumentmessig for Trolliden også har en viss betydning i relasjon til Groven. Områdene ligger i naturlig sammenheng og med eksklusiv bruk og sannsynligvis med samme opprinnelse ved okkupasjon. Det kan ikke sees å være grunner som tilsier at ikke rettsforholdet skulle være det samme for Groven som dokumentene vedkommende Trollelien gir uttrykk for. Noen støtte er det imidlertid for den ankende parts oppfatning i fremlagte dokumenter. Det vises således til utskrift av forlikskommisjonens forhandlingsprotokoll fra 1823 hvor Groven ble betegnet som klagerens dvs. Øvre Volls støl. Videre vises til brev av 20. august 1927 fra daværende eier av Øvre Voll til o.r.sakfører Jansen. Brevet var sendt i forbindelse med Høyfjellskommisjonens arbeid og gir uttrykk for rettsoppfatningen på Øvre Voll i tilknytning til eiendomsretten til forskjellige strekninger, og hvor det blir gitt uttrykk for at o.r.sakfører Jansen overfor Høyfjellskommisjonen har uteglemt Lien og Groven som tilhører Øvre Voll.

Når det for øvrig gjelder påberopte dokumenter skal lagmannsretten bemerke at Anders Volls brev av 6. september 1960 hvor det bl.a. heter at «Det er rett at Per Øvrevoll eig ein del fjell, samstundes som han er medeigar i den øvrige felleseiga» ikke tillegges noen vekt. Det vises til at det er opplyst at dette refererer seg til Slettedalen som er egen tilkjøpt støl utenom tvistefeltet.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Per Øvrevoll er eier av stølene Trolleliden og Groven.

Når det gjelder grensen for stølene er det lite holdepunkter for hvor langt mot vest denne skal trekkes. Det foreligger en del opplysninger i Høyfjellskommisjonens kjennelse angående beiting i området av henholdsvis Hodnadalen og Groven. Man står imidlertid overfor høytliggende områder med bare mindre innslag av beite og for øvrig impediment. Grensen vil her bero på et betydelig innslag av skjønnsmessig vurdering ut fra nevnte forhold, hva retten har kunnet registrere under befaring, avstander m.m. og hva som må fremstille seg som en mest naturlig avgrensning. Lagmannsretten er under tvil kommet til at grensen bør trekkes fra der en bekk renner ut omtrent midt i Tissedalsvannet og i rett linje til Grønefjellstoppen - som danner et naturlig grensemerke i området. Herfra og videre er lagmannsretten enig i den ankende parts grensepåstand. Når det gjelder grensen ut i Tissedalsvannet følger denne vassdragsloven regler til grensen mellom Lærdal og Aurland kommuner i Tissedalsvannet. - - -