Rt-1986-907

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-09-18
Publisert:	Rt-1986-907 (331-86)
Stikkord:	Familierett, Skifterett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 18. september 1986 i l.nr. 132 B/1986
Parter:	A (advokat Leon Larsen - til prøve) mot B (advokat Ole Bjørn Støle).
Forfatter:	Langvand, Hellesylt, Halvorsen, Schei, Røstad
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §392

Dommer Langvand: Under offentlig skifte av fellesboet til de tidligere ektefeller A og B, oppstod det tvist om det til boet hører aktiva i utlandet, og i tilfelle om størrelsen av disse aktiva. Da A var i utlandet som FN-ekspert, og dette gjorde det vanskelig å holde muntlig forhandling i saken, ble tvisten med motpartens samtykke avgjort på grunnlag av skriftlig prosedyre. Bergen skifterett avsa 28. august 1983 kjennelse med slik slutning:

«I bo nr. 114/80 A og B's skilsmissebo skal det legges til grunn at det inngår formuesverdier i utlandet på tilsammen kr. 500000,-.

Denne kjennelse skal legges til grunn for den videre bobehandling før den er blitt rettskraftig.»

A påanket skifterettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, og B motanket. Etter forhandling der begge parter møtte og gav forklaring, avsa lagmannsretten 8. mars 1984 dom med slik domsslutning:

«1. I bo nr. 114/80 ved Bergen skifterett A og B's skilsmissebo skal det legges til grunn at det inngår formuesverdier i utlandet med tilsammen kr. 750000.

2. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler A til det offentlige kr. 9862,50 - kroner nitusen åttehundreogsektito - 50/100. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av skifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett er det holdt to bevisopptak ved Bergen byrett der partene og syv vitner har gitt forklaring. Alle vitnene er nye for Høyesterett. Det er også fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Den ankende part, A, som bestrider at han har midler i utlandet som tilkommer fellesboet, har for Høyesterett gjort gjeldende at lagmannsrettens resultat er uriktig. Han vil først peke på at det er gjort rene regnefeil og andre feil ved bedømmelsen av de foreliggende opplysninger, og dernest at lagmannsretten har stilt for små krav til bevisene for at A har midler i utlandet som rettelig tilhører fellesboet. Lagmannsretten har lagt tvilsrisikoen på A hvor den skulle ha gått ut over B.

Lagmannsretten har ved sin beregning av den antatte formue i utlandet lagt til grunn at A overførte et beløp tilsvarende 100000 sveitserfranc fra sin konto i Bergen Sparebank til Sveits, og ansatte beløpets motverdi i norske kroner til 250000. Denne omregning er åpenbart uriktig fordi kursen på sveitserfranc på det aktuelle tidspunkt var 165 og ikke 250. Verdien av det overførte beløp i norske kroner var derfor kr. 85000 mindre enn det lagmannsretten la til grunn. Lagmannsretten har videre bygget på at A i mars 1972 tok ut et beløp på 50125 dollar av sin konto i Creditanstalt-Bankverein i Wien, og lagt til grunn at det var tale om US dollar svarende til norske kroner 350000. Kontoen og uttaket gjaldt imidlertid østerrikske schilling, som stod i kurs 35. Beløpets verdi i norske kroner var følgelig 17543. De to nevnte feil må etter A's oppfatning under enhver omstendighet føre til en tilsvarende reduksjon av lagmannsrettens domsbeløp.

Når det gjelder A's inntektsforhold i tidsrommet 1963 til juli 1972, er de tall lagmannsretten har lagt til grunn tilnærmet riktige. Hans årlige inntekt kan således i gjennomsnitt antas å ha vært 16000 dollar, som omregnet etter en kurs på 7,15 for de nevnte 9 år gir et samlet beløp på vel 1 million kroner. For tidsrommet juli 1972 til skjæringstidspunktet - 22. juni 1977 - har lagmannsretten regnet med en inntekt på i alt kr. 658000. A aksepterer også dette beløp. Inntekten i hele den tidsperiode som er aktuell i tvisten, kan derfor rundt regnet settes til 1,7 millioner. Det dreier seg da om den samlede inntekt inklusive alle tillegg. Ut fra det som foreligger om A's bankkonti og hans disponering over disse, må det legges til grunn at han i gjennomsnitt har overført 2/3-deler av sin inntekt til norsk bank. Årlig har A etter dette beholdt 40-50000 kroner. Dette beløp overstiger ikke det som har vært nødvendig for å opprettholde en noenlunde akseptabel levestandard, og gir ikke grunnlag for formuesopplegg i utlandet.

A bestrider ikke at han i en viss periode både har kjøpt og solgt aksjer, men det har aldri vært tale om transaksjoner som har innbrakt gevinst av noen betydning.

Ved vurderingen av A's muligheter for kapitalopplegg i utlandet er kjøpet av den faste eiendom - - -veien 38 av vesentlig betydning. Dette kjøpet, som fant sted i august 1973, la beslag på hele den kapital ektefellene da hadde. Den samlede kjøpesum med tillegg av omkostninger, var kr. 426490. Kroner 50000 ble betalt «under bordet» og fremgår ikke av kjøpekontrakten. Det samlede beløp ble dekket ved opptak av et banklån på kr. 200000, og ved betaling av egne midler. Huset er senere påkostet betydelige beløp. Det var B som stod for dette arbeidet, som foregikk i årene 1973-75. A oppholdt seg da i utlandet som FN-ekspert. Det er ikke mulig å fremlegge bilag for alle utbetalinger, men det må legges til grunn at de samlede utgifter til restaurering av huset beløper seg til kr. 250000. Til sammen har A derfor i årene fra kjøpet i 1973 til skjæringstidspunktet av egne midler investert kr. 476490 i eiendommen og i tillegg betalt avdrag og renter på banklånet. Det er uriktig når lagmannsretten har lagt til grunn at en må bygge på kjøpesummen slik den er angitt i kjøpekontrakten og antydet påkostningene til å utgjøre omkring 180000 kroner.

A hevder at han, bortsett fra en kortere periode etter at skiftet var åpnet, har gjort det som kan kreves av ham for å skaffe opplysninger om sine inntekts- og formuesforhold. Det tidsrom som har relevans i tvisten, strekker seg over en årrekke hvor A har gjort tjeneste i mange land og hatt konto i en rekke forskjellige banker. Det er da ikke påfallende at det i dag er umulig å skaffe detaljerte opplysninger om A's økonomi i nevnte periode. A har gjort det som har vært mulig for å klarlegge forholdene. På denne bakgrunn er det uriktig lovanvendelse når lagmannsretten har lagt tvilsrisikoen på ham.

Subsidiært har A anført at de feil han mener å ha påvist i lagmannsrettens dom, må få til følge at dommen i medhold av tvistemålsloven §392 annet ledd oppheves og at saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.

A har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

I bo nr. 114/80 ved Bergen skifterett - A og B's skilsmissebo - legges det til grunn at det ikke inngår formuesverdier i utlandet.

Subsidiært:

Lagmannsrettens dom oppheves og hjemvises til ny behandling.

I begge tilfeller:

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, B, har for Høyesterett gjort gjeldende at lagmannsrettens resultat er riktig. B's anførsler er i det vesentlige følgende:

Den feil lagmannsretten har begått ved å legge til grunn for høy kurs på sveitserfranc i forbindelse med A's overføring av midler fra Norge til Sveits i 1968, kan ikke automatisk få til følge at lagmannsrettens domsresultat er uriktig. Det samme må gjelde lagmannsrettens misforståelse ved bedømmelsen av uttaket i mars 1972 av midler fra A's konto i Creditanstalt-Bankverein i Wien. Det avgjørende må være om en helhetsvurdering av forholdene i saken gir grunnlag for lagmannsrettens resultat. B mener at et slikt grunnlag er til stede til tross for de nevnte feil. Under enhver omstendighet vil det være grunnlag for å gi dom for et lavere beløp enn fastsatt av lagmannsretten.

Utgangspunktet for bedømmelsen av A's økonomi må tas i hans inntekt som FN-ekspert. Det er på det rene at han hele tiden har hatt en meget høy inntekt. Dette fremgår tilstrekkelig klart av opplysninger fra UNIDO, opplysninger som ikke er fullstendige. Det må kunne legges til grunn at A i likhet med andre FN-ansatte har hatt en rekke tillegg ut over de beløp som er angitt som «salary» i oversikten fra UNIDO. Dette bekreftes både av dokumenter angående A's lønnsforhold og av de generelle bestemmelser om FN-eksperters avlønning. Det foreligger ikke eksakte opplysninger om hvor store disse tilleggene har vært, men det må anses tilstrekkelig sannsynliggjort at de har vært betydelige.

B anfører at A kan ha hatt oppdrag i tillegg til arbeidet som FN-ekspert. Hun viser til at han har hatt reisefravær fra sitt ordinære tjenestested som tyder på slike oppdrag og til at A ikke har benektet at andre oppdrag har forekommet. Sannsynligheten for at A har hatt inntekter også på slik virksomhet, må tas i betraktning ved vurderingen av hans basis for formuesopplegg i utlandet.

Opplysningene om A's bankkonti og om bevegelsene på disse, bestyrker etter B's mening hennes påstand om at ikke alle relevante aktiva ble oppgitt til skifteretten.

Det er på det rene at A har hatt en ikke ubetydelig aksjeportefølje. Det er ikke sannsynliggjort at aksjene er realisert og at vederlaget er tilbakeført til Norge før skjæringstidspunktet. Så lenge A ikke har dokumentert at det forholder seg annerledes, må det da legges til grunn at verdiene er i behold, men ikke tatt med på skiftet. Det er uomtvistet at A i 1968 overførte et beløp tilsvarende 100000 sveitserfranc fra sin konto i Bergen Sparebank til sin sveitsiske bank. Han har ikke bidratt til å klarlegge hvor dette beløp er blitt av, herunder om det er tilbakeført til Norge. A's opplysninger om sin formuesstilling, er i det hele ikke troverdige. Han kan ikke høres med at han etter skjæringstidspunktet har vunnet kr. 100000 i tipping så lenge han verken kan opplyse når eller hvor dette skjedde.

Angående investeringene ved kjøpet av eiendommen på - - -veien, viser B til lagmannsrettens vurdering, og anfører at det ikke er holdepunkt for at det i tillegg til kontraktssummen ble betalt et beløp «under bordet». A kan heller ikke høres med at han senere har påkostet eiendommen kr. 250000. Det er ikke grunnlag for å anta at påkostningen overstiger kr. 150000.

Til A's anførsel om at B ikke har oppfylt sin bevisbyrde, gjør hun gjeldende at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at fellesboet har midler i utlandet. I en sak av denne art kan det ikke kreves dokumentasjon krone for krone. A's manglende innsats for å skaffe opplysninger må føre til at risikoen ved tvil belastes ham.

B anfører endelig at påstanden om opphevelse av lagmannsrettens dom og hjemvisning til fortsatt behandling ikke kan føre frem. Det vil ha liten mening om tvisten skulle fortsette ennå i lang tid.

B har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige og saksomkostninger for Høyesterett til B.»

Som skifteretten og lagmannsretten er jeg kommet til at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at det finnes aktiva i utlandet som tilhører boet. Det må legges til grunn - slik partene også er enige om - at lagmannsretten i to tilfeller har brukt vesentlig for høye tall ved omregning fra fremmed valuta til norske kroner. Dette gjelder for det første beregningen av kroneverdien av 100000 sveitserfranc i forbindelse med A's overføring av midler fra konto i Bergen Sparebank til konto i Sveits 4. desember 1968. Lagmannsretten har omregnet det overførte beløp til 250000 norske kroner, mens kronebeløpet etter den dagjeldende kurs skulle være 165000. Den annen feil gjelder et uttak A foretok 1. mars 1972 fra sin konto i Creditanstalt-Bankverein i Wien. Lagmannsretten har her uriktig antatt at det gjaldt US dollar, mens det er på det rene at det var østerrikske schilling tilsvarende norske kroner 17543. Lagmannsretten la til grunn at uttaket på skjæringstidspunktet i alle fall ville tilsvare kr. 500000 med renter eller aksjeutbytte. Beløpet for renter og utbytte er satt til kr. 150000. Lagmannsretten har således begått en feilregning på i alt kr. 567457.

På grunnlag av disse feilberegninger har A påstått opphevelse av lagmannsrettens dom og hjemvisning av saken til fortsatt behandling i lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §392. Selv om saken er mangelfullt opplyst, finner jeg ikke at det i en sak som den foreliggende er grunn til å anvende denne bestemmelse. Det synes tvilsomt om de uklare punkter vil bli bedre belyst under en fortsatt forhandling for lagmannsretten.

Som jeg alt har nevnt, er jeg kommet til at A har anbrakt betydelige midler i utlandet forut for skjæringstidspunktet. Jeg har da lagt vekt på opplysningene om hans inntektsforhold, om hans oppsparingsmuligheter sett i forhold til hans forbruk og hans disposisjoner - vurdert også ut fra de sparsomme opplysninger han selv har bidratt med. Jeg finner her grunn til å nevne: A's inntekter må i hele det aktuelle tidsrom ha vært betydelige. Ut fra det materiale som er fremlagt om FN-eksperters avlønning, bygger jeg på at ut over ordinær lønn - «salary» - betales en rekke forskjellige tillegg. De oppgaver fra UNIDO som er fremlagt, omfatter så vidt jeg kan se ikke alle tillegg. Det må antas at A har mottatt tilleggsytelser og andre utbetalinger som ikke fremgår av de foreliggende oppgaver.

A's samlede inntekter lar seg således ikke tallfeste, heller ikke lar det seg gjøre å fastslå hans utgifter til livsopphold. Det vil derfor i sterk grad bero på et skjønn hvor betydelige hans midler i utlandet har vært. Opplysninger om hans konti i utlandet viser således at han har hatt konto i flere utenlandske banker i ulike valutaer, blant annet i Wien og i Geneve, og at han har foretatt kjøp og salg av aksjer av betydelig omfang. Så tidlig som i 1968 overførte A 100000 sveitserfranc til sin bankkonto i Geneve. Overføringen skjedde ved belastning av hans konto i Bergen Sparebank, og det er ikke sannsynliggjort at tilsvarende verdier senere er tilbakeført til Norge. Fremlagte kontoutskrifter fra den nevnte bank i Geneve viser at A har hatt betydelige porteføljer av aksjer og obligasjoner. Utskrift ved utgangen av 1970 viste en samlet verdi av vel 93000 sveitserfranc. Tilsvarende utskrift året etter viste et beløp vel 3000 sveitserfranc lavere. Sommeren 1974 meddelte denne bank at den etter oppdrag fra A hadde overført alle hans «securities to Creditanstalt Bankverein, Vienne». Dokumentene i saken gir ikke sikre holdepunkter om videre disponeringer av hans verdipapirer. I den siste tid før bruddet mellom ektefellene, synes imidlertid A å ha anbrakt en stadig større del av sin inntekt i utenlandske banker.

Når det gjelder kjøpet av eiendommen i - - -veien, legger jeg som lagmannsretten til grunn at kjøpekontraktens bestemmelser om vederlag og dekning av omkostninger er fulgt. A's anførsel om at han i tillegg til kontraktssummen betalte kr. 50000 «under bordet», fremtrer etter min mening som en ren påstand. Heller ikke kan jeg se at det er sannsynliggjort at A senere har påkostet eiendommen så mye som kr. 250000. Det er på det rene at B stod for dette arbeidet mens A var i utlandet. Arbeidet ble i ikke liten grad utført billig, og til dels gratis, av slektninger og bekjente av familien, ved siden av at B selv gjorde en betydelig innsats. Ut fra disse opplysninger kan det ikke antas at påkostningene nevneverdig oversteg kr. 150000 som er det beløp B har angitt.

Det fremlagte materiale er som nevnt mangelfullt. Dette gjelder for Høyesterett som for de to tidligere instanser, selv om det for Høyesterett er gitt noen flere opplysninger enn tidligere. Uklarheten må belastes A. Opprinnelig motsatte han seg enhver undersøkelse omkring sine formuesforhold i utlandet. Senere har han bare i beskjeden grad søkt å belyse dette, og han har, på de forskjellige trinn av saken, uttalt seg uklart og til dels motstridende om sine økonomiske forhold. Ved en samlet vurdering er jeg kommet til at fellesboets midler i utlandet kan settes til kr. 600000.

Etter det resultat jeg er kommet til, har anken delvis ført frem. A, som påstod frifinnelse, har imidlertid i liten grad vunnet frem med sine anførsler og bare oppnådd en delvis reduksjon i domsbeløpet. Hans unnlatelse av å klarlegge sine økonomiske forhold har vært den direkte årsak til tvisten og ankesaken for lagmannsretten. Jeg ser det også slik at om A for lagmannsretten hadde gitt fullstendige opplysninger og tilrettelagt materialet på en ordentlig måte, ville lagmannsretten neppe begått de tidligere nevnte konkrete feil, og ankesaken for Høyesterett ville vært unngått. A bør derfor betale saksomkostninger til B også for Høyesterett, tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse finner jeg ikke grunn til å endre. B's prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave, og saksomkostningene for Høyesterett settes til kr. 40000 hvorav kr. 5000 gjelder utgifter.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Ved skifte av fellesboet til A og B legges til grunn at det inngår formuesverdier i utlandet svarende til 600000 - seks hundre tusen - kroner.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige 9862,50 - ni tusen åtte hundre og sekstito 50/100 - kroner og for Høyesterett til B 40000 - førti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Halvorsen, Schei og Røstad: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Søfteland, Wilh. Haaland og ekstraord. dommer v/lagmannsretten Nils Beyer): - - -

Lagmannsretten er som skifteretten kommet til at det i boet må regnes med at det er betydelige midler i utlandet.

Lagmannsretten legger til grunn at ekteskapet omkring 1970 var i ferd med å gå i oppløsning. Det er trolig årsak til flere av de store økonomiske transaksjoner som er dokumentert fra den tid. Motparten har vist til at ankeparten 4. desember 1968 ba om å få overført fra Bergens Sparebank til Scandinaviabanken i Sveits en sum som tilsvarte 100000 FRS. Det er opplyst at det tilsvarte ca kr. 250000. A ba om overføringen fra sin konto 20.20858. Det er også oppgitt at han på den tiden hadde konto nr. 75.56837 i Bergens Sparebank. I det etterfølgende vil disse 2 konti bli benevnt som henholdsvis konto 20 og konto 75. Kontoutskrifter fra disse konti er fremlagt for tidsrommet 31. desember 1971 til skjæringstidspunktet.

Fra Creditanstalt Bankverein, Wien er dokumentert kontoblad for A's konto 58-30831 for årene 1972 frem til skjæringstidspunktet. Fra denne dokumentasjon har lagmannsretten merket seg store bevegelser i de første måneder av 1972. Den 31. januar 1972 gikk der inn på konto 23630,- dollar og den 29. februar 1972 gikk der inn 35304 dollar. Etter siste innskudd var saldoen 54434 dollar. Den 1. mars 1972 gikk der ut et beløp på 50125 dollar. Det er oppgitt at nevnte konto er en konto i US dollar. Det er videre oppgitt at kursen på den tiden var ca kr. 7,-. Uttaket på 50125 dollar representerte derved et beløp på kr. 350000.

Lagmannsretten har ikke fått noen forklaring på hvor disse innskudd kom fra eller hvor uttaket gikk hen. Den 2. januar 1973 var saldoen 1541 dollar. Senere frem mot skjæringstidspunktet har det bare vært innestående mindre beløp på denne kontoen.

Lagmannsretten har merket seg at det store uttak på ca 350000 kroner fra denne A's konto i Creditanstalt Bankverein, skjedde på en tid da forholdet mellom partene var i ferd med å bli meget kritisk. Det gikk ikke stort mer enn 1/2 år før hustruen reiste søksmål med krav om skilsmisse, subsidiært separasjon, og den 20. oktober 1972 fikk hun midlertidig forføyning som medførte at A bare kunne disponere sine to konti i Bergens Sparebank med samtykke av sin hustru. Lagmannsretten har også merket seg at konto 75 i Bergens Sparebank bare har hatt innestående meget små beløp etter 1972. Den 1. januar 1972 var saldoen ca 53500 kroner og det ble i løpet av 1972 satt inn ca 20000 kroner, mens det ble tatt ut ca 72000 kroner. Fra og med 1973 til skjæringstidspunktet er det ikke satt inn mer enn ca 11000 på denne kontoen, vesentlig ved overføringer fra konto 20. Lagmannsretten legger derfor til grunn at A ikke kan ha overført beløp fra utlandet til konto 75. Overføringer fra utlandet må derfor så langt retten kan se ha skjedd til konto 20. Lagmannsretten har derfor funnet behov for å gå nærmere inn på hvorledes bevegelsene har vært på konto 20 frem til skjæringstidspunktet. Som allerede nevnt har en ikke kontoutskrift fra konto 20 før 1972.

Nedenfor har lagmannsretten satt opp en oversikt over ut- og innbetalinger på konto 20 fra 1. januar 1972 til skjæringstidspunktet 22. juni 1977 for de enkelte år, og sum samlet for perioden.

År Utbetalinger Innbetalinger Saldo

Saldo 1. januar 1972 83042

1972 3000 61525

1973 198927 66116

1974 85668 97486

1975 146556 132376

1976 139686 413237 154420

1977 41327 23964

Sum 615164 535887

Saldo pr. skjæringstidspunktet 22. juni 1977 3765

Under innbetaling er medtatt kr. 43400 for 1974.

Beløpet stammer fra salg av leiligheten.

Under innbetaling er også medtatt bokførte renter. De utgjør i alt kr. 14012 for perioden. Dersom disse beløp trekkes fra summen av innbetalinger på kr. 535887, kommer en frem til et beløp som er øvre grense for hva som kan være kommet inn på kontoen av A's andre inntekter, dvs. overført fra utlandet, nemlig ca kr. 478000.

Saldo 1. januar 1972 og senere innskudd frem til skjæringstidspunktet gir en disponibel sum på 619000 på konto 20. Dette beløpet gikk også på det nærmeste ut av kontoen i det nevnte tidsrom idet saldoen på skjæringstidspunktet bare var på kr. 3765. Saldoen på konto 75 var da lik null.

Til disposisjon fra juli 1972 til juli 1976 har den ankende part oppgitt en lønnsinntekt på 568000, dvs. kr. 142000 pr. år. Annet halvår 1976 hadde ikke A lønnsinntekt. For første halvår 1977 har han oppgitt 90000 som lønnsinntekt. Samlet lønnsinntekt fra juli 1972 til skjæringstidspunktet er således oppgitt til 658000. Aksjene i Sveits er oppgitt solgt og salgssummen, ca kr. 250000, skal være overført til konto 20 eller brukt på annen måte i forbindelse med huskjøp og restaurering av huset. Den ankende part har således selv opplyst at han har hatt til disposisjon for bl.a. overføring til Norge fra juli 1972 til skjæringstidspunktet ca 908000 kroner. Som allerede nevnt kan ikke lagmannsretten se at det på konto 20 er kommet inn et beløp utenfra på over 478000. Et beløp av størrelsesorden vel 430000 av lønn og inntekter ved aksjesalg, er således brukt, eller i behold i utlandet hvis de ikke er tatt med hjem til Norge som kontanter.

Ser en så litt nærmere på de utgifter partene har hatt fra 1972 så står huskjøp og restaurering i en særstilling.

Den ankende part har anført at han brukte kr. 245000 av private midler ved kjøpet. Hvis denne anførsel skal være riktig, må den ankende part minst ha betalt 46000 kroner av midler utenfor konto 20, idet det bare ble tatt ut 199000 fra denne konto i 1973. Dersom det er riktig som anført av ankeparten, at midler fra konto 20 også er brukt til vanlig livsopphold, må han i tillegg til nevnte kr. 46000 ha innført til landet et beløp som tilsvarer det som måtte være tatt fra konto 20 til livsopphold.

Den ankende part har anført at han i noen utstrekning har tatt sjekker med til Norge, men det er ikke dokumentert innførsel av midler på denne måten. Utbetalinger på kr. 245000 i forbindelse med huskjøpet er heller ikke dokumentert. Lagmannsretten finner det derfor mest sannsynlig å legge til grunn at huset er kjøpt i samsvar med kjøpekontrakten. I det vesentlige er det betalt med lånte midler på kr. 200000, og uttak fra konto 20 på kr. 167907 den 20. august 1973. Av samlet uttak på kr. 199000 fra konto 20 i 1973, blir det da til disposisjon for livsopphold vel kr. 30000, d.v.s. kr. 2500 pr. måned for mor og barn, hvilket tilsvarer det månedsbidrag A senere betalte.

Dersom en så ser videre på utbetalingene fra konto 20 fra og med 1974 til skjæringstidspunktet, dvs. 3 1/2 år, og legger til grunn at det fra denne konto er gått ut kr. 30000 pr. år til livsopphold for mor og barn, samt renter og avdrag på tilsammen kr. 20000 pr. år for lånet i Bergens Sparebank, vil det av de samlede utbetalinger i dette tidsrom på kr. 413000 være medgått kr. 180000. På denne konto vil det da være igjen kr. 233000. Retten regner med at disse midler vesentlig er brukt til restaureringsarbeidet på huset og til livsopphold for A selv i siste halvår av 1976. Retten finner ikke å kunne legge til grunn at restaureringsutgiftene har vært så store som kr. 250000. Det legges i denne forbindelse vekt på at det ikke er dokumentert restaureringsutgifter på mer enn ca 1/5-del av dette beløpet. Det legges også vekt på motpartens deltagelse i restaureringsarbeidet slik denne deltagelse er forklart for retten. Retten legger til grunn at restaureringsutgiftene ligger et sted imellom hva partene har opplyst, uten at det er nødvendig eksakt å fiksere dette. Dersom imidlertid restaureringsutgiftene har vært av en størrelsesorden ca kr. 180000, så vil det på konto 20 ha vært til disposisjon til livsopphold for familien kr. 53000 i tillegg til de nevnte forutsatte midler til mor og barn. Av det opplyste om partenes forbruk til livsopphold, kan det ikke antas å være brukt nevneverdig mer.

Lagmannsretten legger således til grunn at familien har kunnet dekke huskjøp, lånekostnader, påkostninger på hus og utgifter til livsopphold i Norge av lånet og de midler som sto på konto 20 den 1. januar 1972 og som senere er gått inn på denne konto. Som tidligere påpekt gikk det fra 1972 til skjæringstidspunktet inn på konto 20 i alt kr. 535000. Herav kom ca 43000 fra salg av leiligheten i - - -lia og 14000 er renter. Derfor er maksimum kr. 478000 av A's lønnsinntekter og eventuelle inntekter ved salg av aksjer o.l. satt inn på konto 20.

Lagmannsretten går så over til å drøfte om A kan ha satt inn på konto 20 midler fra påstått aksjesalg av størrelsesorden ca 250000. I 1968 overførte han til Sveitz et slikt beløp fra konto 20.

Den ankende part har selv oppgitt sin lønnsinntekt fra juli 1972 til skjæringstidspunktet til kr. 658000. Av fremlagt brev fra UNIDO av 8. september 1981 har lagmannsretten merket seg at 50% av lønnen i tidsrommet juli 1972 til juli 1976 ble betalt til Bergens Sparebank konto 20, og 25% til Creditanstalt Bankverein i Wien, og at nesten hele beløpet for første halvår 1977 gikk til banken i Wien. Det betyr at fra juli 1972 til skjæringstidspunktet, så ble det av den oppgitte lønnsinntekt betalt inn direkte til Bergens Sparebank konto 20 kr. 284000, og til Creditanstalt Bankverein i Wien ca kr. 220000. Til disse to banker ble altså innbetalt kr. 504000 av den oppgitte lønnsinntekten på kr. 658000. Det betyr at senere overføring av kr. 194000 av lønnsinnbetalingen til banken i Wien, vil ha vært nok for å komme opp i det innsatte beløp på kr. 478000 som maksimalt er innsatt på konto 20 utenfra. I så fall har det ikke vært nødvendig å selge aksjer for å skaffe midler til overføring til konto 20.

Det neste spørsmål blir så om A har hatt muligheter for å overføre et så stort beløp fra Wien som kr. 194000.

Av den samlede oppgitte lønnsinntekt på kr. 658000 vil han i så fall selv ha hatt til disposisjon kr. 180000 i utlandet i de 4 1/2 år han var der fra juli 1972 til skjæringstidspunktet. Beløpet tilsvarer kr. 40000 pr. år.

Lagmannsretten er kommet til at A har hatt mulighet til dette, og at det derfor ikke har vært behov for å selge aksjer for å overføre midler til konto 20.

Den ankende part har for lagmannsretten oppgitt at han en gang tapte et beløp av størrelsesorden kr. 20.000-kr. 30000 på aksjespekulasjoner i utlandet. For øvrig har ankepartens prosessfullmektig for lagmannsretten anført at A har handlet med aksjer med suksess. Med bakgrunn i denne uttalelse og under hensyntagen til at aksjene må ha gitt utbytte, som A også kan ha brukt i utlandet, finner ikke lagmannsretten det betenkelig å legge til grunn at den summen på kr. 250000 som ble utført fra konto 20 i Bergens Sparebank i 1968, må ha vært i behold et eller annet sted i utlandet pr. skjæringstidspunktet. Slik lagmannsretten ser det vil A allikevel ha hatt til disposisjon tilstrekkelige midler til livsopphold i utlandet. Det kan i denne forbindelse dessuten ikke sees bort fra at den ankende part trolig ikke har tatt for hardt i ved angivelse av sin inntekt i UN's tjeneste, som lagmannsretten har lagt til grunn for sine vurderinger. Det legges dessuten noe vekt på at A tildels har hatt utbetalt såkalte dagpenger. Det fremgår bl.a. av fremlagt dokument datert 26. august 1970, jfr. utdraget side 80. Lagmannsretten er imidlertid enig med den ankende part i at de store tall som der er nevnt ikke refererer seg til US dollar.

Lagmannsretten vender så tilbake til kontoblad 1 for 1972 for konto 58-30831 i Creditanstalt Bankverein. Etter lagmannsrettens syn er det utvilsomt at de summer som der er nevnt er US dollar. Etter lagmannsrettens syn må det også være klart at beløpet som ble tatt ut 1. mars 1972 på vel 50000 dollar ikke noensinne er kommet til Norge og derfor må være i behold et eller annet sted i utlandet. Pr. skjæringstidspunktet må summen med renter eller aksjeutbytte i alle fall ha tilsvart et beløp på minst kr. 500000.

Lagmannsretten er derfor kommet til at den ankende part ikke kan få medhold i sin påstand. Lagmannsretten er dessuten kommet til at motparten i noen grad må få medhold i sin motanke. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunnlag for å bygge sin avgjørelse om midler i utlandet på skjønn som ikke i rimelig grad kan dokumenteres. Lagmannsretten er kommet til at slik dokumentasjon finnes for et beløp på kr. 750000 (kr. 250000 + 500.000).

I denne forbindelse vil lagmannsretten uttale at den er enig med skifteretten og motparten i at A synes å kunne ha medvirket mer for klarlegging av saken. - - -